Tag Archives: medisiner

Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Døgning?

Døgne eller ikke døgne, det er spørsmålet. Er det noe jeg virkelig hater med huet mitt så er det det forbanna maset med søvnen. I morgen jeg stå opp kl 07.00 og da melder det seg øyeblikkelig en del spørsmål.

  • Skal jeg ta medisinene og håpe på søvn?
  • Skal jeg ikke ta medisinene og håpe på søvn?
  • Skal jeg ikke ta medisinene og satse på å døgne?
  • Kommer jeg i det heletatt til å klare å stå opp hvis jeg tar medsinene?
  • Kommer jeg til å få sove hvis jeg tar medisinene?

I morgen må jeg være på skolen til i 08.00 tiden, og etter skolen skal jeg rett på visning. Så la oss si at jeg er hjemme i 18.00 tiden senest. Det betyr at jeg kan ta tidlig kveld i morgen og sove de 12 timene jeg trenger for å føle meg trygg på at jeg kommer meg opp på tirsdag. Det er nemlig ikke bare det at jeg ikke får sove som er problemet, problemet er også det at jeg har så store problemer med å stå opp når jeg først har sovnet. Selv om vekkerklokka står på er det ikke sikkert jeg hører den, jeg har ligget i vekkeklokkekiming i flere timer og sovet før. Som oftest tør jeg ikke å sove når jeg må opp tidlig, men med tanke på den nye livsstilen som begynner fra og med i morgen er det umulig for meg å ikke sove om nettene helt fra til 10. desember.

Sist jeg døgna, før jeg skulle ta bussen til Oslo, ble jeg jo skikkelig dårlig, så hva om jeg blir det i morgen også om jeg døgner. Så mye å holde styr på, så mye stress for noe så banalt som søvn. Jeg vil ha normal og god søvn, og jeg vil ha det nå.

I det siste har jeg vært plaga med en rar følelse i beina etter jeg har lagt meg. Vet at dette høres helt sprøtt ut, men det er akkurat som om jeg bevege de, som om de ikke har fått med seg at jeg har lagt meg og de vil ut på tur. Det er helt merkelig. Har hatt det sånn noen ganger tidligere også, det føles helt merkelig, jeg bare bevege de. Etter jeg har sovna våkner jeg mange ganger av at jeg sparker katta (som utrolig nok aldri lærer og legger seg ved beina mine hver natt) eller veggen. Sær følelse, noen som har opplevd noe lignende?

Så hva lander jeg på? Tror jeg skal prøve å legge meg uten å ta medisinene (beroligende) og se hvordan det går. Har ikke særlig store forhåpninger, men vi får se hva natten bringer. Har ikke hatt «normal» døgnrytme hele livet, og det siste året har vært særlig ille, så det blir en slitsom høst.

søvn

Googlet

4 kommentarer

Filed under Medisiner, Søvn, Uncategorized

Coma white

Hva er mine mål for min mentale helse?

  1. Jeg vil slutte med selvskadingen for godt.
  2. Jeg vil unngå hallusinasjoner.
  3. Jeg vil være istand til å føle lykke og kjærlighet.
  4. Jeg vil finne en måte å takle de vonde tingene som har skjedd i fortiden.
  5. Jeg vil få en løsning på søvnproblemene mine.
  6. Jeg vil ha bedre selvtilitt, og bli kvitt mye av den skammen jeg bærer med meg overalt.
  7. Jeg vil ha respekt for meg selv.

Opp gjennom tiden har jeg hatt mange drømmer om å bli medisin fri. De har jeg nå slått fra meg, fordi jeg har sett avgrunnen og vil kjempe med nebb og klør for aldri, aldri å havne så langt nede igjen. Jeg har hatt venner som har vært «fritt-tenkende» og ment at medisiner er noe tull, legemiddelindustrien vil bare tjene penger, psykiatrien er korrupt, prøv pot istede det er organiskt osv. I min tidligere vennekrets var den gjengse oppfatning at man ikke var frisk før man var medisinfri og frisk. At jeg burde se hver dag jeg tar piller som et nederlag ovenfor meg selv. Som en undertrykkelse av meg selv. Siden man er påvirkelig adopterte jeg denne tankegangen.De var tross alt mine nærmeste venner, og hadde aldri hatt venner før som viste noe som helst om det å være psykisk syk. Flere av de hadde diagnoser, men var medisinfrie. Jeg så opp til dem og slukte alt rått. Så en dag tenkte jeg «fuck it, nå skal jeg slutte, på dagen.»

A pill to make you numb, a pill to make you dumb, a pill to make you anybody else. But all the drugs in this world will not save her from herself

-Marilyn Manson

Det gikk jo selvfølgelig ikke bra. Jeg fikk alvorlige abstinenser. Jeg ble så svimmel at jeg ikke kunne gjøre annet enn å ligge helt stille i sengen i en spesiell stilling. Da gikk rommet rundt såpass sakte at jeg klarte å la være å kaste opp. Jeg kaldsvettet og fikk en slags feber. Jeg fikk til slutt en følelse av at ingenting var virkelig lengre. Etter to dager med dette ga jeg opp. Alikevel prøvde jeg samme stuntet noen måneder senere. Da klarte jeg bare en dag. Det var da snakk om å slutte på Remeron og Efexor. Siste gangen sluttet jeg på alle medisiner bortsett fra Efexor. Jeg vurderte ikke engang sakte nedtrapping, for det handlet bare om viljestyrke.

I flere år har jeg gått rundt med en skyldfølelse fordi jeg bruker medisiner for å mestre hverdagen. Jeg skammer meg, fordi jeg vet at så mange ser ned på det, fordi så mange ser ut til å klare seg uten. Og mange av de var mine venner. En annen oppfatning jeg har møtt blandt venner og bekjente er at psykologer er hyklere som man ikke kan stole på.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor alle disse tankene kommer nå. Kanskje har jeg innsett at jeg bærer på for mye skam. Skam for arrene, skam for medisinene, skam for sykdommen, skam for handlinger jeg gjør når jeg er syk, skam for at faren min er syk, skam for fortiden min, skam for alt. Jeg begynner å ha fått nok av å gå rundt med konstant skyldfølelse. Akkurat i natt føler jeg en sånn dyp sorg over det at jeg har denne sykdommen. Det kommer over meg noen ganger, en følelse av at alt håp er ute. Det går nok over. «And I still belive that I can not be saved»

Helt ærlig tror jeg aldri jeg kommer til å bli medisinfri, og jeg vet ikke om det er ett mål i seg selv lengre. Pr i dag står jeg på den største medisin dosen noen sinne. Jeg har innsett at jeg driter i hvordan jeg blir bedre, så lenge jeg blir bedre. Om valget til slutt skulle være elektrosjokk, ville jeg sannsynligvis bitt tennene sammen og iallefall prøvd det. Jeg orker ikke denne sykdommen. Noen ganger er følelsen så sterk at det går over i hallusinasjoner hvor jeg «ser» sykdommen min når jeg ser meg i speilet. Som en ond kraft, i øynene mine. Far out…ikke sant? Jeg blir så lei og så sint noen ganger at jeg vet ikke hvor jeg skal rette alle tankene mine, all frustrasjonen og alt gørret. Det skal nevnes at jeg aldri har hatt en behandler jeg har stolt på heller, som jeg kunne dele disse tankene med.

Ingen andre kan fortelle meg hvordan man skal komme seg på beina og bli der med bipolar lidelse. Akkurat nå, akkurat i dag innser jeg hvor skamfull jeg var ovenfor vennene mine. Hvor mindreverdig jeg følte meg på grunn av de dumme medisinene, og hvor lite forståelsesfulle de var ovenfor meg. Jeg kunne få panikkanfall hvor jeg kastet alle medisiner i huset, bare for å dagen etter gå på apoteket å kjøpe nye.

Jeg vil aldri prøve å presse ned over hodet på andre mine synspunkter på behandling og hva man burde gjøre for å bli bedre. Men jeg innser i større og større grad at andre har prøvd å gjøre det med meg. Min intensjon med denne bloggen er bare å dele mine erfaringer, og lese om andres erfaringer, for å bli klokere på meg selv. Jeg vil ikke påberope meg å være ekspert på bipolar lidelse eller noen annen psykisk lidelse, for hvert menneske er unikt og møter sine utfordringer på ulike måter. En manns frelse er en annen manns helvette, eller noe sånt. Jeg vil at oppmerksomheten på psykisk helse skal bli større, slik at mennesker som er psykisk syke kan møte større forståelse både hos hjelpepersonell og medmennesker.

For å ha nevnt det så er jeg ikke i den vennegjengen lengre, jeg ble kastet ut fordi «jeg behandlet dem og meg selv for dårlig.» Det er sårt, og jeg har stadig drømmer og mareritt om dem. Når jeg møter dem tilfeldig på gata eller på en fest vet jeg ikke hva jeg skal gjøre eller si. De gikk fra å være mine beste venner til å bli en del av det som trykker meg ned, og det er alltid vondt å miste noen på grunn av ting man har gjort når man har vært syk, ting man ikke selv kan forstå.

Nok sutring nå…I morgen bærer det avgårde til Øya, og hurrra for det 🙂

There’s something cold and blank behind her smile
She’s standing on an overpass
In a miracle mile

«You were from a perfect world
A world that threw me away today
Today today to run away»

A pill to make you numb
A pill to make you dumb
A pill to make you anybody else
But all the drugs in this world
Won’t save her from herself

Her mouth was an empty cut
And she was waiting to fall
Just bleeding like a polaroid that
Lost all her dolls

7 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Medisiner, Sykdom

Medisiner

Sliten nå. Lei av å hele tiden kjenne påminnelsene om sykdommen min på kroppen. Særlig siden jeg føler at jeg i utgangspunktet har det bra nå. Jeg er ikke deprimert bare en del flyktige tanker som gir meg depressive impulser innimellom, og det skal jeg vel klare.

Alikevel så blir jeg så sliten av å måtte se på klokke for å vite om jeg burde bli sulten å spise litt snart før kroppen streiker. Som regel har skjelvingene blitt til risting før jeg kommer på å spise. Dårlige vaner og rutiner. Jeg skjelver hele tiden og plages med å få utført ting som krever litt detaljstyring. Sånn som å få nøkkelen i låsen, skrive for hånd og andre små dagligdagse ting. Det er vanskelig å stå opp og hodet mitt føles som bomull de 4 første timene etter jeg klarer å dra meg ut av sengen.

En annen merkelig effekt jeg har fått etter jeg har begynt å bruke Orifiril og «høyere» doser av Efexor er at jeg ikke gråter. Før kunne jeg gråte hver dag. Gledestårer, når jeg så noe på TV som var trist (Greys Anatomy tok knekken på meg), når jeg ble frustrert og når jeg ble sint. Gråting har alltid føles forløsende for meg, og jeg synes det er godt å gråte i forhold til alternativet. Siden November i fjor har jeg grått 3 ganger. Alle disse tre gangene har vært den siste måneden. Det vil si at jeg gikk i over et halvt år uten noe som helst. For meg er det en bissarro-verden. Siden November har jeg hatt flere drømmer hvor jeg drømmer at jeg gråter og blir lettet over at jeg fortsatt er istand til å gråte. Har noen andre opplevd dette?

Vet  ikke hvilke av de medisinene jeg går på som gjør hva. Kanskje har noen av dere som leser erfaring? Jeg bruker Efexor, Orifiril, Seruquel, Truxal (og Zopiklone når jeg får lov av legen). Brukte Lamictal tidligere, men den hadde jeg ingen effekt av. Har brukt Zyprexa, den ga meg ingen metthetsfølelse, Remeron førte til at jeg la på meg 20 kilo, har prøvd et halvt apotek verdt av «lykkepiller» eller SSRI preparater uten å ha noen merkbar effekt av disse. Bruker Sobril i angstperioder, de gjør at jeg havner i «bomull-land» og er apatisk, ingen konkrete følelser eller tanker.

Det blir ny medisinvurdering på meg iløpet av høsten, så hvis noen har noen tips til meg, så send gjerne inn!

Jeg burde være takknemlig for at bivirkninger er det eneste jeg trenger å tenke på for tiden, og de er en liten pris å betale for å føle seg bedre. Og jeg ER takknemlig for det! Men noen ganger blir jeg bare lei og sliten av det. For all del, de er mye bedre enn depresjonen og angsten! Man kan ikke få i pose å sekk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Medisiner

Behandling

Jeg hadde mitt første møte med psykiatrien da jeg var rundt 6 år. Det var i forbindelse meg skillsmissen mellom foreldrene min som var uvanlig stygg, og barnevernet ville kartlegge hvordan jeg hadde tålt traumene jeg var blitt utsatt for. De fant ingenting galt med meg, de sa jeg var uvanlig empatisk og moden for alderen, de mente at sorg rundt foreldres skillsmisse var vanlig, og at jeg ikke kom til å utvikle noen atferdsvansker.

Mitt neste møte med psykiatrien var da jeg var 14 år, og mamma fant ut at jeg skadet meg selv. Detaljene rundt denne tiden er ganske ukar for meg. Jeg hadde skadet meg av og på i ett års tid, alltid på lårene slik at ikke mamma skulle se det. Jeg hadde en venninne på denne tiden som viste om det og hun oppmuntret meg til å fortelle det til læreren min, som jeg hadde et godt forhold til. Han oppmuntret meg til å fortelle det til helsesøster, og før jeg viste ordet av det viste alle hvor «unormal» jeg var. Mamma tok meg med til legen som ga meg lykkepiller, Cipramil. Videre fikk jeg samtaler med en psykiatrisk sykepleier i kommunen som skulle snakke med meg mens jeg sto på venteliste hos BUP. Jeg sto i den ventelista til jeg ble 17 år. De kartla meg og ga meg diagnosen post-traumatisk stress lidelse, og tilbakevendende moderat til alvorlig depresjon. Jeg fikk samtaleterapi annenhver uke til jeg ble 18, da ble jeg overført til DPS, og uten at noen ga meg noen slags info om det ble diagnosen min endret til bipolar. Det var en ren tilfeldighet at jeg fant ut at de hadde endret diagnosen. Jeg gikk igjennom 4 behandlere på ett år.

Jeg flyttet fra hjemkommunen min og havnet på ny i en venteliste i et halvt år. På dette halve året klarte jeg å skade meg selv og ta overdose. Mens jeg har bodd i denne kommunen har jeg blitt ærklært friskmeldt, og skrevet ut av psykiatrien. Det varte ikke lenge, ca 6 måneder før jeg begynte å få symptomer igjen. I denne kommunen har jeg hatt 5 forskjellige behandlere.

Nå går jeg til bipolarklinikken hvor de skal gå igjennom saken min og se om diagnosen og medisineringen min er riktig. Det er ikke et samtaletilbud, men et utredningstilbud.

Det jeg vil fram til er at jeg fortsatt ikke føler at jeg har et behandlingstilbud som funker for meg. Jeg har hatt samtaleterapi med psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere siden jeg var 14, men føler ikke at jeg har blitt noe bedre. Tvert i mot, så har jeg blitt værre med årene. Jeg har prøvd et tjuetalls forskjellige medisiner, og ingen har vært optimale. Bivirkninger er ikke bare ord på pakningsvedlegget for meg, de er daglige utfordringer. Hendene mine skjelver, noen ganger kjennes det som lyn skyter gjennom nervene mine, jeg får rykninger, rare drømmer og mareritt, opp i vekt, ned i vekt (har gått opp og ned 20 kilo de siste 2 årene), lyssensitivitet, problemer med å våkne.

Nå står jeg på 4 forskjellige medisiner, og det funker til en viss grad. Jeg har fortsatt mange symptomer og bivirkninger. Så hva er det som gjenstår? Dette er et åpent spørsmål til dere som eventuelt leser dette. Har dere hørt om, eller erfart et behandlingsopplegg eller en medisin som har vært positiv for dere? Hun jeg går til nå har snakket om psykoedukasjon i gruppe, uten at jeg har noen formening om hva det går ut på. Kommentarer mottaes med takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg