Søvn?

Har vondt i hodet som bare faen, men klarer ikke slappe av. Har masse energi og har bare lyst til å gjøre noe. Har sittet med bloggene og skrevet i timesvis nå. Skulle gjerne sovet og slappa av i hodet, men jeg får meg ikke til å klappe igjen macen.

Igjen lurer jeg på om dette er symptomer på begynnende hypomani. For en times tid satt jeg og lo i sengen fordi jeg kom på noe artig som skjedde for lenge siden. Sjeldent jeg ler når jeg er alene, og jeg ler aldri av tankene mine når jeg er alene.

Eller er det bare så ukjent for meg å ha det bra at jeg blir skremt? Håper dette ikke er en hypomani, men bare gode dager.

Reklame

Soving

Herregud, jeg er ikke til å bli klok på. I går var jeg drittrøtt kl 23.00 noe som er uvanlig til å være meg. Holdt meg våken til i 01 tiden i håp om at jeg ikke skulle våkne iløpet av natta…Kl. 04.00 bråvåkna jeg og fikk absolutt ikke sove igjen. Lå og hørte litt på podcaster og vrei meg. Klokka 07.00 fant jeg ut at jeg like gjerne kunne stå opp og være konstruktiv helt til energien min gikk tom. Så jeg dro på NAV og fikk ordna opp i sykepengestyret, forhåpentligvis ordner det seg nå. Deretter fikk jeg levert bøker på biblioteket, skrevet ut jobbsøknader og CVen min, kjøpt konvolutter og frimerker. Så nå må jeg bare sette meg ned å skrive på adresser, og få sendt avgårde søknadene.

Gikk hele denne runden for å få litt trim også, så jeg var flink sånn sett. Da jeg kom hjem var klokken ca 11.00 og jeg svar utrolig sliten og trøtt. Nakken verka og jeg ville bare sove. Lå litt i sofaen og så på Black Books. Pappa ringte og fortalte at billetten nordover var bestilt, så da skal jeg til Finnmark igjen på første gang på 4-5 år. Var der oppe ofte før da pappa bodde i Norge, kanskje 4 ganger i året. Har ikke vært der siden han flytta. Skal være der i 2 uker noe som muligens kan bli litt drøy kost. Trøsten er at min yngste onkel også bor der. Han er som den storebroren jeg aldri hadde. Han er den mest normale på farssiden min og en jeg har kunne betrodd meg til tidligere. Gleder meg kjempemasse til å se han igjen! Han er en god fyr. Pleide å terrorisere han til de grader da jeg var lita, hehe 🙂 Hang i beina hans og lekesloss med han hele tiden, han er «bare» 11 år eldre enn meg. Onkel nr. 2 skal også komme på besøk med mitt nye søskenbarn som jeg aldri har møtt før, det tror jeg blir koselig. Så har jeg jo besteforeldrene mine. De kan være litt slitsomme, men de har vel gode hjerter helt innerst. Bestemor er veldig kristen så jeg må vel gå igjennom hele den «Du må finne Jesus» greia nok en gang, men jeg er vant til det. Håper det blir å gå greit, og at pappa ikke blir syk. Fordelen med å besøke han i Finnmark er at jeg har litt større frihet til å gå meg turer og henge med onkelen min istede for pappa hvis det blir for ille.

Så videre i dag…Klokken 12 tenkte jeg at jeg skulle ta meg en liten lur siden jeg var så sliten og sovna i 13-14 tiden. Hadde de sykeste drømmene. Drømte at jeg besøkte venninna mi A i Kristiansund og at vi skulle dra på hyttetur på fjellet. Hun hadde en venninne som var skikkelig intens og hver gang hun tok på meg fikk jeg blåmerker, så jeg så ikke ut. Da vi kom opp på hytta viste det seg at hun var kjæreste med behandleren min som også var der, uten at de viste at han var behandleren min. Så var det masse styr med elgjakt og plutselig klikka behandleren min og begynte å skyte på oss. Jeg hadde en pistol som jeg sto og så på helt til han ble tatt av politiet. Før han ble ført bort gikk jeg bort til han og spurte «Hvordan kommer det til å gå med meg? Kommer jeg til å klare meg?» Hvorpå han svarte at jeg ikke skulle bekymre meg og at jeg kom til å klare meg helt fint. Syk drøm der altså, jeg er åpen for tolkninger :p

Da jeg våkna var klokka 21.30…Dro på besøk til ei venninne, spiste pizza og så på Pasific Blue. Elska den serien da jeg var yngre. Innser nå for noe totalt søppel det er 🙂

Fins ikke særlig trøtt nå selvfølgelig, men jeg skal prøve å medisinere meg trøtt og lese litt.

No rest for the wicked

Fucked up slitsom dag! Ingen søvn i går natt, til tross for at jeg sto opp tidlig, var i fysisk aktivitet, følte meg bedre psykisk og tok sovemedisiner. Holdt på å klikke i alle vinkler iløpet av natten da jeg ikke klarte å skru av hjernen. Det bare durer og durer videre. Bekymringer er spesialiteten min.

Så i 06.00 tiden sto jeg opp for godt og tok meg en dusj. Så litt på nyhetene mens jeg spilte World of Worcraft, som er den nye greia mi 🙂 Spiller som Human Mage og har kommet meg til Level 13 på bare to dager. Hurra for WoW!

kl. 09.00 trappet jeg opp på St.Olavs Hostpital (somatiske) for å ta en EEG undersøkelse. Fikk koblet på 25 elektroder på hodet mitt med ekkelt klister i håret og ble lagt i en seng. Der skulle jeg ligge med øynene lukket og ikke sovne. Først trodde jeg det skulle bli litt vanskelig siden jeg ikke hadde sovet i natt, men det gikk greit gitt. Tanketogene freste avgårde og angst ble plutselig en stor del av undersøkelsen. Som en del av testen måtte jeg hyperventilere i 3 minutter. Det er noe av de 3 lengste minuttene jeg har vært med på. Kjenner jo hyperventilering fra angstanfall og slikt, men trodde ikke det skulle være så ille å «bare» hyperventilere. Jeg ble skikkelig svimmel, jeg ble nummen og prikkete i hele kroppen. Det eneste jeg hadde lyst til var å puste rolig, men jeg var nødt til å ligge helt stille med øynene igjen i 3 minutter. Var redd for at jeg skulle svime av, men det gikk greit. Neste del av testen var med et utrolig sterkt lys som pulserte alà blitzlys rett i øynene. Av en eller annen grunn trigget disse lysene og den ekle følelsen av hyperventileringen masse angst inni meg, så jeg ble dritredd. Et slags mini angstanfall.

Stressende test altså. Da det hele var over kom en søt mannlig sykepleier inn og fjernet elektrodene mine. Han spurte om jeg var Motorpsycho fan, siden han så tattooen min. Han var også fan og vi snakket litt om musikk. Deretter vasket han håret mitt for å få ut gøgga de hadde brukt til å feste elektrodene. Han var utrolig sjarmerende og jeg måtte ta meg sammen for ikke å gråte/le da jeg innså at dette var det nærmeste jeg hadde vært en mann på 9 måneder. Djises. Syntes det var utrolig koselig at han vaska håret mitt, jeg fikk litt nærhet, selv om det var en veldig profesjonell nærhet 🙂

Da jeg kom tilbake til DPSn var det rett ut på tvungen trimtur…Gidder ikke si mer om det. Har som mål å gå ned 20 kg, så da er det jo bare å få med seg ræva ut døra.

Så var det medisinmøte med psykiateren som er ansvarlig for medisinene mine. Vi snakket vel og lenge om det. Jeg fikk ut litt frustrasjon og begynte til og med å gråte. Skal fortsette på Orifiril til tross for faren for infertilitet. Dette fordi regelmessige undersøkelser vistnok skal kunne vise om det er fare på ferde. Da kan man i værstefall reversere skaden som har skjedd. Dersom det ikke allerede er for sent. Psykiateren skulle skrive brev til fastlegen min å få henne til å ordne med gjevnlige ultralyd undersøkelser.

Siden jeg sliter med søvn og har prøvd masse rart i den avdelingen skal jeg prøve meg fram med Vival på kvelden i vanskelige perioder. Vi får se.

Snakka også om ECT behandling, men vi ble enige om at det ennå er for tidlig. Jeg kan ikke ta det uansett før etter eksamen, og jeg tror jeg begynner å føle meg litt bedre. Så kanskje trenger jeg ikke det i denne omgangen.

Nå ligger jeg atter en gang søvnløs i sengen. Forhåpentligvis blir det ikke to våkenatter på rad, da tror jeg at jeg blir psykotisk. Man blir jo skrullete i hodet av for lite søvn. Har fortsatt en følelse av at jeg er på vei mot noe bedre, at ting er i ferd med å rette seg ut. Må bare komme meg litt på beina igjen. Gleder meg til å komme hjem til mamma og få slappa av. Legge flyttestresset bak seg for en stund, selv om leilighetsjakten fortsetter. Trenger ro og hvile NÅH!

Praksistull

I dag forsov jeg meg grundig. Hadde ikke hørt klokker, telefoner eller noe. Våkna i full panikk i 12.30 tiden. Sende melding til veilederen min og sa jeg var på vei.

Da jeg kom dit ville de ha en prat med meg. De ville stryke meg, ikke godkjenne prakisen min på grunn av forsentkommingen. Jeg begynte nesten å grine. Sa at jeg ikke hadde noen unnskyldninger men at jeg gjerne ville fortsette. Vi ble enig om at jeg skulle få en aller siste sjanse. Det vil si at neste gang jeg kommer for sent, stryker jeg.

Jadda, no pressure. Gikk direkte fra jobb til Claes Olsson og kjøpte meg 2 vekkerklokker. Så nå har jeg to vekkeklokker, alarm på mobilen og avtale om at ei venninne skal ringe å vekke meg. Denne måneden kommer til å bli et mareritt med angst, og jeg tviler på at jeg i det heletatt kommer til å klare å sovne…

Hele greia er bare så fortvilt og jeg ble sint på den ene veilederen min i dag da hun sa, du må bare begynne å kjempe hardere. Du må bestemme deg for å klare det. Hadde lyst til å fortelle henne de siste månedene i detalj, sånn at hun skulle forstå hvor hardt jeg faktisk har kjempet og hvor mye jeg har ofret. Men jeg lot være.

Så nå er det bare å kjøre beinhard disiplin framover. 10. desember er det hele over.

Trøtt

Herregud. Jeg våkna for en halvtime siden. Da hadde jeg sovet «middagshvil» siden kl. 16.30. Sov som en stein og drømte masse rare greier om Greys Anatomy og verdens undergang…Er fullstendig forvirra i hodet. Har spist kveldsmat nå og tatt sovemedisin i håp om at jeg skal klare å sovne igjen så jeg komme meg på praksis i morgen.

Hadde en fin dag i praksisen i dag, bortsett fra at jeg var utrolig trøtt hele dagen. Var på besøk på en verna bedrift for å hilse på en bruker. Mens vi var der var det en dame som hadde downs syndrom som begynte å stor-grine, skikkelig hulking. Det ble litt drama rundt det og det viste seg til slutt at oppstyret skyldtes at de var fri for kokkosbolle i kantina…

Ellers lite å melde i dag siden jeg har sovet bort halve dagen 😦

Et svar blandt 1000 spørsmål

I dag kom det til meg, helt ut av det blå. Svaret på hvorfor jeg har søvnproblemer.

