Tag Archives: mixed state

She`s not there

Dagens anbefalning: She`s not there – Nick Cave & Neko Case. Er totalt hekta på denne sangen, har sikkert hørt den 100 ganger siden i går. Flott tekst. Er noe med stemninga i sangen som jeg kan relatere veldig til for tiden. Finnes desverre ikke på Spotify, men den er på iTunes.

På forhånd beklager jeg en utrolig ustrukturert og kaotisk tekst.

Skjønner ikke at jeg ikke skal få sove! Dagene går rundt med minimalt antall timer søvn. Får sove maks 3 timer i slengen for deretter å være våken i mange timer. Klarer ikke å skru av hodet, det bare spinner og spinner. Tusen idèer kommer susende samtidig med en million gode og vonde minner. Klarer ikke å bestemme meg for hva som er værst. De vonde minnene er greie nok å takle, det er i hvertfall over, men skyldfølelsen er fortsatt like stor. De gode minnene er nesten ondskapsfulle, for jeg er ikke i nærheten av å være på et godt sted i livet. De gode minnene blir hånlige smil fra fortiden. Igjen, skyldfølelse. Igjen, følelsen av håpløshet og tomhet når jeg prøver å se framover. Selvhatet brenner. Blir liggende å gruble i det uendelige.

Kjenner at jeg mangler energi, men jeg klarer ikke å sovne for å hente inn energien igjen. Dette er ikke gode tegn. Har allerede vært bekymret for at jeg skal få en hypomani, men jeg er deprimert samtidig. Det er vel tendenser til mixed state, noe som er utrolig frustrerende. Det er opp og ned samtidig, ekstremt raske humørsvigninger og generell frustrasjon på alt i livet.

«”Mixed state”. Denne tilstanden preges av både depressive og maniske symptomer på én gang. I det ene øyeblikket er personen høyt oppe, snakker livlig og er full av energi og optimisme, for plutselig å bryte sammen i gråt, gi uttrykk for at alt er håpløst og at de har lyst til å gjøre slutt på livet.» –Lommelegen.no

«The deep despair and hopelessness of depression often occurs simultaneously with the increased energy, and impulsivity seen in mania. Thoughts often race as in a manic episode, but the content is often dark and full of pessimism, worry, guilt, and self-hatred. Anxiety is also often a prominent feature of mixed mood states, evidenced by an increase in panic attacks and compulsions. Many persons with bipolar disorder describe mixed episodes as feeling much worse than either mania or depression alone.» – Kilde

Kjenner meg veldig igjen i disse beskrivelsene. Det er en slags mørk energi og rastløshet i meg, en dragning som jeg har beskrevet tidligere. Tror kanskje medisinene demper det litt eller så har jeg bedre kontroll enn hva jeg gir meg selv kreditt for. Jeg skal vel ha kudos for at jeg kjenner faresignalene, må bare finne ut hva jeg skal gjøre med de. Føles som jeg er på randen av et sammenbrudd, en totalkollaps. Det skremmer meg, for jeg skal til Kreta på Lørdag. Jeg KAN ikke bli værre nå, og jeg kan ikke være i denne tilstanden der nede. Skal tross alt dele hotellrom med mamma og lillebror i 2 uker, det blir umulig for meg å skjule det.

Den farlige delen av meg, det er det jeg har kalt det i behandling, skremmer meg. Den farlige delen av meg tar ingen avgjørelser, handler bare på impuls. Den farlige delen av meg står opp midt på natten for å sminke seg og hviske mørke ting til speilet. Det er den delen som planter idèer om selvskading og selvmord. Vanligvis børster jeg det av meg rimelig kjapt, men det er ikke så lett nå for tiden.

Jeg går altså rundt med denne mørke rastløsheten og søvnmangel. For å bruke en kjent klisjè, så er det som å ha et monster inni meg som vokser. Har lovt meg selv å ikke gjøre noe før etter ferien, altså om 1 måned. Men kan jeg virkelig bare bestemme meg for at jeg ikke har tid til å bli syk før om en måned? Nix, jeg kan ikke det. Jeg kan gjøre mitt ytterste for å holde på beslutningen om å ikke skade meg selv, men om psykosen og galskapen virkelig skulle komme krypende er det ingenting jeg kan gjøre for å stanse det. Så jeg begynner å få litt panikk nå, leter etter nødutganger. Angrer på at jeg sa ja til å dra til pappa rett etter Kreta-turen. Hadde jeg bare fått noen uker hjemme først kunne jeg tatt kontakt med Østmarka og fått hjelp. Går igjennom hvordan jeg kan sno meg unna, men jeg kan ikke. Pappa bor selvfølgelig i ei knøttlita bygd i Finnmark, så hvis alt virkelig går galt er nærmeste psykehus Åsgård i Tromsø, 8 timer med bil unna.

Prøver å være rasjonell. Det kommer ikke til å skje noe, og dersom jeg blir mye værre så finnes det alltid løsninger. Jeg har reiseforsikring, så i teorien skal det dekke hjemreise og slikt hvis det blir aktuelt. Ser selv at jeg overdramatiserer og at det sannsynligvis kommer til å gå bra, men angsten river i meg. Sannsynligvis blir jeg bedre av å møte familien og å reise. Sannsynligvis.

Jeg ser at dette innlegget er utrolig ustrukturert, men jeg har ikke så god struktur på tankene. Tanketoget raser gjennom hodet mitt og jeg henger bare så vidt med i svingene og prøver å få det tastet ned. Det er bare 2 dager igjen, jeg skal klare å holde ut til da. Hvis jeg ikke er bedre ved hjemreise drar jeg ikke til pappa. Det høres fornuftig ut. Kan i hvertfall utsette turen oppover hvis jeg fortsatt føler meg sånn. Ok, da sier vi det sånn.

2 kommentarer

Filed under bipolar