Tag Archives: mestring

Å leve med diagnosen bipolar

Veldig klisjefylt overskrift, beklager det, men det er det innlegget skal handle om. Hvordan jeg lever med diagnosen min, og hvordan jeg har observert andre leve med diagnosen.

Bare noen dager etter 18 års dagen min fikk jeg diagnosen bipolar type 2. Med den fikk jeg en resept på Lamictal (stemningsstabiliserende og epilepsi medisin). Jeg var ikke overrasket over diagnosen i det heletatt, jeg hadde ventet på den i noen år. Faren min hadde vært psykisk syk «i alle år» og fikk bipolar diagnosen noen år før meg. Jeg skjønte at jeg hadde det samme som han lenge før psykologene gjorde det. Så det å få diagnosen bipolar veltet ikke verdenen min, det var en naturlig del av det å bli 18 år og «voksen».

Nå har jeg levd med sykdommen i omlag 20 år, har kun vært bevist at jeg har den i 5 år, og det er de 5 årene hvor jeg har kunnet sette regler for livet mitt. Prøve og feile, for det er det livet handler om til syvende og sist. Prøving og feiling helt til du finner den «riktige stien» for deg. kall det hva du vil. Sti, regler, bud hva som helst.

Jeg har en del regler jeg prøver å leve etter for å ha så god livskvalitet som mulig med diagnosen min. For det er faktisk mulig å leve et godt liv med en kronisk psykisk diagnose, man er ikke dømt til undergang og evig mental smerte. Litt om mine regler:

  1. Ha kontroll på søvn. Få nok søvn, ikke for mye, ikke for lite. Dette er kanskje den viktigste reglen for meg, fordi det er den jeg nesten aldri klarer å følge. Men jeg prøver så godt jeg kan å få 8 timers søvn på riktig tidspunk på døgnet.
  2. Ha kontroll på mat. Ikke hopp over måltid fordi du ikke har lyst på mat, eller spis ekstra mye fordi du synes synd  på deg selv. Harde bud dette også. Jeg har jojo vekt og går stadig opp og ned i vekt på grunn av medisiner og hvordan jeg lever livet mitt.
  3. Nettverk! Alfa og omega, ha venner, familie, bekjente, kollegaer, studievenner. Omgi deg med folk, ikke isoler deg og begynn å brenne broer. Det kommer du til å angre sårt på. Sykdommen har tatt mange venner fra meg, og jeg skulle ønske det ikke var slik.
  4. Aldri snakk med vennene dine om at du vil ta livet av deg, tenker mye på døden eller slikt. Dette har vi profesjonelle fagfolk som kan ta seg av. Dine venner kommer garantert til å bli redde, bekymra og til slutt bli utbrent. Om så ring en hjelpetelefon eller legevakta, fastlege. Ikke legg ansvaret over på vennene dine. Det er ditt liv.
  5. Skaff deg et godt «hjelper-nettverk» og ha gode kriseplaner. Få deg kontaktpersoner du stoler på. DPS, kommunale tjenester, PPT, PUT hva som helst med fancy forkortelser. For ikke å snakke om en god behandler og en god fastlege.
  6. Ikke aksepter medisin som eneste utvei. Prøv å stå i det, lær deg å leve med det først. Dersom det blir for vanskelig kan du prøve. Det er et helvette å gjøre det omvendt.
  7. Aktiviser deg selv. Finn en hobby, noe du liker å gjøre. Strikking, playstation, foto, maling what ever floats your boat.
  8. Vær måteholden med alkohol. Helst hold deg unna, men litt morro må man jo ha det. Prøver å drikke så lite og så skjeldent som mulig, men jeg gir etter noen ganger fordi jeg har lyst der og da. Oftere og oftere angrer jeg dagen derpå.
  9. Prøv å finn dine «triggere», de tingene som utløser smerten i deg og unngå det. For min del gjelder det enkelte sanger og filmer jeg må holde meg unna når jeg er deprimert fordi de bare graver meg enda lengre ned.

Dette er bare noen av de tingene jeg prøver å ha kontroll over og mestre hver dag. Det er ikke like lett å holde tunga beint i munnen bestandig. Det er lov å feile, du lærer av dine feil. Men det innebærer en ofte smertefull refleksjonsbit. Man må være klar for å innrømme en del ting om seg selv som kanskje ikke er så gøy, men det gjør deg kanskje sterkere og bedre rustet til neste omgang med karusellen. Det nytter ikke å vite at du gjør noe feil, hvis du alikevel fortsetter å gjøre den feilen. Du må også handle utifra de tingene du lærer i disse svingningene.

Håper dette ga ihvertfall litt klarhet 🙂

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Gjesteinnlegg: Det går over

Hmm…
Gjesteblogger.

Om angst.
Du verden!

Hvordan gjør man dette da du?
Kanskje man begynner med symptomene?
(Skip til den fete skriften hvis du er litt klam under bena.)

Små blaff av redsel som plutselig bare er der, helt plutselig, og som man kjenner igjen umiddelbart. Det er som små orange blindspots bakerst i hodet som dekker for alt det andre du har å tenke på akkurat da. Noen har plutselig malt over litt av hukommelsen din med en farge som minner om størknede eggeplommer. Kanskje det tar to eller tre sekunder før man skjønner at dette ikke kommer til å gå vekk ved at man reiser seg opp og rister på hodet eller drikker et glass vann eller begynner å snakke med noen om noe annet… Og det er da man blir redd.

Skikkelig redd. Så skrekkslagen som man aldri har vært før. Og så skjønner man at man ER redd. Og så er det gjort.
Da griper man tak i det første og beste som gir mening. Samme hva. TV, røyk, kaffe, luft, gitar, folk, venner… Samme faen, bare det er noe som kan underholde hjernen din mens du finner en løsning på faenskapet som har gått inn for å plage deg i uoverskuelig tid. Gudene vet hvor lenge det vil vare denne gangen?…

Noen gråter, noen blir rasende og desperate, noen blir manisk og går rundt seg selv og gnir seg i sine svette hender. Jeg, tar fram kontrollpanelet og legger ned alt. Slår av alle kretsene og røsker ut sikringene. Garasjesalg i hjernen! Alt skal vekk! Alt som kan minne om en drøm om å gjøre noe fint her i livet, blir pakket ned i esker og satt på loftet. Den gode planen om å kjøpe mengder med mat og hanke inn folka mine til etegilde, film, GTA4 og kooz, går direkte ut gjennom billigste vindu og ned på gata. Kanskje noen andre finner den og kan bruke den. Flott for dem, det kan ikke jeg. Ikke nå. Nå er det stengetid. Og så sitter jeg i sofaen og ser intenst på Barne-tv, Mythbusters, Sharkmonth, Nyhetene, Schrødingers Katt, samme hva, bare det underholder meg i et par minutter og distraherer meg fra det som egentlig er saken her; Jeg er dritredd for at jeg skal miste meg selv fullstendig og hente øksa eller kniven og bruke den på meg selv eller andre. Det er den største tanken som flommer over når det virkelig renner.

Det dukker opp sinnsyke ting på netthinna. Barnedrap, voldtekt, voldsorgier man ikke ville fortalt om på 19:00 -Nyhetene, for da er barna i dette landet våkne. Og de trenger ikke høre om sånt ennå. Sånne ting som krever at en talskvinne for politiet må uttale seg offentlig, og da med svært få detaljer. Og ingen navn. Sånne ting som gjør at jeg lurer på om jeg allerede har tatt steget og blitt det jeg frykter aller mest. Fullstendig hoppende rablende gal. Klar for innleggelse, Tulleriet neste. Tvangstrøye, veneflon i armen med konstant tilsig av apedop som ikke fungerer…

Men, så…
Har dopaminkjertelen, (eller noe deromkring) i hjernen lagret opp akkurat nok til å sende en liten ladning i min retning, og det blir fred. For en liten stund. Kanskje et halvt minutt hvis jeg er heldig. …Så braker det løs igjen.
Kuldegysninger nedover brystkassen. Hendene og føttene bokstavelig talt drypper. Det kribler i hodebunnen og det suser i ørene. Det er akkurat så man har krefter til å tenke; nå får det faenmegværenoch…
Nå gidder jeg ikke mer. Fram med Mikke Mus dropsene og inn i legoland. Sobril i kjeften, vann i glasset, svelg og hurra. Så er det gjort. Nok et nederlag jeg tar med letthet. Ingen skal være nødt til å lide seg gjennom dette. Jeg har for faen ikke gjort noe for å fortjene! Jeg taklet ikke angsten denne gangen, (og neste gang tenker vi ikke på) og så blir det stille igjen. Denne gangen for flere timer. Ignorance is bliss! Ivertfall til jeg våkner stående i senga neste morgen og er gjennomvåt og huttrende med panisk forståelse av at dette ikke kommer til å gi seg ivertfall på to uker… Fast forward til Zoloften kicker inn! Please?

Det blir lettere! Det går bra! Det er ikke farlig! Slapp av. Det går bra…

Det funker å bli forbannet. Det fungerer å knytte nevene og dra til en dørkarm eller noe som ikke ødelegges med en gang, men som gir et helt nydelig drønn gjennom huset. Et utropstegn etter litt magepoesi som; Faens Jævla Satans Fittefaen! DrittGud! Er dette meningen?!? Skal jeg lære noe av dette?!? Er dette din måte å oppdra meg på? En del av planen? Drønn! Fucktard!
Sinnet tar over i et lite øyeblikk og det er krampeaktig godt. så lenge man passer på å alltid holde fortøyningen godt bundet til kai. den virkelige verden. Den der du har det vondt men ivertfall er behersket. Ikke la for mange se deg slik. Kanskje en eller to av dine nærmeste. De som forstår. Og ikke for ofte.

Det fungerer å gråte. Så høyt du vil. Bann og svert!
Slå i puta og reis deg opp. Trekk pusten dypt og pust tungt ut. Se for deg at noe av den grå asken som ligger i hodet ditt rives med ut gjennom munnen og ut i rommet. husk å lufte godt.

Det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig. Det er bare angsten som rir deg og det kommer den til å gjøre igjen og igjen, til du har lært hvordan man takler den. Og det har du allerede. Du kommer aldri til å glemme hvordan man stålsetter seg mot den. Kroppen din husker det. DU husker det, og angsten din kan aldri skade deg så lenge du vet at du lever. Og er det en ting du vet når du har angst, så er det akkurat det.

Det føles som å vinne en million i lotto. Nei vent. TO millioner i lotto. Når det gir seg og renner av deg. Det er som om man har holdt pusten for harde livet og endelig kan slippe den.

For min del er det sola som gjør det. At den skinner. Da nullstilles det hele og man kan slappe av. Ordentlig.
Og når man har slitt av de to ukene det tar før medisinen gjør sitt, kan man begynne å gjøre normale ting igjen. Ikke jobb eller for mye ansvar, men litt sånn; kafeliv, ut på gata og se folk igjen. Snakke som en normal person. Le. lage musikk. Skrive. Dusje. Ete.

Begynne å tenke over hva du har gjort de siste dagene. Stole på at det ikke kommer selv om man tenker over de mørkeste tingene. Skriv en blogg.

Neste runde blir kortere. Jeg vet det. Jeg har regnet på det.

– Det tar fra 10 til 14 dager før effekten av Zoloft og andre antidepressiva er fullstendig. Imellomtiden slapper man av og bruker Sobril eller andre egnede nødmedisiner når det røyner på. Men slapp av…

– Kjøp jogurt. Det er lett å spise og smaker godt. Selv om man ikke har lyst på noe.
Antidepressiva kan gi deg dårlig matlyst, men det er ingeting imot den regelrette avskyen for mat, angst kan gi deg. Du kommer til å tape noen kilo, men spis når du makter. Det blir bedre når du får i deg litt næring.

– Sigg så mye du vil. Man kan trappe ned etterpå. Røyk er katastofe for kroppen, men faktisk ganske bra som beroligende. Husk å pusse tenner.

– Last ned drit mye film og se. Studio Gibli har mye bra. Slå av filmen hvis den blir for intens og begynn på en ny.

– Gå en tur ut. Ikke i dårlig vær, men gå i oppholdsvær og luft ut lungene og nesen.
Vårsol er perfekte greier. Kald luft og lukta av jord og eksos. Sivilisasjon.

Spør en kamerat eller en veninne om han eller hun kan hjelpe deg med å sette opp budsjett hvis du ikke har kontroll…
Å ha penger i denne verden er desverre viktig. Og man må ha litt spenn til å unne seg noe å feire med, når det går over.

– Ikke drikk alkohol eller røyk tjall. Det tar deg vekk fra her og nå og gjør at hvis du må ta nødmedisin, vil den ikke fungere som den skal.

– Dine beste venner blir veldig fort synlige. Snakk med dem. Vær hundre prosent ærlig. Om noen av dem synes du er teit, fjern eller sutrete, kan det være at de prøver å forsvare seg mot noe de ikke skjønner. De kan prise seg lykkelig for at de ikke gjør det.

– La leiligheten din forfalle i to dager, med en plan om å rydde den tredje. Det er en liten bøyg å begynne, men rydd. Støvsug hvis du gidder. Med rot i hodet er det godt å ha orden rundt seg. Og når du er ferdig med å rydde, kan du slappe av med kaffe øg røyk.

– What does’nt kill you; hurts.

– Husk at det går over.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Medisiner, Psykisk Helse