Da jeg var lita kranglet foreldrene mine ofte. Pappa var urimelig og voldelig til tider. Han var en tyrann ovenfor mamma. Jeg pleide å tvinge meg selv til å være våken så lenge som mulig sånn at jeg kunne høre når de begynte å krangle, og så stå opp og avbryte dem. For de prøvde alltid å late som ingenting når jeg kom inn i rommet. Hvis jeg kom inn tidlig nok, før pappa hadde gått over kanten. En gang kom jeg inn for sent. Jeg hadde sovnet og våknet av voldsome brak ute på stua. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på stua. Der satt mamma i sofaen og prøvde å holde pappa fast mens han sto oppå stuebordet og hoppet på brillene hennes. Hun ser nesten ingenting uten briller, hun har -5 i styrke eller noe sånt. Det var flere ganger jeg våknet til lignende hendelser.

En gang våknet jeg av at pappa kom brølende og bannende hjem. Han hadde kuttet hovedpulsåren og var i ferd med å blø i hjel. Dette var hjemme hos besteforeldrene min. Her om den historien her.

Så er det rart at jeg har søvnproblemer når jeg i barndommen fryktet søvnen? Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot mamma mens jeg sov og ikke kunne beskytte henne. Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot seg selv, som jeg ikke kunne hindre. Noen ganger tok jeg bare ”rå-sjanser”, stikkprøver og sto opp for å gå på do eller be om noe å drikke. Fikk mye kjeft for at jeg var så umulig om kveldene.

Denne tanken kom til meg i en samtale. Fortalte historien først og så sa jeg ”ikke rart jeg har søvnproblemer”. Da de ordene falt ut av meg ble jeg svimmel. Der var det, svaret. Venninna mi sa at jeg ble stor i øynene og at hun nesten kunne se lyspæra over hodet mitt. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg hadde rota bort i noe som har ligge gjemt innerst inne i underbevisstheten min i nærmere 20 år. En bølge av minner kom over meg og tankene mine har bare fortsatt å vandre tilbake i tid. Jeg husker ting jeg bare har hatt en vag følelse av før. Jeg føler på nytt frykten og angsten jeg bar på som barn. Det er som om jeg er 5 år igjen og ligger og lytter etter hevede stemmer, en endring i stemmene deres som bare er mumling gjennom døren.
Alt dette kom ramlende ut av meg på en gåtur sammen med venninna mi. Herregud, det var sprøtt. Må ta dette opp med behandleren min på mandag! Skal snakke med noen av pleierne om det i morgen, ingen av de jeg liker ekstra godt er på jobb i kveld.

G`natt

Gikk å la meg med en gang da jeg kom hjem, altså rundt 15.30 og våkna kl 00.15. Hadde den veldig flott drøm, drømte at jeg møtte Aleksander Skarsgård og vi ble forelska. Han var drømme-mannen og vi var lykkelige 🙂 For en gangs skyld var det ikke noe mareritt, men koselig pauseunderholdning.

Lurer du på hvem han er? Skjekk ut denne artikkelen fra dagbladet i dag.

Nå skal jeg se den siste True Blood episoden og prøve å sove noen timer til. Er helt utslitt etter denne dagen. Er ikke like negativ nå som jeg var da jeg kom hjem. Forhåpentligvis er det bare en tilvenningssak, og det blir lettere etterhver. La oss å håpe det.

Døgning?

Døgne eller ikke døgne, det er spørsmålet. Er det noe jeg virkelig hater med huet mitt så er det det forbanna maset med søvnen. I morgen må jeg stå opp kl 07.00 og da melder det seg øyeblikkelig en del spørsmål.

• Skal jeg ta medisinene og håpe på søvn?
• Skal jeg ikke ta medisinene og håpe på søvn?
• Skal jeg ikke ta medisinene og satse på å døgne?
• Kommer jeg i det heletatt til å klare å stå opp hvis jeg tar medsinene?
• Kommer jeg til å få sove hvis jeg tar medisinene?

I morgen må jeg være på skolen til i 08.00 tiden, og etter skolen skal jeg rett på visning. Så la oss si at jeg er hjemme i 18.00 tiden senest. Det betyr at jeg kan ta tidlig kveld i morgen og sove de 12 timene jeg trenger for å føle meg trygg på at jeg kommer meg opp på tirsdag. Det er nemlig ikke bare det at jeg ikke får sove som er problemet, problemet er også det at jeg har så store problemer med å stå opp når jeg først har sovnet. Selv om vekkerklokka står på er det ikke sikkert jeg hører den, jeg har ligget i vekkeklokkekiming i flere timer og sovet før. Som oftest tør jeg ikke å sove når jeg må opp tidlig, men med tanke på den nye livsstilen som begynner fra og med i morgen er det umulig for meg å ikke sove om nettene helt fra til 10. desember.

Sist jeg døgna, før jeg skulle ta bussen til Oslo, ble jeg jo skikkelig dårlig, så hva om jeg blir det i morgen også om jeg døgner. Så mye å holde styr på, så mye stress for noe så banalt som søvn. Jeg vil ha normal og god søvn, og jeg vil ha det nå.

I det siste har jeg vært plaga med en rar følelse i beina etter jeg har lagt meg. Vet at dette høres helt sprøtt ut, men det er akkurat som om jeg må bevege de, som om de ikke har fått med seg at jeg har lagt meg og de vil ut på tur. Det er helt merkelig. Har hatt det sånn noen ganger tidligere også, det føles helt merkelig, jeg bare må bevege de. Etter jeg har sovna våkner jeg mange ganger av at jeg sparker katta (som utrolig nok aldri lærer og legger seg ved beina mine hver natt) eller veggen. Sær følelse, noen som har opplevd noe lignende?

Så hva lander jeg på? Tror jeg skal prøve å legge meg uten å ta medisinene (beroligende) og se hvordan det går. Har ikke særlig store forhåpninger, men vi får se hva natten bringer. Har ikke hatt «normal» døgnrytme hele livet, og det siste året har vært særlig ille, så det blir en slitsom høst.

Googlet

Dårlig natt

Mareritt, mareritt og atter mareritt.

Selv om jeg tar medisiner som skal hjelpe meg med søvnen hadde jeg en ekstremt dårlig natt i natt. Jeg fikk ikke sove og lå i flere timer i limbo, halveis i søvne men fortsatt våken. Vrir meg i alle mulige vinkler, sloss med dyna, det er for varmt, for kalt, det gjør vondt i alle muskler i kroppen.

Så kommer endelig søvnen hvor jeg hjemsøkes av mareritt. Ikke noe blod og gørr, men psykologisk terror fra min egen underbevisthet. Jeg drømte om krangler med tidligere venner som har vendt meg ryggen, skikkelig ekle krangler med hån, maipulasjon og psykisk nedbrytelse.

Våkner, vrir meg og sklir ned i søvnen igjen. Tilbake til marerittene. Man kan alltids medisinere seg til å få sove, enten med lovlige eller ulovlige medisiner. Det handler bare om hvor mye man er villig til å ta. Jeg vil helst ta så lite som mulig. Mareritt derimot er det værre å medisinere mot, faktisk er bivirkningen av flere av medisinene jeg tar «unormale drømmer». Så jippi for det. Skal prøve å døgne i natt sånn at jeg får sove på bussen til Oslo i morgen

Nok et nederlag

Nok et nederlag i den forstand at jeg ikke kom meg opp av sengen i dag heller. Jeg lå i halvsøvne i varmen oppå dyna og klarte ikke stå opp. Jeg fant ingen mening i å stå opp. Så det ble hverken lege eller telefon til behandler i dag. Prøver igjen i morgen.

En venninne av meg fra jobb ville på kafe, så vi dro ut og satt i sola i mange timer. Deilige sommeren. Kjenner skammen som svir når jeg ser at folk stirrer på bandagene mine. Men fuck dem, la dem stirre.