Tag Archives: psykiatrisk sykehus

Puslespill

Tror du faen ikke den jævla klisjeen med å mangle den siste brikken i puslespillet slo til! Faen altså! Har holdt på med puslespillet i 3 måneder, endelig ferdig, men neida, det mangler en brikke! ARG!

Denne dagen har løpt avgårde. Gikk slag i slag i praksis, dro på DPS`n og sa takk for meg, jeg skriver meg ut. Så nå er jeg endelig ute, offisielt og fullstendig. 2 måneder ganske nøyaktig, inne på psykiatrisk sykehus. Det er nok til å gjøre hvem som helst gal (høhø). Føles godt, og riktig. Tar ansvar for eget liv, slosskampene med meg selv er fortsatt der, men de er ikke like store og omfattende. Det er mer knuffing og dulting nå enn slossing. Make sense?

Vært på trening i 2 timer i dag også, så jeg har vært riktig så flink. 1 time styrketrening og 1 time yoga. Det var utrolig deilig. Yoga er fortsatt ganske sært og nytt for meg, men har bestemt meg for å gi det en sjanse og prøve flere ganger.

Kommer snart et bilde innlegg. Har vært utrolig dårlig på bilder i det siste. Jobber også med tema tipset fra Salander, så det kommer de nærmeste dagene også.

Nå er det leggetid for den flinke frøkena 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

2. dag

Ser ut til at i dag skal bli første gang jeg har klart å være hjemme mer en èn natt sammenhengende. Dro fra DPS i går ettermiddag på perm og er fortsatt hjemme. Det føles så utrolig godt. Kjenner fortsatt sårbarheten i meg, men det er ikke like utrygt som det var for bare en uke siden. Føler meg sterkere og at jeg er «lengre unna» sykdommen. Som om grensene mellom den «friske» meg og den «syke» meg har blitt forsterket. Forsvaret er på plass og jeg klarer å holde unna sykdomsmonsteret mitt.

I dag har jeg hatt møte med kommunen og jeg skal få oppfølging i hjemmet 1 gang i uka. Det vil si at noen fra et team i kommunen skal komme på besøk til meg en ettermiddag i uka for å se at jeg holder det ryddig, tar medisiner, og er på utkikk etter noe i atferden min som kan være urovekkende. Er glad for å ha fått det for da har jeg flere som kan hjelpe meg med å holde styr på meg selv. Det går litt fort i svingene av og til…

Fikk også ny TV i posten i dag! Min kjære bestefar fant en som var så billig at han kjøpte den i nord-norge der han bor, og sendte den i posten til meg 😀 Så nå har jeg endelig flatskjerm TV. Den er ikke så stor «bare» 22″, men det holder for meg, og tar ekstremt mye mindre plass enn den digre kassa jeg hadde tidligere. Har fått tatt oppvask som har stått siden før jeg ble lagt inn, vaska gulv og tørka støv. Føler at jeg har flytta inn hjemme på nytt. Finnes ikke lyst i meg til å dra tilbake til DPS, så kanskje jeg utvider permisjonen hvis kvelden og morgendagen går greit. Skal ha samtale med behandler i morgen, så jeg får diskutere det med han.

Noe jeg ikke har nevnt før er at jeg har en lillesøster. Hun ble 1 år i dag, og jeg har ennå ikke møtt henne. Faren min bor i utlandet, og hun bor sammen med han og den nye kona hans. Fikk tilsendt masse bilder av henne i dag, og hun er bare så utrolig nydelig. Gleder meg til å få møtt henne for første gang nå i jula, til å bli kjent med henne. Hun er jo tross alt noe av det nærmeste jeg har av familie, en søster. Skal selvfølgelig også møte faren min igjen for første gang på 3 år, så det blir nok koselig og litt nervepirrende i starten.

Jaja, mye positivt i dag for engangs skyld. Føler meg sterkere og klar for å begynne å leve igjen! Har kommet meg ut av instutisjonståka (i hvertfall for en stund) og er klar for å være meg igjen!

1 kommentar

Filed under Detaljer om meg, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Positivitet, dag 2

Hjemme nå. Klarte ikke å være på dps lengre, er mett av psykiatrien. Lei av avmaktsfølelsen, det å bli fratatt sin personlighet. Det har jeg lagt veldig godt merke til som forskjell mellom DPS og akuttposten. På DPS er det ingen som er interessert i å bli kjent med deg, eller finne ut hvem du virkelig er. På akuttposten blir du sett for det individet og mennesket du er. Dine ønsker og dine følelser blir tatt hensyn til. Er lei av å være pasient, vil være «Nerve», meg, ikke en pasient som skal passe inn i en mal. Linja er: «Her har vi det sånn og sånn, enten tilpasser du deg båsen du blir satt i, eller så kan du bare dra din vei.»

Nok om det, det er bare noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Forsettet om å holde bloggen litt mer positiv er ikke like lett bestandig, men jeg prøver. Tror jeg har lukket øynene for omverdenen, for den friske meg, for livet. Jeg mistet meg selv og sykdommen tok over, bestemte, gjorde meg svak samtidig som den vokste. Har innsett det nå, og prøver å vinne tilbake makten. Små skritt, bittesmå museskritt hver dag. Jeg tar seieren ved at jeg klarer å ordne meg mat hjemme, tar seieren i å være alene hjemme uten å finne på noe tull, uten å gi etter for angsten. Og det beste/verste med det er at jeg klarer det med ganske lite hjelp fra medisiner. Har så lyst til å se lyset i enden av tunellen og føle at jeg kommer nærmere, har lyst til å hoppe over noen museskritt og ta større steg. Det kan være farlig å hoppe over noen små steg, man må gå hele veien selv og alene. Det er bare jeg som kan leve mitt liv, og det er jeg som må ta konsekvensene av de valgene jeg tar. Nå velger jeg å bli frisk. Selv om det vil koste så skal jeg nok klare det.

Arrene og sårene på armen gror fint. Jeg får vondt av å tenke på at bare for noen måneder siden så var armene mine 10 ganger penere, mye renere, jeg kunne gå i t-skjorte uten total nedverdigelse. Det er en melankoli, men igjen, jeg må ta konsekvensene.

Nå skal jeg se på et rart TV program på National Geographic Channel om en mann som er gift med en dukke! Shit!

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

«Kan du noen gode fise-stillinger da?»

Som mine faste lesere kanskje allerede har mistenkt så er jeg innlagt igjen. Jepp, 2, nesten 3 dager klarte jeg hjemme alene( Hvis jeg forsvinner fra bloggen i mer enn 1-2 dager, så har det skjedd noe). Var skikkelig alene og, ingen besøk eller noe. Endte opp med kutting igjen. Måtte ned til legevakta, og der var det full havock. Gråtende barn og jamrene voksne over alt. De tre første timene gikk greit, da klarte jeg å lese og slappe av. Men da jeg gikk inn i time 5 og enda ikke hadde fått kommet inn til lege med den blødende armen min, knakk jeg sammen på venterommet og måtte sette meg på gulvet i en krok hvor ingen kunne se meg, og strigråte. Helt kjørt.

Så var det suturering, 10 sting denne gang og litt liming. Fikk taxi-rekvisisjon og en inngangsbillett til akuttposten igjen. En uke etter at jeg ble skrevet ut derfra. Det var litt pinlig å komme tilbake etter så kort tid, men jeg stoler sånn på personalet her at det gikk egentlig ganske greit. Jeg er ikke unik, faktisk så kommer og går de fleste inn og ut dørene her ganske ofte. Venninna mi er fortsatt innlagt her, så det var godt å møte henne igjen, å ha noen å snakke med.
I dag hadde jeg en rar episode som pleierne kaller en dissosiativ opplevelse. Jess, jeg begynner å få mye jeg skal utredes for her nå.

Så tilbake til overskriften. Hva i helvette var det kanskje mange som tenkte, det gjorde jeg og. Her er historien:

Det er nemlig slik at man ikke får lov til å oppbevare medisiner selv på avdelingen. Ikke ibux, paracet eller noe slikt. Jeg hadde i dag kjøpt meg en pakke med imogas fordi jeg følte meg så oppblåst i magen og tenkte at det skadet ikke å prøve det. Så da jeg kom tilbake til avdelingen ble tingene mine ransaket for dødelige våpen og fandens oldemor. Da pleieren fant den lille pakken spurte hun ”er du plaget med gass?” Jeg rødmet øyeblikkelig, denne pleieren har jeg bare møtt en gang før og jeg synes hun er ganske rar. Synes man kan få ha en viss grad av privatliv selv om man er innlagt på psykiatrisk instutisjon! Jeg svarte «øøøøh, litt oppblåst i magen bare ” hvorpå hun sier » Ja, det er jo beste å bare fise å få det ut naturlig, man trenger ikke å ta tabeletter.” JESUS da kvinne! hadde jeg lyst til å rope til henne men ble bare enda flauere og mumlet ett eller annet til svar. Så kommer vi til toppen av kransekaka når hun ser meg i øynene og sier helt alvorlig ” Kan du noen gode fise-stillinger da?” Da var den samtalen over for min del. Jeg trodde jeg skulle sprekke jeg hadde lyst til å legge meg på gulvet å le i timesvis. Det er det mest absurde spørsmålet jeg har fått i mitt liv. Hun fulgte opp med å si at det var lettere og bedre å fise i enkelte stillinger og at jeg kunne prøve meg fram på badet. Klarte å holde meg (latteren altså) i ca. Et halvt minutt før jeg måtte unnskylde meg og gå på do for å le. Gikk ut og tok en røyk med venninna mi og hun knakk sammen når jeg gjenfortalte historien. Jeg må fortsatt smile når jeg ser henne for meg, dødsens alvorlig. Haha, det reddet dagen min. De gærne har det godt ☺

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Ta tankan fra mæ, sætt mæ ut på taket.

Dagens Godt Sagt går til Robbie Williams. Hørte han over høytaleren på butikken i sted og selv om jeg ikke akkurat er noen super-fan av han så har han faktisk en setning i en sang som jeg kjenner meg igjen i: ”I don`t wanna die, but I ain`t keen on living either.” Det er godt sagt, gjenkjennelsesgraden er på 100%.

Jeg  er overflyttet til Senteret nå. Det er 5 andre brukere her. Jeg er ikke pasient lengre, men bruker. Det innebærer en ganske stor forskjell, det forventes mer av meg, og jeg er ”friere”. Jeg har nå tilgang til et kjøkken hvor jeg kan lage meg frokost, lunsj og kveldsmat. Jeg har fått en ukesdosett med medisinene mine. Sakene mine ble ikke gått igjennom verken da jeg kom inn eller da jeg hadde vært på butikken.

Det er stor forskjell fra å bli utskrevet fra et psykiatrisk sykehus og innskrevet i et kommunalt tiltak. Her er det prøvd å gjøre hjemmekoselig. Har eget bad og egen TV på rommet. Ingen låste dører, ingen snille pleiere som kommer å deler ut medisinen til meg eller bare stikker hodet inn døra for å se hvordan det går med meg.

Har hatt samtale med primærkontaktene mine. Det handlet mest om praktiske ting. De spurte mye som selvskading og om jeg trodde jeg kom til å gjøre det her. Jeg svarte at jeg ikke trodde det, at jeg følte at det verste var bak meg. Det var sant der og da, men det er ikke sant nå lengre. Nå begynner impulsene å komme. Selvskadingsmonsteret puster meg i nakken.

Faen heller. Jeg trives ikke her. Jeg føler meg ensom på nytt. På akuttposten var det alltid ”noen der”. Pluss at jeg hadde venninna mi. Her sitter jeg bare på rommet. Det får meg litt til å innse alvorlighetsgraden av problemet mitt. Depresjonen og angsten tar kvelertak på meg så fort jeg blir litt alene, og selvskadingsmonsteret lurer i hodet mitt så fort jeg får litt friere tøyler.  Alle mine fantastiske tanker om hvor håpløst og meningsløst livet mitt er kommer susende inn i hodet igjen.

Sannsynligvis kommer disse følelsene til å bli mindre etter hvert. Det er tross alt første dagen. Jeg håper i hvert fall det. I går følte jeg meg så bra, jeg følte meg så trygg på meg selv at jeg var på tur å skrive meg ut for å dra hjem. Nå sitter jeg å har noia for at jeg må disponere medisinen min selv, stå opp selv og ikke gi etter for selvskadingen nok en gang. På inntakssamtalen her ba jeg om de kunne se inn til meg noen ganger i løpet av natten. Hva er jeg? 4 år? Jepp, psyken min har faktisk redusert trygghetsfølelsen min så mye.

Forresten sært å se medisindosene mine i dosett. Har ikke brukt det på lenge og mengden medisiner jeg går på er betydelig. Enda har jeg sluttet med Truxalen, har den bare som alternativ medisin nå. Tror ikke jeg vil bruke den så mye, føler ikke at det har effekt.

For sikkerhetsskyld har jeg begynt å få vondt i ryggen igjen. Sikker fordi jeg har trent de to siste dagene og kroppen min fikk sjokk. I morgen skal jeg på programtime og få lagt et treningsprogram som jeg kan følge. Det blir greit. Er motivert for trening nå.

Ø.rom

Senga mi på akuttposten

bad

Mitt private bad på senteret

rom

Rommet mitt på senteret

utsikt

Utsikten fra rommet mitt på akuttposten.

Æ vet at det som skjer ska skje.

At ingenting e finere enn det som ska passèr

Og det som snart ska rives ned

Vi ska, ja vi ska

som du sa, kastes.

Æ vil at æ ska ha en klar tanke

Om at æ nu står på bar bakke

Kjenn at live stramma

Og æ tar til takke med det

Æ har og lar alt kastes

Vi ska, ja vi ska

Som du sa kastes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Bilder, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Hvordan står det til? Bare bra?

I dag føler jeg at jeg har funnet tilbake til litt av meg selv. Dro på trening igjen, alene. Først 15 min jogging, så 15 min sykling deretter nesten en time med Dance Mix, altså aerobic med dansetrinn. Huhei så sliten jeg var da jeg var ferdig. Så ut som en tomat i ansiktet og svetta som bare juling. Men det var gøy også, ble litt overraska over at jeg klarte å henge med såpass mye so jeg gjorde. Har jo ikke gjort det grann fysisk siden videregående.

Føler meg ved godt mot. Var innom leiligheten før jeg dro på trening, og jeg fikk lyst til å sove der i natt. Har gått å tenkt på om jeg bare skal skrive meg ut og satse på at det går bra. Men innerst inne vet jeg jo at jeg har mye svingninger, og det å være i god form når man er innlagt er noe helt annet enn å være i god form i den virkelige verdenen. Her er alt så trygt, det er alltid noen å snakke med og jeg er ikke alene. Ikke ensom og alene i min egen smørje. Jeg tror det hadde gått bra i natt, og jeg har så lyst til å skrive meg ut. Har vært her i over 2 uker, og jeg vil egentlig hjem. Men angsten er der for at impulsene skal komme, og jeg ikke klarer å styre dem. Angsten for angsten og depresjonen. Angsten for hypomanien som jeg er redd for skal komme nå. Det er slitsomt å måtte analysere sine egne tanker og handlinger tusen ganger for å finne ut om det er sjuke tanker eller ikke. Det er hovedsakelig derfor jeg ikke vil skrive meg ut ennå. Skal jo overføres til senteret i morgen, og når jeg har kommet dit får jeg litt botrening og slikt. Så kanskje jeg kan bo hjemme en dag denne uka. Det får være målet.

Mye energi nå. Vet ikke om det er på grunn av treningen, fordi depresjonen begynner å slippe taket eller at jeg er på vei opp i hypomanien. Uansett så smiler jeg litt mer i dag, puster litt roligere og ser litt lysere på framtiden. I hvertfall akkurat her og akkurat nå. Og det var noe jeg ikke trodde skulle skje igjen for 2 uker siden.

3 kommentarer

Filed under Hverdag, Psykisk Helse, Uncategorized

Cash is king

Studielånet og stipendet kom i dag. Juhu! Klarte å holde de værste shoppe-tendensene mine i tøyler og handlet bare to topper og en thights. Flinke meg 🙂 Så har jeg investert i røyk, snus og godis til dagene som kommer.

Regninger er betalt, gjeld er betalt og alt er vel i landet. Når jeg får lønn nå den 20. har jeg endelig kommet meg helt opp av det økonomiske uføret jeg klarte å sette meg selv i tidligere i år. Håper jeg. Det skal bli godt å ikke ha så mye økonomisk snikk snakk hengende over seg!

Har klart å delvis fortrenge de vonde tankene om praksisen og hvor håpløs jeg er. Prøver å utsette det til i morgen. Behandleren min hadde ringt skolen for å prøve å få noen svar, men hadde ikke lyktes. Hun sa hun skulle skrive en ærklæring på at jeg er istand til å gjennomføre praksis med litt tilrettelegging og jeg skal ha med en av pleierne på møtet så ikke alt går helt skeis. Det er en trygghet å ha noen med på møtet i tilfelle jeg får skikkelig dårlige nyheter, da har jeg en tendens til å gi etter for de slemme impulsene mine.

Får også besøk av besteforeldrene mine i morgen, så da skal jeg faktisk tilbringe en ganske godt tid i leiligheten min for første gang på to uker. Gruer meg litt til å komme tilbake dit, der depresjonen og angsten sitter i veggene. Men det er ikke mer enn man gjør det til. Blir koselig å se besteforeldrene mine, så det veier forhåpentligvis opp. Så skal jeg jo ikke overnatte der heller og tilbringe en god del tid på posten og før jeg møter dem.

Så får vi se da, hvordan det går i morgen. Her på asylet går dagene på akkurat samme måte som de tidligere dagene, men jeg er litt lettet siden jeg har fått penger og betalt unna litt stash jeg har hatt liggende. Har fått en ny bivirkning av Seruquelen, og det er hjertebank. Det er ubehagelig og gir meg assosiasjoner til angstanfall jeg har hatt tidligere. Men det er vist helt vanlig og kommer til å gå over av seg selv etter noen dager.

Hvordan har dere det der ute? Leser ikke så mange andre blogger for tiden, har ikke konsentrasjon til det, men prøver å catche up litt her og litt der.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

The world is a vampire

Nok en dag på asylet. Klarte ikke tanken på å komme meg ut i praksisen i dag. Veilederen min har prøvd å ringe flere ganger ser jeg, men jeg har ikke klart å ta telefonen. Sendte henne en melding og sa at jeg kom i morgen og at jeg var på sykehus, men at det ikke var noe alvorlig. Får meg ikke til å si ”hei, jeg er innlagt på psykiatrisk og har det for jævlig i dag. Men i morgen er jeg sikkert i form til å lære og ha brukersamtaler…” Nope.

Så ble jeg langsomt halt ut av søvnen av pleierne og fikk samtale med behandleren min og overlegen. Det var ganske frustrerende. DPS ville ikke ha meg, så jeg fikk avslag derfra. Jeg får ikke medisin X, uansett hvilke argumenter jeg kommer med så virker det som de har bestemt seg for at noe lindring av symptomene, det skal vi ikke ha noe av. Spurte om ECT behandling, det mente de heller ikke var noe lurt. De mener at jeg bare må ”stå i det” og ”lære meg å leve med smerten” og å vente på at medisinopptrappingen skal få effekt. Noe som kan ta uker og måneder. De har sikkert gode og fine medisinske argumenter for de avgjørelsene, men det føles ikke noe lettere for meg å takle angsten og depresjonen av den grunn. Har brukt medisiner mot depresjon og angst siden jeg var 14 år og mener at hvis noe skal ha effekt på meg, så burde jeg ha truffet på det til nå. Har mistet litt troa på at jeg noensinne kommer til å bli stabil og velfungerende.

Så fikk jeg høre at de har søkt meg inn på et rehabiliteringssenter, hvor jeg skal være over lengre tid for å klare å komme meg ut i samfunnet knirkefritt igjen. Vet ikke helt hva jeg synes om det ennå.

Er bare fylt av frustrasjon for det virker ikke som om noen her tar meg seriøst når jeg sier at jeg vil kutte meg opp, eller har angst. De virker så blasserte og skeptiske. Får også en følelse av at de ikke mener at jeg trenger medisin X i det heletatt og faker angsten for å få medisiner. Så etter samtalen i dag ble jeg ganske dårlig, men har gitt opp å snakke med noen her om det, så jeg gikk å satt meg på rommet alene for å pønske ut noe. Da kom en av pleierne jeg ikke har hatt så mye kontakt med inn og spurte om alt gikk greit for jeg så så utfor ut. Fortalte henne altsammen, om at jeg føler at jeg ikke blir tatt seriøst. Hun sa hun skulle skrive det ned i rapporten for dagen slik at det kommer videre til behandleren min, kontaktpersonene mine og overlegen. Det føltes litt bedre, men frustrasjonen har ikke gitt seg. Føler at jeg må kjempe sånn for å få hjelp. I sykemeldingen som jeg fikk i dag står det: ”Bipolar lidelse, aktuell episode mild/moderat depresjon.” Det er så ekkelt å lese sånn når jeg føler at hele verden min raser sammen, så ser de på det som et spytt i havet.

Spurte også behandleren min om råd i forhold til praksisen da jeg synes det er i en etisk gråsone at jeg er i praksis når jeg er såpass syk, pluss at jeg ikke tror jeg kommer til å takle det, er så sliten og lei av at alt skal vøre en forbanna kamp hele tiden. Hun mente at det var best at jeg fortsatte i praksisen og mente at jeg kom til å ”koke i min egen suppe” dersom jeg ble langtidssykemeldt. Det er vel og bra det, men da må de jo for faen hjelpe meg sånn at jeg klarer praksisen da.

Kjenner jeg blir så sint og så matt samtidig.

Ellers så har det vært fint vær og jeg har sittet litt ute. Er mye sammen med en venninne av meg som også er innlagt her, tror ikke jeg hadde holdt ut hvis det ikke hadde vært for henne.

2 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized