Da var jeg tilbake på jobb etter 3 ukers ferie, og sant skal sies at det er litt godt. De tre siste ukene har jeg ikke gjort noe fornuftig, bare tilbrakt tid sammen med familien og slappet av. De siste 5 dagene har jeg vært hjemme og ikke hatt noe å gjøre, og for meg er det noe av det værste. Så jeg er glad for å være tilbake hos mine kjære kolleger.
Jeg må også tilstå at jeg hadde det vanskelig i går kveld. Ensomheten tok overhånd og det var ingen å ringe. Tok meg en lang gåtur, men det hjalp heller ikke. Da jeg kom hjem satt jeg lenge i sofaen og bare stirret ut i lufta og plutselig oppdaget jeg at jeg satt og trigget meg selv til selvskading. Deppresiv musikk, leste gjennom gamle triste dikt og tekster, så på bilder som bringer fram vonde minner. Så satt jeg plutselig der da, med barberbladet i hånden og stirret intenst på armene mine. Jeg sa til meg selv «det er sommer, du vil ikke gå rundt å være nødt til å skjule dette på jobb. De siste sårene har nettopp grodd, du vil ikke dette, du er ikke så syk, dette er bare tull og tvangstanker.»
Og det hjalp, jeg styrte unna!! Det er ikke ofte jeg klarer å hindre impulsen når den først kommer, vanligvis sveiper den bare over meg uten at jeg rekker å reflektere. Det er en så bitter-søt følelse, en avhengighet. Men denne gangen klarte jeg å tenke et skritt lengre, jeg klarte å tenke konsekvens! Jeg kastet fra meg barberbladet, tok medisiner og gikk å la meg for å høre på lydbok. Lydbøker er geniale, de gir meg ikke mulighet til å tenke meg bort i kaoset mitt.
Selvfølgelig forsov jeg meg til jobb i dag, første dag tilbake etter ferien og jeg kommer en time for sent. Jeg skulle begynne kl. 14.30 og våkna ikke før de ringte etter meg kl 14.45. Det er pinlig, men det gikk greit 🙂 Jeg er fornøyd med dagen.
Nerve 