Tag Archives: psykisk helse

Jobb og diskriminering

Før du leser innlegget mitt, les denne artikkelen.

Så saken er at denne jenta fikk sparken fordi hun sto fram og fortalte om sine psykiske problemer. Det er derfor jeg er anonym. Jeg er sosionom og er redd for at framtidige arbeidsgivere og brukere skal google meg og finne denne bloggen. Men det irriterer meg at det skal være sånn. Hadde jeg skrevet en blogg om livet med diabetes hadde det vært noe annet, men fordi det handler om psykiske lidelser må man passe seg. Ja, det er personlig, men jeg skulle likevel ønske at jeg kunne være helt åpen om hvem jeg er. En av grunnene til det er at jeg liker best å lese blogger der folk er åpne og ikke anonyme. Men, som jeg har sagt før: Hvis du er interessert i å bli kjent med meg, så er det ikke en umulighet. Mail: nerveblogger@gmail.com

Så over til noe helt annet.

I dag har vært en fin dag. Sola har varmet byen og jeg har sittet på utekafè, spist mat, lest bok og snakket med en kompis. Fikk også feriepenger i dag, noe som er bra fordi jeg endelig har fått betalt noen regninger som har gnagd på samvittigheten min. Greia er bare at jeg er utrooooolig dårlig med penger. Jeg blir rusa av å ha mye penger, og jeg har liten kontroll på forbruket mitt. Det er vist ganske vanlig hos bipolare. Så i dag har jeg kjøpt meg Black Books DVD boks og en tegneseriebok. Det er ikke så ille, men jeg burde helst ikke ha kjøpt noen av delene når den framtidige økonomise situasjonen min er så usikker, og jeg sparer til sydentur. Men gjort er gjort. Black Books er fantastisk, har sett nesten hele 1 sesong nå og ledd meg skakk. Det anbefales på det varmeste, Dylan Moran er et geni og jeg elsker han! ❤

I morgen skal jeg til behandleren min for første gang siden April. Mye har skjedd siden da, så jeg har en del å snakke om. Var hos fastlegen min i dag og hun anbefalte nok en medisinvurdering. Hun mener at jeg ikke har god nok effekt av Orifirilen i forhold til hva jeg burde og eventuelle konsekvenser av bivirkninger (som er økt risiko for infertilitet). Jeg er enig med henne og har lyst til å prøve meg på Lithium. Føler at jeg har gått rundt den grøten i flere år nå, og jeg er klar for å prøve det selv om det blir å kreve mye oppfølging. Slik jeg forstår det er doseringen litt tricky å få til riktig så man må inn å ta blodprøver ofte. Så må man passe på å drikke mye vann fordi det er farlig å bli dehydrert (har noe med nyrene å gjøre såvidt jeg har forstått), også er det en farlig medisin i forhold til overdose. Jeg har jo tatt 3 intoxer de 4 siste årene, så jeg har ikke så mye tillitt i banken på det området, men jeg er villig til å godta ukesdosetter levert fra hjemmesykepleien eller noe lignende. Så er det jo den evige kampen om søvn og hvilke medisiner jeg skal ta for det. Vil jo ikke at jeg skal bli totalt narkoman heller.

Så, vi får se hva morgendagen bringer. Det blir neppe noe konkret og hvis det blir medisinbytte blir det sikkert ikke før etter ferien, men en plass må man starte. Har et lite håp om at høsten kan bli bra. Forhåpentligvis får jeg meg en 50% jobb og 50% trygd sånn at jeg får fast inntekt. Det blir å hjelpe mye på humøret, gjøre noe meningsfult og få brukt den kunnskapen jeg har lært de siste 3 årene. «Idle hands are the devils play things».

Reklame

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse

Depresjon

Depresjoner kan være unipolare eller bipolare. Unipolare depresjoner opptrer alene mens bipolare depresjoner er en del av et stemningsmønster som skiller mellom depresjon og mani eller hypomani.

«Mange opplever å bli utstøtt av venner og andre deler av sitt nettverk på grunn av tilbaketrekking og av og til uforståelig eller skremmende oppførsel. De som bidrar til dette er med på å påføre den deprimerte enda mer lidelse. Man blir ikke bare psykiskt lidende, men også sosialt lidende» (Ingeberg, Tallaksen og Eide 2006)

Hva er det å være deprimert? Hvordan er det å være deprimert? Mange går rundt i ukesvis, månedsvis uten å være klar over at de er deprimerte. Mange sier de bare er slitne. Det er èn måte å beskrive det på; sliten. Sliten hele jævla forbanna tida. Du får aldri nok søvn og er alltid trøtt. Særlig nå i mørketida er det mange som føler seg energiløse og kun har lyst til å sitte inne.

Et annet tegn er at en følelse av verdiløsthet, at man ikke er verdt like mye som andre mennesker. Eller ikke verdt noenting what so ever. Det er kanskje en av de vondeste tingene å føle på. At man er ubetydelig, eller enda værre at man gjør verden til et dårligere sted. Dette er tanker jeg har slitt med, og fortsatt sliter med. At jeg er verdens dårligste menneske, at jeg er slem, ond og bare gjør verden til et værre sted å være. Jeg tror ofte at jeg ødelegger for andre ved å være den jeg er, derfor har jeg ofte unngått å være sammen med andre for å skåne dem. Dette er forfærdelige tanker, og jeg føler at hvis jeg deler de med mine venner vil de tro at jeg bare sier det for å få oppmerksomhet og komplimenter. Men mange ganger fungerer hjernen min på det utgangspunktet at jeg er en shitty person. Det handler ikke om at jeg er sint eller irritert på menneskene rundt meg, det handler om at jeg er sint og irritert på meg selv og tar alt som blir sagt som en bekreftelse på min udugelighet.

Man blir pessimistisk og irritabel og alt blir tatt opp i værste mening, noe som kan være utrolig vanskelig for mennesker rundt meg som kun ønsker å gjøre ting godt igjen.

Disse tankene kan fort demme seg opp og bli om til hat. Selvhat. Det er noe jeg har mye av. Selvskading kan være en «løsning» den syke hjernen finner. Du skaper en strategi hvor du skader deg selv som straff for det jævlige mennesket du er.

Mat blir ofte et problem. Matlysten blir kanskje borte og all mat vokser i munnen. Det finnes ikke en eneste ting du kunne tenkt deg å spise. Og dersom du fant noe du ville spist, så orker du ikke å lage det. Eller kanskje spiser du alt for mye for å døyve følelser.

Søvn kan føles som det eneste du faktisk klarer å gjøre, men det kan ligge fallgruver her også. Søvnen kan nekte å ta deg bort fra virkeligheten, og du blir liggende i sengen time etter time og nå begynner følelsene å ta fysisk form. Du får vondt i ryggen og hodet, du er utslitt. Tårene kommer og alt du vil er bare å forsvinne. Når du sovner havner du i labyrinter og et mareritt tar det neste. Du finner ikke fred noen steder.

Til sist er selvmordstanker og tanker om selvskading alvorlige symptomer på en depresjon.

Depresjon er mitt livs nemesis. Det er den store onde dragen som er valgt ut til meg og mitt liv. Depresjon er for meg synonymt meg kamp.

Så hva kan du gjøre?

Hold deg i aktivitet selv om du er sliten hele tiden. Tving deg selv til å være sosial, trene, hold kroppen i gang. Ikke synk tilbake til sengen og trekk dyna over hodet, for før eller senere må du opp av den senga. For hver dag du utsetter det blir det vanskeligere. Ta vitaminer, spis ordentlig mat sånn at du har energi.

Tving deg selv til å spise normalt og til faste tider. Dersom det er veldig vanskelig å spise kan du heller lage mindre posjoner, men hold på rytmen.

Hva kan pårørende gjøre?

Det kan være vanskelig å stå en deprimert person nært, fordi den det gjelder er inne i noe så altoppslukende vondt at de ofte ikke har energi til å tenke på andre mennesker. Mange pårørende opplever å selv bli nedstemte og dratt ned dersom de føler at de blir sittende med ansvaret alene.

Dersom man virkelig vil gå inn å gjøre noe for den deprimerte er noen tips:

  • Annerkjen at personen opplever stor smerte
  • Vær ydmyk og godta at den som trenger hjelp vet mer enn den som ønsker å hjelpe
  • Lytt til hva den deprimerte selv mener kan hjelpe.
  • Vær til stede. Selv om du ikke sier noe er nærværet ditt et tegn på omsorg.
  • Vær oppmerksom på om den deprimerte får i seg mat og drikke.
  • Det siste du bør gjøre er å si «ta deg sammen» for dette er en tanke som sannsynligvis har kvernet i hodet på den deprimerte i lang tid. Ofte er dette en svært negativ tanke. «Hvorfor klarer jeg ikke å ta meg sammen?»
  • Dersom du er bekymret for at en du står nær har selvmordstanker eller selvskadingstanker, så spør. Får du et positivt svar, er det på tide å kontakte profesjonelle. Enten via fastlege eller legevakt.

Spørsmål: Er det noen andre der ute som har gode tips til hva pårørende?

Spørsmål 2: Er det noen andre der ute som har noe å tilføye/ er uenig i?

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Psykisk Helse

In treatment

Hadde time hos behandler i dag. Har ikke hatt time siden starten av Desember, så det begynte å bli på tide. Han jeg har nå er ny, har bare møtt han en gang tidligere. Første inntrykket av han var godt, og det fortsatte slikt i dag.

Først gikk vi igjennom den siste tiden, hvordan jeg har hatt det i julen og slikt. Fortalte blandt annet at jeg har hatt en liten oppblomstring av angst i det siste, noe vi ble enige om at vi skulle ta opp igjen senere. Så begynte screeningen og jeg måtte nok en gang fortelle hele livshistorien min. Ikke den lette livshistorien som du gir et kort resymè av når du møter nye mennesker, men den vonde livshistorien der du forteller om hvordan, hvorfor og når du ble syk og opplevde kjipe ting. Så det tok på humøret ganske kraftig. Men han gjorde det på en god måte og jeg følte at han lyttet, noe som ikke alltid har vært tilfellet før med tidligere behandlere.

Så på slutten av timen fikk jeg to skjema jeg skulle fylle ut hjemme i forhold til utredningen. Det var to skjema som omhandlet dissosiasjon. Der står det en påstand og du skal fylle ut i hvor stor grad du kjenner deg igjen i påstanden på en skala fra 0-100%. Det ene skjemaet for psykisk dissosiasjon ser jeg at jeg scorer ganske høyt på, så det blir interessant å høre hva han har å si om det. Det andre skjemaet omhandlet fysisk dissosiasjon, noe jeg ikke scoret så veldig høyt på. Det er alltid en blandet følelse å gå igjennom sånne ting for jeg prøver alltid å være så ærlig som mulig, finne eksempler hvor jeg har opplevd det ene eller det andre. Så igjen ble tankene dyttet over til negative tanker og minner.

På toppen av det hele fikk jeg utskrift av journalnotatene mine fra innleggelsen i høst. Det var forsåvidt grei lesning, men en del ting vil jeg ta opp og spørre om i neste time. Enkelte ting jeg er uenig i. Dissosiasjon er et ord som går igjen i papirene og det er tydelig at de tror jeg har en eller annen dissosiativ lidelse, noe behandleren min var ganske tydelig på i dag.

Etter psykologtimen dro jeg på shopping, det er jo Januarsalg. Fikk kjøpt meg en del nye ting, blandt annet et par nydelige sko til 200 kr. Men energinivået mitt var blitt så lavt at jeg klarte ikke helt å nyte shoppingen.

