Tag Archives: overdose

Selvskading

Jeg begynte å skade meg selv da jeg var rundt 12-13 år. Da var det veldig «uskyldig» rispet meg litt her og der, løp til beina ikke klarte å henge med lengre og jeg falt.

OBS, sterke bilder hvis du skroller nedover.

Da jeg begynte på ungdommskolen ble det gradvis værre. Depresjonen min ble så sterk og så vond at det føltes som jeg pulserte. Som om jeg, i meg selv, var et stort verkende sår. Rispingen min ble oppdaget og jeg gikk over til å skade meg på lårene istede for på armene. For det var ikke like lett å oppdage. Jeg gikk også over til å bruke barberblad. Mange ganger sovnet seg med barberbladet i hånden på et håndkle på badet eller på rommet mitt. På disse kveldene pleide jeg å sette alarmen min på kl. 06.00 om morgenen sånn at jeg hadde tid å rydde opp før mamma sto opp. I perioder hadde jeg over 200 åpne, verkende sår på lårene.

Det gikk noen måneder og jeg kunne ikke bruke bukser fordi det gjorde så vondt, jeg gikk bare i skjørt og to sorte strømpebukser oppå hverandre. Når ting ble for vanskelig på skolen pleide jeg å stryke en blyant over sårene gjennom strømpebuksa. det var mørke tider. Så fant mamma ut av dette. Hun ble fryktelig redd og lei seg. Hun trodde jeg hadde slutta med det og at «lykkepillene» fungerte. Jeg husker hun sa fortvilt til meg «Hva vil du jeg skal gjøre? Skal jeg fjerne alle skarpe gjenstander fra rommet ditt? Må jeg inspisere kroppen din hver dag?». I panikk tok hun fra meg tegnestifter, gitarstrenger, pyntegjenstander i glass og andre ting det ikke kunne falle meg inn å skade meg med. Jeg var så flau, og skammen brakte med seg et enormt sinne ovenfor mammaen min. Hun hadde ingen rett til å ta fra meg tingene mine, ingen rett til å be om å få se den nakne kroppen min hver dag. Hun gjorde aldri alvor av inspeksjonene og kom tilbake med tingene dagen etterpå og ba om unnskyldning. Men skaden var gjort, jeg var så sint på henne.

Det bar avgårde til behandlere som skulle hjelpe meg med å bli kvitt trangen. Jeg fikk infeksjoner i sårene og måtte gå på antibiotika. Men jeg trappet ned, det gikk lengre og lengre mellom hver gang. Men jeg sleit fortsatt med trangen. De ga meg sovetabeletter sånn at jeg ikke skulle få tid til å skade meg før jeg ble for trøtt.

Så ble det slutt mellom meg og den første kjæresten min rett før jeg ble 18. Den sommeren var første gang jeg måtte sy. Jeg gikk løs på håndleddene i et fortvilt forsøk på å ta livet av meg selv. Panikken grep meg da jeg så hvor mye blod som kom. Gråtende ringte jeg 113, jeg fikk beskjed om å gå til sykehuset for det var ikke alvorlig nok til å komme med sykebil fortalte de over telefon. Så jeg tok en vaskeklut og bandt rundt sårene og gikk i 30 minutter før jeg kom til sykehuset. Der beynte de å skulle sy uten bedøvelse. Jeg nektet. De smilte hånlig og sa at jeg måtte da tåle såpass når jeg nettopp hadde skadet meg selv. Jeg insisterte på bedøvelse og truet med å hyle helt til jeg fikk det. De ville ringe mamma, men jeg sa nei. De var på ferie, jeg var hjemme alene.

Etter den gangen skadet jeg meg bare noen få ganger, og alltid på lårene, fordi jeg var blitt skremt. Men etterhvert fant jeg ut andre måter å gjøre det på. Jeg hadde så mye sinne og aggresjon inni meg og havnet i slosskamp 2 helger på rad. Den siste gangen slo jeg hånda i veggen så jeg brakk den. Dagen etter tok jeg min første overdose på sovetabeletter.

Igjen gikk det noen måneder, men følelsen av et evig tomrom inni meg ble aldri borte, jeg skadet meg selv fortsatt innimellom på lårene. Bare 3 måneder etter den første overdosen, tok jeg en ny. Og her skjedde vendepunktet. Jeg hadde møtt en mann. En vakker, hærlig mann som gjorde meg så lykkelig at følelsen av lykke fylte tomrommet inni meg. Han tok meg med hjem fra sykehuset og jeg bodde hos han noen dager for å komme meg. Deretter var det litt fram og tilbake før vi 2 måneder senere ble kjærester. Å gud, jeg har aldri vært så lykkelig som jeg var sammen med han. Det gikk 1 og et halvt år uten at jeg skadet meg selv. I perioder ble jeg dårlig, hadde en del angst, pappa ble syk (han er også bipolar), og depresjonen kom av og til tilbake. Men det gjorde ingenting, fordi jeg hadde han; Klippen. Han tok vare på meg, og jeg ville ikke skade meg selv når vi var sammen. Helt til det siste halvåret. Da begynte forholdet vårt å vakle. Han hadde ennå ikke sagt at han elsket meg, og jeg var så redd for å miste han. Jeg slo han, jeg prøvde å kvele han. Og jeg skadet meg selv igjen. Det var en vanskelig tid, vi flyttet fra hverandre og 2 måneder senere ble det slutt.

Jeg skadet meg, masse. Både psykiskt og fysisk. Jeg havnet på legevakten ofte for å sy og tilslutt klarte jeg ikke mer. Jeg ble innlagt på akuttpost. Jeg hadde alltid vært livredd for innleggelse etter å ha hatt en dårlig opplevelse med det, men denne gangen funka det. Sakte men sikkert begynte jeg å stable opp livet mitt igjen.

Så for en måned siden gikk det skeis igjen.  Nå sitter jeg her med 36 sting i armene, og det verker og klør konstant! Jeg har fått problemer med å holde en blyant, og jeg klarer ikke å skrive for hånd lengre. Forhåpentligvis går det over etterhvert, men faren for varige skader er der. Jeg burde vite bedre. Min egen far mistet all følelse i sin venstre hånd på grunn av selvskading. Han mistet evnen til å spille gitar som var gleden i livet hans. Han brukte tusenvis av timer på å lære seg å treffe strengene uten å kunne føle de, men han sliter fortsatt. Han kan ikke holde noe i den hånden, fordi han kjenner det ikke om han mister det.

Så nå har jeg tatt valget. Jeg skal slutte med selvskadingen! Sannsynligvis kommer det tilbakefall, men jeg skal kjempe med alt jeg har mot det. Jeg har kastet alle skalpellene og barberbladene. Heretter blir det bare voksing av legger! Jeg har skrevet ned en liste over alternativer til selvskading og laget meg et armbånd som får en ny orange perle for hver skadefrie dag, og en gullperle for hver måned. Nå skal jeg kjempe selvskadingen ned i støvet, og det skal være jeg som gjør det for min egen skyld. Ikke for en mann sin skyld, og ikke for mamma sin skyld. For min skyld skal jeg kjempe imot!


selvskading

Selvskading er vondt

Skammen, sårbarheten, arrene og skyldfølelsen må jeg bære med meg resten av livet, og den ryggsekken begynner å bli tung nå. Derfor sier jeg; nok er nok.

Jeg har også erfart at det ikke er alle som jobber i hjelpeapparatet som har særlig stor sympati for selvskadere. Jeg har hørt om leger som nekter å gi bedøvelse når de skal sy, jeg har selv opplevd å møte sarkasme og dårlig behandlig. Det er forfærdelig vondt når man er så svak og hater seg selv så mye, å bli møtt av mennesker som ikke mener du fortjener hjelp. Venner som ikke lengre vil være vennen din lengre fordi de er for redde, de tror du bare vil ha oppmerksomhet, at agendaen din kun er å skape drama.  Fremmede stirrer og noen er så frekke at de kommer bort til deg og spør. Andre kommer med frekke kommentarer.

Selvskading ødelegger mennesker og det er ikke verdt den korte befrielsen det gir. Det lille vinduet hvor du får puste stenges så fort igjen. Det er en avhengighet, en rus. Og det er farlig.

Reklame

8 kommentarer

Filed under Bilder, Detaljer om meg, Selvskading, Sykdom

En kort historie, fortsetter

Jeg er dømt til å stryke på eksamen igjen når jeg blir fortapt i disse skribleriene. I morgen lover jeg meg selv å sette meg på biblioteket for å lese!

Det er som om jeg ikke kan styre det. Selv om jeg setter meg ned med en bok i hånda klar for å lese til eksamen, klarer jeg ikke å konsentrere meg. Idèene og tankene flyr avgårde, og jeg er nødt til å skrive dem ned for å få de ut av hodet. Jeg vet det er en del av «tilstanden» min. Å få besettelser, og i perioder er det bare disse besettelsene som kan få dagene mine til å virke meningsfulle. Men jeg MÅ stå på denne eksamenen. Hvis ikke må jeg gå året på nytt, og jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg ikke blir å gjøre det. Det er bare denne eksamenen og et år til så er jeg ferdig med skolegang for alltid!

Her kommer litt mer fra sist.

Historien del 2

Jeg hører lyder rundt meg, men klarer ikke å assosiere det med noe, jeg har ingen referanser. Alt høres nytt ut, lyder jeg aldri før har hørt. Slik ligger jeg og driver inn og ut av søvn i noen timer, drømmene kommer og går, grensen mellom hva som er drøm og hva som er virkelighet blir tynnere og tynnere. Et par hender tar forsiktig i meg, og jeg tvinger øynene opp. En kvinne peker på en blinkende skjerm på veggen og på meg før hun begynner å kneppe opp skjorta mi. Jeg lar henne holde på. Hun tar av meg elektrodene og vasker forsiktig bort limrester.

Når sengen begynner å bevege på seg våger jeg ikke å ha åpne øyne. Det er en struts logikk. Jeg vil ikke bli sett. Når den endelig stanser og har stått stille en stund tør jeg å gløtte så vidt. Jeg ligger på et kontor, noe jeg ikke umiddelbart synes er rart. Etterhvert klarer jeg å ha øynene åpne over lengre tid og tankene går litt lettere. Jeg forstår at jeg er på et sykehus, og det begynner å demre for meg hvorfor jeg er her. Jeg har gjort noe veldig, veldig dumt. Som for å komme bort fra dette pressende minnet som jeg ikke vil ha, snur jeg hodet, men lukten av oppkast i håret mitt gjør det umulig å ligge på siden. Timene går og jeg blir kjørt ut av kontoret uten å noensinne ha møtt noen der. Jeg forstår på praten blandt sykepleierne at legen aldri dukket opp, og jeg var blitt avglemt. Skammen i meg stiger når jeg blir kjørt forbi pårørende og andre pasienter i lobbyen. Paranoiaen når nye høyder når de ikke kjører meg til et rom, men setter sengen på gangen og går. En kvinne som ser kjent ut kommer bort og spør om jeg vil ha frokost. I dèt ordene «juice og kaffe» kommer ut av munnen min for jeg nok et sjokk. Det høres ikke ut som min stemme. Den er hes og hviskende. Som om hun kan lese tankene mine sier hun at det er normalt med litt ekkel stemme etter det jeg har vært gjennom. Hun kommer tilbake med kaffe, jucie og et rundstykke med ost, og setter det på et brett ved sengen min. Sengen knirker når hun setter seg ned ved siden av meg og spør om jeg vet hvor jeg er. «Sykehuset» sier den fremmede hese stemmen som kommer ut fra leppene mine, og jeg spesifiserer kommune og slenger med navnet mitt slik at hun skal vite at jeg ikke har hjerneskade. Hun smiler og sier «har du vært gjennom dette før?». «Nei». Min tilfredshet med at jeg ikke har hjerneskade svinner raskt hen når jeg ikke kan huske hvilken dag det er, hvordan jeg kom meg på sykehuset eller noe av det som har skjedd før jeg våknet på toalettet i natt. Kvinnen, som viser seg å være en psykiatrisk sykepleier som heter Hedda, og er moren til en jeg gikk på skolen sammen med, forklarer hendelsesforløpet.

-«Du kom inn i går kveld etter at en venn av deg hadde ringt til sykebilen. Husker du hvorfor han ringte sykebilen?»

Jeg prøver å tenke så godt jeg kan. Hva er det siste jeg husker fra før jeg våknet på do? The Wall med Pink Floyd sto på TVen hjemme i stua mi. Det må altså ha vært i går, søndag. Jeg sto sent opp og fikk ikke til å lage meg mat eller vaske klær fordi jeg hadde brekt hånden for en uke siden. Det er påske, jeg skulle egentlig jobbe, men ble sykemeldt og er alene i byen. Ingen venner hjemme, familien er flytta, helt alene med meg selv. Minnet om depresjonen skyller innover meg, og nå kommer vissheten, jeg kan ikke skyve bort mistankene mine lengre.

-«Jeg tok en overdose med sovetabeletter…» sier jeg og skammen reiser seg inni meg. Jeg klarte ikke å gjennomføre det. Så mange ganger hadde jeg vurdert det og tenkt at når dagen kommer skal jeg i det minste klare å gjennomføre det. Samtidig kommer en lettelse over at jeg ennå er i live. Uansett hvor vondt det gjør i kroppen, og hvor stor skammen er, så er det en knist der som takker for at det hadde gått bra.

-«Ja, vi fikk pumpet det ut av systemet ditt, og satt inn kull. Du var inn og ute av bevisthet, til tider var vi redde for at du skulle gå i koma, men det gikk så bra som det kan gå. Alle prøver og målinger viser at kroppen din ikke har tatt skade av hendelsen.»

Jeg nikker, og hun forteller meg at de har ringt behandlern min på DPS som skulle komme innom, og at vennen min som kom inn sammen med meg i går lovte å komme tilbake i dag. Han hadde sittet på rommet sammen med meg store deler av natten. Skammen kommer tilbake med ny kraft.

Behandleren min kommer og vi tar en prat. Jeg hadde nektet sykehuset å ta kontakt med foreldrene mine, og min behandler sa hun kunne gjøre det for meg hvis jeg ble med henne på psykiatrisk sykehus. Min største skrekk. Aldri i livet. Hun overtaler meg tilslutt og vennen min kommer på besøk, tar meg med hjem for å pakke sakene. Jeg er så sliten, kroppen min føles som den tilhører en 90 åring, det er ikke en ung 18 år gammel kropp lengre. Angsten rir meg konstant og jeg brekker meg hele tiden uten at noe kommer opp. Taxien kommer og på vei opp til sykehuset ringer Mamma. Jeg besvimer nesten av redsel. Vil ikke at hun skal bli lei seg. Vil ikke at hun skal bli redd. Vil ikke såre henne og gjøre mot henne det Pappa allerede har gjort for 20 år siden. Jeg svarer ikke, og hun sender melding om at hun er bekymret for meg som er alene i byen, og vil at jeg skal komme hjem. Jeg ser også andre meldinger jeg har fått iløpet av natten, og noen jeg selv har sendt. Hva faen er dette? Jeg kan ikke huske å ha vært våken engang. Magen vrenger seg. Ansvaret med å ha en telefon blir for stort, jeg gir den til behandleren min som sitter i taxien sammen med meg. Hun skal ringe når vi kommer fram.

Jeg ser opp mot psykehuset. Det regner aprilregn, sørpa ligger i tykke lag på bakken og tåka er tett mellom trærne. Våren ligger bare noen få uker fram i tid, og de første soldagene kan ikke være langt unna. Men det er det siste jeg tenker på. Først nå får jeg informasjonen om at dette psykehuset nesten er nedlagt, det er bare en avdeling med 7 pasienter og 4 pleiere igjen i den enorme, gamle, forfalte bygningen ute i skogen. Det renner kaldt vann i blodet mitt. Klarer jeg dette? Nok en gang brekker jeg meg, men ingenting kommer opp. Det er som om de har satt en propp i magen min. Jeg er så alt for bevist nå. Jeg vil tilbake til de timene på sykehuset da jeg ikke viste hva som var virkelighet og hva som var drøm. Flykte bort fra dette, for dette klarer jeg ikke. En nervøs, halv-hysterisk latter kommer ut av meg når jeg tenker på filmen Girl Interrupted. Det føles sånn. Jeg er så redd, hva er det jeg har gjort? Hva er det jeg har stelt i stand for meg selv? Det svartner i noen sekunder, men jeg kommer tilbake. Innerst inne i meg er det en ond latter som ler og sier » Her er konsekvensene ditt dumme nek! Her er straffen din!». Pakket inn i i svær dunjakke blir jeg støttet ut av taxien og inn i det store tomme bygget. De vil prate med meg, ha meg til å love at jeg ikke vil skade meg selv mens jeg er der. Hvis jeg fortsatt vil skade meg selv må de legge meg inn på en skjermet avdeling, og der er det hvertfall ikke trivelig. Jeg grøsser og kan ikke tenke meg en mindre trivelig plass en der jeg er nå, og nekter opp og i mente på at jeg kommer til å skade meg selv, og sier at jeg allerede føler meg bedre. Løgn. De gir meg et lite rom, et enerom, med utsikt rett ut i skogen. Det første jeg gjør er å trekke fra gardinene. Skrømt gjemmer seg overalt i disse skogene. Jeg prøver å anslå hvor mange pasienter som har tatt livet av seg i disse skogene. Hengt seg i et tre, eller druknet seg i vannet. Men jeg blir avbrutt av behandleren min som sier hun har ringt mamma og hun vil snakke med meg. Jeg vil ikke snakke med henne, men vet det blir å knuse henne om jeg sier det. Så jeg tar telefonen og sier at jeg er syk, men på psykehus nå og at det skal ordne seg. Hun vil jeg skal komme hjem, men jeg klarer ikke tanken på bekymringen hennes. Jeg sier jeg er glad i henne og at jeg ikke vil såre henne. Stemmen hennes skjelver såvidt og hun sier hun er glad i meg også, og at hun vet det. Hun vil så inderlig ha barnet sitt nært seg, under sin vinge, slik at hun kan beskytte meg.

Kvelden kommer og jeg blir tvunget til å spise noen skiver med brød. Noe som bare fører til mere brekninger, men ingen oppkast. Det gjør forferdelig vondt i magen. Jeg legger meg og får ikke sove et sekund, tankene kværner rundt det som har skjedd. Hvor sterkt jeg angrer. Hadde jeg bare dratt til mamma med en gang hadde det gått bra, da hadde jeg sluppet alt dette, og jeg hater meg selv ennå litt til. Pleierne kommer inn med gjevne mellomrom for å se om jeg lever. Fysisk er jeg i live, mentalt er det ennå ikke avgjort. Jeg sier til dem noe av det mest patetiske jeg har sagt i mitt liv. «Jeg vil hjem til mamma». Jeg ringer henne midt på natten og flybillettene er bestilt etter 10 minutter. Gode, snille mammaen min.

Jeg må ha sovnet noen timer, for jeg våkner plutselig og kjenner en enorm lettelse for at jeg skal bort fra dette stedet midt i skogen. Frokost blir tvunget ned. En halv skive med blåbærsyltetøy. Det kunne like gjerne vært spon og fugemasse.

Påskeanger

The end

Så dette er historien om min første overdose, og mitt første møte med en innleggelse på et psykiatrisk sykehus (ispedd noen skjønnlitterære grep.) Kanskje noen der ute har lyst til å dele sin historie? Jeg skriver denne bloggen for å bearbeide hendelser for meg selv, samtidig som jeg håper å være en støtte for andre. Det er ikke enkelt å ha en psykisk sykdom, symptomene blir møtt med avsky, skrekk, og sinne hos mange. Vi trenger mange røster for at det skal bli enklere å skape forståelse. Dette er min historie, mitt liv, mine opplevelser, noe av det vanskeligste i mitt liv. Respekter det.

Jeg er kommet langt siden denne historien, men ikke langt nok, ikke så langt jeg vil ha kommet.

Dersom du vil kan du gjerne ta kontakt med meg på nerveblogger@gmail.com. Med mindre du vil selge meg noe, selvfølgelig 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Historier