Weekenden

For en helg…For et liv…Djises!

Fredagen dro foreldrene mine på hytta, og jeg ble igjen i byen. Første helg jeg skulle være helt alene siden Februar (innlagt hele mars og hjemme sammen med foreldrene mine konstant hele april). Hadde tenkt å ta det helt rolig, og jobbe med bacheloroppgaven min, som skal leveres om under en uke. Slik ble det derimot ikke.

Fikk vite at Timbuktu skulle spille konsert i byen, og på impuls bestemte jeg meg for å dra ut. Hadde en kjempe flott kveld ute, konserten var utrolig bra og jeg ble utrolig full. Fikk av en eller annen grunn for meg at jeg skulle drikke Tequila, noe som aldri er en særlig god idè, hvertfall ikke etter at du har drukket 6 halvlitere. Dansa og hadde det gøy ute og kom i prat med nye folk. Kjempekos.

Problemet begynte når jeg skulle gå hjem. Det er ca 40 minutter å gå hjem fra byen, men jeg tenkte at jeg bare hadde godt av gåturen så jeg labba avgårde. På den tiden klarte de syke tankene mine å ta over. Jeg hadde allerede dissosiert og hatt mange rare tanker tidligere på kvelden i forhold til sykdommen min, og på turen hjem ble det værre. Tankene ble sterkere og jeg kjente at selvskadingstrangen var overveldende. Men denne gangen klarte jeg å beholde litt fornuft. Tenkte jeg skulle prøve noe nytt, så istede for å løpe hjem til barberbladet fant jeg nummeret til mental helses hjelpetelefon.

På telefonen traff jeg en hyggelig dame som jeg kunne prate med. Snakka med henne om alt som har skjedd den siste tiden, hvordan situasjonen min er for tiden, tankene og dissosieringen. Vi snakket sammen i ca 40 minutter, så da samtalen var over var jeg kommet hjem og satt i sofaen. Hun anbefalte meg å ringe legevakten for å høre hva de mente. Så jeg gjorde det. Der snakket jeg på telefonen med en hyggelig sykepleier, og måtte fortelle hele historien på nytt, noe som tok rundt en halvtime. Først ville de ikke ta imot meg fordi jeg var beruset, noe jeg syntes var ganske dårlig gjort i og med at det er ofte når jeg er beruset at jeg virkelig driter meg ut og gjør ting jeg angrer på i forhold til selvskading og slikt. Så det endte med at jeg fikk komme ned på legevakten for å snakke med en lege. Det tok også rundt en halvtime, og endte med at jeg ble sendt hjem igjen. Både jeg og legen var enige om at en akuttinnleggelse i en fremmed by på et fremmed sykehus, rett før eksamen bare ville gjøre situasjonen min værre. Avtalen var at jeg heller kunne komme tilbake til legevakten hvis ting skulle bli værre,  og at jeg heller burde satse på å få ordnet med en innleggelse i Trondheim når jeg skal tilbake dit neste uke.

På det tidspunktet hadde jeg fortalt historien min 3 ganger til 3 forskjellige personer, og alts brukt over 1,5 time på dette. Jeg var full, hadde fått vondt i hodet og tidenes stressnakke. Så jeg var kaputt. La meg i sengen, tok en Valium og sovna.

Lørdagen våkner jeg og er selvfølgelig utslitt og fyllesyk, men jeg føler meg bedre psykisk. Hodepine, småkvalm, dehydrert, slapp og sliten. Og jeg har en avtale med å henge ut med besteforeldrene mine. De tok meg med på Big Horn Steak House hvor jeg spiste den beste biffen noen sinne. Det var helt vilt hvor god den var.

Da jeg endelig kom hjem til leiligheten var jeg dausliten og klar for å se på Ricky Gervais Show resten av kvelden (noe som forresten er den nye greia mi. ELSKER det programmet og den fyren, glemmer alle mine sorger og ler meg ihjel). Men skjebnen ville det anneledes. Fikk sms av søskenbarnet til mamma som er på min alder. Han hadde besøk av søstra si, og jeg har ikke møtt dem på sikkert 10 år. De ville gjerne at jeg skulle komme å drikke litt øl sammen med dem og bli litt kjent igjen. Så jeg gjorde det, og hadde en kjempekoselig kveld. Ble litt mye øl og vin da også, så i dag er jeg fullstendig kake i hodet. Nakken og skuldrene mine er forknytt og vil meg bare vondt. Hodet dunker og kroppen er slapp. Men det var verdt det, for jeg hadde det koselig. Var sosial og ble bedre kjent med familen min. Fikk ingen dissosiasjoner eller stygge tanker som tok over i går, alt gikk helt greit. Tror det var fordi jeg ikke var alene slik som jeg var på Fredagen.

