Tag Archives: ptsd

Storebror

Jeg har ingen storebror. Da jeg var lita ønsket jeg meg alltid en storebror. En som var større og sterkere enn meg. En jeg kunne herje og leke med, en som kunne passe på meg når ting ble farlig.

Men jeg har en onkel som «bare» er 11 år eldre enn meg, min fars bror, og iløpet av de somrene jeg tilbrakte i Finnmark ble han mer og mer som en bror for meg. Jeg pleide å få lov til å sitte på mopeden hans og gi gass da jeg var 5-6 år. Han pleide å kaste meg i luften, løpe rundt med meg og være med på alle slags leker jeg fant på. Det var stor stas.

Da jeg ble litt eldre og pappa ble sykere pleide han å komme på besøk og kjøre turer med meg, for å lufte meg, snakke om de tunge tingene og de helt vanlige tingene. Han kom innom hver dag, selv om han aldri sa det, så visste jeg at det var for å holde et øye med meg. For han har og hatt en tung oppvekst i denne familien. Han har levd med to brødre som er psykisk syk, en mor som er psykisk syk, i en bittelita bygd der alle vet alt. Det sier seg selv at han også har sine mørke dager. Det var han som reddet pappa den gangen han prøvde å ta livet av seg da jeg var på besøk. Han var også den eneste som tenkte på meg oppi det hele.

Onkelen min har alltid beskyttet meg når han har kunnet. Han har sett tingene fra min side når de «ansvarlige voksne» ikke har gjort det. Han var den store helten min da jeg var lita, og han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er 5 år siden jeg har sett han, vi har ikke snakket på telefonen en eneste gang i mitt liv. Vi skriver ikke brev eller mailer. Den eneste kontakten er hilsninger via bestemor på telefonen. Jeg vet ikke hvorfor, men det har bare alltid vært sånn.

I dag kom han på besøk for å treffe meg. Kjente igjen følelsen fra da jeg var lita, hører etter fotstegene hans på grusen utenfor, venter til han skal komme. Han er det trygge punktet mitt her oppe, den jeg kan gå til når helvette bryter løs. Så da han endelig kom fikk jeg sommerfugler i magen. «Hva om han ikke liker meg lengre? Hva om han fortsatt ser på meg som et barn? Hva om jeg ikke er kul nok?». Disse tankene varte ikke særlig lenge, for han har en egen evne til å få meg til å føle meg komfortabel og avslappa. Vi fikk ikke snakket så mye om de store tingene siden bestemor og pappa fløy rundt oss og skulle fikse masse ting, men det var så utrolig godt å se han igjen.

Vi i denne familien har vært igjennom mye rart, og vi har en lang og kronglete familiehistorie. Håper jeg får litt tid sammen med han alene, for jeg vil at han skal vite hvem jeg er nå som jeg er blitt voksen og hva som har skjedd i livet mitt de siste 5 årene. Jeg er ikke redd for å fortelle han noe, har alltid fortalt han hemmelighetene mine, og da jeg ble 16-17 begynte han å fortelle meg sine. Så selv om vi har møttes sjeldent og alltid har bodd på hver vår kant av landet, så føler jeg at jeg har en storebror.

Vet ikke hvor mye han vet om sykdomsforløpet mitt. Går ut fra at bestemor har fortalt han at jeg har vært innlagt, går på medisiner og han har vel sett arrene mine på bilder som har blitt sendt til bestemor. Men jeg har lyst til å fortelle han om det, vil at han skal vite om kampen min. Vil at han skal forstå at de tingene som har gjort han vondt, også har nådd meg. Har også lyst til å få fortalt han det jeg skriver nå. Jeg tror han vet det, men vi har aldri snakket om det.

Føler ikke at ordene strekker helt til nå. Denne historien er egentlig mye lengre, og burde inneholdt flere detaljer for at du som leser virkelig skal forstå, men jeg vil ikke, og kan ikke utlevere alt. Det er fortsatt mange ting i livet mitt jeg helst ikke vil huske, og helst ikke vil gjennoppleve gjennom å skrive det ned. Jeg kan heller ikke utlevere folk på den måten, selv om dette er en anonym blogg. Kanskje kommer det mer om disse tingene iløpet av de to neste ukene, for de fleste tingene har sin rot hos pappa, denne familien, denne bygda. Kjenner allerede at en del minner har blitt rotet rundt i, og værre blir det antagelig. Dette er ground zero for PTSD diagnosen min. Derfor er onkelen min så viktig. For en ting vet jeg, og det har jeg vist siden jeg var veldig lita : Jeg kan ikke tillate meg å stole på faren min.

1 kommentar

Filed under Psykisk Helse

In treatment

Hadde time hos behandler i dag. Har ikke hatt time siden starten av Desember, så det begynte å bli på tide. Han jeg har nå er ny, har bare møtt han en gang tidligere. Første inntrykket av han var godt, og det fortsatte slikt i dag.

Først gikk vi igjennom den siste tiden, hvordan jeg har hatt det i julen og slikt. Fortalte blandt annet at jeg har hatt en liten oppblomstring av angst i det siste, noe vi ble enige om at vi skulle ta opp igjen senere. Så begynte screeningen og jeg måtte nok en gang fortelle hele livshistorien min. Ikke den lette livshistorien som du gir et kort resymè av når du møter nye mennesker, men den vonde livshistorien der du forteller om hvordan, hvorfor og når du ble syk og opplevde kjipe ting. Så det tok på humøret ganske kraftig. Men han gjorde det på en god måte og jeg følte at han lyttet, noe som ikke alltid har vært tilfellet før med tidligere behandlere.

Så på slutten av timen fikk jeg to skjema jeg skulle fylle ut hjemme i forhold til utredningen. Det var to skjema som omhandlet dissosiasjon. Der står det en påstand og du skal fylle ut i hvor stor grad du kjenner deg igjen i påstanden på en skala fra 0-100%. Det ene skjemaet for psykisk dissosiasjon ser jeg at jeg scorer ganske høyt på, så det blir interessant å høre hva han har å si om det. Det andre skjemaet omhandlet fysisk dissosiasjon, noe jeg ikke scoret så veldig høyt på. Det er alltid en blandet følelse å gå igjennom sånne ting for jeg prøver alltid å være så ærlig som mulig, finne eksempler hvor jeg har opplevd det ene eller det andre. Så igjen ble tankene dyttet over til negative tanker og minner.

På toppen av det hele fikk jeg utskrift av journalnotatene mine fra innleggelsen i høst. Det var forsåvidt grei lesning, men en del ting vil jeg ta opp og spørre om i neste time. Enkelte ting jeg er uenig i. Dissosiasjon er et ord som går igjen i papirene og det er tydelig at de tror jeg har en eller annen dissosiativ lidelse, noe behandleren min var ganske tydelig på i dag.

Etter psykologtimen dro jeg på shopping, det er jo Januarsalg. Fikk kjøpt meg en del nye ting, blandt annet et par nydelige sko til 200 kr. Men energinivået mitt var blitt så lavt at jeg klarte ikke helt å nyte shoppingen.

Og det er vel det jeg sitter igjen med nå. En følelse av energiløshet. Det er ingenting igjen i kroppen min, noe jeg har følt på siden i 17-18 tiden i ettermiddag. Sånn har det vært de siste ukene. Jeg våkner i 10.00 tiden og er fullstendig tømt for energi før klokka blir 18.00. Har sovnet før 22.00 stortsett hver dag i noen uker nå og må tvinge meg selv våken de siste timene. Tydelig at det er noe på gang, men om det er fysisk eller psykisk er ikke godt å si.

Var forresten på legekontoret og tok blodprøver i dag også. For å målet B12 nivået og stoffskiftet. Skal til lege neste uke (tror jeg) og få resultatene. Vi skal da også diskutere om jeg kan fortsette på Seroquel. Etter min mening er det uholdbart å fortsette. Jeg bare raser opp i vekt. Nærmer meg 100 kg nå, og jeg veide 75 kg ved oppstart på Seroquel i September…

Så, oppsummert; mye negative tanker og energiløshet i dag. Satser på en bedre dag i morgen. Da skal jeg i bursdagsfest og greier. Må prøve å være litt positiv. Sa til behandleren min i dag at jeg er lei av å høre at jeg må «lære meg å leve med sykdommen min», hvorfor kan man ikke heller prøve å fokusere på å bli bedre, ikke bare å lære seg å leve med det vonde. Han mente det var et fint fokus å prøve å bli bedre, og han sier han vil behandle PTSD diagnosen min, og han har tro på at det vil hjelpe meg veldig. Ingen har før nevnt noe om å behandle, det har bare vært snakk om skadereduksjon og brannslukking tidligere. Håper jeg får til noe bra sammen med han, jeg har ihvertfall trua!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Hukommelse og dissosiasjon

Jeg har hull i hukommelsen min. De fleste av disse hullene er jeg glad for at jeg har. Minner som har blitt fortrengt, hendelser jeg ikke har klart å ta innover meg. Men hva ligger bak dette?

Hvis vi opplever ekstreme hendelser som truer vår eksistens, kan hjernen vår splitte opp disse sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at vi blir i stand til å takle angsten som følger med. Fenomenet kalles dissosiasjon, og i sin sykelige form dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. Hukommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger er de vanligste symptomene.

-Kilde

Mitt første «sorte hull» er den dagen pappa truet med å drepe oss, og jeg og mamma måtte rømme til krisesenter. Jeg husker ikke noe om hvordan han var eller hva som skjedde. Husker å bli bært til sengs av en venn av mamma, og krisesenteret. Jeg vet jeg var der da han eksploderte, og man skulle tro at man ville huske noe sånt, en så voldsom og avgjørende hendelse i livet. Men dengang ei.

Mitt andre «sorte hull» er min første overdose. Jeg husker tanken i det jeg tar tabelettene. Ville bare sove, ville bare bli kvitt all den mentale støyen i hodet mitt, så hvorfor ikke ta alle tabelettene? Husker at jeg setter på Pink Floyd – The Wall DVDen og legger meg ned på gulvet forran TVen. Deretter er det bare små glimt. Jeg mister siagaretten ned i skjorta mi og brenner meg. Smerte i armen i det ambulanse-mannen stikker kanylen i armen min. En kvalmende følelse av å få noe trødd ned i halsen. Jeg har i ettertid blitt fortalt hele historien av mennesker som var rundt meg (noe jeg kanskje kommer tilbake til en dag), jeg var ved bevissthet store deler av tiden, men husker bare sekunder av det.

Deretter kommer de sorte hullene spredt utover, ikke over lengre perioder, men enkelt hendelser eller utsagn jeg ikke husker. Enkelte detaljer jeg ikke husker. Jeg glemmer å ha sagt ting, gjort ting som jeg i ettertid ikke kan forstå. Stygge ting. Tro meg, det er ikke populært å komme med unnskyldningen «unnskyld, men jeg husker ikke å ha sagt det» når du har såret noen. Det er akkurat som om sykdommen har tatt over, og koblet ut bevistheten min. Jeg har ikke ment de tingene jeg har sagt, kan ikke huske å ha sagt de, men alikevel…

Riktig nok har jeg nok av vonde minner, og jeg husker så alt for mange av de stygge tingene jeg har gjort.  Det er mye jeg helst vil glemme. Jeg tar ansvar for mine handlinger, og mener ikke å feie de under teppet ved å si «det var sykdommen som gjorde det».

Jeg tror ikke jeg har flere personligheter og en spilttet personlighet. Så ille er det virkelig ikke, men det er irriterende. Jeg kan være foruten å huske vonde ting som har skjedd med meg. Men det er ikke greit å glemme ting man selv har gjort. Tenker på dette i forhold til min PTSD lidelse, kan det være en effekt av den? At når ting blir for vanskelig så slutter hukommelsesdelen av hjernen min å fungere, og jeg distanserer meg? Jeg vil gjerne utredes mer rundt dette, eller eventuelt bli opplyst om det kan ha noe med PTSD å gjøre. Det er som om jeg har en blanding av disse to, enten knuger jeg på de vonde tingene og de blir en del av flashback katalogen, eller så forsvinner de totalt ut av minnet.

Jeg har også en snikende fornemmelse om at jeg har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen, for det er ikke alt som kan forklares med den heller. I morgen skal jeg bite i det O så sure eplet å ringe bipolarklinikken for ny time. Fikk refs av legen min på mandag fordi jeg ikke hadde møtt opp…Vet det er min egen feil og mitt ansvar. De kan ikke hjelpe meg hvis jeg ikke møter opp. Så tough up!

Har du lignende erfaringer? Jeg vil gjerne høre om de!

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Sykdom

PTSD

Jeg innser at jeg ikke har nevnt min andre diagnose, som jeg fikk da jeg var 17 år. Grunnen til at jeg ikke har nevnt den er at jeg ikke føler meg så plaget av den som bipolar diagnosen, den blusser bare opp i enkelte situasjoner, noe som er karakteristisk for denne diagnosen.

Da jeg først kom inn i psykiatrien fikk jeg to diagnoser. Den første var «Tilbakevendende moderat til alvorlig depresjon», denne ble etterhvert omgjort til bipolar 2. Den andre diagnosen jeg fikk, var en overraskelse for meg og mine behandlere den gang. De sa at de ikke hadde trodd den var aktuell, men etter spørreskjema tester scoret jeg høyt i denne kategorien. Nemlig Post traumatisk stress lidelse.

Symptomene kan omfatte mareritt og «flashbacks», følelsesløshet og at vedkommende distanserer seg fra omgivelsene, søvnproblemer, «vær på vakt»-holdning, og at man unngår situasjoner som minner en om det en har opplevd. Symptomene kan bli ekstremt stressfulle når man opplever slike situasjoner som minner om traumet, dette kalles ofte for gjenopplevelser. Gjenopplevelser kan noen ganger være så kraftige at det vedkommende kan føle seg re-traumatisert.

-Wikipedia

Den siste tiden har jeg begynt å fundere på om jeg stadig inkluderer nye traumer i denne lidelsen. Opprinnelig fikk jeg diagnosen basert på hendelser i barndommen min relatert til min psykisk syke far. Men det siste året har jeg hatt lignende flashbacks fra «nyere» hendelser. Som tidligere nevn var jeg utsatt for et overgrep i fjor høst, i begynnelsen hadde jeg mange flashbacks fra dette, noe som ga seg mer eller mindre med tiden. Jeg har også episoder fra voldsomme krangler, og psykotiske øyeblikk som jeg får flashbacks til. Er det mulig at siden jeg allrede har diagnosen og hjernen min tydeligvis har problemer med å bearbeide traumer, at jeg vil fortsette å «samle opp» negative hendelser og legge dem i flashbacks katalogen? Det kan virke slik noen ganger.

Et typiskt flashback for meg kan ofte utløses med musikk. Jeg har vært musikkelsker hele livet, og settes fort tilbake i situasjoner ved hjelp av musikk. Det sammen gjelder med lukter, smaker, synsintrykk. Hva som helst som kan minne om en traumatisk situasjon kan utløse det. Når det kommer er det som et angstanfall med ekstremt sterke minner fra den traumatiske hendelsen. Det er som om du «ser» minnet på en film forran øynene dine. Ikke en hallusinasjon, men minnet er så sterkt at det føles som du opplever hendelsen på nytt.

PTSD er en diagnose i ICD-10 på kroniske psykologiske virkninger av å bli utsatt for overveldende livspåkjenninger. Kropp og sjel er krenket. Det som er skjedd er en invasjon og brudd på de grenser som ethvert individ trenger for å ta vare på autonomi (selvstyre) og integritet.

-Wikipedia

Har du PTSD, og har erfaringer du vil dele? Legg igjen en kommentar da vel 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Sykdom