Motorpsycho dukket opp på overraskelses konsert på Svartlamoen i dag. Det var vanvittig kult! En liten fugl hvisket meg i øret at de skulle spille i går, så i dag var jeg på plass. Gratis festival på Svartlamoen med Motorpsycho, blir ikke bedre.
Motorpsycho
Fikk meg til å tenke litt. Det er sånne dager som dette som gjør at jeg elsker denne byen. Fint vær, Motorpsycho konsert, billig øl og god stemning. Skåret i gleden er at jeg ikke har noen å dele det med. Kompliserte brudd med venner gjør at jeg er helt utestengt fra min tidligere vennekrets, og det var vondt å se dem der i dag. De som engang var mine nærmeste og beste venner. Noen av de sa ikke hei, andre sa bare hei og ignorerte meg.
Det blir vondt å dra fra Trondheim fordi da er det ugjennkallelig over. Kapittelet er lukket og på tide å gå videre. Men en stor del av meg skulle ønske det var unødvendig. At ting bare kunne bli bra igjen, og at jeg ikke hadde behøvd å flytte. En ønskedrøm.
Fant denne greia på imgfave.com. Syntes den så litt artig ut, legger ut alle sangene i dag siden jeg ikke tror jeg kommer til å huske å legge ut en hver dag.
1. En sang fra min barndom Queen – Crazy Little Thing Called Love – 2011 Remaster
Elska Queen da jeg var lita. Det var det første bandet jeg virkelig digga. Alder, ca 7 år. Også en av de første sangene jeg lærte meg på gitar
Helt, totalt umulig å velge en! Da får man heller velge blandt en av de som allerede ligger på lista.
22. En sang noen har sunget til meg.
Jeg har jo faktisk fått skrevet en sang til meg, men den finner du ikke på Spotify 🙂 Eksen min sa at den Motorpsychosangen som minnet han mest om meg var denne:
Hadde store problemer med å komme meg opp i dag. Var så utroli gåen etter konserten, men hadde avtale på et treffsted for psykisk syke sammen med ei fra personalet. Så jeg dro meg opp av sengen og vi stakk opp dit. Var greit nok der, så jeg meldte meg på et «glasskurs» hvor man lærer å lage glassfat, så skal jeg kanskje begynne på malekurs der også. Mens vi satt der og drakk kaffe fikk jeg det for meg at jeg måtte komme meg på Motorpsycho konserten i kveld også. Følte meg så utrolig bra i går, og det var så utrolig deilig å være på konsert.
Så da jeg kom tilbake til psykehuset begynte jeg å tråle internettet etter billetter. Det var umulig. Konserten hadde vært utsolgt i ukesvis. Så jeg la inn en forespørsel om billetter på alle slags forum jeg kom på. Både på facebook og på Motorpsycho sine hjemmesider. Kl. 18.30 fikk jeg sms fra ei hyggelig jente som ville selge meg billetten sin 🙂
Så da ble det konsert igjen gitt. Det var like fantastisk i dag også, selv om det var to helt forskjellige konserter. Det var mer publikum og bedre stemning i dag. Låtvalget var anneledes også, noe som var veldig fint for min del. Det eneste drawbacket var at jeg var utrolig sliten og hadde vondt i beina. Men jeg smilte og sang med alikevel på første rad.
Da konserten var over så jeg til min overaskelse en kompis jeg ikke har sett på flere år som har flytta fra byen. Det var kjempekoselig å treffe han igjen så jeg ble med han og kjæresten og tok en øl.
Nå er jeg hjemme av alle steder. Har tatt permisjon til Søndags formiddag. Veldig merkelig å være her. Hadde ikke sett for meg at jeg skulle sove en natt til her siden jeg skal flytte om bare noen uker og er innlagt. Godt å ligge i egen seng med ordentlig pute! De har drittputer på psykehuset. Hadde ikke sett for meg at jeg skulle plutselig få det greit igjen, så alt er litt rart. Vi får se om det varer eller om det bare er Motorpsychorus.
Nå er jeg trøtt, sliten og har mest lyst til å sove. Fred ut.
Fy søder! Jeg har aldri hatt sånn øresus før i hele mitt liv, frykter for at det kan bli permanent denne gangen. Høres ut som jeg har en jævla foss i hodet. Håper det går over i løpet av natten.
For en kveld! Bestemte meg først i formiddag for at jeg skulle dra på konsert, jeg er jo tross alt blodfan. Hadde tenkt å bare sitte på galleriet og ta det med ro. Det klarte jeg i 1 sang før jeg sto forrerst. Når det har gått en stund mellom at jeg har vært på konsert med dem glemmer jeg hvor glad det gjør meg. For første gang på lenge sto jeg å bare smilte fordi jeg var glad. Det liksom boblet inni meg. Så jeg sang med, dansa og koste meg masse.
De hadde et akustisk parti hvor de spilte noen gode gamle slagere og da måtte jeg felle noen tårer. De spilte blandt annet Fools Gold, den første Motorpsycho sangen jeg kicka skikkelig på, og den har jeg aldri hørt live før.
Fools Gold - Motorpsycho
please come smile with me just one more time,
it won’t get out of hand
keep doing what you’re doing now,
I think I understand.
insight comes so fast sometimes,
with confusion in it’s wake.
I dug and found fools gold again,
but saw through it way too late.
I saw through you way too late
you weren’t far from me that time..
not so far from me
but it’s been dying all this time...
you still mean the world to me
for seconds on end sometimes.
we talked until no more words were left
and the things we did were crimes.
why beautiful turned ugly then,
I still can’t understand-
please look at me just one more time,
I can take it if you can
I can take it if you can
You weren’t far from me that time
not so far from me
but it’s been dying all this time
and now you’re losing me
Det var så utrolig godt å være i publikum, stå forrerst å synge med igjen. Noen av tekstene går rett i hjertet og snakker til meg i den situasjonen jeg er i nå. Noen får meg til å smile, og når det virkelig rocker da er jeg i himmelen. Det er få ting i livet som gjør meg så glad som Motorpsycho konserter, og akkurat nå trengte jeg en. Litt spesielt å være edru og ta taxi rett tilbake til psykehuset etter konserten, men det ga kvelden mer mening.
Etter hver konsert jeg har vært på har jeg alltid stått og venta til roadiene kommer og begynner å rigge ned for å spørre om jeg kan få set-lista (altså lista bandet har skrevet ned over sangene de skal spille) og i kveld fikk jeg den 🙂 Det tok meg bare 8 konserter, men nå har jeg ei Motorpsycho set-liste. Hurra for det 🙂
Nå er jeg sliten i beina og litt trøtt, men mest gira. Håper jeg får sove godt i natt. I morgen er starten på at jeg skal bli bedre. Takk kjære, kjære Motorpsycho for at dere finnes!
Nok en gang tilbake på DPS`en etter en flott permisjon. Hadde en kjempekoselig kveld i går sammen med venninna mi. Vi drakk litt øl og vin, spilte gitar og sang. Utrolig godt å være ute å gjøre «normale» ting, godt å ikke sitte på instutisjon, spise pizza og se på TV på en lørdagskveld for en gangs skyld 🙂
Nå sitter jeg på rommet og hører på Motorpsychos «It`s a love cult». Det var den første plata jeg kjøpte meg med dem, så den er litt spesiell. Den er overhode ikke representativ for de andre platene. Utrolig lenge siden jeg har hørt på den, men husker fortsatt alle tekstene 🙂 Så jeg sitter her og småsynger mens jeg tester ut nye tutorials på Photoshop. Jeg koser meg, og har en bra kveld (to dager på rad? Er det mulig?).
Møtte ei av de jeg har praksis sammen med på kafè i dag. Vi har gjennom de siste ukene funnet ut at vi har ganske mye til felles. Så i dag bestemte jeg meg for å ta et aktivt skritt mot å bygge nettverk og få meg flere venner. Vi satt på kafè i en times tid, så ble jeg med henne hjem for å se hvordan hun hadde det, og hun ble med meg hjem for å se hvordan jeg hadde det. Vi er nemlig tilfeldigvis naboer! Hun er kul og flott, så jeg håper og tror at det kan bli et flott vennskap 🙂
Ukarakteristis mye positivitet i dag, men det er bra 🙂
The Skies are full of…Wine? – The International Tussler Society
when the days get short,and the northern light plays with my mind
sometimes I wonder if it’s true that the skies are really full of wine
and then I picture how it all would feel if it would rain on me someday
I’ll walk the hedge,and jump the mile
and live my life like it was going out of style
and I would lose myself,if that was what it took
to make it all worthwhile.
you know I tell myself if I could try again I wouldn’t change a thing
and laugh at all mistakes,regrets and everything
and then I miss you,and the things we used to do
and I smile a little while
I’ll walk the hedge,and jump the mile
and live my life like it was going out of style
and I would lose myself,if that was what it took
to make it all worthwhile.
Jeg sitter på rommet mitt, ørepropper i med Vortex Surfer borrer seg inn i ørene, inn i hodet, inn i sjelen. ”Never stoop to complain, about the pain.” Når han synger pain og det tar av, revner det inni meg. Ingenting er virkelig, kun musikken, ordene og min smerte som Motorpsycho av en eller annen mystisk grunn har klart å tappe seg inn på og lage en sang som beskriver. Jeg er fullstendig klar over at sangen ble skrevet lenge før jeg ble gammel nok til å havne i psykiatrien, men det er noe med den musikken deres. Den gjennomborer meg, gjør meg til rå følelser, uten hud. Det føles som alt inni meg eksploderer og alle atomene i kroppen min vibrerer med musikken. Det er kun Motorpsycho som får meg til å føle det slik. De har trollbundet sjelen min i musikken sin.
Jeg har det ikke bra. Skillet mellom virkelighet, smerte og fantasi begynner å bli mer og mer tynnslitt. Jeg finner kun feste i virkelighet i musikken. Har så mye vondt og uvirkelig inni meg. Vil rømme bort fra alt for jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å takle dette, den intense psykiske smerten som tar ifra meg pusten og fornuften. Hvordan skal jeg klare det uten selvskadingen? Det er kaos inni meg, og musikken gir meg en mulighet til å destillere følelsen, gjøre den ren slik at jeg kan prøve å finne ut hva den egentlig er.
Har lest over det jeg har skrevet nå. It doesn`t make sense. Men jeg forstår det.
Hey Jane – Motorpsycho
And when calls
You taket he blame
And when he leaves you it still feel the same
It hurts me too
The way you try for him
The way you die for him
Fly, be the silly butterfly
Dance your way across the sky
Shine brighter than summer sun
You know you aret he only one
To see you shrink
To see you fade
I don`t know how much more I can take
But you decide
You dream your own life lie
But why do you kiss it goodbye
Fly, be the silly butterfly
Dance your way across the sky
Shine brighter that the summer sun
You know you aret he only one
HEY JAAAAANEEEE!
HEY JAAAAANEEEE!
Fly, be the silly butterfly
Dace your way across the sky
Shine brighter than the summer sun
You know you aret he only one.
And if she said so
That would change it all
If she said so
I would cushion her fall
And if it felt right,
She’d let me know the plan
Take my hand
And explain to me so i could understand
Why she said so
If she said so
It would be too much like death
If she said so
I would eat her breath
If she said so
I’d know all the lies
But i’d wipe out white
And never even ask the reason why
She said so
And never end
Go back to start
And never say
When i fall apart
And never stoop
To complain
About the pain
Å herregud…Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, eller hvilke ord jeg skal bruke. Først må jeg bare igjen presisere at jeg er fanatisk blodfan av Motorpsycho, med band logoen tattovert i nakken, liker alle platene (og eier dem) og har aldri vært på en dårlig konsert med dem. Timothy`s Monster har vært med meg gjennom mange vanskelige og gode perioder, derfor har jeg utrolig mye følelser knyttet til sangene. Jeg tør nesten ikke høre på plata lengre når jeg er syk, fordi den bringer fram så utrolig mange følelser. Så hvis du tror du snart skal få lese en objektiv anmeldelse av konserten, tar du feil. Den er svært subjektiv, men veldig ekte 🙂 Her er en link til Adresseavisens anmeldelse, og her er en link til Dagbladets anmeldelse. De er alle sammen enige med meg.
Konserten var FANTASTISK! Det er muligens den beste konserten jeg noensinne har vært på. Bedre enn både Neil Young og Radiohead på Roskilde 08. Bedre enn alle de andre 6-7 konsertene med Motorpsycho jeg har vært på. Bedre enn sex! Det er helt sinnsykt, hjernen min er blåst ut og ligger ute i Oslofjorden ett sted og dupper. Møtte noen kompiser og eksen min etter konserten, og vi måtte bare gi hverandre en klem og le, for det var så latterlig bra.
De rotet litt i begynnelsen, men det var egentlig bare sjarmerende og det vistes så utrolig godt at de var så fornøyde der de sto på scenen og koste seg. Håkon Gebhardt, Lars Lien, Helge Sten aka Deathprod gjorde besetningen komplett.
På siste sangen de spilte, Golden Core, bare rant og rant tårene mine helt til jeg begynte å hulke ukontrollert. Det var det vakreste øyeblikket i mitt liv. Det føltes som hvert eneste atom i kroppen min vibrerte i takt med musikken. Alle de følelsene som jeg forbinder med sangen kom som en tsunami og skylte over meg. En blanding av ekstrem melankoli, og ekstrem glede. Siden sangen avsluttet Øyafestivalen 2010 ble det sendt opp fyrverkeri og det hadde ikke spart på hverken krutt eller lys.
Alle sangene på Timothy`s Monster er så hjerteskjærende lett for meg å identifisere meg med at jeg sto med tårer i øynene store deler av konserten, og da Golden Core kom bare brast demningen. Jeg tror jeg havnet i en slags transe ett eller annet sted under Watersound og er ennå ikke helt ute av den, det er rett og slett helt ubeskrivelig hvor fantastisk konserten var.
Noen ganger er det bra å ha «litt for mye følelser», det å ikke ha sperrer for hvor engasjert man blir og å være veldig emosjonell, for da kjenner man de gode tingene så intenst godt også. Og i kveld, i 2 timer klarte Motorpsycho å gjøre meg så lykkelig som jeg har vært på ett år. Tusen takk gutter, dere er fantastiske og får aldri lov til å legge opp! Blir nesten nedtur å gå på konsert med dem etter dette, for dette kan de aldri toppe.
Tatooveringen min
p.s Motorpsycho har en sang som heter Nerve Tattoo, derfor står det Nerve under tattooen min, og derfor er det blogg navnet mitt 🙂 Så vet dere det.
p.p.s. er det bare jeg som synes Bent Sæther er skikkelig kjekk?
Nok en dag på Øyafestivalen er over, nok så tidlig denne gang. Jeg er fortsatt helt utslitt etter å ha hatt 13 timersvakter to dager på rad. Gjør vondt i alle musklene og er generelt sliten. Så jeg var mest på festivalen i dag for å være sammen med en venninne. Det var koselig å treffe henne igjen, skal møte henne i morgen og.
På tur hjem til Onkel møtte jeg det sureste kvinnemenneske i verden. Jeg var innom Narvesen og spurte om jeg kunne få låne en penn hos henne, noe hun sa ja til og gav meg en penn. Jeg gikk bort til benken for å sette meg ned å bruke den, da hun plutselig tar tak i skulderen min og begynner å kjefte på meg. Hun beskyldte meg for å stjele pennen hennes og var dritforbanna. Jeg ble så perpleks at jeg ikke klarte å si noe annet enn «ja, jeg skulle jo bare få låne den», og hun roper «du stjal den» til meg, før hun går snurt tilbake til Narvesen. Jeg ble helt på gråten av ydmykelse, folk hadde stoppet for å se hva opptrinnet gjaldt og sto å skulte på meg. Etter jeg fikk satt meg ned ble jeg kjempelei meg og sint, så jeg gikk tilbake til narvesen-dama og sa at det hele måtte være en misforståelse og at jeg skulle jo komme tilbake med pennen, og at jeg mente at hun kanskje hadde overreagert. Hun var fortsatt snurt, og sa at siden jeg tok den ut av butikken hadde jeg stjålet den, og at jeg var heldig at hun ikke hadde tilkalt politiet. FOR EN PENN!!! Da hadde hun virkelig klart å gjøre meg forbanna, men for å vise henne at jeg var snill og litt mer voksen enn henne så ba jeg om å få kjøpe en penn av henne. Jeg har aldri vært borti maken. Det er sånne ting som dette som er galt med Oslo. Alle er så mistenksomme og sure. Jeg skal aldri i mitt liv flytte hit. Du ser ikke ett smil på gata, og høflighetsfraser i butikken med kassadama er det bare å glemme. Arg!!! Nok om det, måtte bare få ventilert ut aggresjonen min og vist verden at jeg ikke er en simpel pennetyv.
Gårsdagen var en ganske tung dag for meg. Jeg møtte eksen min tidlig på dagen og det første han gjøre er å skryte av de fine lestene han har fått av sin nye kjæreste i bursdagsgave. Sånne ting burde ikke gå innpå meg, men de gjør det alikevel. Får idiotiske vrangtaner om at jeg aldri kommer til å få meg ny kjæreste og at han ikke liker meg fordi jeg ikke kan strikke…Helt ubrukelig. Så var det Kråkesølvkonsert noe som var helt fantastisk. For de av dere som ikke har hørt om Kråkesølv så er de et band fra Bodø som synger på bodødialekt, noe jeg synes er fantastisk siden jeg er fra Bodø. Det er akkurat som tekstene går dypt inn i hjertet mitt, og jeg kjenner meg sånn igjen i alle sangene. Anbefaler dere alle å høre på det og lese tekstene. Det er nydelig. Jeg hørte sykt mye på Trådnøsting plata deres da jeg hadde kjærlighetssorg, så jeg fikk tårer i øynene under konserten, og gikk å deppa store deler av dagen. Det hele handler vel om hvor ensom jeg føler meg for tiden, og hvor urettferdig alt føles. Det er hverken eksen min, dama hans, eller Kråkesølv sin feil. Det var bare en sånn dag hvor jeg tar alt som skjer som et tegn på min ubrukelighet som menneske. Tankene gikk til selvskading, og det som værre er. Frykter at hvis jeg ikke gjør noe med livet mitt snart, så kommer jeg til å bli suicidal. Tanken har allerede slått meg, men den har bare streifet forbi og ikke satt seg. Ennå…
Bortsett fra det så var det sol i går og det var tørt og deilig. Ble litt solbrent på nesetippen, men det er bare sjarmerende. Fikk også sett Cumshots, noe som var like bra som alltid. Blir litt lei meg på Kristoffer Schaus vegne, for han må være en deprimert, angstfylt og sinna mann for å kunne skrive de tekstene han skriver. Ellers er det intet nytt å melde fra Oslo. Jeg har klart å holde meg helt unna alkohol og selvskading i 17 dager . I morgen er det den store Motorpsycho dagen, og jeg gleder meg sånn!!! Fy faen det kommer til å bli så bra.
Legger ved to tekster av Kråkesølv som jeg kjenner meg selv ekstra godt igjen i. Den første handler for meg om kjærlighetssorg, den andre om det å være psykisk syk.
Hjørnebrikke
du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør
du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya
du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør
du sa at du ville tebake te da
alt va førrankra men havet lå klart
-Kråkesølv
Waldemar
du e redd førr at æ dør
men æ har vært her før
og tankan mine
går i ring
ingen verdens ting har skjedd
så æ går her og e redd
mens livet blir til
ingenting
ka kan egentlig skje
livet e en klisjé
og nøye som du e
kor fornøyd e du med det
si det du vil si
syng din elegi
så kanskje du kan bli
lykkelig
Takk for at du har klikket deg innom bloggen min. Håper du finner noe du synes er interessant. Her skriver jeg om opp -og nedturer i livet mitt. Jeg er tidvis kreativ, litt rar og har nerdete humor. Håper du liker bloggen min.
Nerve 