I dag (og i går for den saks skyld) har vi hatt strålende sol og jeg har ligget på verandaen pakket inn i pledd mens jeg har hørt på Ricky Gervais podcast. Fantastiske greier å gjøre dagen derpå. Føler meg utrolig nok enda bedre psykisk i dag. Føler at jeg kan holde ut litt lengre i Nord-Norge nå som jeg har fått kontakt med noen på min alder som jeg kan dra på kafè/ut på byen med. Føler at jeg har fått renset kroppen min litt for slagg og dårlige vibber. Håper bare følelsen varer.

Så for å oppsummere: Kontrastfylt helg med alt for mye alkohol for den stakkars kroppen min. Bacheloroppgaven mangler fortsatt noen sider og siste finpuss før den skal leveres på Torsdag. Skriver forresten om arbeid psykisk syke og hvordan man kan jobbe med brukere som sliter med selvskading. Kanskje jeg legger den ut på bloggen etter jeg har fått karakter på den, vi får se.

Alt av Ricky Gervais er herved anbefalt, selv om jeg ikke helt har falt for The Office ennå (har bare sett 1 episode).

Nummeret til Mental Helses hjelpetelefon er 116 123. Bruk det hvis du trenger noen å prate med!

Reklame

«Kan du noen gode fise-stillinger da?»

Som mine faste lesere kanskje allerede har mistenkt så er jeg innlagt igjen. Jepp, 2, nesten 3 dager klarte jeg hjemme alene( Hvis jeg forsvinner fra bloggen i mer enn 1-2 dager, så har det skjedd noe). Var skikkelig alene og, ingen besøk eller noe. Endte opp med kutting igjen. Måtte ned til legevakta, og der var det full havock. Gråtende barn og jamrene voksne over alt. De tre første timene gikk greit, da klarte jeg å lese og slappe av. Men da jeg gikk inn i time 5 og enda ikke hadde fått kommet inn til lege med den blødende armen min, knakk jeg sammen på venterommet og måtte sette meg på gulvet i en krok hvor ingen kunne se meg, og strigråte. Helt kjørt.

Så var det suturering, 10 sting denne gang og litt liming. Fikk taxi-rekvisisjon og en inngangsbillett til akuttposten igjen. En uke etter at jeg ble skrevet ut derfra. Det var litt pinlig å komme tilbake etter så kort tid, men jeg stoler sånn på personalet her at det gikk egentlig ganske greit. Jeg er ikke unik, faktisk så kommer og går de fleste inn og ut dørene her ganske ofte. Venninna mi er fortsatt innlagt her, så det var godt å møte henne igjen, å ha noen å snakke med.
I dag hadde jeg en rar episode som pleierne kaller en dissosiativ opplevelse. Jess, jeg begynner å få mye jeg skal utredes for her nå.

Så tilbake til overskriften. Hva i helvette var det kanskje mange som tenkte, det gjorde jeg og. Her er historien:

Det er nemlig slik at man ikke får lov til å oppbevare medisiner selv på avdelingen. Ikke ibux, paracet eller noe slikt. Jeg hadde i dag kjøpt meg en pakke med imogas fordi jeg følte meg så oppblåst i magen og tenkte at det skadet ikke å prøve det. Så da jeg kom tilbake til avdelingen ble tingene mine ransaket for dødelige våpen og fandens oldemor. Da pleieren fant den lille pakken spurte hun ”er du plaget med gass?” Jeg rødmet øyeblikkelig, denne pleieren har jeg bare møtt en gang før og jeg synes hun er ganske rar. Synes man kan få ha en viss grad av privatliv selv om man er innlagt på psykiatrisk instutisjon! Jeg svarte «øøøøh, litt oppblåst i magen bare ” hvorpå hun sier » Ja, det er jo beste å bare fise å få det ut naturlig, man trenger ikke å ta tabeletter.” JESUS da kvinne! hadde jeg lyst til å rope til henne men ble bare enda flauere og mumlet ett eller annet til svar. Så kommer vi til toppen av kransekaka når hun ser meg i øynene og sier helt alvorlig ” Kan du noen gode fise-stillinger da?” Da var den samtalen over for min del. Jeg trodde jeg skulle sprekke jeg hadde lyst til å legge meg på gulvet å le i timesvis. Det er det mest absurde spørsmålet jeg har fått i mitt liv. Hun fulgte opp med å si at det var lettere og bedre å fise i enkelte stillinger og at jeg kunne prøve meg fram på badet. Klarte å holde meg (latteren altså) i ca. Et halvt minutt før jeg måtte unnskylde meg og gå på do for å le. Gikk ut og tok en røyk med venninna mi og hun knakk sammen når jeg gjenfortalte historien. Jeg må fortsatt smile når jeg ser henne for meg, dødsens alvorlig. Haha, det reddet dagen min. De gærne har det godt ☺

Første dag i ny praksis

Jepp, som overskriften antyder så har jeg hatt min første dag i ny praksis. Det gikk overraskende bra. Sleit litt i 10 tida med å komme over Seroquel-knekken, som jeg har begynt å kalle det. Men det gikk seg til iløpet av dagen. Har fått to unge damer som veiledere, og de er blide og hyggelige. Tror jeg skal klare dette, er i hvertfall full av håp og tro på framtida akkurat nå. Vet jo at jeg har hatt enormt store svingninger i det siste, så jeg må bare prøve å ta vare på de gode dagene/timene jeg har.

Var på siste time på bipolar klinikken i dag. Der fikk jeg høre at de kunne slå fast med 110% sikkerhet at jeg er bipolar type 2. Var jo egentlig ikke i tvil om det heller, men greit at alle er enige med hverandre i hjelpeapparatet. Det vil sannsynligvis hjelpe meg med å få ordnet med riktige medisiner og slikt også. Fikk også høre det jeg hadde lyst til, nemlig at jeg snart skal begynne å kvitte meg med Efexor! Møkka medisin! Tror seponeringen kan bli ganske røff, hun på bipolarklinikken sa at man ofte opplever seponerings symptomer (eller noe sånt) når man slutter med den. Derfor må man ta det utrolig sakte. Så skal jeg helst holde meg unna Truxal (no problem) og Zopiklone (litt værre). Dosen på orifiril blir beholdt på 600mg foreløbig og de vil satse på Seroquel som hovedmedisin (står nå på 450mg daglig men det skal økes etterhvert). Interessant. Tror det kommer til å bli mye opp og ned i denne opp-og nedtrappingsfasen, men jeg er instilt på å få til dette og hååååååpeeeer det vil gi effekt.

Så var dagens skyllebøtte at det er 3 måneders behandlingstid på å få behandler på DPS, helt skrullete. Så jeg må vente 3 måneder på å få en behandler, som sikkert ikke har tid til en time før i Januar, og hvis jeg er stabil i januar kan man begynne med utredning for personlighetsforstyrrelse og henvisning til søvnklinikken som sikkert tar 3 måneder det også. Så hvis jeg får utredning for søvn innen et år så er jeg vel heldig.

Pew…Mye info og tiltak som settes igang nå. Det er bra det, men blir litt svett mellom ørene innimellom og får lyst til å bare ta kveld. Skal også settes igang en del «sosiale tiltak» for ensomhetsfølelsen min. Treningen som jeg har begynt med er en del av det, men det er snakk om at jeg kanskje kan få dekket et foto eller tegnekurs. Det hadde i såfall vært helt ypperlig. Er fortsatt på Senteret og det begynner å gå litt bedre. De har tatt over styring av medisinene mine, men målet neste uke er at jeg skal klare det selv. Et annet mål for neste uke er også å få til noen netter i min egen leilighet.

Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Why go home?

Nå ligger jeg i sengen på rommet mitt. Godt å ha enerom sånn at jeg slipper å forstyrre andre med tastingen min.
Fikk besøk i kveld av en tidligere kollega, den var veldig koselig. Selv om hun er ”voksen” så har vi alltid hatt et venninneforhold. Hun er sykepleier og anbefalte ECT behandling. Har prøvd så utrolig mye medisiner så jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse. Sannsynligvis blir det ikke før etter utdanningen eller etter jul.
Er ganske neddopa nå. Får jo sovemedisin pluss at jeg trapper opp Seruquel, så jeg er utrolig trøtt for tiden og må sove mye. I morgen har jeg som mål å gå en tur for å ta bilder. Jeg har utgang etter avtale nå, noe som betyr at jeg får gå alene hvis jeg oppfører meg. De første dagene hadde jeg utgang med følget, noe som vil si at du må ha en pleier med deg når du skal ut av avdelingen.
Det som har plaget meg mest har vært depresjonen og angsten. Har snakket en del i behandling om det og psykologen mener jeg tar på meg mye ansvar og skyldfølelse som ikke er berettiget. Det ringer en bjelle, og høres litt sant ut. Samtidig er det utrolig vanskelig å kvitte seg med følelsen av å ha skyld i noe når man først er overbevist og føler seg som dritt. Har hatt en del tanker om selvskading, og hadde jeg vært hjemme alene hadde jeg nok skadet meg flere ganger. Heldigvis er jeg på sykehuset nå hvor de følger med og tar god vare på meg.
Fengselsfuglen som jeg hadde en liten crush på har fløyet. Bokstavelig talt. Han rømte mens vi satt å så på TV. Hendelsen var ganske ekkel, og jeg er ennå skjelven. Skulle ønske han ikke hadde gjort det, var blitt så glad i han og ønsket han godt. Nå må han leve med å se seg bak skuldra helt fram til den dagen han blir tatt. Pluss at han får lengre straff…triste greier, ung søt gutt. Det siste han sa på vei ut var at vi måtte vente 5 min før vi sa ifra til pleierne. Vi sa ingenting og lot dem finne ut av det selv, noe de brukte tre kvarter på. Det er ikke før nå at det slår meg at det kanskje er straffbart å ikke si ifra. Men de kan da vel ikke forvente at en gjeng med psykiatripasienter på instutisjon skal klare å ta sånne valg. Jaja, det er ikke min feil eller mitt problem, men synes det var trist.

Sound of silence

Ja, det er en stund siden det kom noen ordentlige innlegg fra denne kanten nå. Har ikke glemt bloggen min, men vært innlagt på psykiatrisk akuttpost, noe jeg i skrivende stund fortsatt er. Fikk ordna med mobilt bredbånd i dag, så nå har jeg litt mer muligheter. Har blitt søkt inn til langtidsinnleggelse på DPS og venter på svar fra dem. Forhåpentligvis får jeg ja der og får hjelp til å komme meg på beina igjen, for det har faen ta vært vanskelig i det siste. Hvis de ikke vil ha meg inn der blir jeg skrevet ut, og jeg tror ikke jeg er i stand til å takle livet utenfor instutisjon akkurat nå. Jeg trenger faste og trygge rammer, medisinering og terapi.

Skulle egentlig få en del svar i dag, men behandleren min har ikke dukket opp, så da blir jeg vel her over helga i hvert fall. Hadde en del problemer med å stå opp i dag, og det hjalp ikke akkurat at de har økt dosen min på Seruquel, så jeg fikk en dose av det til frokost. Sto opp og stekte sveler til hele avdelinga og gikk rett å la meg i noen timer.

Grunnen til at jeg er her er at jeg ramla utpå selvskadings galeien igjen. Natt til lørdag gikk jeg på 7/11 og kjøpte barberblader. Deretter gikk jeg i en park og satt meg. For å gjøre en kjip historie kort så kom det noen og så meg og fikk meg i en taxi til legevakta hvor jeg fikk 32 sting i armen, noe jeg syntes var fantastisk ironisk siden jeg hadde holdt ut 32 dager uten selvskading. Legen spurte om jeg kom til å gjøre det igjen, noe jeg svarte ja på. Dermed bar det på akuttposten.

Jeg liker meg veldig godt her. Det er stille og rolig. Hyggelige mennesker som er innstilt på å hjelpe. De andre pasientene har jeg begynt å fått et forhold til også, så det er rolig og avslappet stemning her. Har ikke fått spist så mye på en stund og under inntakssamtalen ble jeg målt og veid, har gått ned 3 kg på 3 uker. Matlysten har så vidt begynt å komme tilbake nå så jeg får spist litt hver dag. Ikke bare Nutrilett-barer og Biola.

kveldsmat

Har fått mye skryt fra pleierne for at jeg klarer å ta kontakt og be om hjelp når ting begynner å bli vanskelig. Problemet er bare den ”nye linja” de kjører her nå. Jeg er vant til å bare medisinere meg bort fra angst og psykisk smerte, medisinere eller selvskade meg ut av det. Her er det nye linja at man skal snakke seg igjennom det, ikke medisinere seg bort.

Har hatt et lite tilbakesteg tidligere denne uka da jeg prøvde om og om igjen å snakke med en av pleierne om hvor vanskelig jeg følte at ting var. Siste gangen begynte jeg bare å strigråte og sa til henne at jeg ikke klarte å prate mer. Sa også at jeg tenkte på å skade meg selv og ville knuse speilet. Spurte om jeg kunne få noe beroligende noe hun sa nei til, hun sa at jeg bare måtte lære meg å stå i det og mestre smerten. Smerten kommer alltid til å være der, jeg må bare lære meg å mestre den. Det gjorde meg så motløs at jeg falt sammen mentalt. Klarte ikke å snakke til noen bare sitte å se ut vinduet apatisk. Så kom jeg på at jeg kunne rive ut stingene i armen min for å lette på fortvilelsen min. Noe jeg også gjorde. Pleieren ble frustrert etterpå og sa at jeg var nødt til å si ifra sånn at de kunne hjelpe når det ble så vanskelig at jeg ville skade meg selv. Jeg mente at jeg hadde sagt i fra til henne flere ganger, og prøvd å prate uten at det ikke funket.

En venninne er også innlagt på samme post, og dagene går fortere og lettere med henne her. Finner faktisk krefter til å le litt innimellom. Har også møtt en bankraner som er på min alder, tror jeg har en liten crush på han. Han er i hvert fall den eneste kjekke gutten jeg har møtt i psykiatrien. Synd at han har 6 måneder igjen av soningen.

Har begynt å røyke igjen da, det er ikke så bra, men når man er innlagt er det unntak. Blakk som ei kirkerotte er jeg også, så jeg får ikke kjøpt meg lykkelig heller.

Har ikke fått særlig mye besøk, kun fra eksen min, det er jo litt kjedelig, men hadde ikke forventa å bli rent ned av venner siden det er litt av årsaken til at jeg er innlagt. Men ærevære han for at han hjelper meg med katta og kommer på besøk. En av mine tidligere venninner jobber her og hun var på jobb forrige helg. Det var utrolig vanskelig at hun skulle være pleier her og ha masse autorietet, mens jeg er på den andre siden av psykiatrien, svak som aldri før.

Har fått snakka utrolig mye om mange vonde ting. Har vært litt fokus på mitt forhold til pappa siden han nå har bestemt seg for å ikke komme hjem fra utlandet allikevel. Det var litt drama rundt det, men det er nå bestemt at jeg skal dra ned å besøke han der han bor i jula, noe besteforeldrene mine spanderer.

Grønne tær!

Generelt sett så trives jeg godt ed å være hvor jeg er. Får servert mat og medisiner, og blir tatt vare på. Da jeg var på legevakta nå sist innså jeg hvor lenge siden noen har lagt en hånd på meg for å trøste meg. Det har det heldigvis blitt mye av her. Mye konstruktiv trøst, og mye grining fra min side. Fortsatt mye vonde følelser og trang til selvskading. Fortsatt angst, søvnproblemer og smådjevler i krokene, men jeg håper jeg kan få bli bedre nå. Skal få utredning for personlighetsforstyrrelse og søvnproblemene mine.

Dette ble et veldig generelt innlegg sfor å oppdatere dere, dersom dere har noen spørsmål om hvordan det er å være innlagt, så fyr løs!

Bandagert arm

Har vurdert å be om ECT behandling, jeg vil bare blir bra nå!  Er det noen som har erfaring med dette?

Meg i sykehuskjortel første natt

Greener – Motorpsycho

She wore here hair like a rock n roll star

With that wounded bird look in her eye

Just another femme fatale on the prowl

Perfect jaded grin

Vacant eyes with the promise of sin

I looked that way but turned around

Been down that road before

The hook is baited and the trap is set

Waiting for someone

Greener, greeener

All of 26

Omnipoten with nervous ticks

The etheral cynic

With too much to defend

I dont wanna play that game

How ever different, it`s always the same

How can it mean anything if i force it, tear it numb with greed

I looked that way but turned around

Been down that road before

So I head for the ditch instead

Waiting for someone

Greener, greener

Just keep searching for the places I`ve never seen

Greener

Not so hollow dull and blue

Greener

Er du psyk?

Jeg ville skrive dette innlegget etter å ha lest dette innlegget av bloggeren Dystopika Kaotika.

Jeg er selvskader, noe som er bleeding obvious (no pun intended) for alle de som har sett armene og lårene mine, og lest denne bloggen. Jeg bærer mine arr og mine «bevis» på min sykdom utenpå kroppen. Svaret på hvorfor jeg begynte med det, er jeg ikke helt sikker på om jeg kjenner helt 100% og det er nok flere årsaker til det. Èn grunn, som jeg skal skrive om i dette innlegget, er at det er et rop om hjelp. Jeg beskrev selvskading for en tidligere venninne engang slik

«Det er som en slags mental tinitus. En intens sus eller piping som du må få stanset. Du vet du trenger hjelp, men du vet ikke hvordan eller hvor du skal be om det. Du vet ikke om de vil tro deg, fordi du er jo så flink på skolen og ressurssterk. Du vet at smerte distraherer deg og gir deg andre ting å tenke på. Pipingen slutter når jeg kutter meg.»

Jeg har også hatt flere intoxer som jeg har begrunnet med mer eller mindre disse ordene. Det er selvfølgelig en dårlig måte å gjøre det på, men på mange måter er det et rop om hjelp. I innlegget jeg nevnte tidligere sier hun at hun er redd for å ikke bli tatt alvorlig i psykiatrien fordi hun ikke har noen «synlige» bevis på at hun har det vanskelig. Noe som sier ganske mye om (psykisk) helsevesen.  Jeg har selv erfaringer hvor jeg føler jeg har måttet overbevise leger om at jeg trenger hjelp, og faktisk er syk. Desverre var min måte å gjøre det på svært destruktiv.

Jeg var inne i en veldig dårlig periode for ett år siden. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd som var veldig vanskelig, og et overgrep. Jeg gikk til behandling hos DPS omtrent en gang i uken, men hadde mye problemer med å møte opp. Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg er syk. Jeg drakk meg sanseløs ute på byen, og på vei hjem gikk jeg innom 7/11 og kjøpte engangshøvler. Så gikk jeg ned til elva og kuttet opp håndleddene mine og satt meg for å vente. Etter 10 minutter kom det folk som fikk meg på legevakta, hvor jeg ble sydd sammen. Jeg var på den tiden veldig redd for innleggelse på psykiatrisk avdeling, fordi jeg hadde en dårlig erfaring fra noen år tilbake og sa ingenting om innleggelse til legen. Så dermed ble jeg sendt ut i natten igjen, dritings, gråtende, men ikke lengre blødende.

5 dager senere dro jeg nok en gang ut på byen og drakk meg full. Tok med meg en kar hjem fordi jeg skulle bevise for meg selv at jeg var kommet over overgrepet. Det gikk selvfølgelig ikke bra, og endte i katastrofe (mulig jeg skriver om denne kvelden en annen gang). Enden på visa er ny tur til legevakten for å sy. Nå innser jeg at jeg ikke kan ta vare på meg selv lengre. Jeg har et klart øyeblikk og ser at jeg ikke mestrer hverdagen og trenger hjelp. Så jeg moter meg opp og ber om å få bli innlagt. Tårene spretter ut, og jeg forteller hvor redd jeg er for å bli innlagt, men samtidig hvor redd jeg er for at jeg holder på å ta livet av meg selv sakte men sikkert. Legen sier at det ikke er aktuelt med innleggelse. Etter litt insistering fra min side får jeg en seng i gangen på legevakten, og de ordner time hos behandleren min dagen etter kl. 08.00. Noe som resulterer i at jeg må ta bussen til behandleren min i en pysjamasbukse som er full av blod, i rushtrafikken. Folk som så meg trodde sikkert jeg hadde rømt fra en eller annen instutisjon og hadde gått berserk med en øks. Behandleren min sa også nei til innleggelse, fordi hun mente jeg var såpass ressurssterk og fornuftig at jeg kom til å klare meg.

Dagene gikk og pipingen i hodet mitt ville ikke slutte. Hver gang jeg så meg selv i speilet så jeg sykdommen min som lyste ut av meg, så hvorfor kunne ingen andre se det? Hvorfor ville de ikke hjelpe meg når jeg sa at jeg var redd for alt, hele tiden? Hvorfor trodde de ikke på meg når jeg sa at jeg ikke klarte å være alene i leiligheten lengre? Hvorfor trodde de ikke på at jeg ikke klarte å lage meg mat, vaske eller stå opp av sengen? Hvorfor sendte de meg hjem igjen vel vitende om at jeg hadde mer enn nok tid og skarpe gjenstander til å gjøre mitt eget liv til et helvette? Så fikk jeg besøk av en venn av meg som ga meg fighter viljen tilbake, og etter å ha snakket med han satte jeg meg ned å lagde en plan. Nå skulle jeg bli tatt alvorlig, til helvette med dem! Jeg satte på A Perfect Circle på iPoden og begynte å gå mot sykehuset. I lomma hadde jeg et barberblad jeg hadde laget en mothake på. Da jeg kom inn i resepsjonen ble jeg spurt om hva problemet var, og jeg svarte som jeg hadde planlagt : «Jeg vil fortsatt ikke leve, så jeg er tilbake.» Jeg måtte vente en time i venterommet, men det gikk greit, nå hadde jeg en plan som jeg måtte gå igjennom.

Da navnet mitt endelig ble ropt opp gikk jeg inn og ventet på legen. Da han viste meg inn på kontoret satte jeg meg ikke, men tok fram barberbladet og satte det mot håndleddet og sa «Jeg vil dø. Vil du legge meg inn nå?» Jeg hadde halveis håpet at han skulle si nei og le av meg slik at jeg hadde en unnskyldning til å gjøre det og ramponere kontoret hans, som jeg hadde som plan B. Men han ble veldig stiv og blek i ansiktet, svarte ja og ba meg gi han barberbladet. Jeg ba han om å love meg det før jeg ga han det. Da jeg endelig satte meg og han ringte til vakthavende på psykehuset begynte jeg å strigråte.

En venn av meg har hatt en angstdiagnose i omtrent 10 år. Da han ba om henvisning til DPS i år fikk han avslag, han var ikke syk nok.  Bloggeren som jeg har nevt flere ganger i dette innlegget fikk også avslag på sin henvisning med ønske om utredning. Ingen av disse er selvskadere. På min jobb ble jeg nødt til å ringe etter lege for en psykotisk bruker, og sykepleieren i telefonen møter meg med sarkasme og spydigheter. Ikke før jeg hadde insistert og trukket i mangfoldige tråder ville hun sende lege opp til oss. Han hadde sansynligvis tatt livet av seg den kvelden om ikke jeg hadde fått hjelp.

Og jeg vet det er mange flere der ute som sliter med å bli tatt alvorlig av helsepersonell. Skal det være slik i Norge anno 2010? Hva skjedde med de lovede løftene psykiatrien skulle få, både faglig og økonomisk? Hva skjedde med løftet om å sette igang en holdningsendring? Skal man være nødt til å stå på legevakten og true med selvmord før man blir tatt alvorlig? Psykiske lidelser kan man ikke se, ingen blodprøve, scanning eller fysisk test kan gi en bekreftelse eller avkreftelse. Det er noe man må fortelle om, og bli trodd på. Man må faktisk gå inn i en «selger-posisjon» ovenfor helsepersonell for å bli tatt alvorlig. Vi må «selge» historien vår til dem for å få hjelp fordi vi ikke alltid har fysiske symptomer. Ikke alle helsepersonell er like ille, men til en viss grad gjelder dette for alle. Vi som er psykisk syke kan ikke gjøre noe for å bli trodd annet enn å fortelle historiene våre, la livet løpe sin gang, og for de av oss som er sebrapiker eller de som har spiseforstyrrelser har vi en liten fordel i å kunne vise til fysiske bevis. Det henger ikke på greip, og jeg har stor forståelse for alle som er redd for psykiatrien, for å bli satt under lupen. Det er ikke en fin posisjon å være i. Jeg innrømmer herved at sist jeg kuttet meg selv var det fordi jeg ville bli innlagt og ikke trodde jeg kom til å få innleggelse med mindre jeg «hadde noe å vise til».

Dette innlegget er ikke ment som en avskrekning mot å søke hjelp eller å begynne å kutte seg for å bli tatt alvorlig. Det er ment som en kritikk av helsepersonell jeg har møtt og hørt om. Det er ment som en uttalelse, mine følelser rundt det å søke hjelp. Ikke kutt deg eller la være å oppsøke hjelp dersom du har det vanskelig. Ha tålmodighet og ståpåvilje, for det viser seg at man må være frisk for å være syk.