Tag Archives: psykiatri

Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

2 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Angst?

Det har vært litt slark i hodet i det siste. Noe som rører seg igjen som irriterer meg. Ekle fornemmelser og følelser kommer oftere og oftere.

I går var jeg på grilling med kollegaer fra jobb. Mens vi satt rundt bordet og prata begynte ting å rase sammen inni hodet mitt. Først var det bare en rar følelse av distanse. Som om jeg ble fadet ut av virkeligheten. Etterhvert kom redselen. Jeg føle at alle rundt bordet kunne se at jeg var rar. Jeg så for meg alt de tenkte om meg, nesten sånn at jeg hørte tankene deres. Det ble vanskeligere å puste, det kom et trykk over brystet. Jeg merket at jeg fiklet mye og nervøst med hende og bare satt og så tomt ut i lufta forran meg. Jeg ble utrolig svett på hendene og alt føltes galt, så veldig galt. Hørte samtalen rundt meg men klarte ikke å snakke, jeg var paralysert og ba om at de ikke skulle se det. Jeg forsøkte å konsentrere meg om hva de snakket om, men jeg klarte ikke å holde tråden lenge. Og sånn fortsatte det. Et par ganger roet det seg litt så jeg fikk skutt inn et «hm» eller «jøss» i samtalen, som en slags kamuflasje. Heldigvis var kvelden snart slutt og jeg roet meg litt.

I bilen på turen hjem blusset det opp igjen. Heldigvis satt jeg alene bak. Jeg ble overbevist om at jeg var i ferd med å dø, at trykket over brystet og nummenheten i kroppen var et hjerteinfarkt. Rasjonelt viste jeg at det ikke var tilfelle, men tenk om… Også videre. Jo mer jeg forsøkte å ikke tenke på hjerteinfarkt jo mer overbevist ble jeg om at det var det jeg hadde. De andre i bilen begynte å reagere på pustingen min og spurte om jeg var bilsyk. «litt» klarte jeg å kvekke fram. Jeg følte ikke jeg kunne si «nei, jeg tror jeg har et hjerteinfarkt. Jeg vet jeg bare er 24, men nå tror jeg at jeg er i ferd med å dø!».

Nei, jeg sa ikke det. Jeg bet tennene sammen, bokstaveligtalt og kjempet meg igjennom det. Selvfølgelig var det bare et angstanfall, antagelig begrunnet i at jeg føler at jeg skjuler mye av meg selv ovenfor kollegaer. Noen vet litt andre vet ingenting. Og når samtaleemnet begynte å kretse rundt psykiatri og jeg ikke kunne si noe fikk jeg angst. Så enkelt og så jævlig var det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Hverdag, Psykisk Helse, Sykdom

Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

  1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
  2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
  3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
  4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
  5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
  9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂

9 kommentarer

Filed under Borderline, Detaljer om meg, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom, Tips og anbefalninger

Ekstremt trøtt i dag, mulig det er fordi jeg har begynt med ny medisin om kvelden for å roe meg ned. Klarte å forsove meg igjen, og det ble en del styr på grunn av det. Kjøpte noe godt på bakeriet til veilederen min som takk for at hun ikke var sur. Hun er kjempesøt 🙂

Sovna på sofaen etter å ha spist frokostblanding til middag for andre dag på rad. Pusen lå på magen min og sammen sov vi middagshvil i noen timer. Utrolig godt å ha han rundt meg igjen, gode pusen min.

Kjenner på noen impulser i dag, små blaff av skadetrang som varer i noen minutter. De setter en ekkel bismak på dagen, men ikke noe jeg ikke klarer å stå i mot. Har holdt meg skadefri i noen uker nå. Den siste «hendelsen» var intoxen og det begynner jo å bli noen uker siden. Tror blaffene i dag har kommet av at jeg ikke har sett venner på en stund, det har bare vært praksisen denne uka.

Ikke så mye å fortelle i dag egentlig. Hverdagen er tilbake og den første lettelsen ved å være hjemme er gått over nå handler det bare om å få igang gode rutiner sånn at jeg holder meg ute av psykiatrisk sykehus.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn

I feel my luck could change

Jeg er fortsatt hjemme. Hadde samtale med behandler i dag, og vi ble enig om at jeg ikke skriver meg ut før utskrivelsesdatoen den 29. men har permisjon fram til da. Det betyr at før den 29. kan jeg komme tilbake dit når jeg vil, jeg har fortsatt rommet mitt med alle tingene mine. Det hørtes ut som en veldig grei deal og jeg skal ha ny samtale på tirsdag.

Møtte legen i dag og snakket om medisiner. Hun sa at jeg måtte vente og overvåke vektendringen min. Har som tidligere nevnt gått opp 10 kg på under 2 måneder, og det føles forbanna kjipt. Hun sa at det kunne stabilisere seg og vektøkningen kunne fortsette så og si i det uendelige. Jeg må bare vente å se. Det var ikke en fin beskjed, har allerede store problemer med å akseptere vektøkningen og når legen ikke tok det alvorlig stengte jeg døra. Jeg krysset armene og begynte å se ut av vinduet, koblet ut det hun sa. Klarte endelig å krangle meg til en alternativmedisin som skal ta den verste angsten, og som jeg kan stå på fast om kveldene. Det tok meg 2 måneder på psykiatrisk. Hun legen provoserte meg egentlig fordi hun var uenig med de andre behandlerne mine som har kjent meg over litt lengre tid. Hun ville gjøre masse idiotiske endringer som jeg prøvde å forklare henne at allerede enten var utprøvd eller avfeid. Har stått på utrolig mye forskjellig i mange forskjellige kombinasjoner, og nå vil jeg bare få orden på det!

Fikk forresten den nye telefonen jeg har bestilt i posten i dag. Sony Ericsson Xperia 10 mini pro red. Oh yes indeed, her leker vi ikke butikk! Er egentlig litt skuffa over den. Designet var så platt, men vi får se hvordan det går når jeg har vent meg til den.

Fikk hjem katten i dag og det var kjempedeilig 🙂 Er så glad i han! Han har gått rundt snust på alt i leiligheten og funnet tilbake til favorittplassene sine. ❤ Dexter <3.

Dex

Dex says relax

Føler meg i fin form, tenker fortsatt klart og har ikke hatt skadetrang i det heletatt på 2 dager! Hurra. Må selvfølgelig alltid passe meg for denne evinnelige hypomanien som lurer meg til å tro at jeg er frisk av og til, men akkurat nå nyter jeg bare å være hjemme i min leilighet sammen med katten min. Vi ser på tv, pusler puslespill, og koser oss. Depresjonen har i stor grad rent av kroppen min som tyktflytende tjære. Det har tatt lang tid, men nå begynner jeg å føle meg levende igjen.

Kvelden fikk en ekstra piff med fantastisk fyrverkeri rett utenfor vinduet mitt i kveld. Jeg og pusen så på det sammen og fant ut at nå starter vi på nytt. En skikkelig klisje og det føltes nesten litt som en scene i en film. Perfekt øyeblikk. Home sweet home.

(For de av dere som liker Radiohead og OK Computer så har de siste månedene vært som No suprises, og Electroengeneering, nå er det mer Lucky følelse. Jeg tenker ofte i musikk og sangtekster noe dere som leser kanskje har lagt merke til da jeg ofte legger ut tekster til sanger. De hjelper meg å beskrive hvordan jeg har det.)

Electroengeneering – Radiohead

I will stop, I will stop at nothing.
Say the right things when electioneering
I trust I can rely on your vote.

When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
Ha ha ha

Riot shields, voodoo economics,
it’s just business, cattle prods and the I.M.F.
I trust I can rely on your vote.

When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.
When I go forwards you go backwards
and somewhere we will meet.

No suprises – Radiohead

A heart that’s full up like a landfill,
a job that slowly kills you,
bruises that won’t heal.
You look so tired-unhappy,
bring down the government,
they don’t, they don’t speak for us.
I’ll take a quiet life,
a handshake of carbon monoxide,

with no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
Silence, silence.

This is my final fit,
my final bellyache

with no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises,
no alarms and no surprises please.

Such a pretty house
and such a pretty garden.

No alarms and no surprises (get me outta here),
no alarms and no surprises (get me outta here),
no alarms and no surprises, please.

Lucky – Radiohead

I’m on a roll,
I’m on a roll this time.
I feel my luck could change.

Kill me sarah,
kill me again with love.
It’s gonna be a glorious day.

Pull me out of the aircrash,
pull me out of the lake,
’cause I’m your superhero.
We are standing on the edge.

The head of state
has called for me by name
but I don’t have time for him.
It’s gonna be a glorious day!
I feel my luck could change.

Pull me out of the aircrash,
pull me out of the Wake,
’cause I’m your superhero.
We are standing on the edge.

We are standing on the edge.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Sinna

Dette innlegget ble skrevet i går:

Fytti helvette! Ja, jeg er forbanna.

Denne dagen har vært en av de dårligste på ganske lenge. Sov helt elendig i natt. Fikk altså ikke sove, uansett hvilken stilling jeg lå i. Det var for varmt, det var for kaldt, dyna var for tung, masse nye lyder. Nye lyder = ny angst. Ved siden av meg på nattbordet lå dosetten med hele denne ukens medisiner i, og en del av meg hadde lyst til å bare bøtte nedpå hele dosetten. Så jeg lå å kjempa med angstmonsteret i noen timer før jeg endelig sovna. I The Dreaming var det kun mareritt som ventet på meg.

Sov urolig fram til 08.30 da jeg ble vekt av primærkontakten min som sa at legen ville snakke med meg (hun er kun på Senteret 1 gang i uken). Jeg kledde på meg og satt meg i stua og ventet. Primærkontakten min virker fullstendig blåst i hodet. Hun presterte å si ” Ja, den selvskadingen din…Ikke alle her er vant til sånt, og vi har ikke hatt så mye av det her, så hvordan mener du vi skal takle det?” Ærlig talt, skal ikke dette være et psykiatrisk rehabiliteringssenter?  Er det ikke meningen de skal ha kompetanse på slikt? Det virker ikke som noen av de som jobber her aner noe om psykiatri.

Så kom jeg endelig inn til legen. Jeg fortalte om min dårlige natt og sa at jeg var desperat nå. Har ikke sovet skikkelig på ganske lang tid nå, og har slitt med søvn hele livet. Hun ville ikke gi meg sovemedisin før jeg har hatt 2 dårlige netter. Regelen her er nemlig at du å ha to dårlige netter før du får sovemedisin den tredje natta. Jeg skjønner dette med avhengighet og sånt, men synes det begynner å bli litt seint å bry seg om det nå etter å ha fått det foreskrevet etter behov i 8 år. Det er nå en ting. Men jeg spurte henne om hun ikke kunne henvise meg til søvnklinikken, noe hun sa var en god idè, men at det ikke var hennes oppgave. Jeg må vente til jeg begynner i polikliniske samtaler (som kan ta opp til 6 uker), så er det ventetid på å komme inn på søvnklinikken også. Da ble jeg ganske frustrert og prøvde igjen og igjen å forklare henne at det ikke var medisiner jeg nødvendigvis var ute etter, men BEHANDLING! Men neida, sånt driver de ikke med her, her er man bare på oppbevaring. Det er et botilbud ikke et behandlingstilbud.

Ganske frustrert bestemte jeg meg for å dra ned til byen å shoppe litt. Det bruker jo å funke. Dårlig idè. Brukte alt for mye penger og dro til frisøren på toppen av det hele. Tror jeg har brukt rundt 2000 kr i dag…Hevette!

Så dro jeg på trening og fikk laget et treningsprogram. Det var egentlig ganske morsomt, men slitsomt. Da jeg kom ut av treningssenteret slo angsten meg i bakken. Fikk problemer med å puste, begynte å skjelve og ble ustø på beina. Begynte å småløpe mot Claes Olsson med en tanke i hodet: ”skalpell”. Nå i etterkant ser jeg jo at det sannsynligvis var en reaksjon på at jeg ikke hadde lyst til å dra tilbake til Senteret og følte at jeg ikke klarte å takle å være det. Men der og da klarte jeg bare å planlegge selvskadingen. Denne gangen kjøpte jeg også bandage så jeg slapp å blø ut den nye genseren min. Gikk på toalettet på kjøpesentret, låste døren og rigget meg til. Jeg skal sånn på hendene at jeg hadde problemer med å holde skalpellen ”heldigvis” førte det til at sårene ikke ble så dype. Tror det må ha vært et av de jævligste angstanfallene jeg har hatt på lenge.

Taxi opp til legevakten. Kjente at jeg ikke kom til å være i stand til å forklare meg særlig godt til sykepleiere og leger så jeg skrev ned ”faktasetninger” om hva jeg hadde gjort og hvorfor på et ark og ga til dem. Jeg hadde rett, jeg klarte ikke å snakke. Brukte flere minutter på å få ut navnet mitt, stammet og hylskreik meg gjennom samtale meg lege før det bar inn på ”systua”. Etter jeg var sydd var det ny prat med lege. Jeg forklarte at jeg ikke trivdes på Sentret, at jeg følte meg ydmyket, lita og redd. At jeg føler at jeg ikke er i stand til å ha kontroll over livet mitt. Jeg gråt og banna. Hun ville bare sende meg tilbake til Senteret, noe jeg sa var uaktuelt. Så begynte hun å foreslå om jeg kunne dra hjem. Jeg begynte å snakke om å ta livet a meg. Hun ville gi meg sovetabeletter. Da hadde jeg gitt opp og  sa ” Vet du hva, det kan faen meg være det samme, jeg drar hjem” så reiste jeg meg opp og masjerte ut i natten. På veien hjem var jeg dødsparanoid, var sikker på at legen hadde ringt politiet. Kom hjem og innså at jeg ikke hadde noe annet valg enn å dra tilbake til Senteret. Jeg hadde ikke mat eller medisiner.

Så jeg måtte bite i det sure eplet og ta taxi oppover. Nå sitter jeg i sengen og lurer på hvordan jeg skal forklare alt dette i morgen til folkene her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

The world is a vampire

Nok en dag på asylet. Klarte ikke tanken på å komme meg ut i praksisen i dag. Veilederen min har prøvd å ringe flere ganger ser jeg, men jeg har ikke klart å ta telefonen. Sendte henne en melding og sa at jeg kom i morgen og at jeg var på sykehus, men at det ikke var noe alvorlig. Får meg ikke til å si ”hei, jeg er innlagt på psykiatrisk og har det for jævlig i dag. Men i morgen er jeg sikkert i form til å lære og ha brukersamtaler…” Nope.

Så ble jeg langsomt halt ut av søvnen av pleierne og fikk samtale med behandleren min og overlegen. Det var ganske frustrerende. DPS ville ikke ha meg, så jeg fikk avslag derfra. Jeg får ikke medisin X, uansett hvilke argumenter jeg kommer med så virker det som de har bestemt seg for at noe lindring av symptomene, det skal vi ikke ha noe av. Spurte om ECT behandling, det mente de heller ikke var noe lurt. De mener at jeg bare må ”stå i det” og ”lære meg å leve med smerten” og å vente på at medisinopptrappingen skal få effekt. Noe som kan ta uker og måneder. De har sikkert gode og fine medisinske argumenter for de avgjørelsene, men det føles ikke noe lettere for meg å takle angsten og depresjonen av den grunn. Har brukt medisiner mot depresjon og angst siden jeg var 14 år og mener at hvis noe skal ha effekt på meg, så burde jeg ha truffet på det til nå. Har mistet litt troa på at jeg noensinne kommer til å bli stabil og velfungerende.

