Tag Archives: selvhat

Styggdag

Som mitt tidligere innlegg kanskje antydet, så har jeg ikke hatt den beste dagen. Noen dager klarer jeg bare ikke å rasjonalisere nok, få de i kontakt med virkeligheten. Har dissosiert masse i dag, ramlet ut av verdenen og sklidd inn i mitt eget hode. Der er det mye skummelt.

Jeg burde hatt en mye bedre dag. Fikk masse skryt av veilederen min, som jeg virkelig burde ta til meg, men alt jeg hørte var at hun klaget over fraværet mitt og at jeg kommer for sent. Hun var krass og sa at hvis jeg ikke tok meg sammen kunne hun ikke godkjenne praksisen min. Hun sa at det var for dumt at jeg skulle stryke på grunn av fravær, fordi jeg var så utrolig flink, jeg hadde faget under huden. At jeg hadde en egen følelse for sosialt arbeid. Jeg vet at jeg burde huske bedre de positive tingene hun sa enn de negative. Det er faen meg så vidt jeg registrerte de positive tingene, for jeg var så fokusert på det med fraværet og forsentkommingen. Så jeg var på gråten nesten gjennom hele samtalen på 1 time. Satt og straffet meg selv psykisk. «Dum! Ubrukelig! Stygg! Feit! Useriøs! Skuffende! Sviker!»

Da jeg kom inn på rommet mitt på dps`en i ettermiddag, satte jeg meg ned og stirret i gulvet i en times tid. Så begynte jeg å gråte. Jeg gråt fordi jeg er stygg, feit, ekkel, fucked up, ensom og alene. Mest gråt jeg fordi jeg er stygg. Så banalt kan det altså være. Ba om å få veie meg i dag (som den idioten jeg er) og kunne konstatere at jeg har gått opp 10 kilo siden jeg ble innlagt på akuttposten for nesten 2 måneder siden. Sannsynligvis er det Seroquelen sin feil…Nei, det er min feil.

Så det er en drittdag, jeg er ekkel og stygg, noe det ikke kan gjøres noe med. Jeg er dømt til elendighet og er generelt ett søpplette menneske. Hurra for selvtilitten min og framtidshåpet mitt.

2 kommentarer

Filed under Hverdag

Nok en ydmykelse fra psykiatrien

Faen altså jeg skal vist ikke få en eneste bra dag. Den plassen her er helt syk! Jeg kan ikke fatte å begripe!

Hadde en fin dag i praksis, dro «hjem» tidlig fordi det var lite å gjøre. Så var venninna mi fra akuttposten kommet ned hit, og vi har hatt «røykapauser» sammen. Snakket lenge med både mamma og bestemor i telefonen, det var koselig. Alt i alt en av de bedre dagene jeg har hatt så langt. Helt til nå.

Kveldskontakten min banket på døra og ville ta en prat. Hun sa » Det er observert at du går rundt i t-skjorter, og det har du ikke lov til.» Jeg ble helt lamslått, satte meg ned og klarte ikke å si noe. «Du er nødt til å dekke deg til, du får ikke lov til å gå i t-skjorte. Selvskading er smittsomt ved du, og du trigger andre ved å gå rundt i t-skjorte» (For the record så har jeg ingen synlige arr eller sår nå, bare bandager rundt begge armene).

Jeg begynte selvfølgelig å grine umiddelbart. En del av meg hadde lyst til å brøle ut «Hva med anorektikerne, de får lov til å gå i thigts og trange klær, hva om jeg kutter meg i ansiktet, skal jeg gå med burka da? Hva om det er synlig i ansiktet mitt at jeg har grått? Hva om jeg ser trist ut? HVA DA?!» Men jeg sa ingenting, satt bare å gråt. Klarte til slutt å kvekke ut av meg at jeg håpet jeg ikke hadde trigget noen andre til å skade seg og at dette var det første jeg hadde hørt om dette. Svaret hennes var «Det står i rapporten at du har blitt observert flere ganger i bare t-skjorter, og det er en husregel av selvskadere ikke får vise arrene sine. Det står at du har blitt informert om dette».

Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hun ville prate med meg. «Hvordan føler du deg nå?» Hun sa at det ikke var min feil at jeg ikke var blitt informert, en rutinesvikt. Jeg klarte ikke å ta henne seriøst. Hun trodde jeg var lei meg fordi jeg hadde brutt reglene, men jeg var lei meg på grunn av reglene, den nedverdigelsen jeg følte er ubeskrivelig. Tilslutt klarte jeg å få henne ut av rommet ved å si at det gikk greit og at det kom bardust på. Deretter gikk jeg på badet og la meg på gulvet og hulket i en halvtimes tid. Da jeg reiste meg opp og så meg selv i speilet klarte jeg bare å føle hat og forakt ovenfor meg selv. Ovenfor denne plassen. Hvisket ut med ru, gråtkvalt stemme «Jeg hater deg» til mitt eget speilbilde.

Dette er det desidert mest ydmykende jeg har vært med på i mitt liv. Det er ikke sånn at det er lett for meg å gå i t-skjorte, jeg skjuler armene mine når jeg er i praksis. Det er ikke lett å skjule armer som gjør vondt hele tiden. Jeg går ikke rundt å stikker bandagene mine i trynet på folk. Jeg har så vidt vært ute i fellesarealene fordi jeg har sånn angst. Dette handler om mitt menneskeverd, min integritet, min selvfølelse. At jeg ikke skal få lov til å gå i t-skjorte er faen meg noe av det mest latterlige jeg har hørt i mitt liv, og det ødela noe inni meg. Den siste delen av selvrespekten min tok farvell, og nå klarer jeg ikke å gå ut av rommet. Jeg føler meg ironiskt nok naken, ydmyket og sett ned på. Det har bare vært dritt her, jeg klarer ikke å forholde meg til alt dette. Jeg klarer ikke lengre å være rak i ryggen og tenke «fuck you» til de som dømmer meg, jeg har nå blitt dolket i ryggen av hjelpeapparatet nok en gang. Og selvhatet bare vokser og vokser

1 kommentar

Filed under Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom