En kort historie

Jeg har oppdaget et gammelt triks. Hvis jeg bare setter meg ned på en kafè og begynner å skrive, så ramler de rareste ting ut av meg. Desverre har jeg mistet så mange av mine gamle tekster, så jeg får ikke lagt ut dem, men her er dagens:

Historien del 1

Vi suser gjennom lyng og bare vidder. Ikke et tre i sikte, ikke en fugl å se. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd at det ikke fantes liv bortsett fra lav, lyng og mose utenfor disse vinduene. Lukta av støv sitter tungt i kupèen, det nytter vist ikke hva renholderne gjør, lukta går ikke bort. Så de har prøvd å maskere den med ett eller annet vaskemiddel med et hint av sitronduft. Det lukter tog, mennesker og gamle minner, for det er et gammelt tog. Kanskje er det til og med eldre enn tiden selv. Hvordan jeg kom til å sitte her på dette setet, hvor jeg skal, og hvor jeg kom fra vet jeg ikke. Det virker ikke viktig, det er det som er på toget sammen med meg som er viktig. Vi er tre personer til sammen. Ingen av oss har med oss bagasje.

Det sitter en liten jente rett over meg. Uten å ha spurt henne, vet jeg at hun er 6 år gammel. Jeg vil ikke se på henne, men av en eller annen grunn begynner jeg å stirre. Øynene hennes er azurblå, som havet rundt de vakreste stillehavsøyer. De er fylt med salte tårer, som om havet kommer ut av henne men en kraft hun ikke kan kontrollere. Hun river seg i det lyse englehåret sitt, setter neglene i den melkehvite huden, skriker så høyt og med så mye desperasjon, i sin 6 årige stemme at jeg blir kvalm. Men jeg klarer hverken å gripe inn, eller se bort fra henne.

Hun er en furie, og raseriet og sorgen hennes kjenner ingen grenser. Hun ligner mer et dyr, et vesen bestående av kun primale følelser, enn noe annet. Jeg er redd, hun skremmer meg mer enn noe annet noensinne har gjort. På et eller annet vis klarer jeg tilslutt  rive øynene mine fra henne, før jeg faller ned i samme avgrunn, samme desperasjon, som henne.

På andre siden av meg sitter en søt, ung kvinne. Hennes øyne er triste, men samtidig fulle av liv. Som om hun elsker livet, men har funnet ut at kjærligheten ikke er gjengjeldt. Øyne som har sett for mye til at de kan lyse av glede. Selv om hun ser på meg og smiler er de de samme. Jeg får lyst til å nå ut til henne. Spørre hva hun har sett, og hvordan hun fortsatt kan smile. Hvordan hun kan bære sorgen og gleden så tydelig utenpå seg selv. Også hun har melkehvit hud, men håret hennes er mørkt. Hun virker full av en mystisk energi, en kraft som får hendene hennes til å sjelve. Jeg blunker, og når jeg ser på henne igjen ser jeg at til og med luften rundt henne dirrer, og jeg hører en svak summing som om hun er omgitt av elektrisitet. En energi sterk nok til å utføre de utroligste ting. Det er så mye jeg vil si til henne, jeg tror hun har mange svar jeg trenger å høre. Mange sannheter som jeg ennå ikke har sett. Men munnen min beveger seg ikke, ikke en lyd kommer ut av meg, jeg kan ikke annet enn å se på henne, beundre henne og ønske at også jeg var en del av hennes energi.

Øynene våres møtes i lange sekunder. Uten å si noe reiser hun seg opp og begynner å gå mot den gråtende jenta. I det samme fylles jeg av en uforklarlig panikk. Det er noe med den voldsomme energien de begge bestitter som får meg til å tenke på atombomer, detonasjoner, eksplosjoner, døde og forbrente kropper. Apokalypsen. Jeg river meg ut av transen og kaster meg mot dem for å hindre at hendene deres møtes, men jeg er for sen. Kvinnen tar begge hendene til den lille jenta og luften dirrer mer intenst rundt dem. Det sitrer og dirrer så voldsomt at de tilslutt omsluttes av et sterkt hvitt lys. Så sterkt at jeg er sikker på at jeg blir blind for alltid. At disse to skal bli det siste jeg så gjør meg ikke trist eller redd. Jeg får en følelse av at det er sånn det er ment å være.

Lyset er borte nå, og jeg åpner forsiktig øynene igjen. Forberedt på å møte et evig mørke. Det jeg ser får hele kroppen min til å rykke til. Hukommelsen min svikter, dette stemmer ikke. det kan ikke være slik. Jeg ser mitt eget ansikt i et speilbilde. Håret mitt er skittent, i tjafser og står til alle kanter. Jeg har en visshet om at det er lenge siden det har blitt vasket. Jeg er alltid påpasselig med håret mitt, håret skaper kvinnen, nå lukter det oppkast. Leppene mine er blålilla, det samme er ringene rundt de tomme øynene mine. Jeg har på meg en kjortel, og ved albuen min sitter en stor kanyle med tilhørende drypp. Stativet holder jeg i min høyre hånd, knoklene er hvite. Jeg klamrer meg fast til stativet og innser at jeg er på et sykehus. Bortsett fra det er det svart. Døra til toalettet er åpent og jeg ser en kvinnelig sykepleier i 50 årene utenfor. Hun står og venter med en rullestol. Siden det virker som det riktige prøver jeg å gå bort til henne for å sette meg. Beina er ikke mine lengre. Jeg klarer ikke å styre dem, de er så tunge og resten av kroppen min er så svak. Sykepleieren kommer inn i rommet og hjelper meg bort til rullestolen. Jeg lukker øynene, jeg er så sliten av de få skrittene. Etter noe som kan ha vært alt fra 3 sekunder til 3 år er vi framme ved en seng, og hun hjelper meg opp i den. Så knyter hun opp kjortelen min, og jeg innser at jeg er helt naken under. Uten krefter til å ytre et eneste ord til spørsmål eller protest lar jeg henne sette elektroder på plass på kroppen min igjen, en automatisk blodtrykksmåler, EKGen kobles til og flere skjermer begynner å pipe og lyse. Hun stikker meg flere ganger i armen og sier at de ikke fant blodårer på meg, så derfor er kanylen plassert så vondt til. Jeg ser ned på armene mine og de er fulle av blåmerker og bittesmå hull i huden etter alle stikkene. De hadde til og med prøvd i anklene sier hun. Jeg forstår ikke noe av det  hun sier og lukker øynene igjen, og blir borte.

to be continiued

Reklame

Start

Dette blir mitt første innlegg i denne bloggen, som forhåpentligvis blir en litt mer meningsfull blogg en de jeg har hatt før. De har vært ganske overfladiske, fordi jeg har gått ut med navn, bilder osv. osv. Det vil jeg foreløbig ikke gjøre her. Jeg vil at den skal være meningsfull, og da vil jeg ikke være redd for at framtidige arbeidsgivere og andre luringer skal finne denne bloggen. Foreløbig.

Så hvorfor anonymitet? Jo, det har så seg slik at jeg har diagnosen bipolar, og jeg kunne tenkt meg å skrive litt om hvordan det er og hvordan det påvirker meg, menneskene og samfunnet rundt meg. Kanskje kommer jeg i kontakt med andre med samme problemstillinger som meg, kanskje ikke?

Jeg har lest andre som blogger om psykiske vansker, og det er av og til godt å lese at det finnes noen andre der ute som kjenner på mange av de samme tingene som jeg gjør. Jeg er ikke alene om å ha det tungt. Jeg vil stemme i med de andre stemmene på internett og vise at jeg er også en som er anneledes, så kanskje blir stemmene våre høye nok til at en dag blir tabuet mindre, og hjelpen bedre. Men jeg er ennå for redd til å gi opplysninger om hvem jeg er.

I dette første innlegget vil jeg bare presentere sykdommen min. Hvordan jeg opplever den, og hvordan psykologien definerer den.

Ordet bipolar gir 19 100 000 treff når du søker det opp på google. Her finner man artikler av varierende seriøsitet. Skal jeg tro noen av de er eneste håp for meg å legge meg inn for livet og begynne elektrosjokkbehandlingen sporenstreks. Mens andre mener at jeg bare bør spise litt mer omega 3 så blir det bedre. Spennet mellom disse to påstandene er beskrivende, for det er litt sånn det føles. Når jeg er veldig syk føles det ut som alt håp er ute og at livet er over, mens hvis jeg er i «ekstra godt humør» (hypoman) som jeg liker å kalle det, så tror jeg det bare er å spise mer fisk, så ordner alt seg.

Bipolar lidelse er en psykisk lidelse der det karakteristiske er at personen  opplever store svingninger i stemningsleiet, i form av forskjellige  kombinasjoner av depresjon, mani, hypomani og blandede episoder. Stemningssvingningene vil ofte gi  betydelig ubehag for pasienten og pårørende. Bipolar lidelse vil også  ofte redusere evnen til over tid å fungere godt sosialt, i utdanning  eller i arbeid. » Takk til Wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Bipolar_lidelse

Denne sykdommen min påvirker hverdagen min enten jeg vil det eller ikke. Det største vedvarende problemet er at jeg sliter med all slags søvnvansker. Får ikke sove uten hjelp fra medisiner. Jeg har hatt dette problemet siden jeg var lita jente, men etter at jeg begynte av og på med sovemedisiner i en alder av 14 har det bare blitt verre og verre for hvert år. Så jeg har blitt kalt alle versjoner av lat på grunn av dette. Det er ikke alle som forstår at når man tar 3 forskjellige medisiner med rød trekant på, så er det vanskelig å våkne om morgenen og komme seg opp og ut i hverdagen. Mer om det en annen gang.

Jeg er oftest plaget med depresjonene som denne sykdommen gir, og det er de som har etterlatt meg med de værste av de varige mènene. Arr, ting jeg ikke skulle sagt, selvmordsforsøk, innleggelser, overdoser, venner og familie fulle av angst, sinne, og frustrasjon. Utallige venner har trukket seg tilbake fra meg og sagt at de ikke klarer mer. Alle har gode grunner, men det sårer alikevel hver gang. For det er ingen som sier det samme til mennesker med alvorlig astma eller diabetes. Mange av mine handlinger, ting jeg gjør eller sier, kan jeg ikke stå for. Jeg mente det ikke, hadde jeg vært frisk ville jeg aldri sagt eller gjort de tingene. Men det nytter ikke. Alle har sin grense og når den er nådd er det ingen vei tilbake. De trekker seg unna, alle som èn. Det skal være sagt at noen kommer tilbake etter en pause, men de fleste forblir en del av fortiden.

Jeg skulle desperat ønske at jeg var kvitt denne sykdommen, selv om jeg har lest at det er mange som er glade for at de har den. Noen kaller den til og med «manisk-kreativ lidelse». Joda, jeg opplever også de kreative bølgene som av og til skyller over meg, og lykken i å være i «livsrus». Men jeg ofrer det glatt for å slippe depresjonene og angsten. Ingenting er verdt det for meg. Men jeg har forsonet meg med at det finnes ingen kur, ingen piller mot møkkete vann, ingen frelse. Bare medisiner som kan gjøre symptomene enklere å håndtere, terapi som kan gjøre tankene mer systematiske. Men til syvende og sist er det deg selv det er opp til. Ingen kommer og redder deg bort fra det hele med en mirakeloperasjon eller en lykkepille. Alt er opp til deg selv, men du får noen redskaper.

Denne bloggen blir altså min historie om hvordan livet mitt har vært; for å lette på mine egne tanker og kanskje for å gi noen andre en følelse av fellesskap. Det blir en historie om hvordan livet mitt er nå, det er vel det blogger handler om. Og hvordan jeg vil at det skal være. Min evige krig med sykdommen min.