Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

Reklame

Depresjon

Depresjoner kan være unipolare eller bipolare. Unipolare depresjoner opptrer alene mens bipolare depresjoner er en del av et stemningsmønster som skiller mellom depresjon og mani eller hypomani.

«Mange opplever å bli utstøtt av venner og andre deler av sitt nettverk på grunn av tilbaketrekking og av og til uforståelig eller skremmende oppførsel. De som bidrar til dette er med på å påføre den deprimerte enda mer lidelse. Man blir ikke bare psykiskt lidende, men også sosialt lidende» (Ingeberg, Tallaksen og Eide 2006)

Hva er det å være deprimert? Hvordan er det å være deprimert? Mange går rundt i ukesvis, månedsvis uten å være klar over at de er deprimerte. Mange sier de bare er slitne. Det er èn måte å beskrive det på; sliten. Sliten hele jævla forbanna tida. Du får aldri nok søvn og er alltid trøtt. Særlig nå i mørketida er det mange som føler seg energiløse og kun har lyst til å sitte inne.

Et annet tegn er at en følelse av verdiløsthet, at man ikke er verdt like mye som andre mennesker. Eller ikke verdt noenting what so ever. Det er kanskje en av de vondeste tingene å føle på. At man er ubetydelig, eller enda værre at man gjør verden til et dårligere sted. Dette er tanker jeg har slitt med, og fortsatt sliter med. At jeg er verdens dårligste menneske, at jeg er slem, ond og bare gjør verden til et værre sted å være. Jeg tror ofte at jeg ødelegger for andre ved å være den jeg er, derfor har jeg ofte unngått å være sammen med andre for å skåne dem. Dette er forfærdelige tanker, og jeg føler at hvis jeg deler de med mine venner vil de tro at jeg bare sier det for å få oppmerksomhet og komplimenter. Men mange ganger fungerer hjernen min på det utgangspunktet at jeg er en shitty person. Det handler ikke om at jeg er sint eller irritert på menneskene rundt meg, det handler om at jeg er sint og irritert på meg selv og tar alt som blir sagt som en bekreftelse på min udugelighet.

Man blir pessimistisk og irritabel og alt blir tatt opp i værste mening, noe som kan være utrolig vanskelig for mennesker rundt meg som kun ønsker å gjøre ting godt igjen.

Disse tankene kan fort demme seg opp og bli om til hat. Selvhat. Det er noe jeg har mye av. Selvskading kan være en «løsning» den syke hjernen finner. Du skaper en strategi hvor du skader deg selv som straff for det jævlige mennesket du er.

Mat blir ofte et problem. Matlysten blir kanskje borte og all mat vokser i munnen. Det finnes ikke en eneste ting du kunne tenkt deg å spise. Og dersom du fant noe du ville spist, så orker du ikke å lage det. Eller kanskje spiser du alt for mye for å døyve følelser.

Søvn kan føles som det eneste du faktisk klarer å gjøre, men det kan ligge fallgruver her også. Søvnen kan nekte å ta deg bort fra virkeligheten, og du blir liggende i sengen time etter time og nå begynner følelsene å ta fysisk form. Du får vondt i ryggen og hodet, du er utslitt. Tårene kommer og alt du vil er bare å forsvinne. Når du sovner havner du i labyrinter og et mareritt tar det neste. Du finner ikke fred noen steder.

Til sist er selvmordstanker og tanker om selvskading alvorlige symptomer på en depresjon.

Depresjon er mitt livs nemesis. Det er den store onde dragen som er valgt ut til meg og mitt liv. Depresjon er for meg synonymt meg kamp.

Så hva kan du gjøre?

Hold deg i aktivitet selv om du er sliten hele tiden. Tving deg selv til å være sosial, trene, hold kroppen i gang. Ikke synk tilbake til sengen og trekk dyna over hodet, for før eller senere må du opp av den senga. For hver dag du utsetter det blir det vanskeligere. Ta vitaminer, spis ordentlig mat sånn at du har energi.

Tving deg selv til å spise normalt og til faste tider. Dersom det er veldig vanskelig å spise kan du heller lage mindre posjoner, men hold på rytmen.

Hva kan pårørende gjøre?

Det kan være vanskelig å stå en deprimert person nært, fordi den det gjelder er inne i noe så altoppslukende vondt at de ofte ikke har energi til å tenke på andre mennesker. Mange pårørende opplever å selv bli nedstemte og dratt ned dersom de føler at de blir sittende med ansvaret alene.

Dersom man virkelig vil gå inn å gjøre noe for den deprimerte er noen tips:

• Annerkjen at personen opplever stor smerte
• Vær ydmyk og godta at den som trenger hjelp vet mer enn den som ønsker å hjelpe
• Lytt til hva den deprimerte selv mener kan hjelpe.
• Vær til stede. Selv om du ikke sier noe er nærværet ditt et tegn på omsorg.
• Vær oppmerksom på om den deprimerte får i seg mat og drikke.
• Det siste du bør gjøre er å si «ta deg sammen» for dette er en tanke som sannsynligvis har kvernet i hodet på den deprimerte i lang tid. Ofte er dette en svært negativ tanke. «Hvorfor klarer jeg ikke å ta meg sammen?»
• Dersom du er bekymret for at en du står nær har selvmordstanker eller selvskadingstanker, så spør. Får du et positivt svar, er det på tide å kontakte profesjonelle. Enten via fastlege eller legevakt.

Spørsmål: Er det noen andre der ute som har gode tips til hva pårørende?

Spørsmål 2: Er det noen andre der ute som har noe å tilføye/ er uenig i?