Samtalen

I dag, eller det vil si i natt, fikk jeg endelig tatt den samtalen jeg ville ha med onkelen min. I hvertfall deler av den. Vet ikke hvorfor det har vært så viktig for meg, men det er bare det. Han trenger ikke å svare noe spesielt, jeg vil bare at han skal vite hvordan jeg har det og hvem jeg er. Har jo ikke møtt han på 5 år, så det føltes godt å få fortalt om livet mitt til noen som ikke vet så mye om de nyere tingene.

Vi har kjørt bil og prata i 3 timer. Kjørt rundt i ring, fram og tilbake i den bittelille bygda. Ingenting bedre å gjøre på en lørdagskveld. Det meste av samtalen var morsom og vi prata om fester og gale ting vi hadde gjort i fylla. Typisk prat. Men jeg fikk og fortalt om hvordan jeg har vært syk, om selvskadingen, om intoxene, om innleggelsene, om kjærligheten (litt ihvertfall) og om livet generelt. Vi snakka også ganske mye om den familien vi begge har vokst opp i. Vi snakka om det minnet som har brent seg fast i hukommelsen min, et minne hvor han også har sin rolle. Om hvordan vi begge har blitt formet på godt og vondt av oppveksten/ungdommen vår.

Det føltes så forbanna godt at jeg har ikke ord. Satt og skalv i perioder fordi jeg var så anspent og ikke viste helt hvordan jeg skulle ordlegge meg. Fikk tross alt skumma gjennom alle de værste tingene i livet på 3 timer. Nå føler jeg meg fortsatt litt skjelven, har rippa opp i masse vondt som jeg ikke har tenkt på på en stund. Men det er bra, godt at ihvertfall noen i familien kan kjenne meg som den jeg egentlig er. For absolutt alle andre i familien spiller jeg en rolle, tar på meg maska og later som ting går bra, skjuler ting. Jeg vil ikke at de skal vite det. Men med han er det anneledes. Og det er godt å få tilbakemelding også, jeg skal ikke legge skjul på det. Det er godt å høre han si at han bryr seg om meg. Vi har ikke så flinke til å uttrykke sånne følelser her i familien, så det er ikke ofte man får høre det. Jeg har jo den stemmen i hodet som konstant forteller meg hvilken dritt jeg er, hvor lite verdt jeg er, hvor stor plage jeg er fra andre. Så det er godt når noen sier det motsatte.

Det var vel det jeg ville fortelle i denne omgang.

Reklame

Storebror

Jeg har ingen storebror. Da jeg var lita ønsket jeg meg alltid en storebror. En som var større og sterkere enn meg. En jeg kunne herje og leke med, en som kunne passe på meg når ting ble farlig.

Men jeg har en onkel som «bare» er 11 år eldre enn meg, min fars bror, og iløpet av de somrene jeg tilbrakte i Finnmark ble han mer og mer som en bror for meg. Jeg pleide å få lov til å sitte på mopeden hans og gi gass da jeg var 5-6 år. Han pleide å kaste meg i luften, løpe rundt med meg og være med på alle slags leker jeg fant på. Det var stor stas.

Da jeg ble litt eldre og pappa ble sykere pleide han å komme på besøk og kjøre turer med meg, for å lufte meg, snakke om de tunge tingene og de helt vanlige tingene. Han kom innom hver dag, selv om han aldri sa det, så visste jeg at det var for å holde et øye med meg. For han har og hatt en tung oppvekst i denne familien. Han har levd med to brødre som er psykisk syk, en mor som er psykisk syk, i en bittelita bygd der alle vet alt. Det sier seg selv at han også har sine mørke dager. Det var han som reddet pappa den gangen han prøvde å ta livet av seg da jeg var på besøk. Han var også den eneste som tenkte på meg oppi det hele.

