Lei nå…

Gud, for en dag! Har kranglet/diskutert/vært uenig med veilederne mine i praksisen i dag. Det endte med at de ringte skolen og nå skal det være møte på fredag, hvor jeg kanskje får beskjed om at jeg stryker hele praksisen. I dag er det 6 dager igjen av praksisen.

Orker ikke gå inn på detaljer, men det hadde selvfølgelig med fravær å gjøre…er utrolig sint, skuffa og lei meg. Har grått masse. Får aldri til å si det jeg vil si i slike situasjoner, begynner bare å gråte og prøver å distansere meg så fort som mulig. Nå går jeg rundt med konstant vondt i magen fordi jeg gruer meg til fredagen og møtet.

Var hos legen i dag før hele greia med veilederne mine. Hun ga meg masse skryt for at jeg hadde klart å kjempe i mot og stå i praksis selv om jeg har hatt det jævlig i høst. Hun sa at hun trodde jeg kom til å få et helt normalt fungerende liv, og at det ikke skulle så mye til. Jeg hadde vilje og evne mente hun. Stoltheten forsvant rask i dag.

Fikk tabeletter mot B12 mangelen, lavere dose på Efexor som jeg seponerer, og ny time i januar. Hun ville vente til å se hvordan det gikk med B12 nivået og formen min før hun gjorde noe med stoffskiftet.

Så…en kjip dag. Nå har jeg vondt i hodet fordi jeg har grått og bekymret meg over flere timer. Vil bare legge meg i sengen og våkne den 10. for så å være ferdig med praksisen. Gi meg fri!!

Reklame

Praksistull

I dag forsov jeg meg grundig. Hadde ikke hørt klokker, telefoner eller noe. Våkna i full panikk i 12.30 tiden. Sende melding til veilederen min og sa jeg var på vei.

Da jeg kom dit ville de ha en prat med meg. De ville stryke meg, ikke godkjenne prakisen min på grunn av forsentkommingen. Jeg begynte nesten å grine. Sa at jeg ikke hadde noen unnskyldninger men at jeg gjerne ville fortsette. Vi ble enig om at jeg skulle få en aller siste sjanse. Det vil si at neste gang jeg kommer for sent, stryker jeg.

Jadda, no pressure. Gikk direkte fra jobb til Claes Olsson og kjøpte meg 2 vekkerklokker. Så nå har jeg to vekkeklokker, alarm på mobilen og avtale om at ei venninne skal ringe å vekke meg. Denne måneden kommer til å bli et mareritt med angst, og jeg tviler på at jeg i det heletatt kommer til å klare å sovne…

Hele greia er bare så fortvilt og jeg ble sint på den ene veilederen min i dag da hun sa, du må bare begynne å kjempe hardere. Du må bestemme deg for å klare det. Hadde lyst til å fortelle henne de siste månedene i detalj, sånn at hun skulle forstå hvor hardt jeg faktisk har kjempet og hvor mye jeg har ofret. Men jeg lot være.

Så nå er det bare å kjøre beinhard disiplin framover. 10. desember er det hele over.

Fredag

For første gang på omtrent…ett år(?) har jeg fredagsfølelse, og det liker jeg! har vært i praksisen igjen i dag, og det var til og med bedre enn i går. Mer brukerkontakt, og jeg begynner å bli litt kjent med rutiner og slikt. Jobben består rett og slett i å hjelpe folk som har fått vetak på hjelp fra kommunen. Det gir meg en god følelse og forhåpentligvis karmapoeng :p Neste uke skal jeg få mine egne brukere som jeg skal føle opp alene. Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg masse til det .

Så etter to dager på praksis er jeg sliten. Seroquel-knekken som kommer i 10-11.00 tida er fortsatt hard, men det begynner å gå seg litt til. Været er fortsatt dritt ute, og jeg trives sånn passe på Senteret. Nå har det kommet masse gamle alkoholikere hit, så jeg vil anslå at gjennomsnittsalderen her er på 50 +. Føler meg bare så utrolig malplassert her. Håper jeg klarer å få permisjon så jeg kan være hjemme litt neste uke. Begynner å føle på at det kan gå greit. Skal hjem en tur nå for å hente post og sjekke at alt er ok. På grunn av selvskadingsstuntet mitt på mandag får jeg ikke lov til å dra hjem alene, men blir kjørt. Helt ok for min del å bli kjørt altså, men jeg blir irritert over hun ene som jobber her som snakker så utrolig nedlatende til meg, som om jeg var et barn. «Ja vi må jo holde litt styr på deg vet du, så du ikke finner på noe tull» BLÆ!

Så denne kvelden blir nok rolig. Spise litt godis på rommet og se på gullrekka. Forbanna ensomt, men det er jo sånn det hadde vært om jeg hadde vært i leiligheten min også. Savner akuttposten med alle de trivelige folka, følte meg ikke så ensom der. Følte meg ikke ensom i det hele tatt faktisk for første gang på ett års tid. Sukk…vanskelig skal det være.

Praksis

I dag avgjorde jeg og veilederen min sammen at det ikke var bra at jeg var i praksis på kontoret hennes. Det er de som administrerer flere av tjenestene jeg er bruker på, derfor havner jeg i en rollekonflikt. Vi tok avskjed og begge to hadde tårer i øynene. Hun er virkelig fantastisk, et hærlig menneske.

Så hvordan føler jeg meg? Helt for jævlig. Krisemaksimerer til 1000. Pleierne her mener at skolen har plikt til å tilrettelegge studiet for meg, men jeg er nå ikke så sikker. De er ganske firkanta. Det første jeg gjorde da jeg kom ut fra praksisen var å løpe på Claes Olsson å kjøpe meg en skalpell. Fikk smugla den inn på avdelinga, men etter å ha snakket med kontakten min føler jeg ikke behov for å bruke den. Hvertfall ikke ennå, sannsynligvis ikke mens jeg er innagt. Pleieren som har ansvar for meg i dag var veldig flink og det var godt å prate med han.

Så nå sitter jeg å venter på tilbakemelding fra skolen og innkallelse til møte der om hvordan det skal bli. Tør ikke spekulere på utfallet, fordi jeg er ekspert på krisemaksimering. Kanskje går det helt greit, og jeg bare får bytta praksis-sted. Eller kanskje jeg må sykemelde meg eller ta permisjon ett år. Huff…så mye tanker og følelser. Et øyeblikk der så mista jeg meg selv og planla hvordan jeg skulle ta livet av meg. Ville bare dø fordi skolen har vært den eneste linken jeg har til et framtidshåp, og et øyeblikk følte jeg at det var knust. Nå står jeg på vent. Prøver å sette følelsene og tankene på vent også, men det er ikke like lett.

«Karma Police
I’ve given all I can
It’s not enough
I’ve given all I can
But we’re still on the payroll

This is what you’ll get
This is what you’ll get
This is what you’ll get when you mess with us

And for a minute there, I lost myself, I lost myself
Phew, for a minute there, I lost myself, I lost myself»

Tilbake til livet

I morgen begynner skolen igjen, og det blir en pangstart. Forelesning hele dagen fra 8-16 hele uka bortsett fra fredag. Vi skal ha forberedelsesseminar til praksisperioden, samt et kurs som stressmestring. Det siste gleder jeg meg til, og håper det blir nyttig. Sykemeldingen min går også ut neste helg, så da er det tilbake til jobben også.

Uka etter det igjen begynner jeg i praksis i NAV. Vet ennå ikke helt hva mine arbeidsoppgaver blir, men slik jeg har forstått det skal jeg jobbe som saksbehandler og ha egne klienter. Har litt ambivalente forventninger til hele greia. For det første er det jo NAV, og jeg har jo mine fordommer om de folka som jobber der og systemet. Samtidig tror jeg det kommer til å bli lærerikt og spennende å gjøre noe nytt i noen måneder. Skal ha praksis der 4 dager i uken helt fram til 10. desember.

Jeg blir alltid syk i ferier, og det føles godt at ferietiden er over og at livet på en måte starter på nytt igjen. Sannsynligvis vil jeg føle meg mindre ensom når jeg har praksis og jobb å forholde meg til, og kanskje klarer jeg da å holde depresjonen unna. Man kan jo håpe.

Det kommer til å bli litt av en omveltning i livet mitt, i forhold til hvordan det har vært det siste året. Jeg har nesten ikke vært på skolen, vært mye på deltidsjobben min, vært syk og sovna seint og stått opp seint. Nå skal jeg ut i «den virkelige verden» å være yrkesaktiv. Er utrolig nervøs for om jeg klarer det eller ikke. Vet at kunnskapene er der, og at jeg kommer til å gjøre meg bra i sosionomrollen. Må bare venne meg til det.

Forhåpentligvis klarer jeg det kjempefint og kommer inn i en god døgnrytme. Jeg har lyst til å klare det og lære nye ting. Fikk ny motivasjon, sånn skolemessig, etter at jeg fikk B på eksamen. Bare praksis og bacheloroppgave igjen, så er jeg ferdig utdanna 🙂

Nå skal jeg stikke ned på min favorittkafè og lese Sandman, løse kryssord og etterhvert møte en venninne.