Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
7. Kronisk følelse av tomhet
8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂

Reklame