32 dager klarte jeg denne gangen. Det er andre gangen jeg skriver dette innlegget, det første ble alt for grafisk, og jeg innså at det handlet ikke om anger, men om dyrkelse.
Et så totalt mørke omslutter meg der jeg ligger i sengen. Prøver å fokusere på lydboken. Prøver å fokusere på å tegne, men hånden vil ikke lystre. Det værker i den, og jeg har små sjelvinger. Jeg blir fylt av en bitterhet, for en idiot jeg er som tror jeg skal klare å lære meg å tegne med de hendene mine. Og det blir på en måte dråpen. Ligger lenge på magen i senga og nilytter på lydboka, får ikke med meg et ord. Setter den på pause, puster med magen, prøver å roe ned hodet mitt. Det koker av følelser. Jeg er sint, og det er noe brunt og heslig der som jeg ikke klarer å sortere. Som når du blander sammen alle fargene i malerskrinet, bare at det er ikke farger, det er følelser. Puster fort, og tungt nå. Føler ikke at jeg får nok luft, er jeg i ferd med å kveles? Nei! Nei! Ikke disse tankene igjen, angsten for å plutselig bare glemme hvordan jeg puster. Får ikke kontroll på lungene, må ha mer og mer luft for hvert åndedrag. Panikken tar meg, jeg kommer til å glemme hvordan jeg puster. Jeg må få roet meg ned raskt.
Faen, motivasjonen min er ikke stor nok. Jeg er ikke inne i dette 100%, ikke i går i hvert fall. Tok meg selv i å skrive, direkte romantisere det hele. Selv om jeg jo hater det. Men gjør jeg nå det? Ja, jeg hater det i den grad en bulimiker hater å kaste opp, jeg hater det i den grad en person med tvangslidelser hater å vaske hendene sine, jeg hater det like mye som en junkie hater heroin.
Det trengtes ingen legevakt i kveld, hadde jo kasta alle remediene mine, så det ble noe improvisert. ”Bra” tenker jeg i dag, ”faen ta” tenkte jeg i går-
Nerve 