Tag Archives: overgrep

Ett år

Først av alt vil jeg si at det å skrive dette innlegget har vært vanskelig for meg, og det tok overraskende lang tid. Det er veldig personlig. Behandle det du leser med respekt.

Det er i dag ett år siden jeg ble voldtatt. Denne dagen har vært vond, og ekkel med mye angst. Tenkte jeg skulle prøve å skrive litt om det. Vil ikke skrive om selve overgrepet, det blir for personlig. Men litt om omstendigheter og det som skjedde i ettertid.

Det å ikke bli trodd på etter et overgrep er vondt. Man har gått igjennom en fysisk og psykisk krenkelse, man har fått psykiske sår som kommer til å ta lang tid før de gror. To av mine venner sa de ikke trodde meg, og flere andre var usikre. Den ene av de ombestemte seg etter en lengre prat med meg, og ba om unnskyldning for å ikke ha trodd på meg.

Politiet gjorde en god jobb. Jeg fikk snakke med en kvinnelig etterforsker, som kom hjem til meg for å ta avhøret. Jeg klarte ikke å gå ned på stasjonen, jeg følte at alle der kunne «se» hva jeg var der for.  Hun sa at hun trodde meg, og at hun ville etterforske saken uansett om jeg anmeldte eller ikke. Til slutt ende jeg opp med å ikke anmelde. Jeg syntes det var utrolig vanskelig å takle selve overgrepet i tillegg til å måtte leve med det at noen av vennene mine trodde jeg hadde diktet opp hele greia. Hun ene hadde sannsynligvis kommet til å vitnet imot meg i en rettsak. Jeg orket ikke tanken på å måtte gå igjennom en prosess hvor jeg skulle være nødt til om og om igjen overbevise folk om at jeg faktisk hadde blitt voldtatt. Når jeg egentlig hadde mest lyst til å overbevise meg selv om at det ikke hadde skjedd. Sannsynligvis hadde han aldri blitt tatt uansett, og jeg hadde aldri kommet til å fått rettferdighet. Har ikke hørt noe fra politiet siden den gang. Har i ettertid tenkt på å anmelde, har lyst til det bare for min egen del, for å føle at jeg har gjort det jeg kunne. Men det er et år siden nå, han blir nok aldri tatt.

Jeg fortalte det ikke til foreldrene min først, men skrev det i en mail til pappa. Han frika ut og ringte og ringte. Så fortalte jeg det til mamma på telefon, hun var vantro og i sjokk. Hun viste ikke hva hun skulle si, og det ble en kort telefonsamtale. Vi har aldri snakket om det siden. Pappa derimot mente at jeg måtte snakke med noen, jeg sa at jeg ikke ville. Han ville fortelle om det til bestemor, jeg sa det var greit så lenge hun aldri tok det opp med meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke snakke om det.

Mye av grunnen til at jeg ikke ble trodd var at jeg var veldig syk på det tidspunktet det skjedde. Teorien deres var at jeg fant opp historien, slo på meg blåmerker selv og rullet rundt i grusen for å få oppmerksomhet og omsorg fra eksen min. Tilfeldigvis bodde han likeved der det skjedde, og det var han jeg oppsøkte etter det var over. Det var han som ringte politi og sykehus og tok meg med til undersøkelsen. Jeg var full og i sjokk, han var i nærheten og den tryggeste personen jeg kjente. Jeg angrer ikke på at jeg gikk til han, for han gjorde alle de riktige tingene og var til god hjelp. Jeg er bare sint på de som trodde jeg hadde uærlige motiver.

Jeg fikk tilbud om samtaler på voldtektsmottaket, og gikk til to timer. Jeg klarte ikke å si noe særlig og gikk dit mest for å få de gratis vaksinene og resultatene fra undersøkelsen de hadde tatt. Heldigvis hadde jeg ikke blitt smittet av noe, og jeg fikk angrepiller da jeg var inne til undersøkelse. Det de kunne si var at «noe» hadde skjedd, men de kunne ikke bevise at det var ufrivillig. Blåmerkene kunne kommet fra noe annet, eller jeg kunne være en av de som liker sånt.

I ukene etterpå gikk jeg rundt og var konstant uvel. Jeg var svimmel hele tiden, hadde vondt i magen, var kvalm og hadde ingen energi. Noe dager var det så ille at jeg måtte ligge helt stille i sengen, fikk hjertebank uansett hva jeg gjorde og fikk brekninger hver gang jeg prøvde å spise. Jeg var totalt nedbrutt. I bekymring tok jeg kontakt med lege og spurte om jeg kunne få en ny undersøkelse, fordi jeg trodde kanskje jeg hadde fått en eller annen alvorlig sykdom. De tok noen blodprøver, men sa at det mest sannsynlig var psykisk. At kroppen min fortsatt var i sjokk og adrenalinproduksjonen min var overarbeidet av å gå rundt i konstant frykt. Jeg så logikken i det de sa, og etter enda noen uker begynte jeg å føle meg litt bedre.

Jeg blir fortsatt uvel når jeg tenker på det, og jeg klarer ikke å gå forbi stedet hvor det skjedde. Bare jeg tar bussen forbi kjenner jeg kvalmen, begynner å svette, rett og slett angst. Det er et år siden nå, det er uvirkelig. Det føles så nært og samtidig så fjernt. Jeg kjenner angsten, den har sittet i kroppen min de siste dagene, og jeg vet hvor den kommer fra. Den frykten man opplever går ikke over etter selve overgrepet er over. Det sitter i mange uker, måneder og kommer fortsatt tilbake noen ganger.

Men det går bedre. Fortsatt sitter det i meg. Jeg har ennå ikke hatt sex med noen og følt at det har vært en bra ting i etterkant. En stund trodde jeg det var bare å hoppe i det igjen, og det sammen med en opptur gjorde at jeg kanskje var en smule frimodig, og jeg gjorde en del ting som ødela meg enda mer psykisk. Det har blitt til en skitten ting for meg, noe jeg kun gjør når jeg er syk, og alltid noe jeg angrer på. Tror ikke den følelsen kommer til å gå over før jeg møter noen jeg stoler 100% på, noen jeg elsker og som elsker meg. Jeg tror det er kun det som kan få det til å bli noe fint igjen.

Så tilslutt: Hvis jeg kunne gjort en ting anneledes, så ville jeg anmeldt det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Dersom du har blitt utsatt for et overgrep så anbefaler jeg deg å anmelde det så fort som mulig. Du kommer til å angre senere dersom du ikke gjør det.

4 kommentarer

Filed under Detaljer om meg

Emosjonell selvskading

Emosjonell selvskading er et begrep jeg selv har kommet opp med. Har prøvd å søke på det på internett, men det nærmeste jeg kommer er begrepet ikke-direkte selvskading. Det vil si risikoatferd.

«Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.» (B Sommerfeldt   F Skårderud)

Jeg har kun i det siste innsett at jeg har drevet med en god del emosjonell selvskading. Det vil si at jeg har satt meg selv i visse situasjoner som har vært enten risikofylte eller svært emosjonelt belastende. Har prøvd å lese meg litt opp på det, men det finnes ikke så mye litteratur på området. Så hva mener jeg med mitt selvlanserte begrep? Jeg vil prøve å beskrive det med noen alt for virkelige eksempel fra mitt eget liv.

Eksempel 1

Jeg drikker meg full, alt for full. Så full at jeg ikke klarer å stå på beina, jeg må støtte meg. Det er en fremmed mann som snakker til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, alt er bare tåke i synet mitt. På vei ut møter vi noen venner av meg, og jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier «Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.» Han åpner buksa si og prøver å dra meg nedover med makt. Jeg rister han av meg, snubler og ler. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det det? «Bli med hjem til meg, så ordner det seg» snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på rygg i grusen. I det  jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier, «det var da voldsomt så ivrig du var.» Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg.

Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot han eller rope på hjelp. Jeg vil ikke gå inn på detaljer. Da det hele var over gikk jeg rett til eksen min. Jeg hadde ingen rett til å blande han inn i det, men der og da var han den eneste trygge personen jeg kunne tenke på. Han fikk meg på sykehuset. Jeg snakket med politiet, men har ennå ikke formelt anmeldt saken.

Eksempel 2

Jeg sitter på gulvet i leiligheten og jeg stinker. Det er bare 3 dager siden jeg dusjet, men mye har skjedd. Jeg lukter av en annen kvinne, jeg lukter av en annen mann. Jeg lukter gammel fyll, svette, tobakk og angst. Men jeg må sloss for å gå i dusjen. For en eller annen del av meg liker denne lukten. Den minner meg på hvor ekkel jeg er, hvor lite verdt jeg er, minner meg om at jeg er menneskelig søppel. Flere ganger før dette har jeg hatt den samme følelsen med leiligheten min. Jeg vil ikke rydde eller vaske, fordi rotet minner meg om min egen udugelighet.

Eksempel 3

Jeg er kjæreste og samboer med en mann i 2 år som aldri sier han elsker meg. Ikke èn eneste gang. For hver dag han ikke sa «jeg elsker deg», så elsket jeg han enda høyere.

Eksempel 4

Jeg yppet på meg en guttegjeng på 10-15 stykker på bygdefest da jeg var yngre, uten at de hadde provosert meg noe særlig. Jeg hadde tidligere sett at de hadde sloss med noen andre og de var veldig anspente. Så jeg gikk bort og de rakket ned på mine kompiser og jeg rakket ned på morra deres for å si det kort. De sto rundt meg og lugga meg, kalte meg navn, tok på meg, dytta. Jeg ba om at de skulle grisebanke meg. De trakk kniv i samme øyeblikk som ei venninne dro meg ut av ringen de hadde dannet rundt meg. Jeg ble så forbanna at jeg slo hånda i veggen og brakk håndleddet.

Generell observasjon

Jeg har en tendens til å ville drikke når jeg vet jeg ikke burde. Misforstå meg rett: jeg kan drikke alkohol og ha en fin kveld sånn som alle andre. 90% av tiden er det sånn. Men de siste 10% har jeg drukket når jeg vet at jeg er for syk, og alle de gangene har jeg gjort vonde ting mot meg selv på ett eller annet nivå.

Er det noen andre som har lignende erfaringer? Jeg føler at jeg underbevist setter meg selv i farlige situasjoner når jeg er syk. Noe så banalt som å ikke se meg for når jeg går over veien (noe min lillebror måtte påpeke ovenfor meg etter en spasertur). Del gjerne om du har noen tanker rundt dette.

Til slutt vil jeg avslutte med noen velvalgte ord fra mitt favorittband Motorpsycho.

Plan #1 av Motorpsycho, tekst Bent Sæther
Queen bitch,slut child
I know you so well
you gave it all away,sister-
you gave it all away
but I know your eyes........

you’re just like me

Sick,filthy 
naked and abused
I’ve seen you all before
cos you gave it all away
you raped your own pride.....
      you put too much slack on your live wire
      saw too many thrills that killed your desire
      too many nights that paled your complexion
      and made you a «nigger» in their conception of life        
....just like me
you’re just like me

see that creep
couldn’t you just smash his face?
still don’t understand
what he’s doing in this place
I know I didn’t
when I was him
when I was him....

you’re just like me.

5 kommentarer

Filed under Uncategorized