Så fikk jeg høre at de har søkt meg inn på et rehabiliteringssenter, hvor jeg skal være over lengre tid for å klare å komme meg ut i samfunnet knirkefritt igjen. Vet ikke helt hva jeg synes om det ennå.

Er bare fylt av frustrasjon for det virker ikke som om noen her tar meg seriøst når jeg sier at jeg vil kutte meg opp, eller har angst. De virker så blasserte og skeptiske. Får også en følelse av at de ikke mener at jeg trenger medisin X i det heletatt og faker angsten for å få medisiner. Så etter samtalen i dag ble jeg ganske dårlig, men har gitt opp å snakke med noen her om det, så jeg gikk å satt meg på rommet alene for å pønske ut noe. Da kom en av pleierne jeg ikke har hatt så mye kontakt med inn og spurte om alt gikk greit for jeg så så utfor ut. Fortalte henne altsammen, om at jeg føler at jeg ikke blir tatt seriøst. Hun sa hun skulle skrive det ned i rapporten for dagen slik at det kommer videre til behandleren min, kontaktpersonene mine og overlegen. Det føltes litt bedre, men frustrasjonen har ikke gitt seg. Føler at jeg må kjempe sånn for å få hjelp. I sykemeldingen som jeg fikk i dag står det: ”Bipolar lidelse, aktuell episode mild/moderat depresjon.” Det er så ekkelt å lese sånn når jeg føler at hele verden min raser sammen, så ser de på det som et spytt i havet.

Spurte også behandleren min om råd i forhold til praksisen da jeg synes det er i en etisk gråsone at jeg er i praksis når jeg er såpass syk, pluss at jeg ikke tror jeg kommer til å takle det, er så sliten og lei av at alt skal vøre en forbanna kamp hele tiden. Hun mente at det var best at jeg fortsatte i praksisen og mente at jeg kom til å ”koke i min egen suppe” dersom jeg ble langtidssykemeldt. Det er vel og bra det, men da må de jo for faen hjelpe meg sånn at jeg klarer praksisen da.

Kjenner jeg blir så sint og så matt samtidig.

Ellers så har det vært fint vær og jeg har sittet litt ute. Er mye sammen med en venninne av meg som også er innlagt her, tror ikke jeg hadde holdt ut hvis det ikke hadde vært for henne.

2 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Why go home?

Nå ligger jeg i sengen på rommet mitt. Godt å ha enerom sånn at jeg slipper å forstyrre andre med tastingen min.
Fikk besøk i kveld av en tidligere kollega, den var veldig koselig. Selv om hun er ”voksen” så har vi alltid hatt et venninneforhold. Hun er sykepleier og anbefalte ECT behandling. Har prøvd så utrolig mye medisiner så jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse. Sannsynligvis blir det ikke før etter utdanningen eller etter jul.
Er ganske neddopa nå. Får jo sovemedisin pluss at jeg trapper opp Seruquel, så jeg er utrolig trøtt for tiden og må sove mye. I morgen har jeg som mål å gå en tur for å ta bilder. Jeg har utgang etter avtale nå, noe som betyr at jeg får gå alene hvis jeg oppfører meg. De første dagene hadde jeg utgang med følget, noe som vil si at du må ha en pleier med deg når du skal ut av avdelingen.
Det som har plaget meg mest har vært depresjonen og angsten. Har snakket en del i behandling om det og psykologen mener jeg tar på meg mye ansvar og skyldfølelse som ikke er berettiget. Det ringer en bjelle, og høres litt sant ut. Samtidig er det utrolig vanskelig å kvitte seg med følelsen av å ha skyld i noe når man først er overbevist og føler seg som dritt. Har hatt en del tanker om selvskading, og hadde jeg vært hjemme alene hadde jeg nok skadet meg flere ganger. Heldigvis er jeg på sykehuset nå hvor de følger med og tar god vare på meg.
Fengselsfuglen som jeg hadde en liten crush på har fløyet. Bokstavelig talt. Han rømte mens vi satt å så på TV. Hendelsen var ganske ekkel, og jeg er ennå skjelven. Skulle ønske han ikke hadde gjort det, var blitt så glad i han og ønsket han godt. Nå må han leve med å se seg bak skuldra helt fram til den dagen han blir tatt. Pluss at han får lengre straff…triste greier, ung søt gutt. Det siste han sa på vei ut var at vi måtte vente 5 min før vi sa ifra til pleierne. Vi sa ingenting og lot dem finne ut av det selv, noe de brukte tre kvarter på. Det er ikke før nå at det slår meg at det kanskje er straffbart å ikke si ifra. Men de kan da vel ikke forvente at en gjeng med psykiatripasienter på instutisjon skal klare å ta sånne valg. Jaja, det er ikke min feil eller mitt problem, men synes det var trist.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Sound of silence

Ja, det er en stund siden det kom noen ordentlige innlegg fra denne kanten nå. Har ikke glemt bloggen min, men vært innlagt på psykiatrisk akuttpost, noe jeg i skrivende stund fortsatt er. Fikk ordna med mobilt bredbånd i dag, så nå har jeg litt mer muligheter. Har blitt søkt inn til langtidsinnleggelse på DPS og venter på svar fra dem. Forhåpentligvis får jeg ja der og får hjelp til å komme meg på beina igjen, for det har faen ta vært vanskelig i det siste. Hvis de ikke vil ha meg inn der blir jeg skrevet ut, og jeg tror ikke jeg er i stand til å takle livet utenfor instutisjon akkurat nå. Jeg trenger faste og trygge rammer, medisinering og terapi.

Skulle egentlig få en del svar i dag, men behandleren min har ikke dukket opp, så da blir jeg vel her over helga i hvert fall. Hadde en del problemer med å stå opp i dag, og det hjalp ikke akkurat at de har økt dosen min på Seruquel, så jeg fikk en dose av det til frokost. Sto opp og stekte sveler til hele avdelinga og gikk rett å la meg i noen timer.

Grunnen til at jeg er her er at jeg ramla utpå selvskadings galeien igjen. Natt til lørdag gikk jeg på 7/11 og kjøpte barberblader. Deretter gikk jeg i en park og satt meg. For å gjøre en kjip historie kort så kom det noen og så meg og fikk meg i en taxi til legevakta hvor jeg fikk 32 sting i armen, noe jeg syntes var fantastisk ironisk siden jeg hadde holdt ut 32 dager uten selvskading. Legen spurte om jeg kom til å gjøre det igjen, noe jeg svarte ja på. Dermed bar det på akuttposten.

Jeg liker meg veldig godt her. Det er stille og rolig. Hyggelige mennesker som er innstilt på å hjelpe. De andre pasientene har jeg begynt å fått et forhold til også, så det er rolig og avslappet stemning her. Har ikke fått spist så mye på en stund og under inntakssamtalen ble jeg målt og veid, har gått ned 3 kg på 3 uker. Matlysten har så vidt begynt å komme tilbake nå så jeg får spist litt hver dag. Ikke bare Nutrilett-barer og Biola.

kveldsmat

Har fått mye skryt fra pleierne for at jeg klarer å ta kontakt og be om hjelp når ting begynner å bli vanskelig. Problemet er bare den ”nye linja” de kjører her nå. Jeg er vant til å bare medisinere meg bort fra angst og psykisk smerte, medisinere eller selvskade meg ut av det. Her er det nye linja at man skal snakke seg igjennom det, ikke medisinere seg bort.

Har hatt et lite tilbakesteg tidligere denne uka da jeg prøvde om og om igjen å snakke med en av pleierne om hvor vanskelig jeg følte at ting var. Siste gangen begynte jeg bare å strigråte og sa til henne at jeg ikke klarte å prate mer. Sa også at jeg tenkte på å skade meg selv og ville knuse speilet. Spurte om jeg kunne få noe beroligende noe hun sa nei til, hun sa at jeg bare måtte lære meg å stå i det og mestre smerten. Smerten kommer alltid til å være der, jeg må bare lære meg å mestre den. Det gjorde meg så motløs at jeg falt sammen mentalt. Klarte ikke å snakke til noen bare sitte å se ut vinduet apatisk. Så kom jeg på at jeg kunne rive ut stingene i armen min for å lette på fortvilelsen min. Noe jeg også gjorde. Pleieren ble frustrert etterpå og sa at jeg var nødt til å si ifra sånn at de kunne hjelpe når det ble så vanskelig at jeg ville skade meg selv. Jeg mente at jeg hadde sagt i fra til henne flere ganger, og prøvd å prate uten at det ikke funket.

En venninne er også innlagt på samme post, og dagene går fortere og lettere med henne her. Finner faktisk krefter til å le litt innimellom. Har også møtt en bankraner som er på min alder, tror jeg har en liten crush på han. Han er i hvert fall den eneste kjekke gutten jeg har møtt i psykiatrien. Synd at han har 6 måneder igjen av soningen.

Har begynt å røyke igjen da, det er ikke så bra, men når man er innlagt er det unntak. Blakk som ei kirkerotte er jeg også, så jeg får ikke kjøpt meg lykkelig heller.

Har ikke fått særlig mye besøk, kun fra eksen min, det er jo litt kjedelig, men hadde ikke forventa å bli rent ned av venner siden det er litt av årsaken til at jeg er innlagt. Men ærevære han for at han hjelper meg med katta og kommer på besøk. En av mine tidligere venninner jobber her og hun var på jobb forrige helg. Det var utrolig vanskelig at hun skulle være pleier her og ha masse autorietet, mens jeg er på den andre siden av psykiatrien, svak som aldri før.

Har fått snakka utrolig mye om mange vonde ting. Har vært litt fokus på mitt forhold til pappa siden han nå har bestemt seg for å ikke komme hjem fra utlandet allikevel. Det var litt drama rundt det, men det er nå bestemt at jeg skal dra ned å besøke han der han bor i jula, noe besteforeldrene mine spanderer.

Grønne tær!

Generelt sett så trives jeg godt ed å være hvor jeg er. Får servert mat og medisiner, og blir tatt vare på. Da jeg var på legevakta nå sist innså jeg hvor lenge siden noen har lagt en hånd på meg for å trøste meg. Det har det heldigvis blitt mye av her. Mye konstruktiv trøst, og mye grining fra min side. Fortsatt mye vonde følelser og trang til selvskading. Fortsatt angst, søvnproblemer og smådjevler i krokene, men jeg håper jeg kan få bli bedre nå. Skal få utredning for personlighetsforstyrrelse og søvnproblemene mine.

Dette ble et veldig generelt innlegg sfor å oppdatere dere, dersom dere har noen spørsmål om hvordan det er å være innlagt, så fyr løs!

arm

Bandagert arm

Har vurdert å be om ECT behandling, jeg vil bare blir bra nå!  Er det noen som har erfaring med dette?

Meg

Meg i sykehuskjortel første natt

Greener – Motorpsycho

She wore here hair like a rock n roll star

With that wounded bird look in her eye

Just another femme fatale on the prowl

Perfect jaded grin

Vacant eyes with the promise of sin

I looked that way but turned around

Been down that road before

The hook is baited and the trap is set

Waiting for someone

Greener, greeener

All of 26

Omnipoten with nervous ticks

The etheral cynic

With too much to defend

I dont wanna play that game

How ever different, it`s always the same

How can it mean anything if i force it, tear it numb with greed

I looked that way but turned around

Been down that road before

So I head for the ditch instead

Waiting for someone

Greener, greener

Just keep searching for the places I`ve never seen

Greener

Not so hollow dull and blue

Greener

5 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom