Bivirkninger?

Har hatt en del fysiske plager i det siste, og jeg er redd for at de er knyttet til Lithiumen. Fikk mageproblemer da jeg startet opp i August/September i fjor, og det som skulle være forbigående bivikninger har vart i omtrent 8 måneder nå. I det siste har jeg også vært utrolig slapp, veldig lite krefter i musklene, uvanlig trøtt nesten på det nivået som da jeg var deprimert, stiv i muskler og en rar svimmelhet/fjernhet nesten hele tiden. I påsken hadde jeg også en helt vanvittig periode hvor hendene mine ristet i noen timer hver dag i 2-3 dager.

Jeg er klar over at dette er symptomer på Lithiumforgiftning og har derfor prøvd å drikke litt mer vann, det skal vistnok hjelpe. Tok også serumspeil for litt over en uke siden, men jeg har ikke hørt noe fra legen så jeg går ut fra det var i orden. Men noe er åpenbart ikke som det skal være i kroppen min. Så jeg ringte legen (siden man må vente en måned på å faktisk få møte henne) og fortalte henne litt om hvordan jeg hadde det. Hun bestilte et drøss med prøver for å skjekke om jeg har en magesykdom evt. matintoleranse. Jeg påpekte også at jeg har fått brev om at jeg ikke får gastroskopi i narkose før i September. Noe som i seg selv er ganske utrolig siden jeg først fikk henvisning til undersøkelsen høsten 2010 og enda har ikke undersøkelsen blitt gjennomført. Gjorde riktignok et forsøk på det i våken tilstand, noe som endte med panikkangst og en liten slosskamp med lege og sykepleier.

Får sikkert resultatene fra prøvene om en uke eller to. Jeg er bare redd for at det er Lithiumen, og har allerede lagt en slags slagplan hvis det skulle vise seg å være tilfelle. Hvis jeg må slutte med Lithium kommer jeg til å nekte annen medisinering. Første grunn er at jeg er stabil nå og det kunne vært interessant å sett om jeg klarte å vedlikeholde det uten medisin. Andre grunn er at jeg nekter å prøve flere medisiner nå. Har vært prøvekanin og slave til medisinen i 10 år og hatt et drøss med jævlige bivirkninger, jeg orker ikke mer. Så da får det bare bære eller briste. Går det totalt til helvette så får jeg vurdere det når jeg kommer dit om jeg vil starte opp med medisiner igjen.

Merker at jeg krisemaksimerer litt nå, det kan selvfølgelig være at det ikke er Lithiumen som gjør meg syk, det kan være at det går ann å ta andre medisiner for å lindre plagene jeg har eller at jeg bare har for høy dose. Men jeg ser ikke disse alternativene som særlig sannsynlige. Men jeg er bastant på det at jeg vil ikke prøve flere medisiner nå. Skal prøve å ikke tenke så mye på det før jeg har alle fakta på bordet. Håper bare det er noe som kan behandles, for jeg er møkka lei av å være slapp og sjaber hver dag.

Syteinnlegg dette, men sånn får det bare bli. Måtte bare få luftet tankene litt. hvis det er noen der ute med lignende plager med Lithium eller bare generelt så skriv gjerne en kommentar.

Takk for denne gang.

Reklame

Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

Lithium – dagen er her

Nirvana – Lithium

Fikk min første resept på Lithionit/Lithium i dag. Det føles merkelig, hørte ihjel sangen Lithium av Nirvana da jeg var tenåring. Jeg viste allerede da at jeg var bipolar og at en dag kom den sangen til å bli aktuell for meg. I dag er den dagen.

Jeg slites mellom to sider. På den ene siden har jeg det veldig bra nå, bedre enn på lenge, og det helt uten medisiner for første gang i mitt liv. Kjenner en energi som bygger seg opp i meg og mistenker at det er en hypomani på vei. Skal jeg kaste meg i bølgen og la meg rives med, eller skal jeg ta pillene? Dilemma. Jeg vet godt hvordan det føles å være hypoman. Frykten er at tingene skal spinne ut av kontroll og at jeg i værste fall blir psykotisk eller alvorlig deprimert som følge av hypomanien. Det sier litt om hvor godt det kan føles å være hypoman når jeg vurderer å ta den risikoen for noen dager eller uker med hypomani. Rare greier.

Tror jeg må komme meg ned av den rosa skyen før jeg flyter helt avgårde. Det er sprøtt å ha en sykdom som gjør deg redd for å være glad. Hver en tanke og følelse må tolkes. Er dette «normal» tankegang eller er det sykdommens berg og dalbane? Sprøtt å ha en sykdom der du ta medisiner fordi du er for glad og energisk. Hvorfor skal det være så vanskelig? Eller kanskje er dette bare en normal lykkefølelse, kanskje jeg bare er «normalt» glad. Jeg har levd med sykdom så lenge at det noen ganger er vanskelig å skille. Man blir redd for å bli syk og tolker derfor alt til å ha noe med sykdommen å gjøre. Livet mitt har begynt å ta litt retning nå og få litt mening. Kanskje denne følelsen av å være glad ikke vil forsvinne selv om jeg tar pillene? Kanskje den til og med vil vare lengre? Man vet aldri.

Men jeg skal ta medisinene. Begynner i kveld. Så skal jeg til legen 4 ganger fram til 7. September for å ta blodprøver og skjekke at alt er i orden. Så jeg kan ikke dra fra Trondheim før den 7. Det går vel greit. Har det bra for tiden, føler meg lett til sinns. Håper bare det varer en stund 🙂

Har du noen medisinerfaringer du har lyst å dele?

Meds

Dette med medisiner er et evig dilemma. Så langt føler jeg ikke at noen medisiner har hjulpet meg nevneverdig. Jeg har vært alt for syk de siste årene til at medisinene har funket. Eller? Det er så vanskelig å vite. Hvordan kan man vite om man føler seg bedre eller dårligere av å ta medisiner?

Jeg har ikke tatt medisinene mine på en uke nå (bortsett fra litt å sove på). Legen min hadde kommet til å fått anfall dersom hun hadde vist det. Men jeg føler ikke at de funker, hvorfor skal jeg da putte i meg masse kjemikalier som gir all slags bivirkninger? Humøret mitt er helt ok. Jeg er ikke en solstråle, men jeg er ikke total deprimert eller manisk heller. Jeg har tanker om selvskading, men det har jeg når jeg tar medisiner også. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle skade meg før eller under ferien, men utsette det til jeg kom hjem. Nå har jeg vært hjemme i 4 dager og har ikke noen utpreget lyst til å skade meg selv. Det er da bra. Og det er uten medisiner. Ja, jeg vet at det kan endre seg og at det er bedre å være på den sikre siden. Men jeg har vært medisinert siden jeg var 14 år, jeg vet ikke så mye om hvordan det er å ikke være medisinert. Burde jeg ikke få sjansen til å teste om det funker for meg uten medisiner?

Skal til legen i morgen for å høre om oppstart av Lithium. Skal fortelle henne at jeg ikke har tatt medisinene den siste uka. Er forberedt på å bli kjefta opp. Men burde jeg ikke få lov til å ta egne valg? Jeg er da tross alt myndig. Jeg vil ikke slutte med medisiner for godt, jeg vil bare føle litt på det, kjenne etter om det er noen forskjell. Men dersom legen min beordrer meg til å begynne å ta dem igjen, så gjør jeg det. Såpass feig er jeg. Vet ikke om jeg vil begynne med Lithium lengre, men man vet jo aldri. Kanskje funker det som faen. Litt håp der.

Lithium-en medisin for meg?

Da har jeg hatt min siste samtale med behandleren min siden han skal bytte jobb. Var en god samtale. Selvfølgelig er det de to siste samtalene vi har hatt som har vært de mest nyttige for meg og det er mye jeg ville ha fortsatt å snakket med han om. Men vi får se hvordan det blir med hun nye behandleren min som jeg skal møte i August.

Fikk klarsignal fra psykiateren på DPS i forhold til lithium behandling i dag, noe som jeg er ganske så fornøyd med. Må igjennom en del blodprøver, urinprøve og EKG før jeg kan starte opp med det. Det er også en del oppfølging med blodprøver i starten, pluss at det kan forekomme noen bivirkninger så de vil at jeg skal være i byen og ikke på ferie når jeg skal starte. Er veldig positivt innstilt til å begynne med denne medisinen og har stort håp om at det endelig skal være noe som funker. Jeg kan kanskje bli skuffet da medisinen sies å virke best for de som i hovedsak sliter med manier, jeg er mest plaget av depresjoner og har hypomanier sjeldent. Jeg har også rapid cycling som det heter, noe som betyr at svigningene mine kommer ofte og hurtig. I tillegg opplever jeg mixed states noe som er hypomani og depresjon samtidig (kalles også dysforisk mani). Høres ganske ulogiskt ut, men det er så enkelt som å være deprimert og sint samtidig som man er ukritisk og ute av kontroll. Farlig tilstand altså. Så er Lithium noe for meg? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg synes det er verdt å prøve. Er ikke tilfreds med virkningen av noen av de medisinene jeg har prøvd på 10 år, så Lithium er egentlig den eneste medisinen som står igjen uprøvd. Har prøvd alle forskjellige typer anti-deppressiva og flere ulike epilepsimedisiner som nå er det hotte å behandle bipolare med, og jeg har prøvd anti-psykotika. Så vi får se da om det blir klaff denne gangen, jeg håper det, så jeg får tid til å tenke på andre viktigere ting i livet enn sykdom.

Litt fakta om Lithium:

• Virker stemningsstabiliserende hos bipolare lidelser, dvs. minsker antall episoder og reduserer tendensen til svigninger.
• Lithium har en sterk selvmordsreduserende effekt og er derfor god hos suicidale pasienter.
• Må taes kontinuerlig, dersom en bipolar pasient plutselig kutter ut medisinen øker risikoen for mani 20 ganger.
• I starten taes blodprøver hver uke, deretter hver 3-6 mnd.

Bivirkninger:

• Sjelvinger på hendene (det har jeg allerede, så jeg er ikke bekymret)
• Vektøkning (selvfølgelig…men jeg skal gjøre mitt beste for å unngå det)
• Stoffskifteendring (kan korrigeres ved medisiner og skal være under overvåkning av lege)
• Økt urinmengde og diarè (hm…ja vel)

Nirvana – Lithium

Behandling

Var hos behandleren min i dag, og det var en lettelse. Fikk satt ord på så mye som jeg har gått rundt å hold for meg selv siden April. Ting som ikke kan sies til andre en profesjonelle. Ting som ikke egner seg for publikasjon eller ører til venner og famile. Det var litt skummelt å si de tingene også, for da blir de mer ekte. Men jeg har en fantastisk behandler som får meg til å føle meg trygg. Jeg er ikke redd for at han plutselig skal tvangsinnlegge meg. Men han ytret litt bekymring i dag.

Har gjort enkelte ting i det siste som ikke er helt normalt, men jeg har alltid hentet meg inn igjen og fått bakkekontakt før det har gått over stokk og stein. «Kastet ut ankeret», som han så fint kalte det. Jeg er utrolig impulsstyrt og det er ikke så lett å kontrollere handlingene mine bestanding. Men jeg fikk ros for at jeg ikke hadde latt meg dra avgårde med strømmen 100%. Det er deler av meg som vil lette, som vil opp i hypomanien, opp i kaoset. Fortalte han i dag at jeg har følt en utrolig dragning i det siste, en dragning mot galskapen. Ikke bare selvskading, men all mulig slags rare ting. Å gi etter for galskapens impulser, de trekker i meg. Men som han sa så har jeg klart å kaste ut ankeret før det har gått for langt, og han hadde tiltro på at jeg kom til å fortsette å klare det. Det gjelder å ha sikte på det store bildet og ikke jage etter det man vil ha der og da. Men som sagt, jeg er utrolig dårlig på impulskontroll.

Fikk også snakket om medisiner. Han var veldig glad for at jeg kom forberedt til timen og var klar på hva jeg ville og hvordan jeg ville ha det. For det er jo opp til meg hvilke medisiner jeg skal gå på, hvis jeg pusher nok på Lithium så blir det nok det. Riktignok med sikkerhetsanstaltninger rundt utdeling, men det er greit, det får meg bare til å føle meg tryggere. Snakket litt om hvilke forventninger jeg hadde til medisiner også. Jeg er jo fullstendig klar over at svigningene aldri kommer til å gå bort, men jeg vil at de skal være mindre skarpe og komme skjeldnere. Jeg vil ha mer tid i midtsonen, for det er der livet mitt er. Han mente det var en realistisk forventning. Men det smaker alltid litt bittert i munnen når jeg sier de ordene «Jeg vet det aldri kommer til å gå over, det kommer alltid til å være der». Var sliten da jeg kom ut, 2 måneder med innesperra gørr fikk endelig komme ut og bli ekte. Jeg fikk reflektert og gransket hendelsene og komme med tentative konklusjoner. Hjelp til å analysere meg selv. Han er en god psykolog.

Fikk også en dårlig nyhet i timen i dag. Han skal slutte…Selvfølgelig. Den eneste behandleren jeg noensinne har likt og kommet godt overens med på 10 år skal slutte. Det er riktignok bare for et år, men hvem vet, kanskje han blir lengre. Skal få ny behandler etter sommeren, en ung dame. Er spent på det. Så vi lagde en liste over hva jeg ville at hun og jeg skulle fokusere på i behandling. Jeg gjorde det klart at jeg ikke trenger noen selvskading 101. Jeg kan triksene i boka, jeg må bare lære meg å bruke dem i praksis. Sa litt om faren min, at han er tilbake og det vil nok sannsynligvis bringe med seg en hel del problemer i framtiden. Men jeg får ta det når jeg kommer dit.

Håper medsinendringen går fort og at legen på DPS er enig med meg i endringen, da blir jeg glad. Er vant til at sånne prosesser tar evig lang tid, men er jeg heldig går det fort denne gangen. Han sa forresten også at han har fjernet borderline diagnosen min…Vet ikke helt hva jeg tenker om det enda.

Nå skal jeg benytte meg av den ekstra energien min å få gjort unna litt papirabeid og husarbeid.

Spørsmål: Noen der ute som har erfaringer med Lithium?