Tag Archives: selvskading

Ekstremt trøtt i dag, mulig det er fordi jeg har begynt med ny medisin om kvelden for å roe meg ned. Klarte å forsove meg igjen, og det ble en del styr på grunn av det. Kjøpte noe godt på bakeriet til veilederen min som takk for at hun ikke var sur. Hun er kjempesøt 🙂

Sovna på sofaen etter å ha spist frokostblanding til middag for andre dag på rad. Pusen lå på magen min og sammen sov vi middagshvil i noen timer. Utrolig godt å ha han rundt meg igjen, gode pusen min.

Kjenner på noen impulser i dag, små blaff av skadetrang som varer i noen minutter. De setter en ekkel bismak på dagen, men ikke noe jeg ikke klarer å stå i mot. Har holdt meg skadefri i noen uker nå. Den siste «hendelsen» var intoxen og det begynner jo å bli noen uker siden. Tror blaffene i dag har kommet av at jeg ikke har sett venner på en stund, det har bare vært praksisen denne uka.

Ikke så mye å fortelle i dag egentlig. Hverdagen er tilbake og den første lettelsen ved å være hjemme er gått over nå handler det bare om å få igang gode rutiner sånn at jeg holder meg ute av psykiatrisk sykehus.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn

Æsj

Nå har jeg holdt bloggen positiv i to dager. Har prøvd å holde meg selv positiv i to dager. Hadde tenkt å være hjemme i natt også. Ringte etter praksisen i dag og sa at jeg ville være en dag til hjemme. Ville føle at jeg fortsatt bor i leiligheten, at jeg fortsatt har et hjem utenfor instutisjonen. Har vært innlagt av og på i 2 måneder nå, det er for mye for stoltheten min. Men slik gikk det ikke. Vrangtankene og skadetrangen blusset opp og det sorte hullet i hjertet mitt dukket opp igjen.

I samtalen med behandleren min i går sa han at han ikke ville hatt noen betenkeligheter med å skrive meg ut i går. Jeg ble ganske overrasket. Hadde lyst til å spørre han om han hadde fått med seg at jeg hadde vært på sykehuset 3 ganger på en uke, to ganger for suturering og en gang for intox. Men jeg turte ikke, jeg tok på meg masken og smilte. Det var godt ment fra hans side, han prøvde å kriseminimere atferden min, få meg til å ha tro på meg selv, til at jeg ikke skulle føle meg så fucked up. Det gjorde kanskje vondt værre. Følte at det ikke var noen som brydde seg om den selvdestruktive atferden min. At selvskadingen ikke var noe de tok alvorlig. For meg er et et enormt problem og jeg vil gjøre hva som helst for å bli kvitt trangen. Jeg vil om så bli lagt i reimer bare for å frata meg muligheten. Hadde følt meg trygg da.

Det er mye av dèt det går ut på. Utrygghet og ensomhet. Blablabla. Er så ufattelig lei av å være psyk! Det føles som å løpe maraton mentalt. Jeg er sliten av meg selv, lei av mine egne tanker, lei av min egen kropp. Vil ut av meg selv, ta fri. Selvskading hjelper her, rus hjelper også, men begge disse to tingene er uaktuelle. Jeg vil så gjerne være frisk og klare meg. Akkurat nå føles bare alt håpløst. Har lyst til å gråte og hulke til jeg sovner, men jeg får ikke ut tårene en gang.

Har tatt mine kveldsmedisiner og skal prøve å slappe av. Prøve å tenke positivt. Prøve å holde fokus.

3 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading

Positivitet, dag 2

Hjemme nå. Klarte ikke å være på dps lengre, er mett av psykiatrien. Lei av avmaktsfølelsen, det å bli fratatt sin personlighet. Det har jeg lagt veldig godt merke til som forskjell mellom DPS og akuttposten. På DPS er det ingen som er interessert i å bli kjent med deg, eller finne ut hvem du virkelig er. På akuttposten blir du sett for det individet og mennesket du er. Dine ønsker og dine følelser blir tatt hensyn til. Er lei av å være pasient, vil være «Nerve», meg, ikke en pasient som skal passe inn i en mal. Linja er: «Her har vi det sånn og sånn, enten tilpasser du deg båsen du blir satt i, eller så kan du bare dra din vei.»

Nok om det, det er bare noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Forsettet om å holde bloggen litt mer positiv er ikke like lett bestandig, men jeg prøver. Tror jeg har lukket øynene for omverdenen, for den friske meg, for livet. Jeg mistet meg selv og sykdommen tok over, bestemte, gjorde meg svak samtidig som den vokste. Har innsett det nå, og prøver å vinne tilbake makten. Små skritt, bittesmå museskritt hver dag. Jeg tar seieren ved at jeg klarer å ordne meg mat hjemme, tar seieren i å være alene hjemme uten å finne på noe tull, uten å gi etter for angsten. Og det beste/verste med det er at jeg klarer det med ganske lite hjelp fra medisiner. Har så lyst til å se lyset i enden av tunellen og føle at jeg kommer nærmere, har lyst til å hoppe over noen museskritt og ta større steg. Det kan være farlig å hoppe over noen små steg, man må gå hele veien selv og alene. Det er bare jeg som kan leve mitt liv, og det er jeg som må ta konsekvensene av de valgene jeg tar. Nå velger jeg å bli frisk. Selv om det vil koste så skal jeg nok klare det.

Arrene og sårene på armen gror fint. Jeg får vondt av å tenke på at bare for noen måneder siden så var armene mine 10 ganger penere, mye renere, jeg kunne gå i t-skjorte uten total nedverdigelse. Det er en melankoli, men igjen, jeg må ta konsekvensene.

Nå skal jeg se på et rart TV program på National Geographic Channel om en mann som er gift med en dukke! Shit!

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

En helt vanlig dag

I dag har jeg hatt samtale med behandler igjen. Det var greit. Vi snakka om hva vil skulle bruke timene på, selvskading, søvn og andre morsomme ting. Så satt vi en utskrivelses dato, nemlig den 29.Oktober. Da skal jeg altså hjem i leiligheten igjen for å bo der. Litt godt, litt skummelt. Gleder meg til å se katten min igjen. Savner han kjempemasse!

Fortalte han om det jeg har skrevet for Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid, og han hadde lyst til å lese artikkelen, så jeg sendte han den på mail. Det er litt skummelt. Han er den første innad i «systemet» som jeg har fortalt om bloggen og skrivingen. Det kan slå bra ut, og det kan slå tilbake på meg. Hvilket av de to det blir får vi se. Siden jeg prøver å være positiv om dagen så satser jeg på at det er en bra ting.

Vurderer å ta permisjon i dag. Har litt lyst til å dra å trene også, og det er nærmere hjemme enn her. Klarer ikke å bestemme meg, så mulig jeg bare blir her og tar det rolig. Fikk i «lekse» av behandleren min å skrive søvndagbok pluss skrive opp grunner til hvorfor jeg skader meg selv, og grunner til at jeg burde slutte med det.

Kanskje jeg skal sette meg ned å leke litt med photoshop iløpet av dagen også, vi får se. Det er i hvertfall uaktuelt å gå tur i dag. Skikkelig høstvær med regn og vind. Fysj!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Ukesoppsummering

Denne uka har vært utrolig turbulent for meg, og jeg har vært gjennom portene til helvette flere ganger. Blitt sugd ned i det store sorte dypet der selvhatet og vrangtankene er de eneste stemmene som bærer.

Uka startet med ny selvskadingsrekord. Nærmere 60 sting i armene. Satt bare på badet på rommet mitt og prøvde alt jeg kunne for stadig å finne bedre vinkler, bedre tak, legge på mer press. Det er helt jævlig når jeg blir fanget i den selvskadingstransen. Det er kun meg og skalpellen/bladet, og sammen danser vi en underlig vals. Alt annet enn selvskadingen kommer i andre rekke, det er kun den impulsen som styrer meg. Fikk ikke noe kjeft av personalet, noe som jeg umiddelbart tok som et dårlig tegn. Her sparer de opp til noe, og jeg hadde rett.

Onsdag hadde jeg en intox. Husker ikke så mye av det. Ser meg selv utenfra med imsdalflaska til munnen, og jeg svelger og svelger for å få ned pillene. Har poppet ut masse piller som ligger i en haug på bordet. Bøyer meg ned for en ny håndfull og stapper den i kjeften. Mer vann, vann som renner nedover kinnene mine. Husker det som man husker drømmer. I glimt, stykkevis, ingen klare detaljer. Ser meg selv med telefonen i hånda, og har på følelsen av at jeg må få til å forklare hvor jeg er. «Bybroa, bybroa» kommer det ut av meg, og en stemme sier hun ikke forstår. Jeg blir fortvilt, trenger hjelp men klarer ikke å forklare. Så er det sort lenge. I følge papirene havnet jeg i en slags koma som jeg gled inn og ut av. Husker ikke annet fra ventrikkelskyllingen enn at jeg var livredd og at pleierne sa jeg var flinke.

Små glimt, som er slitsomme. De kommer til meg helt plutselig. I dag satt jeg og tok en røyk. Plutselig kunne jeg «føle» en oksygenmaske over ansiktet mitt, og et vagt minne om at jeg hadde på meg oksygenmaske demret i bakhodet. Det er ikke et klart minne, mer som en antydning av et minne, en svak bris av hukommelse.

Jeg tror en del av årsaken til at jeg ikke husker så mye er medsinene. Det jeg tok intox på var medisiner man blir trøtt av, dermed sovnet hjernen min og gikk i denne komatilstanden. En annen del har nok også med fortrengelse å gjøre. At en del av meg ikke vil huske. Ikke vil ha noe minne fra den kvelden. Det ligger utrolig mye skam i den opplevelsen, mange små ydmykelser. Man kan ikke ta vare på seg selv, og mister kontroll over kroppen sin. Det er selvpåført, men på en måte ikke. Ja, jeg tok pillene, men nei, det var ikke noe jeg hadde lyst til. Det var alle vrangtankene, alt selvhatet som tok avgjørelsen til syvende og sist.

Da jeg kom til meg selv var jeg fortsatt utrolig trøtt og skled inn og ut av søvnen hele tiden. Innimellom begynte apparatene jeg var koblet til å pipe, eller så kom det pleiere inn for å skjekke det ene eller det andre. Stort sett sov jeg og ristet av meg restene av medikamentene som hadde rukket å sette seg i blodet mitt. Ca. ett døgn etter jeg ble hentet med ambulanse ble jeg skrevet ut av somatisk sykehus og sendt tilbake til dps. Fikk ikke noe kjeft av personalet nå heller. Da skjønte jeg at de virkelig la opp til noe. Skled inn og ut av søvn resten av dagen.

Fredag hadde jeg samtale med behandleren min. Han sa at dersom «selvskadingsfrekvensen» min fortsatte slik var det ikke noe vits for meg å være innlagt hos dem. Dersom jeg gjorde meg selv noe en gang til kom jeg til å bli skrevet ut (red.anm. kastet ut). Han sa også at det sto i rapportene at jeg hadde reagert negativt mot personalet, noe jeg ikke kan fatte å begripe. Dette med at jeg ikke får gå i t-skjorte ble også nevnt. Snakka my om at det var opp til meg å ta meg sammen og slutte med den selvdestruktive atferden min, og ta i mot hjelpen. Det er jaggu lettere sagt enn gjort.

I dag har jeg bare slappet av, ikke gjort noe fornuftig. Fikk ikke sove i går da jeg var på permisjon, så jeg tok tidligbussen tilbake til dps og sovna rimelig kjapt da jeg kom hit. Har lært meg et kortspill som heter Sequence, som var ganske artig. Satt i en times tid og spilte sammen med de andre pasientene. Etter det var det lørdagspizza og kveldskos.

Nå er det på tide at jeg lukker øynene og prøver å sove litt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Hjemme

Hjemme nå, bare meg, dårlig internett, tv og en og en halv liter cola.

Følelsen er ok, så langt klarer jeg å håndtere det. Litt frynsete i kantene etter intoxen på onsdag fortsatt. Utrolig hvordan den sitter i kroppen. Heldigvis slapp jeg å ligge med motgift i flere dager, og ble skrevet ut morgenen etter innleggelsen på somatisk. Har ikke fått medisiner før i kveld, så det har vært litt blanding av abstinenser og intoxsymptomer.

Hodet, psyken har det så som så. Ble utrolig lei meg i dag da behandleren min sa at dersom jeg skadet meg selv eller noe lignende en gang til, så blir jeg skrevet ut. Han kommenterte også at jeg hadde vist «negative reaksjoner» ovenfor personalet. Hva nå enn det betyr. Han nevnte det i sammenheng med det at jeg ikke får gå i t-skjorte. Det må da vel være lov å reagere på beskjeder man får uten å bli dømt, jeg holdt jo alt sinnet inni meg og var høflig og rolig ovenfor pleieren som ga meg beskjeden.

Det er rett og slett det jeg føler meg på denne plassen hvor jeg er innlagt nå; dømt. Uansett hva jeg sier eller gjør så taes det opp i værste mening. Det med selvskadingen er så utrolig sårt. Jeg straffer meg selv, mot min egen vilje. Det er en utrolig smertefull prosess å være selvskader. Både fysisk og psykisk. De tankene man får som driver deg til selvskading, burde vært nok, i hvertfall selveskadingen, og alt det som følger med burde være nok. Men så skal jeg forholde meg til at jeg må dekke til arrene når jeg er i «det offentlige rom», bli fortalt av spydige psykepleiere at jeg må da forstå at jeg må gjemme bort hendene mine, til og med når de er bandasjerte. Forholde meg til smerten og kløen, også kommer trusselen om utskrivelse på toppen. Det føles som så mange «straffer» for handlinger jeg skammer meg over, «straff» for noe jeg ikke klarer å kontrollere. Ville de sagt til en diabetiker at de vil skrive han ut fra sykehuset fordi de ikke klarte å få kontroll på blodsukker og føling?

Litt såre følelser ennå, men jeg klarer de. Jeg ser at jeg mestrer å være alene for i kveld. Så får jeg heller være tilbake på dps i morgen. Trenger bare en pause i ny og ne, for det er utrolig slitsomt å være innlagt.

2 kommentarer

Filed under Depresjon, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Nok en ydmykelse fra psykiatrien

Faen altså jeg skal vist ikke få en eneste bra dag. Den plassen her er helt syk! Jeg kan ikke fatte å begripe!

Hadde en fin dag i praksis, dro «hjem» tidlig fordi det var lite å gjøre. Så var venninna mi fra akuttposten kommet ned hit, og vi har hatt «røykapauser» sammen. Snakket lenge med både mamma og bestemor i telefonen, det var koselig. Alt i alt en av de bedre dagene jeg har hatt så langt. Helt til nå.

Kveldskontakten min banket på døra og ville ta en prat. Hun sa » Det er observert at du går rundt i t-skjorter, og det har du ikke lov til.» Jeg ble helt lamslått, satte meg ned og klarte ikke å si noe. «Du er nødt til å dekke deg til, du får ikke lov til å gå i t-skjorte. Selvskading er smittsomt ved du, og du trigger andre ved å gå rundt i t-skjorte» (For the record så har jeg ingen synlige arr eller sår nå, bare bandager rundt begge armene).

Jeg begynte selvfølgelig å grine umiddelbart. En del av meg hadde lyst til å brøle ut «Hva med anorektikerne, de får lov til å gå i thigts og trange klær, hva om jeg kutter meg i ansiktet, skal jeg gå med burka da? Hva om det er synlig i ansiktet mitt at jeg har grått? Hva om jeg ser trist ut? HVA DA?!» Men jeg sa ingenting, satt bare å gråt. Klarte til slutt å kvekke ut av meg at jeg håpet jeg ikke hadde trigget noen andre til å skade seg og at dette var det første jeg hadde hørt om dette. Svaret hennes var «Det står i rapporten at du har blitt observert flere ganger i bare t-skjorter, og det er en husregel av selvskadere ikke får vise arrene sine. Det står at du har blitt informert om dette».

Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hun ville prate med meg. «Hvordan føler du deg nå?» Hun sa at det ikke var min feil at jeg ikke var blitt informert, en rutinesvikt. Jeg klarte ikke å ta henne seriøst. Hun trodde jeg var lei meg fordi jeg hadde brutt reglene, men jeg var lei meg på grunn av reglene, den nedverdigelsen jeg følte er ubeskrivelig. Tilslutt klarte jeg å få henne ut av rommet ved å si at det gikk greit og at det kom bardust på. Deretter gikk jeg på badet og la meg på gulvet og hulket i en halvtimes tid. Da jeg reiste meg opp og så meg selv i speilet klarte jeg bare å føle hat og forakt ovenfor meg selv. Ovenfor denne plassen. Hvisket ut med ru, gråtkvalt stemme «Jeg hater deg» til mitt eget speilbilde.

Dette er det desidert mest ydmykende jeg har vært med på i mitt liv. Det er ikke sånn at det er lett for meg å gå i t-skjorte, jeg skjuler armene mine når jeg er i praksis. Det er ikke lett å skjule armer som gjør vondt hele tiden. Jeg går ikke rundt å stikker bandagene mine i trynet på folk. Jeg har så vidt vært ute i fellesarealene fordi jeg har sånn angst. Dette handler om mitt menneskeverd, min integritet, min selvfølelse. At jeg ikke skal få lov til å gå i t-skjorte er faen meg noe av det mest latterlige jeg har hørt i mitt liv, og det ødela noe inni meg. Den siste delen av selvrespekten min tok farvell, og nå klarer jeg ikke å gå ut av rommet. Jeg føler meg ironiskt nok naken, ydmyket og sett ned på. Det har bare vært dritt her, jeg klarer ikke å forholde meg til alt dette. Jeg klarer ikke lengre å være rak i ryggen og tenke «fuck you» til de som dømmer meg, jeg har nå blitt dolket i ryggen av hjelpeapparatet nok en gang. Og selvhatet bare vokser og vokser

1 kommentar

Filed under Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Ny runde

Så var det ny runde igjen. Har aldri mistet kontrollen så grundig før. Aldri vært så mange ganger på legevakten på så kort tid, aldri sydd så mange sting. Føler meg bedre nå, har snakket lenge med den ene pleieren på dps etter jeg kom tilbake. Snakket lenge med legen på legevakta. Har fått sagt mye, har sagt at jeg må begynne å ta meg sammen, for jeg kan ikke leve sånn som dette stort lengre.

Legen på legevakta var utrolig snål, men jeg likte han kjempegodt. Jeg ble tatt ut av den vanlige legevaktkøen denne gangen fordi jeg jo allerede er innlagt på sykehuset, bare på psykiatrisk. Det var utrolig deilig å slippe det venterommet. Legen var utrolig frampå og spurte meg masse nyttige spørsmål. Han må være den mest positive og fantastiske legen jeg har møtt på så langt. Han brukte 1,5 time på å lappe meg sammen. Han tok seg godt tid til å snakke med meg og gjorde en god jobb med stingene. Han var også utrolig forsiktig med bedøvelsen. Iløpet av syingen kom det fram at han er aktiv basehopper!! Han hadde 4000 falskjermhopp og 800 basehopp bak seg. Da han fortalte det begynte jeg å le. «Hva er dette slags fyr dere har funnet til meg» spurte jeg pleierne, alle lo. Jeg følte meg menneskelig. Det føltes så utrolig godt å ha en lege som viste hva han gjorde. Jeg viste han sårene fra sist og han mente den forrige legen hadde gjort en sjokkerende dårlig jobb. Flere han sårene hadde gått opp i liminga og limet lå bare rundt kantene og gjorde vondt. Så han bedøvde den andre armen også, pirket ut lim og sydde de sårene også.

Vi snakket lenge om hvorfor jeg skadet meg, hva jeg tenkte og hva jeg følte. Han sa at han til en viss grad kunne forstå det og han sammenlignet det med basehoppingen. Når du står ved kanten og kjenner adrenalinet pumpe, og du vet at det er du, kun du som har kontroll over denne situasjonen. I mitt tilfelle blir det en «dobbel-rus». Først adrenalinet og følelsen av å endelig ha kontroll. Samtidig pøser kroppen ut endorfiner for å lette på smerten.

Han ville legge meg inn på frivillig tvang og ringte til vakthavende på psykehuset. De mente at jeg kom til å klare meg på dps fram til samtalen jeg skal ha med bahandleren min i morgen. Jeg var enig i det.

Takk til deg, kjære lege, som tok meg alvorlig og snakket med meg. Klarte å åpne meg sånn at jeg kunne fortelle deg hvor det gjorde vondt. Takk til deg som fikset meg og gjorde ting litt greiere. Takk for at du var menneskelig, rar og hyggelig.

9 kommentarer

Filed under Depresjon, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Drittdag

Vi har en pensumbok som heter «Mellom makt og avmakt», og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt. På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå. Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Du kan se tabelettene som du ville tatt om du var hjemme, tabelettene som du med 100% sikkerhet vil hjelpe deg ut av angsten. Men du får de ikke. Fordi det har de på den andre siden bestemt. Ble sovemedisin, som ikke ga noen særlig effekt annet enn at jeg ikke husker de siste timene jeg var våken. Det er tungt å miste den stoltheten man har som et fritt-tenkende menneske, som tar egne valg og styrer sitt eget liv. Innlagt på psykiatrisk sykehus må du godta å bli fratatt muligheten til å velge, fratatt valgmulighetene og der forsvinner også en del av selvrespekten og integriteten din.

Forsov meg til praksisen. Kom meg ikke på jobb før 10.30. Fikk litt kjeft av veilederen min som sa at jeg i det miste kunne møte opp tidsnok de dagene det var meningen at jeg skulle være der. Har ikke vært der på to dager på grunn av flyttingen til DPS og at jeg gikk på en Vallergan smell. Så det føltes ikke så veldig kult. Har noia for å forsove meg i morgen også.

Over til noe annet: I dag har jeg følt meg feit. Skikkelig bælfeit. Får vondt i magen og blir kvalm hver gang jeg spiser, men er sulten hele tiden. Det føles ut som det konstant er noe galt med magen min. Klarer å resonnere såpass at jeg skjønner at det bare ligger psykisk. At psyken min vil nekte meg mat fordi jeg reagerer dårlig på å gå opp i vekt igjen. Er redd for å bli sånn som jeg var.

Kjenner på klærne at de ikke passer lengre. Buksene er bitt for små…Det er surt, surt som magesyre.

Føler meg ikke god i hodet. Har bare lyst til å gråte, men finner ikke tårene. Føler selvskadingstrang, føler en trang til å slutte å spise, sulte meg selv som en straff for at jeg har lagt på meg. Vil straffe kroppen min for at den oppfører seg på et så ufint vis. Føler en trang til å trykke på «self-destruct» knappen. Men heldigvis er jeg innlagt og kan prøve å prate med noen om det. Tror jeg skal prøve det. Hvis ikke det funker så har jeg vært på biblioteket og lånt meg masse » Lucifer» og «Hellblazer-John Constantine» tegneserier på biblioteket. De er fantastiske, og er herved anbefalt.

4 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Sykdom