Først av alt vil jeg si at det å skrive dette innlegget har vært vanskelig for meg, og det tok overraskende lang tid. Det er veldig personlig. Behandle det du leser med respekt.
Det er i dag ett år siden jeg ble voldtatt. Denne dagen har vært vond, og ekkel med mye angst. Tenkte jeg skulle prøve å skrive litt om det. Vil ikke skrive om selve overgrepet, det blir for personlig. Men litt om omstendigheter og det som skjedde i ettertid.
Det å ikke bli trodd på etter et overgrep er vondt. Man har gått igjennom en fysisk og psykisk krenkelse, man har fått psykiske sår som kommer til å ta lang tid før de gror. To av mine venner sa de ikke trodde meg, og flere andre var usikre. Den ene av de ombestemte seg etter en lengre prat med meg, og ba om unnskyldning for å ikke ha trodd på meg.
Politiet gjorde en god jobb. Jeg fikk snakke med en kvinnelig etterforsker, som kom hjem til meg for å ta avhøret. Jeg klarte ikke å gå ned på stasjonen, jeg følte at alle der kunne «se» hva jeg var der for. Hun sa at hun trodde meg, og at hun ville etterforske saken uansett om jeg anmeldte eller ikke. Til slutt ende jeg opp med å ikke anmelde. Jeg syntes det var utrolig vanskelig å takle selve overgrepet i tillegg til å måtte leve med det at noen av vennene mine trodde jeg hadde diktet opp hele greia. Hun ene hadde sannsynligvis kommet til å vitnet imot meg i en rettsak. Jeg orket ikke tanken på å måtte gå igjennom en prosess hvor jeg skulle være nødt til om og om igjen overbevise folk om at jeg faktisk hadde blitt voldtatt. Når jeg egentlig hadde mest lyst til å overbevise meg selv om at det ikke hadde skjedd. Sannsynligvis hadde han aldri blitt tatt uansett, og jeg hadde aldri kommet til å fått rettferdighet. Har ikke hørt noe fra politiet siden den gang. Har i ettertid tenkt på å anmelde, har lyst til det bare for min egen del, for å føle at jeg har gjort det jeg kunne. Men det er et år siden nå, han blir nok aldri tatt.
Jeg fortalte det ikke til foreldrene min først, men skrev det i en mail til pappa. Han frika ut og ringte og ringte. Så fortalte jeg det til mamma på telefon, hun var vantro og i sjokk. Hun viste ikke hva hun skulle si, og det ble en kort telefonsamtale. Vi har aldri snakket om det siden. Pappa derimot mente at jeg måtte snakke med noen, jeg sa at jeg ikke ville. Han ville fortelle om det til bestemor, jeg sa det var greit så lenge hun aldri tok det opp med meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke snakke om det.
Mye av grunnen til at jeg ikke ble trodd var at jeg var veldig syk på det tidspunktet det skjedde. Teorien deres var at jeg fant opp historien, slo på meg blåmerker selv og rullet rundt i grusen for å få oppmerksomhet og omsorg fra eksen min. Tilfeldigvis bodde han likeved der det skjedde, og det var han jeg oppsøkte etter det var over. Det var han som ringte politi og sykehus og tok meg med til undersøkelsen. Jeg var full og i sjokk, han var i nærheten og den tryggeste personen jeg kjente. Jeg angrer ikke på at jeg gikk til han, for han gjorde alle de riktige tingene og var til god hjelp. Jeg er bare sint på de som trodde jeg hadde uærlige motiver.
Jeg fikk tilbud om samtaler på voldtektsmottaket, og gikk til to timer. Jeg klarte ikke å si noe særlig og gikk dit mest for å få de gratis vaksinene og resultatene fra undersøkelsen de hadde tatt. Heldigvis hadde jeg ikke blitt smittet av noe, og jeg fikk angrepiller da jeg var inne til undersøkelse. Det de kunne si var at «noe» hadde skjedd, men de kunne ikke bevise at det var ufrivillig. Blåmerkene kunne kommet fra noe annet, eller jeg kunne være en av de som liker sånt.
I ukene etterpå gikk jeg rundt og var konstant uvel. Jeg var svimmel hele tiden, hadde vondt i magen, var kvalm og hadde ingen energi. Noe dager var det så ille at jeg måtte ligge helt stille i sengen, fikk hjertebank uansett hva jeg gjorde og fikk brekninger hver gang jeg prøvde å spise. Jeg var totalt nedbrutt. I bekymring tok jeg kontakt med lege og spurte om jeg kunne få en ny undersøkelse, fordi jeg trodde kanskje jeg hadde fått en eller annen alvorlig sykdom. De tok noen blodprøver, men sa at det mest sannsynlig var psykisk. At kroppen min fortsatt var i sjokk og adrenalinproduksjonen min var overarbeidet av å gå rundt i konstant frykt. Jeg så logikken i det de sa, og etter enda noen uker begynte jeg å føle meg litt bedre.
Jeg blir fortsatt uvel når jeg tenker på det, og jeg klarer ikke å gå forbi stedet hvor det skjedde. Bare jeg tar bussen forbi kjenner jeg kvalmen, begynner å svette, rett og slett angst. Det er et år siden nå, det er uvirkelig. Det føles så nært og samtidig så fjernt. Jeg kjenner angsten, den har sittet i kroppen min de siste dagene, og jeg vet hvor den kommer fra. Den frykten man opplever går ikke over etter selve overgrepet er over. Det sitter i mange uker, måneder og kommer fortsatt tilbake noen ganger.
Men det går bedre. Fortsatt sitter det i meg. Jeg har ennå ikke hatt sex med noen og følt at det har vært en bra ting i etterkant. En stund trodde jeg det var bare å hoppe i det igjen, og det sammen med en opptur gjorde at jeg kanskje var en smule frimodig, og jeg gjorde en del ting som ødela meg enda mer psykisk. Det har blitt til en skitten ting for meg, noe jeg kun gjør når jeg er syk, og alltid noe jeg angrer på. Tror ikke den følelsen kommer til å gå over før jeg møter noen jeg stoler 100% på, noen jeg elsker og som elsker meg. Jeg tror det er kun det som kan få det til å bli noe fint igjen.
Så tilslutt: Hvis jeg kunne gjort en ting anneledes, så ville jeg anmeldt det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Dersom du har blitt utsatt for et overgrep så anbefaler jeg deg å anmelde det så fort som mulig. Du kommer til å angre senere dersom du ikke gjør det.
Nerve 