Bivirkninger?

Har hatt en del fysiske plager i det siste, og jeg er redd for at de er knyttet til Lithiumen. Fikk mageproblemer da jeg startet opp i August/September i fjor, og det som skulle være forbigående bivikninger har vart i omtrent 8 måneder nå. I det siste har jeg også vært utrolig slapp, veldig lite krefter i musklene, uvanlig trøtt nesten på det nivået som da jeg var deprimert, stiv i muskler og en rar svimmelhet/fjernhet nesten hele tiden. I påsken hadde jeg også en helt vanvittig periode hvor hendene mine ristet i noen timer hver dag i 2-3 dager.

Jeg er klar over at dette er symptomer på Lithiumforgiftning og har derfor prøvd å drikke litt mer vann, det skal vistnok hjelpe. Tok også serumspeil for litt over en uke siden, men jeg har ikke hørt noe fra legen så jeg går ut fra det var i orden. Men noe er åpenbart ikke som det skal være i kroppen min. Så jeg ringte legen (siden man må vente en måned på å faktisk få møte henne) og fortalte henne litt om hvordan jeg hadde det. Hun bestilte et drøss med prøver for å skjekke om jeg har en magesykdom evt. matintoleranse. Jeg påpekte også at jeg har fått brev om at jeg ikke får gastroskopi i narkose før i September. Noe som i seg selv er ganske utrolig siden jeg først fikk henvisning til undersøkelsen høsten 2010 og enda har ikke undersøkelsen blitt gjennomført. Gjorde riktignok et forsøk på det i våken tilstand, noe som endte med panikkangst og en liten slosskamp med lege og sykepleier.

Får sikkert resultatene fra prøvene om en uke eller to. Jeg er bare redd for at det er Lithiumen, og har allerede lagt en slags slagplan hvis det skulle vise seg å være tilfelle. Hvis jeg må slutte med Lithium kommer jeg til å nekte annen medisinering. Første grunn er at jeg er stabil nå og det kunne vært interessant å sett om jeg klarte å vedlikeholde det uten medisin. Andre grunn er at jeg nekter å prøve flere medisiner nå. Har vært prøvekanin og slave til medisinen i 10 år og hatt et drøss med jævlige bivirkninger, jeg orker ikke mer. Så da får det bare bære eller briste. Går det totalt til helvette så får jeg vurdere det når jeg kommer dit om jeg vil starte opp med medisiner igjen.

Merker at jeg krisemaksimerer litt nå, det kan selvfølgelig være at det ikke er Lithiumen som gjør meg syk, det kan være at det går ann å ta andre medisiner for å lindre plagene jeg har eller at jeg bare har for høy dose. Men jeg ser ikke disse alternativene som særlig sannsynlige. Men jeg er bastant på det at jeg vil ikke prøve flere medisiner nå. Skal prøve å ikke tenke så mye på det før jeg har alle fakta på bordet. Håper bare det er noe som kan behandles, for jeg er møkka lei av å være slapp og sjaber hver dag.

Syteinnlegg dette, men sånn får det bare bli. Måtte bare få luftet tankene litt. hvis det er noen der ute med lignende plager med Lithium eller bare generelt så skriv gjerne en kommentar.

Takk for denne gang.

Reklame

Ny dag, nye problemer

Var hos legen i dag. Skulle egentlig bare ta blodprøve, men jeg fikk komme inn til henne og prate litt også. Var nesten nødt til å ta opp min mentale tilstand. Så jeg prøvde å forklare henne. For 2 uker siden hadde jeg det topp, alt var i orden og jeg følte meg glad. Jeg hadde hatt en fin sommer og så fram til å flytte til Bodø. For ca en uke siden begynte det å murre inne i hodet mitt og på Fredag fikk jeg himmelen i hodet. Jeg er definitivt langt nede i depresjon, men dette føles anneledes enn før. Mine vanlige depresjoner føles som en sløv kniv i hjerte, sjel og sinn. Mens dette er som en sylskarp kniv som skjærer i gjennom meg. Det er det beste bildet jeg kan gi av det. Som om jeg har åpnet en dør inni meg der alt det jævlige har ligget og ventet på meg. De tidligere depresjonene har bare vært påminnelser om at dette rommet finnes. Nå står jeg midt i det og kommer meg ikke ut.

Hennes diagnose var kjemisk framkalt depresjon, type alvorlig. Hun sa hun var overrasket over at jeg var deprimert. Hun har tross alt vært legen min i 4 år og kjenner svigningene mine. Dette er ikke en av de normale svigningene, dette er noe annet. Klarte heldigvis å overbevise henne om at jeg ikke er suicidal (jeg er ikke det altså!) så jeg slapp å bli lagt inn mot min vilje. Alt dette kommer sannsynligvis av at jeg sluttet på de gamle medisinene mine og begynte på Lithium. Alle signalstoffene og nevronene i hjernen min er forvirra, så pang, der var jeg deprimert. Jeg fikk valget om å enten slutte på Lithium og gå tilbake til de gamle medisinene, eller prøve å ri av stormen og vente på at hjernen restarter seg selv. Jeg valgte det siste. Jeg gir meg ikke uten kamp. Fikk en eske med beroligende og instrukser om å ta de 3 ganger daglig. Lenge siden det har stått så dårlig til i hodet mitt.

Alt føles bare feil. Hele verden føles feil. Virkelighets oppfatningen min skurrer. Det er som…Jeg får ikke til å beskrive det, alt er bare uvirkelig. Og alt er meningsløst. Jadda…Jeg har det ikke særlig koselig med andre ord, og er ikke særlig godt selskap. Håper de beroligende vil hjelpe meg litt, og at Lithiumen begynner å funke snart. Skal øke dosen på Torsdag. Enten går alt realt til helvette etter det, eller så begynner det å bli bedre. Fikk beskjed om dersom jeg ikke klarte mer skulle jeg bare slutte på Lithiumen og ringe henne, vi får se. Skal tilbake på Onsdag, hun vil følge meg tett framover så jeg ikke går hen og minster forstanden totalt.

Meds

Dette med medisiner er et evig dilemma. Så langt føler jeg ikke at noen medisiner har hjulpet meg nevneverdig. Jeg har vært alt for syk de siste årene til at medisinene har funket. Eller? Det er så vanskelig å vite. Hvordan kan man vite om man føler seg bedre eller dårligere av å ta medisiner?

Jeg har ikke tatt medisinene mine på en uke nå (bortsett fra litt å sove på). Legen min hadde kommet til å fått anfall dersom hun hadde vist det. Men jeg føler ikke at de funker, hvorfor skal jeg da putte i meg masse kjemikalier som gir all slags bivirkninger? Humøret mitt er helt ok. Jeg er ikke en solstråle, men jeg er ikke total deprimert eller manisk heller. Jeg har tanker om selvskading, men det har jeg når jeg tar medisiner også. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle skade meg før eller under ferien, men utsette det til jeg kom hjem. Nå har jeg vært hjemme i 4 dager og har ikke noen utpreget lyst til å skade meg selv. Det er da bra. Og det er uten medisiner. Ja, jeg vet at det kan endre seg og at det er bedre å være på den sikre siden. Men jeg har vært medisinert siden jeg var 14 år, jeg vet ikke så mye om hvordan det er å ikke være medisinert. Burde jeg ikke få sjansen til å teste om det funker for meg uten medisiner?

Skal til legen i morgen for å høre om oppstart av Lithium. Skal fortelle henne at jeg ikke har tatt medisinene den siste uka. Er forberedt på å bli kjefta opp. Men burde jeg ikke få lov til å ta egne valg? Jeg er da tross alt myndig. Jeg vil ikke slutte med medisiner for godt, jeg vil bare føle litt på det, kjenne etter om det er noen forskjell. Men dersom legen min beordrer meg til å begynne å ta dem igjen, så gjør jeg det. Såpass feig er jeg. Vet ikke om jeg vil begynne med Lithium lengre, men man vet jo aldri. Kanskje funker det som faen. Litt håp der.

Lithium-en medisin for meg?

Da har jeg hatt min siste samtale med behandleren min siden han skal bytte jobb. Var en god samtale. Selvfølgelig er det de to siste samtalene vi har hatt som har vært de mest nyttige for meg og det er mye jeg ville ha fortsatt å snakket med han om. Men vi får se hvordan det blir med hun nye behandleren min som jeg skal møte i August.

Fikk klarsignal fra psykiateren på DPS i forhold til lithium behandling i dag, noe som jeg er ganske så fornøyd med. Må igjennom en del blodprøver, urinprøve og EKG før jeg kan starte opp med det. Det er også en del oppfølging med blodprøver i starten, pluss at det kan forekomme noen bivirkninger så de vil at jeg skal være i byen og ikke på ferie når jeg skal starte. Er veldig positivt innstilt til å begynne med denne medisinen og har stort håp om at det endelig skal være noe som funker. Jeg kan kanskje bli skuffet da medisinen sies å virke best for de som i hovedsak sliter med manier, jeg er mest plaget av depresjoner og har hypomanier sjeldent. Jeg har også rapid cycling som det heter, noe som betyr at svigningene mine kommer ofte og hurtig. I tillegg opplever jeg mixed states noe som er hypomani og depresjon samtidig (kalles også dysforisk mani). Høres ganske ulogiskt ut, men det er så enkelt som å være deprimert og sint samtidig som man er ukritisk og ute av kontroll. Farlig tilstand altså. Så er Lithium noe for meg? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg synes det er verdt å prøve. Er ikke tilfreds med virkningen av noen av de medisinene jeg har prøvd på 10 år, så Lithium er egentlig den eneste medisinen som står igjen uprøvd. Har prøvd alle forskjellige typer anti-deppressiva og flere ulike epilepsimedisiner som nå er det hotte å behandle bipolare med, og jeg har prøvd anti-psykotika. Så vi får se da om det blir klaff denne gangen, jeg håper det, så jeg får tid til å tenke på andre viktigere ting i livet enn sykdom.

Litt fakta om Lithium:

• Virker stemningsstabiliserende hos bipolare lidelser, dvs. minsker antall episoder og reduserer tendensen til svigninger.
• Lithium har en sterk selvmordsreduserende effekt og er derfor god hos suicidale pasienter.
• Må taes kontinuerlig, dersom en bipolar pasient plutselig kutter ut medisinen øker risikoen for mani 20 ganger.
• I starten taes blodprøver hver uke, deretter hver 3-6 mnd.

Bivirkninger:

• Sjelvinger på hendene (det har jeg allerede, så jeg er ikke bekymret)
• Vektøkning (selvfølgelig…men jeg skal gjøre mitt beste for å unngå det)
• Stoffskifteendring (kan korrigeres ved medisiner og skal være under overvåkning av lege)
• Økt urinmengde og diarè (hm…ja vel)

Nirvana – Lithium

Jobb og diskriminering

Før du leser innlegget mitt, les denne artikkelen.

Så saken er at denne jenta fikk sparken fordi hun sto fram og fortalte om sine psykiske problemer. Det er derfor jeg er anonym. Jeg er sosionom og er redd for at framtidige arbeidsgivere og brukere skal google meg og finne denne bloggen. Men det irriterer meg at det skal være sånn. Hadde jeg skrevet en blogg om livet med diabetes hadde det vært noe annet, men fordi det handler om psykiske lidelser må man passe seg. Ja, det er personlig, men jeg skulle likevel ønske at jeg kunne være helt åpen om hvem jeg er. En av grunnene til det er at jeg liker best å lese blogger der folk er åpne og ikke anonyme. Men, som jeg har sagt før: Hvis du er interessert i å bli kjent med meg, så er det ikke en umulighet. Mail: nerveblogger@gmail.com

Så over til noe helt annet.

I dag har vært en fin dag. Sola har varmet byen og jeg har sittet på utekafè, spist mat, lest bok og snakket med en kompis. Fikk også feriepenger i dag, noe som er bra fordi jeg endelig har fått betalt noen regninger som har gnagd på samvittigheten min. Greia er bare at jeg er utrooooolig dårlig med penger. Jeg blir rusa av å ha mye penger, og jeg har liten kontroll på forbruket mitt. Det er vist ganske vanlig hos bipolare. Så i dag har jeg kjøpt meg Black Books DVD boks og en tegneseriebok. Det er ikke så ille, men jeg burde helst ikke ha kjøpt noen av delene når den framtidige økonomise situasjonen min er så usikker, og jeg sparer til sydentur. Men gjort er gjort. Black Books er fantastisk, har sett nesten hele 1 sesong nå og ledd meg skakk. Det anbefales på det varmeste, Dylan Moran er et geni og jeg elsker han! ❤

I morgen skal jeg til behandleren min for første gang siden April. Mye har skjedd siden da, så jeg har en del å snakke om. Var hos fastlegen min i dag og hun anbefalte nok en medisinvurdering. Hun mener at jeg ikke har god nok effekt av Orifirilen i forhold til hva jeg burde og eventuelle konsekvenser av bivirkninger (som er økt risiko for infertilitet). Jeg er enig med henne og har lyst til å prøve meg på Lithium. Føler at jeg har gått rundt den grøten i flere år nå, og jeg er klar for å prøve det selv om det blir å kreve mye oppfølging. Slik jeg forstår det er doseringen litt tricky å få til riktig så man må inn å ta blodprøver ofte. Så må man passe på å drikke mye vann fordi det er farlig å bli dehydrert (har noe med nyrene å gjøre såvidt jeg har forstått), også er det en farlig medisin i forhold til overdose. Jeg har jo tatt 3 intoxer de 4 siste årene, så jeg har ikke så mye tillitt i banken på det området, men jeg er villig til å godta ukesdosetter levert fra hjemmesykepleien eller noe lignende. Så er det jo den evige kampen om søvn og hvilke medisiner jeg skal ta for det. Vil jo ikke at jeg skal bli totalt narkoman heller.

Så, vi får se hva morgendagen bringer. Det blir neppe noe konkret og hvis det blir medisinbytte blir det sikkert ikke før etter ferien, men en plass må man starte. Har et lite håp om at høsten kan bli bra. Forhåpentligvis får jeg meg en 50% jobb og 50% trygd sånn at jeg får fast inntekt. Det blir å hjelpe mye på humøret, gjøre noe meningsfult og få brukt den kunnskapen jeg har lært de siste 3 årene. «Idle hands are the devils play things».

Time to move on

Den O store medisinendringen skulle ha funnet sted i går. Men slik gikk det ikke. Ting tar tid når en fastlege, en psykolog og en psykiater skal finne ut hva som er best for meg, og utrolig nok vil de høre hva jeg synes også. Så den 11. februar blir det medisinmøte for å finne ut hva jeg skal bytte til. Høres ut som det kan bli snakk om totalbytte, men vi får se.

Ble skuffa over at det ikke ble noe av det denne uka, føler at jeg allerede har strukket meg lengre enn hva som burde vært nødvendig.

Var til psykolog i går også, det var en anneledes time enn noe jeg har vært med på før. Vi snakket om hvordan vi mennesker er satt sammen av forskjellige deler. Som for eksempel en sint tenåring eller et redd barn. Dette var de to eksemplene jeg ga. Gikk igjennom noen øvelser der jeg måtte tenke som disse delene, som jeg var en sint tenåring og et redd barn. Han stilte meg spørsmål om dem og deres forhold til hverandre og om de og jeg forsto at jeg var voksen. Hele opplegget er så anneledes enn noe jeg har vært med på før, aner ikke hva han forventer av meg, så ofte vet jeg ikke hva jeg skal svare. Blir sliten av disse timene, må tenke på måter jeg ikke har tenkt på før.

Han snakket om hvordan traumeminner er som tidskapsler. De vet ikke at du har blitt voksen, så dersom du har et traumeminne fra du var 9 år så vil du når du er «inne i minnet» tenke som en 9 åring, du vil ikke klare å resonere på en voksen måte. Trikset er å åpne disse tidskapslene og begynne å tenke rasjonelt. Bli kvitt frykten og angsten. Forstå at det er over, det er bare et minne. Time to move on…

Meds

Var hos lege og psykolog i går, og de ahr nå bestemt seg for at jeg får bytte medisiner. De tok hintet forrige uke da jeg trua med å stoppe medisinene selv uten nedtrapping. Litt diskutering står igjen for deres del, men jeg får begynne på ny medisin neste Onsdag. Da skal jeg trappe ned de jeg går på nå og trappe opp de nye. De har nevnt ett alternativ; Abilify. Noen som har erfaringer med denne medisinen?

Så forhåpentligvis går jeg i bunaden min til skoleavslutningen i sommer. Forstår ikke hvorfor de ikke har tatt meg alvorlig før. jeg har gått opp 25 kg på et halvt år, de har sett utviklingen lenge, og de har sett at det ikke kommer til å stoppe med det første. Alikevel har de valgt å late som ingenting og vente på at jeg har nådd min maksgrense for hva jeg tåler psykisk. Det gjør noe med selvtilitten din å måtte gå på medisiner. Da jeg tok en opptelling før jul tok jeg rundt 100 tabeletter i uka. Nå er det tallet heldigvis blitt lavere, men ikke med mye. Det gjør i hvertfall noe med selvtilitten din når du veier 100 kg på grunn av medisinene…

Det er ikke lett å akseptere det, men jeg har akseptert at jeg sannsynligvis må gå på medisiner resten av livet. Da synes jeg i hvertfall at de som skal behandle meg kan vise meg litt respekt ved å la meg få bestemme hvilke bivirkninger som ikke er akseptable. Jeg vet av erfaring at medisiner kan hjelpe, og de kan være gode hjelpere. Har også erfaring med å føle meg værre av medisiner, man må finne sin egen balansegang og toleransegrense. Uansett så er det ikke til å komme unna at det føles som et nederlag, et lite stikk i selvbildet at jeg er avhengig av medisiner for å være et godt menneske, for å være god mot meg selv.

Bildet er hentet fra imgfave.com

I feel my luck could change

Jeg er fortsatt hjemme. Hadde samtale med behandler i dag, og vi ble enig om at jeg ikke skriver meg ut før utskrivelsesdatoen den 29. men har permisjon fram til da. Det betyr at før den 29. kan jeg komme tilbake dit når jeg vil, jeg har fortsatt rommet mitt med alle tingene mine. Det hørtes ut som en veldig grei deal og jeg skal ha ny samtale på tirsdag.

Møtte legen i dag og snakket om medisiner. Hun sa at jeg måtte vente og overvåke vektendringen min. Har som tidligere nevnt gått opp 10 kg på under 2 måneder, og det føles forbanna kjipt. Hun sa at det kunne stabilisere seg og vektøkningen kunne fortsette så og si i det uendelige. Jeg må bare vente å se. Det var ikke en fin beskjed, har allerede store problemer med å akseptere vektøkningen og når legen ikke tok det alvorlig stengte jeg døra. Jeg krysset armene og begynte å se ut av vinduet, koblet ut det hun sa. Klarte endelig å krangle meg til en alternativmedisin som skal ta den verste angsten, og som jeg kan stå på fast om kveldene. Det tok meg 2 måneder på psykiatrisk. Hun legen provoserte meg egentlig fordi hun var uenig med de andre behandlerne mine som har kjent meg over litt lengre tid. Hun ville gjøre masse idiotiske endringer som jeg prøvde å forklare henne at allerede enten var utprøvd eller avfeid. Har stått på utrolig mye forskjellig i mange forskjellige kombinasjoner, og nå vil jeg bare få orden på det!

Fikk forresten den nye telefonen jeg har bestilt i posten i dag. Sony Ericsson Xperia 10 mini pro red. Oh yes indeed, her leker vi ikke butikk! Er egentlig litt skuffa over den. Designet var så platt, men vi får se hvordan det går når jeg har vent meg til den.

Fikk hjem katten i dag og det var kjempedeilig 🙂 Er så glad i han! Han har gått rundt snust på alt i leiligheten og funnet tilbake til favorittplassene sine. ❤ Dexter <3.

Dex says relax

Føler meg i fin form, tenker fortsatt klart og har ikke hatt skadetrang i det heletatt på 2 dager! Hurra. Må selvfølgelig alltid passe meg for denne evinnelige hypomanien som lurer meg til å tro at jeg er frisk av og til, men akkurat nå nyter jeg bare å være hjemme i min leilighet sammen med katten min. Vi ser på tv, pusler puslespill, og koser oss. Depresjonen har i stor grad rent av kroppen min som tyktflytende tjære. Det har tatt lang tid, men nå begynner jeg å føle meg levende igjen.

Kvelden fikk en ekstra piff med fantastisk fyrverkeri rett utenfor vinduet mitt i kveld. Jeg og pusen så på det sammen og fant ut at nå starter vi på nytt. En skikkelig klisje og det føltes nesten litt som en scene i en film. Perfekt øyeblikk. Home sweet home.

(For de av dere som liker Radiohead og OK Computer så har de siste månedene vært som No suprises, og Electroengeneering, nå er det mer Lucky følelse. Jeg tenker ofte i musikk og sangtekster noe dere som leser kanskje har lagt merke til da jeg ofte legger ut tekster til sanger. De hjelper meg å beskrive hvordan jeg har det.)

Electroengeneering – Radiohead

I will stop, I will stop at nothing.
Say the right things when electioneering
I trust I can rely on your vote.

When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
Ha ha ha

Riot shields, voodoo economics,
it’s just business, cattle prods and the I.M.F.
I trust I can rely on your vote.

When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.

No suprises – Radiohead

A heart that’s full up like a landfill,
a job that slowly kills you,
bruises that won’t heal.
You look so tired-unhappy,
bring down the government,
they don’t, they don’t speak for us.
I’ll take a quiet life,
a handshake of carbon monoxide,

with no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
Silence, silence.

This is my final fit,
my final bellyache

with no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises please.

Such a pretty house
and such a pretty garden.

No alarms and no surprises (get me outta here),
no alarms and no surprises (get me outta here),
no alarms and no surprises, please.

Lucky – Radiohead

I’m on a roll,
I’m on a roll this time.
I feel my luck could change.

Kill me sarah,
kill me again with love.
It’s gonna be a glorious day.

Pull me out of the aircrash,
pull me out of the lake,
’cause I’m your superhero.
We are standing on the edge.

The head of state
has called for me by name
but I don’t have time for him.
It’s gonna be a glorious day!
I feel my luck could change.

Pull me out of the aircrash,
pull me out of the Wake,
’cause I’m your superhero.
We are standing on the edge.

We are standing on the edge.

Første dag i ny praksis

Jepp, som overskriften antyder så har jeg hatt min første dag i ny praksis. Det gikk overraskende bra. Sleit litt i 10 tida med å komme over Seroquel-knekken, som jeg har begynt å kalle det. Men det gikk seg til iløpet av dagen. Har fått to unge damer som veiledere, og de er blide og hyggelige. Tror jeg skal klare dette, er i hvertfall full av håp og tro på framtida akkurat nå. Vet jo at jeg har hatt enormt store svingninger i det siste, så jeg må bare prøve å ta vare på de gode dagene/timene jeg har.

Var på siste time på bipolar klinikken i dag. Der fikk jeg høre at de kunne slå fast med 110% sikkerhet at jeg er bipolar type 2. Var jo egentlig ikke i tvil om det heller, men greit at alle er enige med hverandre i hjelpeapparatet. Det vil sannsynligvis hjelpe meg med å få ordnet med riktige medisiner og slikt også. Fikk også høre det jeg hadde lyst til, nemlig at jeg snart skal begynne å kvitte meg med Efexor! Møkka medisin! Tror seponeringen kan bli ganske røff, hun på bipolarklinikken sa at man ofte opplever seponerings symptomer (eller noe sånt) når man slutter med den. Derfor må man ta det utrolig sakte. Så skal jeg helst holde meg unna Truxal (no problem) og Zopiklone (litt værre). Dosen på orifiril blir beholdt på 600mg foreløbig og de vil satse på Seroquel som hovedmedisin (står nå på 450mg daglig men det skal økes etterhvert). Interessant. Tror det kommer til å bli mye opp og ned i denne opp-og nedtrappingsfasen, men jeg er instilt på å få til dette og hååååååpeeeer det vil gi effekt.

Så var dagens skyllebøtte at det er 3 måneders behandlingstid på å få behandler på DPS, helt skrullete. Så jeg må vente 3 måneder på å få en behandler, som sikkert ikke har tid til en time før i Januar, og hvis jeg er stabil i januar kan man begynne med utredning for personlighetsforstyrrelse og henvisning til søvnklinikken som sikkert tar 3 måneder det også. Så hvis jeg får utredning for søvn innen et år så er jeg vel heldig.

Pew…Mye info og tiltak som settes igang nå. Det er bra det, men blir litt svett mellom ørene innimellom og får lyst til å bare ta kveld. Skal også settes igang en del «sosiale tiltak» for ensomhetsfølelsen min. Treningen som jeg har begynt med er en del av det, men det er snakk om at jeg kanskje kan få dekket et foto eller tegnekurs. Det hadde i såfall vært helt ypperlig. Er fortsatt på Senteret og det begynner å gå litt bedre. De har tatt over styring av medisinene mine, men målet neste uke er at jeg skal klare det selv. Et annet mål for neste uke er også å få til noen netter i min egen leilighet.

Cash is king

Studielånet og stipendet kom i dag. Juhu! Klarte å holde de værste shoppe-tendensene mine i tøyler og handlet bare to topper og en thights. Flinke meg 🙂 Så har jeg investert i røyk, snus og godis til dagene som kommer.

Regninger er betalt, gjeld er betalt og alt er vel i landet. Når jeg får lønn nå den 20. har jeg endelig kommet meg helt opp av det økonomiske uføret jeg klarte å sette meg selv i tidligere i år. Håper jeg. Det skal bli godt å ikke ha så mye økonomisk snikk snakk hengende over seg!

Har klart å delvis fortrenge de vonde tankene om praksisen og hvor håpløs jeg er. Prøver å utsette det til i morgen. Behandleren min hadde ringt skolen for å prøve å få noen svar, men hadde ikke lyktes. Hun sa hun skulle skrive en ærklæring på at jeg er istand til å gjennomføre praksis med litt tilrettelegging og jeg skal ha med en av pleierne på møtet så ikke alt går helt skeis. Det er en trygghet å ha noen med på møtet i tilfelle jeg får skikkelig dårlige nyheter, da har jeg en tendens til å gi etter for de slemme impulsene mine.

Får også besøk av besteforeldrene mine i morgen, så da skal jeg faktisk tilbringe en ganske godt tid i leiligheten min for første gang på to uker. Gruer meg litt til å komme tilbake dit, der depresjonen og angsten sitter i veggene. Men det er ikke mer enn man gjør det til. Blir koselig å se besteforeldrene mine, så det veier forhåpentligvis opp. Så skal jeg jo ikke overnatte der heller og tilbringe en god del tid på posten og før jeg møter dem.

Så får vi se da, hvordan det går i morgen. Her på asylet går dagene på akkurat samme måte som de tidligere dagene, men jeg er litt lettet siden jeg har fått penger og betalt unna litt stash jeg har hatt liggende. Har fått en ny bivirkning av Seruquelen, og det er hjertebank. Det er ubehagelig og gir meg assosiasjoner til angstanfall jeg har hatt tidligere. Men det er vist helt vanlig og kommer til å gå over av seg selv etter noen dager.

Hvordan har dere det der ute? Leser ikke så mange andre blogger for tiden, har ikke konsentrasjon til det, men prøver å catche up litt her og litt der.