Onkelen min har alltid beskyttet meg når han har kunnet. Han har sett tingene fra min side når de «ansvarlige voksne» ikke har gjort det. Han var den store helten min da jeg var lita, og han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er 5 år siden jeg har sett han, vi har ikke snakket på telefonen en eneste gang i mitt liv. Vi skriver ikke brev eller mailer. Den eneste kontakten er hilsninger via bestemor på telefonen. Jeg vet ikke hvorfor, men det har bare alltid vært sånn.

I dag kom han på besøk for å treffe meg. Kjente igjen følelsen fra da jeg var lita, hører etter fotstegene hans på grusen utenfor, venter til han skal komme. Han er det trygge punktet mitt her oppe, den jeg kan gå til når helvette bryter løs. Så da han endelig kom fikk jeg sommerfugler i magen. «Hva om han ikke liker meg lengre? Hva om han fortsatt ser på meg som et barn? Hva om jeg ikke er kul nok?». Disse tankene varte ikke særlig lenge, for han har en egen evne til å få meg til å føle meg komfortabel og avslappa. Vi fikk ikke snakket så mye om de store tingene siden bestemor og pappa fløy rundt oss og skulle fikse masse ting, men det var så utrolig godt å se han igjen.

Vi i denne familien har vært igjennom mye rart, og vi har en lang og kronglete familiehistorie. Håper jeg får litt tid sammen med han alene, for jeg vil at han skal vite hvem jeg er nå som jeg er blitt voksen og hva som har skjedd i livet mitt de siste 5 årene. Jeg er ikke redd for å fortelle han noe, har alltid fortalt han hemmelighetene mine, og da jeg ble 16-17 begynte han å fortelle meg sine. Så selv om vi har møttes sjeldent og alltid har bodd på hver vår kant av landet, så føler jeg at jeg har en storebror.

Vet ikke hvor mye han vet om sykdomsforløpet mitt. Går ut fra at bestemor har fortalt han at jeg har vært innlagt, går på medisiner og han har vel sett arrene mine på bilder som har blitt sendt til bestemor. Men jeg har lyst til å fortelle han om det, vil at han skal vite om kampen min. Vil at han skal forstå at de tingene som har gjort han vondt, også har nådd meg. Har også lyst til å få fortalt han det jeg skriver nå. Jeg tror han vet det, men vi har aldri snakket om det.

Føler ikke at ordene strekker helt til nå. Denne historien er egentlig mye lengre, og burde inneholdt flere detaljer for at du som leser virkelig skal forstå, men jeg vil ikke, og kan ikke utlevere alt. Det er fortsatt mange ting i livet mitt jeg helst ikke vil huske, og helst ikke vil gjennoppleve gjennom å skrive det ned. Jeg kan heller ikke utlevere folk på den måten, selv om dette er en anonym blogg. Kanskje kommer det mer om disse tingene iløpet av de to neste ukene, for de fleste tingene har sin rot hos pappa, denne familien, denne bygda. Kjenner allerede at en del minner har blitt rotet rundt i, og værre blir det antagelig. Dette er ground zero for PTSD diagnosen min. Derfor er onkelen min så viktig. For en ting vet jeg, og det har jeg vist siden jeg var veldig lita : Jeg kan ikke tillate meg å stole på faren min.

Ut på tur, igjen

Etter en reise på 8 timer er jeg endelig kommet fram til Pappa, eller det vil si bestemor og bestefar. Han bor nemlig hjemme hos dem. Det er uendelig rart å være tilbake her igjen. Har ikke vært her på 5 år, før pleide jeg å være her minst 4 ganger i året. Alt er det samme som før, bortsett fra litt oppussing her og der i huset. Jeg ligger ikke på det gamle rommet mitt, men på besteforeldrene mine sitt gamle rom. Det er egentlig godt. Det nemlig i dette huset, og på det som tidligere var gjesterommet, at jeg var igjennom noe av det mest traumatiske i barndommen min. Dramatikken foregikk i stua, hovedsaklig, men jeg våknet og hørte alt fra soverommet. Prøver å ikke tenke så mye på det, men noen minner pipler fram av og til.

Jeg var vel 7-8 år, tror jeg, og på sommerferie hos pappa. Han dro ut på pubben en kveld mens bestemor passet meg. Jeg våknet midt på natten av masse roping og hoiing. Det eneste jeg husker konkret som ble sagt var onkelen min som ropte «hent gaffateip!». Pappa hadde prøvd å ta livet av seg. I ettertid skulle jeg få se armen hans og det lange arret som gikk nedover. Husker at det hørtes ut som de sloss med han, at ambulansen kom og at jeg hørte helikopteret. Deretter ble han borte resten av ferien. Jeg fikk ikke lov av besteforeldrene mine til å fortelle hva som hadde skjedd til mamma, så hver gang hun ringte satt bestemor ved siden av meg og sa hva jeg skulle si. Ble ertet av de andre barna i bygda på grunn av faren min, alle hadde selvfølgelig fått med seg hva som hadde skjedd.

To uker senere dro jeg hjem til mamma. Hun skjønte med en gang at noe var galt. I starten ville jeg ikke si noe, hadde jo lovt å holde tett. «Vår hemmelighet» som de kalte det. Men etter kort tid knakk jeg sammen og fortalte mamma alt. Hun gikk bananas og ringte til besteforeldrene mine og skjelte dem ut etter noter.

Det har skjedd så mye rart i dette huset. Familien min er så rar. Stemningen er merkelig, kjent, men samtidig skummel. Føler meg ikke trygg her. Kanskje på grunn av det som skjedde den gangen, eller kanskje fordi jeg vet at jeg aldri kan vite hva som kommer rundt neste sving her oppe.

Men jeg har utrolig mange gode minner fra dette huset også. Masse latter, lek og morro. Jeg har ingen «voksen-minner» herfra. Så det er på en måte et barnehus med barneminner.

Hukommelse og dissosiasjon

Jeg har hull i hukommelsen min. De fleste av disse hullene er jeg glad for at jeg har. Minner som har blitt fortrengt, hendelser jeg ikke har klart å ta innover meg. Men hva ligger bak dette?

Hvis vi opplever ekstreme hendelser som truer vår eksistens, kan hjernen vår splitte opp disse sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at vi blir i stand til å takle angsten som følger med. Fenomenet kalles dissosiasjon, og i sin sykelige form dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. Hukommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger er de vanligste symptomene.

-Kilde

Mitt første «sorte hull» er den dagen pappa truet med å drepe oss, og jeg og mamma måtte rømme til krisesenter. Jeg husker ikke noe om hvordan han var eller hva som skjedde. Husker å bli bært til sengs av en venn av mamma, og krisesenteret. Jeg vet jeg var der da han eksploderte, og man skulle tro at man ville huske noe sånt, en så voldsom og avgjørende hendelse i livet. Men dengang ei.

Mitt andre «sorte hull» er min første overdose. Jeg husker tanken i det jeg tar tabelettene. Ville bare sove, ville bare bli kvitt all den mentale støyen i hodet mitt, så hvorfor ikke ta alle tabelettene? Husker at jeg setter på Pink Floyd – The Wall DVDen og legger meg ned på gulvet forran TVen. Deretter er det bare små glimt. Jeg mister siagaretten ned i skjorta mi og brenner meg. Smerte i armen i det ambulanse-mannen stikker kanylen i armen min. En kvalmende følelse av å få noe trødd ned i halsen. Jeg har i ettertid blitt fortalt hele historien av mennesker som var rundt meg (noe jeg kanskje kommer tilbake til en dag), jeg var ved bevissthet store deler av tiden, men husker bare sekunder av det.

Deretter kommer de sorte hullene spredt utover, ikke over lengre perioder, men enkelt hendelser eller utsagn jeg ikke husker. Enkelte detaljer jeg ikke husker. Jeg glemmer å ha sagt ting, gjort ting som jeg i ettertid ikke kan forstå. Stygge ting. Tro meg, det er ikke populært å komme med unnskyldningen «unnskyld, men jeg husker ikke å ha sagt det» når du har såret noen. Det er akkurat som om sykdommen har tatt over, og koblet ut bevistheten min. Jeg har ikke ment de tingene jeg har sagt, kan ikke huske å ha sagt de, men alikevel…

Riktig nok har jeg nok av vonde minner, og jeg husker så alt for mange av de stygge tingene jeg har gjort.  Det er mye jeg helst vil glemme. Jeg tar ansvar for mine handlinger, og mener ikke å feie de under teppet ved å si «det var sykdommen som gjorde det».

Jeg tror ikke jeg har flere personligheter og en spilttet personlighet. Så ille er det virkelig ikke, men det er irriterende. Jeg kan være foruten å huske vonde ting som har skjedd med meg. Men det er ikke greit å glemme ting man selv har gjort. Tenker på dette i forhold til min PTSD lidelse, kan det være en effekt av den? At når ting blir for vanskelig så slutter hukommelsesdelen av hjernen min å fungere, og jeg distanserer meg? Jeg vil gjerne utredes mer rundt dette, eller eventuelt bli opplyst om det kan ha noe med PTSD å gjøre. Det er som om jeg har en blanding av disse to, enten knuger jeg på de vonde tingene og de blir en del av flashback katalogen, eller så forsvinner de totalt ut av minnet.

Jeg har også en snikende fornemmelse om at jeg har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen, for det er ikke alt som kan forklares med den heller. I morgen skal jeg bite i det O så sure eplet å ringe bipolarklinikken for ny time. Fikk refs av legen min på mandag fordi jeg ikke hadde møtt opp…Vet det er min egen feil og mitt ansvar. De kan ikke hjelpe meg hvis jeg ikke møter opp. Så tough up!

Har du lignende erfaringer? Jeg vil gjerne høre om de!

PTSD

Jeg innser at jeg ikke har nevnt min andre diagnose, som jeg fikk da jeg var 17 år. Grunnen til at jeg ikke har nevnt den er at jeg ikke føler meg så plaget av den som bipolar diagnosen, den blusser bare opp i enkelte situasjoner, noe som er karakteristisk for denne diagnosen.

Da jeg først kom inn i psykiatrien fikk jeg to diagnoser. Den første var «Tilbakevendende moderat til alvorlig depresjon», denne ble etterhvert omgjort til bipolar 2. Den andre diagnosen jeg fikk, var en overraskelse for meg og mine behandlere den gang. De sa at de ikke hadde trodd den var aktuell, men etter spørreskjema tester scoret jeg høyt i denne kategorien. Nemlig Post traumatisk stress lidelse.

Symptomene kan omfatte mareritt og «flashbacks», følelsesløshet og at vedkommende distanserer seg fra omgivelsene, søvnproblemer, «vær på vakt»-holdning, og at man unngår situasjoner som minner en om det en har opplevd. Symptomene kan bli ekstremt stressfulle når man opplever slike situasjoner som minner om traumet, dette kalles ofte for gjenopplevelser. Gjenopplevelser kan noen ganger være så kraftige at det vedkommende kan føle seg re-traumatisert.

-Wikipedia

Den siste tiden har jeg begynt å fundere på om jeg stadig inkluderer nye traumer i denne lidelsen. Opprinnelig fikk jeg diagnosen basert på hendelser i barndommen min relatert til min psykisk syke far. Men det siste året har jeg hatt lignende flashbacks fra «nyere» hendelser. Som tidligere nevn var jeg utsatt for et overgrep i fjor høst, i begynnelsen hadde jeg mange flashbacks fra dette, noe som ga seg mer eller mindre med tiden. Jeg har også episoder fra voldsomme krangler, og psykotiske øyeblikk som jeg får flashbacks til. Er det mulig at siden jeg allrede har diagnosen og hjernen min tydeligvis har problemer med å bearbeide traumer, at jeg vil fortsette å «samle opp» negative hendelser og legge dem i flashbacks katalogen? Det kan virke slik noen ganger.

Et typiskt flashback for meg kan ofte utløses med musikk. Jeg har vært musikkelsker hele livet, og settes fort tilbake i situasjoner ved hjelp av musikk. Det sammen gjelder med lukter, smaker, synsintrykk. Hva som helst som kan minne om en traumatisk situasjon kan utløse det. Når det kommer er det som et angstanfall med ekstremt sterke minner fra den traumatiske hendelsen. Det er som om du «ser» minnet på en film forran øynene dine. Ikke en hallusinasjon, men minnet er så sterkt at det føles som du opplever hendelsen på nytt.

PTSD er en diagnose i ICD-10 på kroniske psykologiske virkninger av å bli utsatt for overveldende livspåkjenninger. Kropp og sjel er krenket. Det som er skjedd er en invasjon og brudd på de grenser som ethvert individ trenger for å ta vare på autonomi (selvstyre) og integritet.

-Wikipedia

Har du PTSD, og har erfaringer du vil dele? Legg igjen en kommentar da vel 🙂

På jobb

Da var jeg tilbake på jobb etter 3 ukers ferie, og sant skal sies at det er litt godt. De tre siste ukene har jeg ikke gjort noe fornuftig, bare tilbrakt tid sammen med familien og slappet av. De siste 5 dagene har jeg vært hjemme og ikke hatt noe å gjøre, og for meg er det noe av det værste. Så jeg er glad for å være tilbake hos mine kjære kolleger.

Jeg må også tilstå at jeg hadde det vanskelig i går kveld. Ensomheten tok overhånd og det var ingen å ringe. Tok meg en lang gåtur, men det hjalp heller ikke. Da jeg kom hjem satt jeg lenge i sofaen og bare stirret ut i lufta og plutselig oppdaget jeg at jeg satt og trigget meg selv til selvskading. Deppresiv musikk, leste gjennom gamle triste dikt og tekster, så på bilder som bringer fram vonde minner. Så satt jeg plutselig der da, med barberbladet i hånden og stirret intenst på armene mine. Jeg sa til meg selv «det er sommer, du vil ikke gå rundt å være nødt til å skjule dette på jobb. De siste sårene har nettopp grodd, du vil ikke dette, du er ikke så syk, dette er bare tull og tvangstanker.»

Og det hjalp, jeg styrte unna!! Det er ikke ofte jeg klarer å hindre impulsen når den først kommer, vanligvis sveiper den bare over meg uten at jeg rekker å reflektere. Det er en så bitter-søt følelse, en avhengighet. Men denne gangen klarte jeg å tenke et skritt lengre, jeg klarte å tenke konsekvens! Jeg kastet fra meg barberbladet, tok medisiner og gikk å la meg for å høre på lydbok. Lydbøker er geniale, de gir meg ikke mulighet til å tenke meg bort i kaoset mitt.

Selvfølgelig forsov jeg meg til jobb i dag, første dag tilbake etter ferien og jeg kommer en time for sent. Jeg skulle begynne kl. 14.30 og våkna ikke før de ringte etter meg kl 14.45. Det er pinlig, men det gikk greit 🙂 Jeg er fornøyd med dagen.

En kort historie, fortsetter

Jeg er dømt til å stryke på eksamen igjen når jeg blir fortapt i disse skribleriene. I morgen lover jeg meg selv å sette meg på biblioteket for å lese!

Det er som om jeg ikke kan styre det. Selv om jeg setter meg ned med en bok i hånda klar for å lese til eksamen, klarer jeg ikke å konsentrere meg. Idèene og tankene flyr avgårde, og jeg er nødt til å skrive dem ned for å få de ut av hodet. Jeg vet det er en del av «tilstanden» min. Å få besettelser, og i perioder er det bare disse besettelsene som kan få dagene mine til å virke meningsfulle. Men jeg MÅ stå på denne eksamenen. Hvis ikke må jeg gå året på nytt, og jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg ikke blir å gjøre det. Det er bare denne eksamenen og et år til så er jeg ferdig med skolegang for alltid!

Her kommer litt mer fra sist.

Historien del 2

Jeg hører lyder rundt meg, men klarer ikke å assosiere det med noe, jeg har ingen referanser. Alt høres nytt ut, lyder jeg aldri før har hørt. Slik ligger jeg og driver inn og ut av søvn i noen timer, drømmene kommer og går, grensen mellom hva som er drøm og hva som er virkelighet blir tynnere og tynnere. Et par hender tar forsiktig i meg, og jeg tvinger øynene opp. En kvinne peker på en blinkende skjerm på veggen og på meg før hun begynner å kneppe opp skjorta mi. Jeg lar henne holde på. Hun tar av meg elektrodene og vasker forsiktig bort limrester.

Når sengen begynner å bevege på seg våger jeg ikke å ha åpne øyne. Det er en struts logikk. Jeg vil ikke bli sett. Når den endelig stanser og har stått stille en stund tør jeg å gløtte så vidt. Jeg ligger på et kontor, noe jeg ikke umiddelbart synes er rart. Etterhvert klarer jeg å ha øynene åpne over lengre tid og tankene går litt lettere. Jeg forstår at jeg er på et sykehus, og det begynner å demre for meg hvorfor jeg er her. Jeg har gjort noe veldig, veldig dumt. Som for å komme bort fra dette pressende minnet som jeg ikke vil ha, snur jeg hodet, men lukten av oppkast i håret mitt gjør det umulig å ligge på siden. Timene går og jeg blir kjørt ut av kontoret uten å noensinne ha møtt noen der. Jeg forstår på praten blandt sykepleierne at legen aldri dukket opp, og jeg var blitt avglemt. Skammen i meg stiger når jeg blir kjørt forbi pårørende og andre pasienter i lobbyen. Paranoiaen når nye høyder når de ikke kjører meg til et rom, men setter sengen på gangen og går. En kvinne som ser kjent ut kommer bort og spør om jeg vil ha frokost. I dèt ordene «juice og kaffe» kommer ut av munnen min for jeg nok et sjokk. Det høres ikke ut som min stemme. Den er hes og hviskende. Som om hun kan lese tankene mine sier hun at det er normalt med litt ekkel stemme etter det jeg har vært gjennom. Hun kommer tilbake med kaffe, jucie og et rundstykke med ost, og setter det på et brett ved sengen min. Sengen knirker når hun setter seg ned ved siden av meg og spør om jeg vet hvor jeg er. «Sykehuset» sier den fremmede hese stemmen som kommer ut fra leppene mine, og jeg spesifiserer kommune og slenger med navnet mitt slik at hun skal vite at jeg ikke har hjerneskade. Hun smiler og sier «har du vært gjennom dette før?». «Nei». Min tilfredshet med at jeg ikke har hjerneskade svinner raskt hen når jeg ikke kan huske hvilken dag det er, hvordan jeg kom meg på sykehuset eller noe av det som har skjedd før jeg våknet på toalettet i natt. Kvinnen, som viser seg å være en psykiatrisk sykepleier som heter Hedda, og er moren til en jeg gikk på skolen sammen med, forklarer hendelsesforløpet.

-«Du kom inn i går kveld etter at en venn av deg hadde ringt til sykebilen. Husker du hvorfor han ringte sykebilen?»

Jeg prøver å tenke så godt jeg kan. Hva er det siste jeg husker fra før jeg våknet på do? The Wall med Pink Floyd sto på TVen hjemme i stua mi. Det må altså ha vært i går, søndag. Jeg sto sent opp og fikk ikke til å lage meg mat eller vaske klær fordi jeg hadde brekt hånden for en uke siden. Det er påske, jeg skulle egentlig jobbe, men ble sykemeldt og er alene i byen. Ingen venner hjemme, familien er flytta, helt alene med meg selv. Minnet om depresjonen skyller innover meg, og nå kommer vissheten, jeg kan ikke skyve bort mistankene mine lengre.

-«Jeg tok en overdose med sovetabeletter…» sier jeg og skammen reiser seg inni meg. Jeg klarte ikke å gjennomføre det. Så mange ganger hadde jeg vurdert det og tenkt at når dagen kommer skal jeg i det minste klare å gjennomføre det. Samtidig kommer en lettelse over at jeg ennå er i live. Uansett hvor vondt det gjør i kroppen, og hvor stor skammen er, så er det en knist der som takker for at det hadde gått bra.

-«Ja, vi fikk pumpet det ut av systemet ditt, og satt inn kull. Du var inn og ute av bevisthet, til tider var vi redde for at du skulle gå i koma, men det gikk så bra som det kan gå. Alle prøver og målinger viser at kroppen din ikke har tatt skade av hendelsen.»

Jeg nikker, og hun forteller meg at de har ringt behandlern min på DPS som skulle komme innom, og at vennen min som kom inn sammen med meg i går lovte å komme tilbake i dag. Han hadde sittet på rommet sammen med meg store deler av natten. Skammen kommer tilbake med ny kraft.

Behandleren min kommer og vi tar en prat. Jeg hadde nektet sykehuset å ta kontakt med foreldrene mine, og min behandler sa hun kunne gjøre det for meg hvis jeg ble med henne på psykiatrisk sykehus. Min største skrekk. Aldri i livet. Hun overtaler meg tilslutt og vennen min kommer på besøk, tar meg med hjem for å pakke sakene. Jeg er så sliten, kroppen min føles som den tilhører en 90 åring, det er ikke en ung 18 år gammel kropp lengre. Angsten rir meg konstant og jeg brekker meg hele tiden uten at noe kommer opp. Taxien kommer og på vei opp til sykehuset ringer Mamma. Jeg besvimer nesten av redsel. Vil ikke at hun skal bli lei seg. Vil ikke at hun skal bli redd. Vil ikke såre henne og gjøre mot henne det Pappa allerede har gjort for 20 år siden. Jeg svarer ikke, og hun sender melding om at hun er bekymret for meg som er alene i byen, og vil at jeg skal komme hjem. Jeg ser også andre meldinger jeg har fått iløpet av natten, og noen jeg selv har sendt. Hva faen er dette? Jeg kan ikke huske å ha vært våken engang. Magen vrenger seg. Ansvaret med å ha en telefon blir for stort, jeg gir den til behandleren min som sitter i taxien sammen med meg. Hun skal ringe når vi kommer fram.

Jeg ser opp mot psykehuset. Det regner aprilregn, sørpa ligger i tykke lag på bakken og tåka er tett mellom trærne. Våren ligger bare noen få uker fram i tid, og de første soldagene kan ikke være langt unna. Men det er det siste jeg tenker på. Først nå får jeg informasjonen om at dette psykehuset nesten er nedlagt, det er bare en avdeling med 7 pasienter og 4 pleiere igjen i den enorme, gamle, forfalte bygningen ute i skogen. Det renner kaldt vann i blodet mitt. Klarer jeg dette? Nok en gang brekker jeg meg, men ingenting kommer opp. Det er som om de har satt en propp i magen min. Jeg er så alt for bevist nå. Jeg vil tilbake til de timene på sykehuset da jeg ikke viste hva som var virkelighet og hva som var drøm. Flykte bort fra dette, for dette klarer jeg ikke. En nervøs, halv-hysterisk latter kommer ut av meg når jeg tenker på filmen Girl Interrupted. Det føles sånn. Jeg er så redd, hva er det jeg har gjort? Hva er det jeg har stelt i stand for meg selv? Det svartner i noen sekunder, men jeg kommer tilbake. Innerst inne i meg er det en ond latter som ler og sier » Her er konsekvensene ditt dumme nek! Her er straffen din!». Pakket inn i i svær dunjakke blir jeg støttet ut av taxien og inn i det store tomme bygget. De vil prate med meg, ha meg til å love at jeg ikke vil skade meg selv mens jeg er der. Hvis jeg fortsatt vil skade meg selv må de legge meg inn på en skjermet avdeling, og der er det hvertfall ikke trivelig. Jeg grøsser og kan ikke tenke meg en mindre trivelig plass en der jeg er nå, og nekter opp og i mente på at jeg kommer til å skade meg selv, og sier at jeg allerede føler meg bedre. Løgn. De gir meg et lite rom, et enerom, med utsikt rett ut i skogen. Det første jeg gjør er å trekke fra gardinene. Skrømt gjemmer seg overalt i disse skogene. Jeg prøver å anslå hvor mange pasienter som har tatt livet av seg i disse skogene. Hengt seg i et tre, eller druknet seg i vannet. Men jeg blir avbrutt av behandleren min som sier hun har ringt mamma og hun vil snakke med meg. Jeg vil ikke snakke med henne, men vet det blir å knuse henne om jeg sier det. Så jeg tar telefonen og sier at jeg er syk, men på psykehus nå og at det skal ordne seg. Hun vil jeg skal komme hjem, men jeg klarer ikke tanken på bekymringen hennes. Jeg sier jeg er glad i henne og at jeg ikke vil såre henne. Stemmen hennes skjelver såvidt og hun sier hun er glad i meg også, og at hun vet det. Hun vil så inderlig ha barnet sitt nært seg, under sin vinge, slik at hun kan beskytte meg.

Kvelden kommer og jeg blir tvunget til å spise noen skiver med brød. Noe som bare fører til mere brekninger, men ingen oppkast. Det gjør forferdelig vondt i magen. Jeg legger meg og får ikke sove et sekund, tankene kværner rundt det som har skjedd. Hvor sterkt jeg angrer. Hadde jeg bare dratt til mamma med en gang hadde det gått bra, da hadde jeg sluppet alt dette, og jeg hater meg selv ennå litt til. Pleierne kommer inn med gjevne mellomrom for å se om jeg lever. Fysisk er jeg i live, mentalt er det ennå ikke avgjort. Jeg sier til dem noe av det mest patetiske jeg har sagt i mitt liv. «Jeg vil hjem til mamma». Jeg ringer henne midt på natten og flybillettene er bestilt etter 10 minutter. Gode, snille mammaen min.

Jeg må ha sovnet noen timer, for jeg våkner plutselig og kjenner en enorm lettelse for at jeg skal bort fra dette stedet midt i skogen. Frokost blir tvunget ned. En halv skive med blåbærsyltetøy. Det kunne like gjerne vært spon og fugemasse.

The end

Så dette er historien om min første overdose, og mitt første møte med en innleggelse på et psykiatrisk sykehus (ispedd noen skjønnlitterære grep.) Kanskje noen der ute har lyst til å dele sin historie? Jeg skriver denne bloggen for å bearbeide hendelser for meg selv, samtidig som jeg håper å være en støtte for andre. Det er ikke enkelt å ha en psykisk sykdom, symptomene blir møtt med avsky, skrekk, og sinne hos mange. Vi trenger mange røster for at det skal bli enklere å skape forståelse. Dette er min historie, mitt liv, mine opplevelser, noe av det vanskeligste i mitt liv. Respekter det.

Jeg er kommet langt siden denne historien, men ikke langt nok, ikke så langt jeg vil ha kommet.

Dersom du vil kan du gjerne ta kontakt med meg på nerveblogger@gmail.com. Med mindre du vil selge meg noe, selvfølgelig 🙂