Tag Archives: psykisk helse

Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

1 kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Bivirkninger?

Har hatt en del fysiske plager i det siste, og jeg er redd for at de er knyttet til Lithiumen. Fikk mageproblemer da jeg startet opp i August/September i fjor, og det som skulle være forbigående bivikninger har vart i omtrent 8 måneder nå. I det siste har jeg også vært utrolig slapp, veldig lite krefter i musklene, uvanlig trøtt nesten på det nivået som da jeg var deprimert, stiv i muskler og en rar svimmelhet/fjernhet nesten hele tiden. I påsken hadde jeg også en helt vanvittig periode hvor hendene mine ristet i noen timer hver dag i 2-3 dager.

Jeg er klar over at dette er symptomer på Lithiumforgiftning og har derfor prøvd å drikke litt mer vann, det skal vistnok hjelpe. Tok også serumspeil for litt over en uke siden, men jeg har ikke hørt noe fra legen så jeg går ut fra det var i orden. Men noe er åpenbart ikke som det skal være i kroppen min. Så jeg ringte legen (siden man må vente en måned på å faktisk få møte henne) og fortalte henne litt om hvordan jeg hadde det. Hun bestilte et drøss med prøver for å skjekke om jeg har en magesykdom evt. matintoleranse. Jeg påpekte også at jeg har fått brev om at jeg ikke får gastroskopi i narkose før i September. Noe som i seg selv er ganske utrolig siden jeg først fikk henvisning til undersøkelsen høsten 2010 og enda har ikke undersøkelsen blitt gjennomført. Gjorde riktignok et forsøk på det i våken tilstand, noe som endte med panikkangst og en liten slosskamp med lege og sykepleier.

Får sikkert resultatene fra prøvene om en uke eller to. Jeg er bare redd for at det er Lithiumen, og har allerede lagt en slags slagplan hvis det skulle vise seg å være tilfelle. Hvis jeg må slutte med Lithium kommer jeg til å nekte annen medisinering. Første grunn er at jeg er stabil nå og det kunne vært interessant å sett om jeg klarte å vedlikeholde det uten medisin. Andre grunn er at jeg nekter å prøve flere medisiner nå. Har vært prøvekanin og slave til medisinen i 10 år og hatt et drøss med jævlige bivirkninger, jeg orker ikke mer. Så da får det bare bære eller briste. Går det totalt til helvette så får jeg vurdere det når jeg kommer dit om jeg vil starte opp med medisiner igjen.

Merker at jeg krisemaksimerer litt nå, det kan selvfølgelig være at det ikke er Lithiumen som gjør meg syk, det kan være at det går ann å ta andre medisiner for å lindre plagene jeg har eller at jeg bare har for høy dose. Men jeg ser ikke disse alternativene som særlig sannsynlige. Men jeg er bastant på det at jeg vil ikke prøve flere medisiner nå. Skal prøve å ikke tenke så mye på det før jeg har alle fakta på bordet. Håper bare det er noe som kan behandles, for jeg er møkka lei av å være slapp og sjaber hver dag.

Syteinnlegg dette, men sånn får det bare bli. Måtte bare få luftet tankene litt. hvis det er noen der ute med lignende plager med Lithium eller bare generelt så skriv gjerne en kommentar.

Takk for denne gang.

2 kommentarer

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

2 kommentarer

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Hei, igjen

Lenge siden forrige innlegg nå. Har ikke vært i noe særlig skrivehumør de siste månedene. Det er enklest for meg å skrive når jeg føler noe sterkt. Derfor blir det mange innlegg når jeg er syk. Nå føler jeg ikke stort for tiden. Så vi kan jo snakke litt om det.

Har gått på Lithium i snart 4 måneder, og det er vel trygt å si at jeg har merket effekt av det. Har ikke hatt selvskadingstanker på 2 måneder, selvmordstankene har forsvunnet, ingen hyperaktivitet, ikke noe som helst. Jeg er glad for det men jeg har også en stor ambivalens ovenfor dette å ikke være syk lengre. Jeg kjenner ingen annen hverdag. Jeg er vant til å ha store voldsomme bekymringer som tar opp all plass, nå er det bare hverdagstingene igjen og de vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle.

Så selv om depresjonen og hypomanien er borte foreløbig så har jeg litt problemer ennå. Jeg bekymrer meg over så mye rart som jeg aldri har bekymret meg over før. Jeg er blitt sjenert og utrolig nervøs blandt andre mennesker. Jeg er livredde for hvordan de skal oppfatte meg. Har brukt store deler av dagen i dag på å bekymre meg over om lestene jeg strikker i julegave kommer til å bli likt. For ikke å snakke om jeg skal skrive «Til tante …» på lappen eller bare navnet hennes siden jeg ikke kaller henne tante. Tusen bekymringer som dette surrer rundt i hodet konstant. Har aldri hatt det sånn, men mistenker at det er til en viss grad «normalt».

Før kunne jeg reist meg opp i omtrent hvilken som helst forsamling og holdt en tale. Forrige helg holdt jeg på å besvime i kirka da jeg skulle være gudmor. Og jeg skulle ikke si noe engang, jeg skulle bare stå der, ikke løfte ungen engang.

Så har vi alt jeg angrer på. Det går også i konstant loop i hodet mitt. Det er alt fra enkelte ord og setninger som kom ut feil i en samtale for flere måneder eller år siden, til de store feilgrepene jeg har gjort i livet.

Innimellom å være sosialt utilpass, bekymret og grublende har jeg også tid til å være redd. Det er helt merkelig men jeg er utrolig mørkeredd. For tiden må jeg sove med lyset på om nettene fordi jeg er redd for spøkelser. og jeg tror ikke på spøkelser engang!

Jeg vet ikke om disse tingene er «normale» eller sykelige. Det er definitivt et tema jeg skal ta opp i møte med psykolog neste gang. Det bisarre er at jeg til en viss grad savner å være syk. Jeg var så utrolig mye mer selvsikker da, mer utadvent, mer kreativ, mer meg. Det føles som jeg har mistet personligheten min.

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å bli syk igjen. Jeg forhelliger ikke sykdommen på noen måte. Men det er vanskelig å tilpasse seg noe annet. Det føles ut som jeg har kommet ut av en sykdom og fått hjerneskade akkurat nå. For alt virker litt anneledes og tankene mine fungerer ikke helt på samme måte som før. Jeg vil gjerne lære meg å være meg selv i hverdagen og finne ut av disse bekymringene, redselen og grublingen. For i mitt hode er de første assosiasjonene tvangstanker, angst og paranoia/psykose. Jeg kobler alt til sykdom automatisk. Så blir alt veldig komplisert og jeg begynner å tvile på om jeg i det heletatt er bedre, at jeg bare lurer meg selv til å tro det. For skal ikke «frisk» føles bra ut? Dette føles bare monotont og livløst ut.

Jeg kommer antageligvis til bruke mye tid på å tenke på disse tingene og håper frk. psykolog kan hjelpe meg litt. Også skal jeg prøve å skrive litt mer innimellom selv om jeg ikke er 100% motivert.

6 kommentarer

Filed under Angst, bipolar, Depresjon, lithium, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

I remisjon

Var hos min nye psykolog i dag, dette er andre timen jeg har med henne. Jeg tror jeg liker henne, men vi får se hvordan det går videre. I dag gikk vi igjennom masse intervjuer og diagnosetester for å kartlegge hvordan jeg har hatt det iløpet av det siste året og hvordan jeg har det nå. For første gang svarte jeg ikke «ja» på alle spørsmålene om depresjon. Jeg har ikke lengre trang eller tanker om å skade meg selv, jeg er ikke lengre så nedstemt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg, jeg sover relativt godt, jeg føler meg ikke deprimert.

Konklusjonen etter disse spørreundersøkelsene var: «Bipolar lidelse type 2 – i remisjon». I remisjon. Det betyr noe sånt som «i tilbakegang» som i at symptomene mine er i ferd med å bli borte. At jeg er stabil og hverken deprimert eller hypoman. Det er førsta gang siden jeg begynte å gå i behandling for 8 år siden at jeg har fått en sånn tilbakemelding.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette eller føle. Selvfølgelig er jeg glad og letta for at det virkelig ser ut til at jeg begynner å bli bedre, for det føles sånn. Samtidig føler jeg meg litt fortapt. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg ikke er syk. Jeg har vært nærmest konstant syk i omlag 10 år. Jeg har hatt korte perioder hvor ting har vært litt bedre, men det har skjeldent vart lenge og har har ikke føltes så trygt som det gjør nå. Jeg vet ikke hvem jeg er uten sykdommen min. Da alle fant identiteten og personligheten sin i tenårene var jeg syk og fokusert på sykdommen. Jeg har på en måte mistet en del. Sykdommen har tatt så mye plass og energi at i perioder har det vært alt jeg har kunnet tenke på. For ikke å snakke om selvskadingstrangen som har gnaget meg konstant. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å tenke så mange normale tanker som jeg skulle ønske. Så jeg er litt redd også, redd for å finne ut hvem jeg er uten disse tankene.

Men jeg skal finne ut av det. Jeg skal finne gode ting framover. Det å være i remisjon betyr ikke at det ikke kan komme tilbake, det vil det sannsynligvis gjøre. Det betyr at man er stabil og ikke i fare for å bli syk igjen med det første. Så jeg skal prøve å nyte dette og håpe det varer en stund.

1 kommentar

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Ny dag, nye problemer

Var hos legen i dag. Skulle egentlig bare ta blodprøve, men jeg fikk komme inn til henne og prate litt også. Var nesten nødt til å ta opp min mentale tilstand. Så jeg prøvde å forklare henne. For 2 uker siden hadde jeg det topp, alt var i orden og jeg følte meg glad. Jeg hadde hatt en fin sommer og så fram til å flytte til Bodø. For ca en uke siden begynte det å murre inne i hodet mitt og på Fredag fikk jeg himmelen i hodet. Jeg er definitivt langt nede i depresjon, men dette føles anneledes enn før. Mine vanlige depresjoner føles som en sløv kniv i hjerte, sjel og sinn. Mens dette er som en sylskarp kniv som skjærer i gjennom meg. Det er det beste bildet jeg kan gi av det. Som om jeg har åpnet en dør inni meg der alt det jævlige har ligget og ventet på meg. De tidligere depresjonene har bare vært påminnelser om at dette rommet finnes. Nå står jeg midt i det og kommer meg ikke ut.

Hennes diagnose var kjemisk framkalt depresjon, type alvorlig. Hun sa hun var overrasket over at jeg var deprimert. Hun har tross alt vært legen min i 4 år og kjenner svigningene mine. Dette er ikke en av de normale svigningene, dette er noe annet. Klarte heldigvis å overbevise henne om at jeg ikke er suicidal (jeg er ikke det altså!) så jeg slapp å bli lagt inn mot min vilje. Alt dette kommer sannsynligvis av at jeg sluttet på de gamle medisinene mine og begynte på Lithium. Alle signalstoffene og nevronene i hjernen min er forvirra, så pang, der var jeg deprimert. Jeg fikk valget om å enten slutte på Lithium og gå tilbake til de gamle medisinene, eller prøve å ri av stormen og vente på at hjernen restarter seg selv. Jeg valgte det siste. Jeg gir meg ikke uten kamp. Fikk en eske med beroligende og instrukser om å ta de 3 ganger daglig. Lenge siden det har stått så dårlig til i hodet mitt.

Alt føles bare feil. Hele verden føles feil. Virkelighets oppfatningen min skurrer. Det er som…Jeg får ikke til å beskrive det, alt er bare uvirkelig. Og alt er meningsløst. Jadda…Jeg har det ikke særlig koselig med andre ord, og er ikke særlig godt selskap. Håper de beroligende vil hjelpe meg litt, og at Lithiumen begynner å funke snart. Skal øke dosen på Torsdag. Enten går alt realt til helvette etter det, eller så begynner det å bli bedre. Fikk beskjed om dersom jeg ikke klarte mer skulle jeg bare slutte på Lithiumen og ringe henne, vi får se. Skal tilbake på Onsdag, hun vil følge meg tett framover så jeg ikke går hen og minster forstanden totalt.

2 kommentarer

Filed under bipolar, Depresjon, lithium, Psykisk Helse

Lithium – dagen er her

Nirvana – Lithium

Fikk min første resept på Lithionit/Lithium i dag. Det føles merkelig, hørte ihjel sangen Lithium av Nirvana da jeg var tenåring. Jeg viste allerede da at jeg var bipolar og at en dag kom den sangen til å bli aktuell for meg. I dag er den dagen.

Jeg slites mellom to sider. På den ene siden har jeg det veldig bra nå, bedre enn på lenge, og det helt uten medisiner for første gang i mitt liv. Kjenner en energi som bygger seg opp i meg og mistenker at det er en hypomani på vei. Skal jeg kaste meg i bølgen og la meg rives med, eller skal jeg ta pillene? Dilemma. Jeg vet godt hvordan det føles å være hypoman. Frykten er at tingene skal spinne ut av kontroll og at jeg i værste fall blir psykotisk eller alvorlig deprimert som følge av hypomanien. Det sier litt om hvor godt det kan føles å være hypoman når jeg vurderer å ta den risikoen for noen dager eller uker med hypomani. Rare greier.

Tror jeg må komme meg ned av den rosa skyen før jeg flyter helt avgårde. Det er sprøtt å ha en sykdom som gjør deg redd for å være glad. Hver en tanke og følelse må tolkes. Er dette «normal» tankegang eller er det sykdommens berg og dalbane? Sprøtt å ha en sykdom der du ta medisiner fordi du er for glad og energisk. Hvorfor skal det være så vanskelig? Eller kanskje er dette bare en normal lykkefølelse, kanskje jeg bare er «normalt» glad. Jeg har levd med sykdom så lenge at det noen ganger er vanskelig å skille. Man blir redd for å bli syk og tolker derfor alt til å ha noe med sykdommen å gjøre. Livet mitt har begynt å ta litt retning nå og få litt mening. Kanskje denne følelsen av å være glad ikke vil forsvinne selv om jeg tar pillene? Kanskje den til og med vil vare lengre? Man vet aldri.

Men jeg skal ta medisinene. Begynner i kveld. Så skal jeg til legen 4 ganger fram til 7. September for å ta blodprøver og skjekke at alt er i orden. Så jeg kan ikke dra fra Trondheim før den 7. Det går vel greit. Har det bra for tiden, føler meg lett til sinns. Håper bare det varer en stund 🙂

Har du noen medisinerfaringer du har lyst å dele?

2 kommentarer

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse

Meds

Dette med medisiner er et evig dilemma. Så langt føler jeg ikke at noen medisiner har hjulpet meg nevneverdig. Jeg har vært alt for syk de siste årene til at medisinene har funket. Eller? Det er så vanskelig å vite. Hvordan kan man vite om man føler seg bedre eller dårligere av å ta medisiner?

Jeg har ikke tatt medisinene mine på en uke nå (bortsett fra litt å sove på). Legen min hadde kommet til å fått anfall dersom hun hadde vist det. Men jeg føler ikke at de funker, hvorfor skal jeg da putte i meg masse kjemikalier som gir all slags bivirkninger? Humøret mitt er helt ok. Jeg er ikke en solstråle, men jeg er ikke total deprimert eller manisk heller. Jeg har tanker om selvskading, men det har jeg når jeg tar medisiner også. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle skade meg før eller under ferien, men utsette det til jeg kom hjem. Nå har jeg vært hjemme i 4 dager og har ikke noen utpreget lyst til å skade meg selv. Det er da bra. Og det er uten medisiner. Ja, jeg vet at det kan endre seg og at det er bedre å være på den sikre siden. Men jeg har vært medisinert siden jeg var 14 år, jeg vet ikke så mye om hvordan det er å ikke være medisinert. Burde jeg ikke få sjansen til å teste om det funker for meg uten medisiner?

Skal til legen i morgen for å høre om oppstart av Lithium. Skal fortelle henne at jeg ikke har tatt medisinene den siste uka. Er forberedt på å bli kjefta opp. Men burde jeg ikke få lov til å ta egne valg? Jeg er da tross alt myndig. Jeg vil ikke slutte med medisiner for godt, jeg vil bare føle litt på det, kjenne etter om det er noen forskjell. Men dersom legen min beordrer meg til å begynne å ta dem igjen, så gjør jeg det. Såpass feig er jeg. Vet ikke om jeg vil begynne med Lithium lengre, men man vet jo aldri. Kanskje funker det som faen. Litt håp der.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, lithium, Medisiner, Psykisk Helse

Bipolar eller ADHD?

Har lest meg litt opp på ADHD i dag. Grunnen til det er at jeg lurer på om jeg har blitt riktig diagnostisert. Kanskje er grunnen til at ingen medisiner funker på meg rett og slett så enkel som at jeg ikke er bipolar. Man kan jo håpe. Begge lidelsene ligger i familien, så det er jo ikke så usannsynlig. Eller kanskje jeg har begge delene, er det i det heletatt mulig?

Etter å ha lest litt kom jeg fram til at det var vanskelig å skille mellom symptomene. Det eneste som i såfall skulle tale for ADHD istede for bipolar må være at jeg har hurtige humørsvigninger. Men jeg har også langsomme og trege depresjoner som varer og varer.

Så jeg endte opp med å ta en del tester på nettet for å se. Jeg scoret top score ADHD og bipolar, så det var ikke mye klarhet å få i spørsmålet.

Jeg håper vel bare at det hele skal være en misforståelse. At jeg ikke er bipolar. At jeg skal bli satt på Concerta eller Ritalin og at alt skal bli bedre. Patetisk, men sant. En del av meg har fortsatt et håp om at det egentlig ikke er sant. Men jeg har jo blitt grundig testet, flere ganger, av eksperter som alle ser ut til å være enig i at jeg er bipolar. Innerst inne vet jeg vel at det er sant, men noen ganger kan man jo håpe.

2 kommentarer

Filed under bipolar, Psykisk Helse