Og det er vel det jeg sitter igjen med nå. En følelse av energiløshet. Det er ingenting igjen i kroppen min, noe jeg har følt på siden i 17-18 tiden i ettermiddag. Sånn har det vært de siste ukene. Jeg våkner i 10.00 tiden og er fullstendig tømt for energi før klokka blir 18.00. Har sovnet før 22.00 stortsett hver dag i noen uker nå og må tvinge meg selv våken de siste timene. Tydelig at det er noe på gang, men om det er fysisk eller psykisk er ikke godt å si.

Var forresten på legekontoret og tok blodprøver i dag også. For å målet B12 nivået og stoffskiftet. Skal til lege neste uke (tror jeg) og få resultatene. Vi skal da også diskutere om jeg kan fortsette på Seroquel. Etter min mening er det uholdbart å fortsette. Jeg bare raser opp i vekt. Nærmer meg 100 kg nå, og jeg veide 75 kg ved oppstart på Seroquel i September…

Så, oppsummert; mye negative tanker og energiløshet i dag. Satser på en bedre dag i morgen. Da skal jeg i bursdagsfest og greier. Må prøve å være litt positiv. Sa til behandleren min i dag at jeg er lei av å høre at jeg må «lære meg å leve med sykdommen min», hvorfor kan man ikke heller prøve å fokusere på å bli bedre, ikke bare å lære seg å leve med det vonde. Han mente det var et fint fokus å prøve å bli bedre, og han sier han vil behandle PTSD diagnosen min, og han har tro på at det vil hjelpe meg veldig. Ingen har før nevnt noe om å behandle, det har bare vært snakk om skadereduksjon og brannslukking tidligere. Håper jeg får til noe bra sammen med han, jeg har ihvertfall trua!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Are you in?

Tror jeg skal begynne å kalle innleggene mine tittelen på den sangen jeg hører akkurat nå. Denne gang var det Are you in – Incubus

I dag har vært en vindunderlig slappe-av-dag, ihvertfall etter jeg kom hjem fra jobb. Var litt stress på slutten av dagen, så desto viktigere å slappe skikkelig av når man kommer hjem.

Klarte å få et «mini-hekseskudd» i ryggen da jeg kom hjem. Har isjas, noe som betyr at nervene i korsryggen min kommer i klem. Det betyr smerte i ryggen og nedover beina. Ble stående fast i noen minutter uten å klare å bevege meg. Da gjelder det å ta noen pusteøvelser og prøve å slappe av. Jo lengre man blir stående, jo mer anspent blir man. Ond sirkel som må brytes så fort som mulig. Tok 10 min før jeg klarte å gå å sette meg.

Så da rigga jeg meg til i sofaen. Har shoppa litt koseting til leiligheta i dag. Lilla pute, søte te-lysholdere, og duftoljebrenner. Tente masse lys og tok fram en bok. Etter ca 2 timer tok jeg sjansen på å ta en god dusj, og nå skriver jeg blogg. Kort om min dag der altså.

Kjenner på et blaff av følelser i dag. En ekkel bismak av det å leve. En uforklarig ekkel følelse i kroppen. Jeg vet hva denne følelsen heter, og jeg vet hvordan jeg «vanligvis» har taklet denne. Det er angsten og selvskadingsmonsteret som ligger og lurer under overflaten. Det er ingenting som har utløst det, tror jeg. Noen ganger får jeg det bare for meg at jeg vil kutte, uten tanke for konsekvenser, uten noen voldsom psykisk smerte. Det er bare et blaff. Hadde det vært psykisk smerte bak blaffet ville det vært vanskeligere å holde seg unna, men nå går det ganske greit.

6.oktober var sist jeg var på sykehuset (4.okt var sist pga kutting). Måtte faktisk gå tilbake i bloggen for å finne datoen. Har bevist latt være å telle dager. Det var da jeg hadde min første intox på 3 år. Hadde to intoxer i 2007, men har holdt meg unna det siden da. 6.oktober var en del av ei helvettesuke hvor jeg fikk sydd over 100 sting på en uke og tok intox. Det var min «rock-bottom», jeg var en orkan av selvdestruktivitet. En del av meg gjorde alt for å klare praksisen, mens en annen del gjorde alt for å ødelegge.

Det er over en måned siden nå, men jeg føler ikke at det er noen bragd. Jeg bare ble bedre uten å legge merke til det selv nesten. Akkurat som stormen gikk tom for vind, jeg hadde rast fra meg, og det var ikke mer krutt i meg. Føler ikke at jeg fortjener noen ros for at det er gått såpass lang tid siden sist, det har bare på et eller annet merkelig vis vært lettere å gjøre de rette tingene.

1 kommentar

Filed under Hverdag

Praksistull

I dag forsov jeg meg grundig. Hadde ikke hørt klokker, telefoner eller noe. Våkna i full panikk i 12.30 tiden. Sende melding til veilederen min og sa jeg var på vei.

Da jeg kom dit ville de ha en prat med meg. De ville stryke meg, ikke godkjenne prakisen min på grunn av forsentkommingen. Jeg begynte nesten å grine. Sa at jeg ikke hadde noen unnskyldninger men at jeg gjerne ville fortsette. Vi ble enig om at jeg skulle få en aller siste sjanse. Det vil si at neste gang jeg kommer for sent, stryker jeg.

Jadda, no pressure. Gikk direkte fra jobb til Claes Olsson og kjøpte meg 2 vekkerklokker. Så nå har jeg to vekkeklokker, alarm på mobilen og avtale om at ei venninne skal ringe å vekke meg. Denne måneden kommer til å bli et mareritt med angst, og jeg tviler på at jeg i det heletatt kommer til å klare å sovne…

Hele greia er bare så fortvilt og jeg ble sint på den ene veilederen min i dag da hun sa, du må bare begynne å kjempe hardere. Du må bestemme deg for å klare det. Hadde lyst til å fortelle henne de siste månedene i detalj, sånn at hun skulle forstå hvor hardt jeg faktisk har kjempet og hvor mye jeg har ofret. Men jeg lot være.

Så nå er det bare å kjøre beinhard disiplin framover. 10. desember er det hele over.

3 kommentarer

Filed under Hverdag

Puslespill

Tror du faen ikke den jævla klisjeen med å mangle den siste brikken i puslespillet slo til! Faen altså! Har holdt på med puslespillet i 3 måneder, endelig ferdig, men neida, det mangler en brikke! ARG!

Denne dagen har løpt avgårde. Gikk slag i slag i praksis, dro på DPS`n og sa takk for meg, jeg skriver meg ut. Så nå er jeg endelig ute, offisielt og fullstendig. 2 måneder ganske nøyaktig, inne på psykiatrisk sykehus. Det er nok til å gjøre hvem som helst gal (høhø). Føles godt, og riktig. Tar ansvar for eget liv, slosskampene med meg selv er fortsatt der, men de er ikke like store og omfattende. Det er mer knuffing og dulting nå enn slossing. Make sense?

Vært på trening i 2 timer i dag også, så jeg har vært riktig så flink. 1 time styrketrening og 1 time yoga. Det var utrolig deilig. Yoga er fortsatt ganske sært og nytt for meg, men har bestemt meg for å gi det en sjanse og prøve flere ganger.

Kommer snart et bilde innlegg. Har vært utrolig dårlig på bilder i det siste. Jobber også med tema tipset fra Salander, så det kommer de nærmeste dagene også.

Nå er det leggetid for den flinke frøkena 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

2. dag

Ser ut til at i dag skal bli første gang jeg har klart å være hjemme mer en èn natt sammenhengende. Dro fra DPS i går ettermiddag på perm og er fortsatt hjemme. Det føles så utrolig godt. Kjenner fortsatt sårbarheten i meg, men det er ikke like utrygt som det var for bare en uke siden. Føler meg sterkere og at jeg er «lengre unna» sykdommen. Som om grensene mellom den «friske» meg og den «syke» meg har blitt forsterket. Forsvaret er på plass og jeg klarer å holde unna sykdomsmonsteret mitt.

I dag har jeg hatt møte med kommunen og jeg skal få oppfølging i hjemmet 1 gang i uka. Det vil si at noen fra et team i kommunen skal komme på besøk til meg en ettermiddag i uka for å se at jeg holder det ryddig, tar medisiner, og er på utkikk etter noe i atferden min som kan være urovekkende. Er glad for å ha fått det for da har jeg flere som kan hjelpe meg med å holde styr på meg selv. Det går litt fort i svingene av og til…

Fikk også ny TV i posten i dag! Min kjære bestefar fant en som var så billig at han kjøpte den i nord-norge der han bor, og sendte den i posten til meg 😀 Så nå har jeg endelig flatskjerm TV. Den er ikke så stor «bare» 22″, men det holder for meg, og tar ekstremt mye mindre plass enn den digre kassa jeg hadde tidligere. Har fått tatt oppvask som har stått siden før jeg ble lagt inn, vaska gulv og tørka støv. Føler at jeg har flytta inn hjemme på nytt. Finnes ikke lyst i meg til å dra tilbake til DPS, så kanskje jeg utvider permisjonen hvis kvelden og morgendagen går greit. Skal ha samtale med behandler i morgen, så jeg får diskutere det med han.

Noe jeg ikke har nevnt før er at jeg har en lillesøster. Hun ble 1 år i dag, og jeg har ennå ikke møtt henne. Faren min bor i utlandet, og hun bor sammen med han og den nye kona hans. Fikk tilsendt masse bilder av henne i dag, og hun er bare så utrolig nydelig. Gleder meg til å få møtt henne for første gang nå i jula, til å bli kjent med henne. Hun er jo tross alt noe av det nærmeste jeg har av familie, en søster. Skal selvfølgelig også møte faren min igjen for første gang på 3 år, så det blir nok koselig og litt nervepirrende i starten.

Jaja, mye positivt i dag for engangs skyld. Føler meg sterkere og klar for å begynne å leve igjen! Har kommet meg ut av instutisjonståka (i hvertfall for en stund) og er klar for å være meg igjen!

1 kommentar

Filed under Detaljer om meg, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Positivitet, dag 2

Hjemme nå. Klarte ikke å være på dps lengre, er mett av psykiatrien. Lei av avmaktsfølelsen, det å bli fratatt sin personlighet. Det har jeg lagt veldig godt merke til som forskjell mellom DPS og akuttposten. På DPS er det ingen som er interessert i å bli kjent med deg, eller finne ut hvem du virkelig er. På akuttposten blir du sett for det individet og mennesket du er. Dine ønsker og dine følelser blir tatt hensyn til. Er lei av å være pasient, vil være «Nerve», meg, ikke en pasient som skal passe inn i en mal. Linja er: «Her har vi det sånn og sånn, enten tilpasser du deg båsen du blir satt i, eller så kan du bare dra din vei.»

Nok om det, det er bare noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Forsettet om å holde bloggen litt mer positiv er ikke like lett bestandig, men jeg prøver. Tror jeg har lukket øynene for omverdenen, for den friske meg, for livet. Jeg mistet meg selv og sykdommen tok over, bestemte, gjorde meg svak samtidig som den vokste. Har innsett det nå, og prøver å vinne tilbake makten. Små skritt, bittesmå museskritt hver dag. Jeg tar seieren ved at jeg klarer å ordne meg mat hjemme, tar seieren i å være alene hjemme uten å finne på noe tull, uten å gi etter for angsten. Og det beste/verste med det er at jeg klarer det med ganske lite hjelp fra medisiner. Har så lyst til å se lyset i enden av tunellen og føle at jeg kommer nærmere, har lyst til å hoppe over noen museskritt og ta større steg. Det kan være farlig å hoppe over noen små steg, man må gå hele veien selv og alene. Det er bare jeg som kan leve mitt liv, og det er jeg som må ta konsekvensene av de valgene jeg tar. Nå velger jeg å bli frisk. Selv om det vil koste så skal jeg nok klare det.

Arrene og sårene på armen gror fint. Jeg får vondt av å tenke på at bare for noen måneder siden så var armene mine 10 ganger penere, mye renere, jeg kunne gå i t-skjorte uten total nedverdigelse. Det er en melankoli, men igjen, jeg må ta konsekvensene.

Nå skal jeg se på et rart TV program på National Geographic Channel om en mann som er gift med en dukke! Shit!

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

En helt vanlig dag

I dag har jeg hatt samtale med behandler igjen. Det var greit. Vi snakka om hva vil skulle bruke timene på, selvskading, søvn og andre morsomme ting. Så satt vi en utskrivelses dato, nemlig den 29.Oktober. Da skal jeg altså hjem i leiligheten igjen for å bo der. Litt godt, litt skummelt. Gleder meg til å se katten min igjen. Savner han kjempemasse!

Fortalte han om det jeg har skrevet for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid, og han hadde lyst til å lese artikkelen, så jeg sendte han den på mail. Det er litt skummelt. Han er den første innad i «systemet» som jeg har fortalt om bloggen og skrivingen. Det kan slå bra ut, og det kan slå tilbake på meg. Hvilket av de to det blir får vi se. Siden jeg prøver å være positiv om dagen så satser jeg på at det er en bra ting.

Vurderer å ta permisjon i dag. Har litt lyst til å dra å trene også, og det er nærmere hjemme enn her. Klarer ikke å bestemme meg, så mulig jeg bare blir her og tar det rolig. Fikk i «lekse» av behandleren min å skrive søvndagbok pluss skrive opp grunner til hvorfor jeg skader meg selv, og grunner til at jeg burde slutte med det.

Kanskje jeg skal sette meg ned å leke litt med photoshop iløpet av dagen også, vi får se. Det er i hvertfall uaktuelt å gå tur i dag. Skikkelig høstvær med regn og vind. Fysj!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Lang dag

Advarer om at dette blir et langt innlegg. Har masse på hjertet i dag.

Da har jeg pakket ut og installert livet mitt på et rom på DPS. Har fått innleggelse på langtidsposten, og det er anslått at jeg blir her en måneds tid. Det virker ganske så trivelig og hyggelig her. Første inntrykket av primærkontaktene mine var godt. De virket hyggelige og snille. Det er et nytt og pent bygg, så rommene er fine.  Får gratis trådløst nettverk her også, me like 🙂 Så jeg kan sitte på rommet å være på nettet. Tjohei.

Litt vemodig å dra fra akuttposten og. Var jo innlagt der i nesten en måned til sammen. Man blir litt glad i de andre pasientene og i pleierne man får et godt forhold til. Men jeg er jo fullstendig klar over at jeg må komme meg ut i livet og ikke gro fast i sykehuset. Det er ganske likt Senteret  her, jeg kan få permisjoner og være en del hjemme hvis jeg vil. Det er mye ungdommer her, det liker jeg. Kanskje jeg blir kjent med noen nye venner? Det hadde ikke vært å forakte.

Hadde samtale med behandleren min på akuttposten før jeg dro. Kommer til å savne henne, hun er den beste jeg har hatt på 8år. Hun tar meg virkelig på alvor. Hun fortalte at hun hadde vist brevet jeg hadde skrevet til en spesialist på personlighetsforstyrrelser og dissosiativ lidelse. De hadde lest og analysert brevet og kommet fram til at jeg ikke er psykotisk, fordi jeg klarer å rasjonalisere at skyggene ikke er ekte, men bare en del av sykdommen. Derimot så var de skjønt enige om at jeg har en del dissosiative episoder. Hun forklarte det til meg slik.

”Man får en dissosiativ episode dersom man ikke er i stand eller har mulighet til å takle følelsene sine og virkeligheten. Det er i utgangspunkt en forsvarsmekanisme, men for noen blir det en lidelse hvis de ikke klarer å kontrollere det, og føler at de faller inn og ut av virkeligheten ukontrollert”

Hun ga meg også et tips til hva jeg kunne gjøre hvis jeg føler at jeg sklir ut av virkeligheten. Nemlig å si høyt 5 ting jeg ser rundt meg. Det vil fungere som et anker til virkeligheten i følge behandleren min. Hun er flott, og flink. Hun syntes brevet jeg hadde skrevet var så bra og så beskrivende at hun ville at det skulle bli en del av journalen min, noe jeg sa var ok. Hun mente det var viktig at det ble med meg videre i behandlingssystemer jeg skal ha kontakt med.

Så det blir skrevet i journalen min at jeg har dissosiative tendenser eller noe slikt. Så var de også enige om at jeg sannsynligvis har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (border line) i tillegg. Dette var noe de hadde kommet fram til etter mine beskrivelser rundt selvskading. Tanken er at jeg skal få utredning for dette og få fastslått diagnosen så fort som mulig, slik at de kan begynne å behandle og medisinere meg for dette.

Det føles litt skremmende og litt godt å plutselig fått vite at jeg sannsynligvis har to nye diagnoser. Skremmende fordi jeg bare vil bli bra, og når de øser på med nye diagnoser føles det som jeg har fått enda mer å jobbe med. Men jeg har jo ikke forandret meg, jeg er jo fortsatt den jeg alltid har vært, bare at det har kommet nye ord på det. Det føles godt for da kan jeg lettere forholde meg til ”fienden” når han har et navn og en karakteristikk jeg kan kjenne han igjen på.

Summa summarum er:

  • Bipolar type 2
  • Post traumatisk stresslidelse
  • Dissosiative tendenser/episoder (?)
  • Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det blir noe helt nytt å jobbe med meg selv utifra dette. Det føles som riktige diagnoser etter hva jeg har blitt forklart om det, og jeg klarer å kjenne meg igjen i de. Er spent på hva som skjer videre.

Behandleren min er en mann, han virker flink og koselig. Han tok tak i de viktige tingene jeg ville ta opp. Så jeg ser positivt på å snakke med han også. Han var veldig klar på at jeg ikke måtte være redd for at jeg plutselig skulle bli skrevet ut. Vi skal sette opp utskrivelses dato sammen på mandag så vi har noe å jobbe fram mot. Han mente også at det ville være viktig for meg med permisjoner sånn at jeg får bli vant til å være hjemme igjen og klare å mestre det. Så skulle vi snakke om søvn neste time, og han ville vurdere om det var aktuelt med utredning på søvnklinikken.

Kom meg ikke på praksisen i dag. Var så sinnsykt trøtt, det er det værste jeg har vært borti. Føltes som jeg var i narkose. Antagelig på grunn av Vallerganen, den er noe herk. Hadde mye bivirkninger av medisiner i går, pluss såpass med angst at jeg ikke klarte å skru av lyset.  (Sovna ikke før i 2 tiden, noe som er ny våkenrekord mens jeg har vært innlagt)

Urolige bein og muskelsammentrekninger i armer og bein. Var våken i hodet men kroppen min føltes så tung at det var umulig å snu seg. Det var utrolig ekkelt. Fikk masse groteske bilder i hodet, så jeg måtte sloss for å holde øynene igjen å prøve å sove. Dårlig natt med andre ord.

Er nede i halv dose av Efexor nå, og har ikke merka noe særlig til seponerings symptomer. Har hatt en del vondt i hodet, nakke og skuldre. Så jeg er kanskje helt fri for Efexor om 2 uker. Det bli deilig. Har allerede lagt merke til at jeg skjelver mindre på hendene 🙂 Oppe i 500 mg Seoquel, kjenner at jeg blir trøtt av den, men det er ikke så ille som det var i starten, klarer fint å holde meg våken.

Så vi får ser hvordan dette går folkens, har et positivt syn på at jeg kanskje klarer å bli bedre på en måned. Vi får se.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse