Tag Archives: psykolog

In treatment

Hadde time hos behandler i dag. Har ikke hatt time siden starten av Desember, så det begynte å bli på tide. Han jeg har nå er ny, har bare møtt han en gang tidligere. Første inntrykket av han var godt, og det fortsatte slikt i dag.

Først gikk vi igjennom den siste tiden, hvordan jeg har hatt det i julen og slikt. Fortalte blandt annet at jeg har hatt en liten oppblomstring av angst i det siste, noe vi ble enige om at vi skulle ta opp igjen senere. Så begynte screeningen og jeg måtte nok en gang fortelle hele livshistorien min. Ikke den lette livshistorien som du gir et kort resymè av når du møter nye mennesker, men den vonde livshistorien der du forteller om hvordan, hvorfor og når du ble syk og opplevde kjipe ting. Så det tok på humøret ganske kraftig. Men han gjorde det på en god måte og jeg følte at han lyttet, noe som ikke alltid har vært tilfellet før med tidligere behandlere.

Så på slutten av timen fikk jeg to skjema jeg skulle fylle ut hjemme i forhold til utredningen. Det var to skjema som omhandlet dissosiasjon. Der står det en påstand og du skal fylle ut i hvor stor grad du kjenner deg igjen i påstanden på en skala fra 0-100%. Det ene skjemaet for psykisk dissosiasjon ser jeg at jeg scorer ganske høyt på, så det blir interessant å høre hva han har å si om det. Det andre skjemaet omhandlet fysisk dissosiasjon, noe jeg ikke scoret så veldig høyt på. Det er alltid en blandet følelse å gå igjennom sånne ting for jeg prøver alltid å være så ærlig som mulig, finne eksempler hvor jeg har opplevd det ene eller det andre. Så igjen ble tankene dyttet over til negative tanker og minner.

På toppen av det hele fikk jeg utskrift av journalnotatene mine fra innleggelsen i høst. Det var forsåvidt grei lesning, men en del ting vil jeg ta opp og spørre om i neste time. Enkelte ting jeg er uenig i. Dissosiasjon er et ord som går igjen i papirene og det er tydelig at de tror jeg har en eller annen dissosiativ lidelse, noe behandleren min var ganske tydelig på i dag.

Etter psykologtimen dro jeg på shopping, det er jo Januarsalg. Fikk kjøpt meg en del nye ting, blandt annet et par nydelige sko til 200 kr. Men energinivået mitt var blitt så lavt at jeg klarte ikke helt å nyte shoppingen.

Og det er vel det jeg sitter igjen med nå. En følelse av energiløshet. Det er ingenting igjen i kroppen min, noe jeg har følt på siden i 17-18 tiden i ettermiddag. Sånn har det vært de siste ukene. Jeg våkner i 10.00 tiden og er fullstendig tømt for energi før klokka blir 18.00. Har sovnet før 22.00 stortsett hver dag i noen uker nå og må tvinge meg selv våken de siste timene. Tydelig at det er noe på gang, men om det er fysisk eller psykisk er ikke godt å si.

Var forresten på legekontoret og tok blodprøver i dag også. For å målet B12 nivået og stoffskiftet. Skal til lege neste uke (tror jeg) og få resultatene. Vi skal da også diskutere om jeg kan fortsette på Seroquel. Etter min mening er det uholdbart å fortsette. Jeg bare raser opp i vekt. Nærmer meg 100 kg nå, og jeg veide 75 kg ved oppstart på Seroquel i September…

Så, oppsummert; mye negative tanker og energiløshet i dag. Satser på en bedre dag i morgen. Da skal jeg i bursdagsfest og greier. Må prøve å være litt positiv. Sa til behandleren min i dag at jeg er lei av å høre at jeg må «lære meg å leve med sykdommen min», hvorfor kan man ikke heller prøve å fokusere på å bli bedre, ikke bare å lære seg å leve med det vonde. Han mente det var et fint fokus å prøve å bli bedre, og han sier han vil behandle PTSD diagnosen min, og han har tro på at det vil hjelpe meg veldig. Ingen har før nevnt noe om å behandle, det har bare vært snakk om skadereduksjon og brannslukking tidligere. Håper jeg får til noe bra sammen med han, jeg har ihvertfall trua!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Mandag-schmandag

Er så utrolig trøtt og sliten i dag. I mårrest lå jeg i en time med 3 forskjellige alarmer som gikk av annenhvert minutt, jeg lå i en time før jeg klarte å komme meg ut av senga. Kom bare bittelitt for seint i dag.

Hadde samtale med behandleren min som jeg liker bare bedre og bedre. Han sa han var ganske sikker på at jeg har emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse (aka. borderline), og hvis jeg forsto han riktig skal vi begynne utredningen neste time, altså på Onsdag denne uken mine damer og herrer! Han fortalte litt hvorfor han trodde jeg hadde det, hvilke symptomer som passet og slikt. Var egentlig ganske interessant og jeg måtte si meg enig med mannen.

Han hadde også lest teksten min «Sex som emosjonell selvskading» og sa at det var en kjempeflott artikkel «rå, usminket og ærlig på en god måte!». Han lurte på om han kunne sende den videre til en kollega som jobbet mye med selvskading, noe jeg selvfølgelig sa ja til. Syntes det var godt å få skryt av han og det var godt at han likte teksten.

Hadde jo i «lekse» å skrive ned hvorfor jeg skader meg og hvorfor jeg burde slutte å skade meg. Det endte opp med to ganske lange lister. Så hjemmelekse til neste gang igjen er å velge ut de to viktigste på hver sin side. Der tror jeg nok at jeg må tenke og sortere.

Liker denne behandleren så godt, og selvfølgelig kan jeg ikke ha han videre etter innleggelsen fordi han skal slutte 😦 Buhu. Han tar virkelig tak i ting og får meg til å tenke på andre måter, gjøre innrømmelsene mine litt mer «ufarlige». Han er en flink psykolog, kanskje den beste jeg har møtt så langt.

Nå sitter jeg hjemme og har permisjon. Skal være hjemme i to dager. Har vært på Panduro og kjøpt meg utstyr til makramè så jeg kan ha litt ekstra å pusle med. Har jo fått tak i Battlefield 2 og Portal til Playstation, pluss at jeg ikke er ferdig med puslespillet mitt heller, så jeg har da nok å henge fingrene i!

Blablabla. Orker ikke skrive mer nå, kanskje senere. Er trøtt og vil helst gå å legge  meg, men det var litt i tidligste laget

2 kommentarer

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Behandling

Jeg hadde mitt første møte med psykiatrien da jeg var rundt 6 år. Det var i forbindelse meg skillsmissen mellom foreldrene min som var uvanlig stygg, og barnevernet ville kartlegge hvordan jeg hadde tålt traumene jeg var blitt utsatt for. De fant ingenting galt med meg, de sa jeg var uvanlig empatisk og moden for alderen, de mente at sorg rundt foreldres skillsmisse var vanlig, og at jeg ikke kom til å utvikle noen atferdsvansker.

Mitt neste møte med psykiatrien var da jeg var 14 år, og mamma fant ut at jeg skadet meg selv. Detaljene rundt denne tiden er ganske ukar for meg. Jeg hadde skadet meg av og på i ett års tid, alltid på lårene slik at ikke mamma skulle se det. Jeg hadde en venninne på denne tiden som viste om det og hun oppmuntret meg til å fortelle det til læreren min, som jeg hadde et godt forhold til. Han oppmuntret meg til å fortelle det til helsesøster, og før jeg viste ordet av det viste alle hvor «unormal» jeg var. Mamma tok meg med til legen som ga meg lykkepiller, Cipramil. Videre fikk jeg samtaler med en psykiatrisk sykepleier i kommunen som skulle snakke med meg mens jeg sto på venteliste hos BUP. Jeg sto i den ventelista til jeg ble 17 år. De kartla meg og ga meg diagnosen post-traumatisk stress lidelse, og tilbakevendende moderat til alvorlig depresjon. Jeg fikk samtaleterapi annenhver uke til jeg ble 18, da ble jeg overført til DPS, og uten at noen ga meg noen slags info om det ble diagnosen min endret til bipolar. Det var en ren tilfeldighet at jeg fant ut at de hadde endret diagnosen. Jeg gikk igjennom 4 behandlere på ett år.

Jeg flyttet fra hjemkommunen min og havnet på ny i en venteliste i et halvt år. På dette halve året klarte jeg å skade meg selv og ta overdose. Mens jeg har bodd i denne kommunen har jeg blitt ærklært friskmeldt, og skrevet ut av psykiatrien. Det varte ikke lenge, ca 6 måneder før jeg begynte å få symptomer igjen. I denne kommunen har jeg hatt 5 forskjellige behandlere.

Nå går jeg til bipolarklinikken hvor de skal gå igjennom saken min og se om diagnosen og medisineringen min er riktig. Det er ikke et samtaletilbud, men et utredningstilbud.

Det jeg vil fram til er at jeg fortsatt ikke føler at jeg har et behandlingstilbud som funker for meg. Jeg har hatt samtaleterapi med psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere siden jeg var 14, men føler ikke at jeg har blitt noe bedre. Tvert i mot, så har jeg blitt værre med årene. Jeg har prøvd et tjuetalls forskjellige medisiner, og ingen har vært optimale. Bivirkninger er ikke bare ord på pakningsvedlegget for meg, de er daglige utfordringer. Hendene mine skjelver, noen ganger kjennes det som lyn skyter gjennom nervene mine, jeg får rykninger, rare drømmer og mareritt, opp i vekt, ned i vekt (har gått opp og ned 20 kilo de siste 2 årene), lyssensitivitet, problemer med å våkne.

Nå står jeg på 4 forskjellige medisiner, og det funker til en viss grad. Jeg har fortsatt mange symptomer og bivirkninger. Så hva er det som gjenstår? Dette er et åpent spørsmål til dere som eventuelt leser dette. Har dere hørt om, eller erfart et behandlingsopplegg eller en medisin som har vært positiv for dere? Hun jeg går til nå har snakket om psykoedukasjon i gruppe, uten at jeg har noen formening om hva det går ut på. Kommentarer mottaes med takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg