Tag Archives: selvskading

Å mestre selvskadingstrangen

Livet mitt har vært preget av selvskading siden jeg var i begynnelsen av tenårene. Det har vært en periode på 1 og et halvt år hvor jeg ikke skadet meg, og jeg vet at det er mulig å slutte helt. Nå har jeg vært inne i en periode med mye selvskading, men har bestemt meg for at nå skal jeg slutte. Jeg har derfor laget en liste over forskjellige strategier man kan bruke for å mestre selvskadingstankene. Noen av tipsene er fra mitt eget hode, andre er tips fra andre og noe har jeg funnet på det store internettet. Dette er like mye for meg selv som for alle andre der ute.

ark

lister

  • Skriv ned en liste over de tingene som motiverer deg til å slutte med selvskadingen. Noen velger å skrive det ned pådekorative kort eller post-it lapper som de kan henge på en korktavle eller lignende. Vær kreativ. Jeg har skrevet det ned på et ark.
  • Skriv en liste over de negative konsekvensene av selvskading.
  • Ha bilder av famile på veggen. Jeg synes det hjelper å ha bilder av familien min på veggen, fordi det minner meg på at de er glade i meg, og får vondt når jeg har det vondt.
  • Lag deg et motiverings armbånd. Dette er et tips jeg fant på internett og selv har begynt å ta i bruk. Kjøp tråd og perler i forskjellige farger. Eksempel: 30 sorte perler for å representere hver dag i måneden. For hver dag du ikke skader deg selv legger du på en orange perle og tar bort en sort perle. Når du har klart en måned begynner du med et armbånd som er helt orange og setter på en gullperle for hver måned uten selvskading. Det finnes mange forskjellige måter å gjøre det på.

    armbånd1

    Armbånd

«An orange ribbon or orange-and-white ribbon is an awareness ribbon for Self Injury Awareness Day (SIAD)

(March 1). SIAD promotes awareness and support of those people who self harm. They were formerly colored red, blue and black.»

  • Dersom du ikke allerede er inne i psykiatrien eller har god kontakt med en fastlege om selvskadingen anbefaler jeg å forsøke å gjøre det. Det kan være vanskelig å starte opp en samtale med en lege om selvskading, men
    perler

    orange perler

    det er mye bedre å ha en fagperson du kan betro deg til. Dersom du ikke stoler på den legen du har, så skaff deg en ny! Du kan bytte fastlege 3 ganger i året, noe som kan gjøres her.

  • Finn gode avledningsmanøvre. Hvilke ting er det som får deg til å tenke på noe annet? Det kan være å se på TV, strikke, ringe en venn, gå en tur eller hva som helst, så lenge det ikke omhandler smerte.
  • For meg hjelper det  å skrive ned følelsene mine. Mental Helse har en internett-tjeneste som heter sidetmedord.no. Her kan du skrive ned hva som helst og sende inn. Det er taushetsbelagt og du får svar innen 3 dager. Et annet tips er å opprette en blogg eller skrive dagbok.
  • Er du kreativ eller har en hobby av noe slag, så bruk den for det den er verdt. Gjør hjernen opptatt med noe annet, noe skapende. Ta bilder, sy, skrive, male, tegne osv. Få ut de negative tankene på en ny måte gjennom å være kreativ.
  • Kast barberhøvelen. Det har jeg gjort. Du trenger ikke å gå rundt som en huleboer av den grunn du kan enten vokse leggene, noe jeg synes er veldig greit og lite smertefult, eller du kan kjøpe hårfjerningskrem. Veet har mange fine produkter, her er en oversikt.

    veet

    Hårfjerningsprodukter

  • Dersom ingen av disse tingene hjelper prøv å hold en isbit i hånden til den smelter, riv i stykker papir og krøll det sammen, slå i en madrass eller pute. Ikke gi deg hen til selvskadingen.

Har du andre tips/strategier? Skriv en kommentar!


4 kommentarer

Filed under Selvskading, Uncategorized

Selvskading

Jeg begynte å skade meg selv da jeg var rundt 12-13 år. Da var det veldig «uskyldig» rispet meg litt her og der, løp til beina ikke klarte å henge med lengre og jeg falt.

OBS, sterke bilder hvis du skroller nedover.

Da jeg begynte på ungdommskolen ble det gradvis værre. Depresjonen min ble så sterk og så vond at det føltes som jeg pulserte. Som om jeg, i meg selv, var et stort verkende sår. Rispingen min ble oppdaget og jeg gikk over til å skade meg på lårene istede for på armene. For det var ikke like lett å oppdage. Jeg gikk også over til å bruke barberblad. Mange ganger sovnet seg med barberbladet i hånden på et håndkle på badet eller på rommet mitt. På disse kveldene pleide jeg å sette alarmen min på kl. 06.00 om morgenen sånn at jeg hadde tid å rydde opp før mamma sto opp. I perioder hadde jeg over 200 åpne, verkende sår på lårene.

Det gikk noen måneder og jeg kunne ikke bruke bukser fordi det gjorde så vondt, jeg gikk bare i skjørt og to sorte strømpebukser oppå hverandre. Når ting ble for vanskelig på skolen pleide jeg å stryke en blyant over sårene gjennom strømpebuksa. det var mørke tider. Så fant mamma ut av dette. Hun ble fryktelig redd og lei seg. Hun trodde jeg hadde slutta med det og at «lykkepillene» fungerte. Jeg husker hun sa fortvilt til meg «Hva vil du jeg skal gjøre? Skal jeg fjerne alle skarpe gjenstander fra rommet ditt? Må jeg inspisere kroppen din hver dag?». I panikk tok hun fra meg tegnestifter, gitarstrenger, pyntegjenstander i glass og andre ting det ikke kunne falle meg inn å skade meg med. Jeg var så flau, og skammen brakte med seg et enormt sinne ovenfor mammaen min. Hun hadde ingen rett til å ta fra meg tingene mine, ingen rett til å be om å få se den nakne kroppen min hver dag. Hun gjorde aldri alvor av inspeksjonene og kom tilbake med tingene dagen etterpå og ba om unnskyldning. Men skaden var gjort, jeg var så sint på henne.

Det bar avgårde til behandlere som skulle hjelpe meg med å bli kvitt trangen. Jeg fikk infeksjoner i sårene og måtte gå på antibiotika. Men jeg trappet ned, det gikk lengre og lengre mellom hver gang. Men jeg sleit fortsatt med trangen. De ga meg sovetabeletter sånn at jeg ikke skulle få tid til å skade meg før jeg ble for trøtt.

Så ble det slutt mellom meg og den første kjæresten min rett før jeg ble 18. Den sommeren var første gang jeg måtte sy. Jeg gikk løs på håndleddene i et fortvilt forsøk på å ta livet av meg selv. Panikken grep meg da jeg så hvor mye blod som kom. Gråtende ringte jeg 113, jeg fikk beskjed om å gå til sykehuset for det var ikke alvorlig nok til å komme med sykebil fortalte de over telefon. Så jeg tok en vaskeklut og bandt rundt sårene og gikk i 30 minutter før jeg kom til sykehuset. Der beynte de å skulle sy uten bedøvelse. Jeg nektet. De smilte hånlig og sa at jeg måtte da tåle såpass når jeg nettopp hadde skadet meg selv. Jeg insisterte på bedøvelse og truet med å hyle helt til jeg fikk det. De ville ringe mamma, men jeg sa nei. De var på ferie, jeg var hjemme alene.

Etter den gangen skadet jeg meg bare noen få ganger, og alltid på lårene, fordi jeg var blitt skremt. Men etterhvert fant jeg ut andre måter å gjøre det på. Jeg hadde så mye sinne og aggresjon inni meg og havnet i slosskamp 2 helger på rad. Den siste gangen slo jeg hånda i veggen så jeg brakk den. Dagen etter tok jeg min første overdose på sovetabeletter.

Igjen gikk det noen måneder, men følelsen av et evig tomrom inni meg ble aldri borte, jeg skadet meg selv fortsatt innimellom på lårene. Bare 3 måneder etter den første overdosen, tok jeg en ny. Og her skjedde vendepunktet. Jeg hadde møtt en mann. En vakker, hærlig mann som gjorde meg så lykkelig at følelsen av lykke fylte tomrommet inni meg. Han tok meg med hjem fra sykehuset og jeg bodde hos han noen dager for å komme meg. Deretter var det litt fram og tilbake før vi 2 måneder senere ble kjærester. Å gud, jeg har aldri vært så lykkelig som jeg var sammen med han. Det gikk 1 og et halvt år uten at jeg skadet meg selv. I perioder ble jeg dårlig, hadde en del angst, pappa ble syk (han er også bipolar), og depresjonen kom av og til tilbake. Men det gjorde ingenting, fordi jeg hadde han; Klippen. Han tok vare på meg, og jeg ville ikke skade meg selv når vi var sammen. Helt til det siste halvåret. Da begynte forholdet vårt å vakle. Han hadde ennå ikke sagt at han elsket meg, og jeg var så redd for å miste han. Jeg slo han, jeg prøvde å kvele han. Og jeg skadet meg selv igjen. Det var en vanskelig tid, vi flyttet fra hverandre og 2 måneder senere ble det slutt.

Jeg skadet meg, masse. Både psykiskt og fysisk. Jeg havnet på legevakten ofte for å sy og tilslutt klarte jeg ikke mer. Jeg ble innlagt på akuttpost. Jeg hadde alltid vært livredd for innleggelse etter å ha hatt en dårlig opplevelse med det, men denne gangen funka det. Sakte men sikkert begynte jeg å stable opp livet mitt igjen.

Så for en måned siden gikk det skeis igjen.  Nå sitter jeg her med 36 sting i armene, og det verker og klør konstant! Jeg har fått problemer med å holde en blyant, og jeg klarer ikke å skrive for hånd lengre. Forhåpentligvis går det over etterhvert, men faren for varige skader er der. Jeg burde vite bedre. Min egen far mistet all følelse i sin venstre hånd på grunn av selvskading. Han mistet evnen til å spille gitar som var gleden i livet hans. Han brukte tusenvis av timer på å lære seg å treffe strengene uten å kunne føle de, men han sliter fortsatt. Han kan ikke holde noe i den hånden, fordi han kjenner det ikke om han mister det.

Så nå har jeg tatt valget. Jeg skal slutte med selvskadingen! Sannsynligvis kommer det tilbakefall, men jeg skal kjempe med alt jeg har mot det. Jeg har kastet alle skalpellene og barberbladene. Heretter blir det bare voksing av legger! Jeg har skrevet ned en liste over alternativer til selvskading og laget meg et armbånd som får en ny orange perle for hver skadefrie dag, og en gullperle for hver måned. Nå skal jeg kjempe selvskadingen ned i støvet, og det skal være jeg som gjør det for min egen skyld. Ikke for en mann sin skyld, og ikke for mamma sin skyld. For min skyld skal jeg kjempe imot!


selvskading

Selvskading er vondt

Skammen, sårbarheten, arrene og skyldfølelsen må jeg bære med meg resten av livet, og den ryggsekken begynner å bli tung nå. Derfor sier jeg; nok er nok.

Jeg har også erfart at det ikke er alle som jobber i hjelpeapparatet som har særlig stor sympati for selvskadere. Jeg har hørt om leger som nekter å gi bedøvelse når de skal sy, jeg har selv opplevd å møte sarkasme og dårlig behandlig. Det er forfærdelig vondt når man er så svak og hater seg selv så mye, å bli møtt av mennesker som ikke mener du fortjener hjelp. Venner som ikke lengre vil være vennen din lengre fordi de er for redde, de tror du bare vil ha oppmerksomhet, at agendaen din kun er å skape drama.  Fremmede stirrer og noen er så frekke at de kommer bort til deg og spør. Andre kommer med frekke kommentarer.

Selvskading ødelegger mennesker og det er ikke verdt den korte befrielsen det gir. Det lille vinduet hvor du får puste stenges så fort igjen. Det er en avhengighet, en rus. Og det er farlig.

8 kommentarer

Filed under Bilder, Detaljer om meg, Selvskading, Sykdom

Emosjonell selvskading

Emosjonell selvskading er et begrep jeg selv har kommet opp med. Har prøvd å søke på det på internett, men det nærmeste jeg kommer er begrepet ikke-direkte selvskading. Det vil si risikoatferd.

«Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.» (B Sommerfeldt   F Skårderud)

Jeg har kun i det siste innsett at jeg har drevet med en god del emosjonell selvskading. Det vil si at jeg har satt meg selv i visse situasjoner som har vært enten risikofylte eller svært emosjonelt belastende. Har prøvd å lese meg litt opp på det, men det finnes ikke så mye litteratur på området. Så hva mener jeg med mitt selvlanserte begrep? Jeg vil prøve å beskrive det med noen alt for virkelige eksempel fra mitt eget liv.

Eksempel 1

Jeg drikker meg full, alt for full. Så full at jeg ikke klarer å stå på beina, jeg må støtte meg. Det er en fremmed mann som snakker til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, alt er bare tåke i synet mitt. På vei ut møter vi noen venner av meg, og jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier «Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.» Han åpner buksa si og prøver å dra meg nedover med makt. Jeg rister han av meg, snubler og ler. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det det? «Bli med hjem til meg, så ordner det seg» snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på rygg i grusen. I det  jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier, «det var da voldsomt så ivrig du var.» Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg.

Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot han eller rope på hjelp. Jeg vil ikke gå inn på detaljer. Da det hele var over gikk jeg rett til eksen min. Jeg hadde ingen rett til å blande han inn i det, men der og da var han den eneste trygge personen jeg kunne tenke på. Han fikk meg på sykehuset. Jeg snakket med politiet, men har ennå ikke formelt anmeldt saken.

Eksempel 2

Jeg sitter på gulvet i leiligheten og jeg stinker. Det er bare 3 dager siden jeg dusjet, men mye har skjedd. Jeg lukter av en annen kvinne, jeg lukter av en annen mann. Jeg lukter gammel fyll, svette, tobakk og angst. Men jeg må sloss for å gå i dusjen. For en eller annen del av meg liker denne lukten. Den minner meg på hvor ekkel jeg er, hvor lite verdt jeg er, minner meg om at jeg er menneskelig søppel. Flere ganger før dette har jeg hatt den samme følelsen med leiligheten min. Jeg vil ikke rydde eller vaske, fordi rotet minner meg om min egen udugelighet.

Eksempel 3

Jeg er kjæreste og samboer med en mann i 2 år som aldri sier han elsker meg. Ikke èn eneste gang. For hver dag han ikke sa «jeg elsker deg», så elsket jeg han enda høyere.

Eksempel 4

Jeg yppet på meg en guttegjeng på 10-15 stykker på bygdefest da jeg var yngre, uten at de hadde provosert meg noe særlig. Jeg hadde tidligere sett at de hadde sloss med noen andre og de var veldig anspente. Så jeg gikk bort og de rakket ned på mine kompiser og jeg rakket ned på morra deres for å si det kort. De sto rundt meg og lugga meg, kalte meg navn, tok på meg, dytta. Jeg ba om at de skulle grisebanke meg. De trakk kniv i samme øyeblikk som ei venninne dro meg ut av ringen de hadde dannet rundt meg. Jeg ble så forbanna at jeg slo hånda i veggen og brakk håndleddet.

Generell observasjon

Jeg har en tendens til å ville drikke når jeg vet jeg ikke burde. Misforstå meg rett: jeg kan drikke alkohol og ha en fin kveld sånn som alle andre. 90% av tiden er det sånn. Men de siste 10% har jeg drukket når jeg vet at jeg er for syk, og alle de gangene har jeg gjort vonde ting mot meg selv på ett eller annet nivå.

Er det noen andre som har lignende erfaringer? Jeg føler at jeg underbevist setter meg selv i farlige situasjoner når jeg er syk. Noe så banalt som å ikke se meg for når jeg går over veien (noe min lillebror måtte påpeke ovenfor meg etter en spasertur). Del gjerne om du har noen tanker rundt dette.

Til slutt vil jeg avslutte med noen velvalgte ord fra mitt favorittband Motorpsycho.

Plan #1 av Motorpsycho, tekst Bent Sæther
Queen bitch,slut child
I know you so well
you gave it all away,sister-
you gave it all away
but I know your eyes........

you’re just like me

Sick,filthy 
naked and abused
I’ve seen you all before
cos you gave it all away
you raped your own pride.....
      you put too much slack on your live wire
      saw too many thrills that killed your desire
      too many nights that paled your complexion
      and made you a «nigger» in their conception of life        
....just like me
you’re just like me

see that creep
couldn’t you just smash his face?
still don’t understand
what he’s doing in this place
I know I didn’t
when I was him
when I was him....

you’re just like me.

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

Restart

De siste dagene har ikke vært no særlig. Ble mye tull, særlig på torsdag, da jeg bestemte meg for å dra ut. Endte opp med å bli forfærdelig full, ingen kontroll eller hemninger. Det førte til at jeg skadet meg veldig, og legen satte på 29 sting.

De siste dagene har også demonstrert hvordan det finnes 2 forskjellige måter helsepersonell behandler selvskadere. De som bryr seg om pasientene sine, og de som vil straffe pasientene sine. Da jeg måtte sy på onsdag møtte jeg en sykepleier som tilhørte den siste kategorien. For det første så sa hun ingenting til meg, så vidt hun så på meg. Hun hverken stripsa eller limte noen av sårene, hun renset dem ikke engang, kun de som skulle sys. Og hun limte på kompresser, sånn at teipen satt seg i mange av sårene, og la gasbind over der igjen sånn at det satte seg i noen andre sår.

På torsdag møtte jeg en helt fantastisk sykepleier og lege som tok seg veldig god tid. Hun renset sårene mine skikkelig, limte, stripset, renset og la på ordentlige bandager uten lim, og beskyttelsesfilm over stingene. Jeg spurte om hun kunne bytte bandage på den andre armen også, for det gjorde så vondt. Da hadde teipen og gasbindet begynt å gro inn i sårene. Hun var helt sjokkert over hvor dårlig jobb det var blitt gjort dagen før, og jeg ga henne navnet på sykepleieren dagen før. Hun lovte å ta det opp med henne 🙂

Så var det en tur på psykiatrisk sykehus hvor jeg ikke fikk komme på den avdelingen jeg har vært tidligere. Ble satt på et rom og måtte vente på inntakssamtale i en time. Da var jeg ganske dårlig og begynte å bli fyllesyk, så jeg sovna der. Etter inntakssamtalen fikk jeg rom, og tid til å sove. Men jeg fikk ikke sove, så jeg spurte om jeg kunne få gå ut en tur siden det var så fint vær. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde utgang i det heletatt. Noe som gjorde meg ganske irritert. Måtte sende med penger til en ansatt som dro for å kjøpe snus til meg. Så sov jeg litt, spiste et knekkebrød og begynte å føle meg bedre. Etter noen timer kom en veldig hyggelig og kjekk mann inn på rommet og sa at han var den nye behandleren min. Han var veldig hyggelig, og jeg fikk til å åpne meg litt for han.

Etter samtalen følte jeg meg såpass mye bedre at jeg begynte å få lyst til å dra hjem, men tenkte jeg skulle vente til dagen etter for å være sikker. Tiden gikk og det var ingenting å gjøre. Det var 3 andre pasienter  på avdelingen som ikke hadde kontakt med verdenen i det heletatt, og de satt bare å så på dritt på tv. Så i 20.00 tiden klarte jeg ikke mer og ba om å bli skrevet ut. Jeg lovte å ikke drikke mer alkohol eller skade meg selv, og har time på bipolarklinikken på mandag.

I dag har vært en kjempefin dag. Det er sommer og sol for en gangs skyld i byen min. Har vært på Fairytale Cupcakes, shoppa litt smykker og hårpynt på H&M, spist pizza på peppes og kjøpt meg perler. Skal begynne å lage smykker og selge de. Har laget endel fra før til venner og sånt, men tenkte kanskje jeg skulle begynne å selge de litt 🙂 Muligens kommer det en side på bloggen hvor man kan bestille.

Så sånn er det. Veldig mye humørsvigninger opp og ned, men i dag er jeg glad. Armene værker noe sinnsyk og jeg kan ikke skrive for hånd, har sannsynligvis ødelagt noen nerver eller noe sånt. Men nå vil jeg bare være positiv og gå videre. Har kjøpt meg perler slik at jeg kan lage meg selvskadings-motivasjons-armbånd. Har hørt om det tidligere i flere varianter. Mitt skal bestå først av svarte perler. For hver dag uten selvskading får jeg en orange perle og når det går en måned får jeg en gullperle 🙂

Skal legge ut bilder av shoppingturen og armbåndet senere. Nå skal jeg pusle litt puslespill og høre på lydbok. Jeg har bestemt meg nå! Nå skal jeg bli bedre!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Selvskading, Sykdom

I´m a neat monster…

«I`m a neat monster». Det er det TV serie seriemorderen Dexter pleier å si. Han liker ikke blod, han blir kvalm og svimmel av det, han har mareritt om det. Alikevel styres han av det han kaller «the dark passenger» som gir han et behov for å drepe og partere. Han forsøker å gjøre det med å lite søl som mulig, plasttrekk over hele rommet, offeret pakket inn i plastfilm. Hans trofèer er ironiskt nok èn dråpe blod på en slide, en på minnelse. Han er eksepsjonelt dyktig til å etterligne menneskelig natur, noe som gjør at han ikke blir tatt. Alle TV tittere heier han fram i det han sniker seg inn på neste offer, vi vil at han skal få stillet blodtørsten sin, at han skal få ro, at han skal få det han trenger.

OBS! Videre lesning på eget ansvar!

«I´m a neat monster» var det som slo meg når jeg kom inn i leiligheten min for en halvtime siden. Jeg har riktig nok ikke drept noen, den eneste personen jeg har påført skade er meg selv. Det eneste sporet av min blodtørst var skalpellen på bordet og litt dopapir med blod på, thats it. Jeg har lært meg selvskadingens tragiske rutine, og perfeksjonert den slik at ingen flekker kommer på sofaen eller teppet.

Hvorfor denne gangen da? Samme svar som sist: «jeg vet ikke.» Fra jeg sto opp i morrest hadde jeg på følelsen av at det ikke var til å unngå. Iløpet av dagen ble det til en visshet og tilslutt reiste jeg meg bare opp, uten forvarsel og så var det gjort. Jeg har ikke grått. Måtte en tur til legevakten denne gangen. Ble ikke så mange sting, men ett er ett for mye. Siden overskriften på alle aviser er «psykotisk drapsmann på rømmen i Trondheim», valgte jeg å ta taxi. Så alt i alt ble det en ganske dyr affære.

Jeg er i ferd med å miste kontrollen i sakte film. Denne gangen kan jeg ikke forstå hvorfor. Det eneste jeg har å klage på er at jeg er ensom. Har ikke sett venner på lang tid. Det er ikke bra å være isolert.

Denne gangen var ikke som de andre jeg har vært på legevakten. De andre gangene har jeg grått, hylt, tryglet, bannet og utaggert på alle vis. Nå var jeg helt rolig, snakket med en fornuftig og saklig stemme. Ingenting i min oppførsel skulle tyde på at jeg var i mental ubalanse. Det eneste var at hendene mine skalv voldsomt, men det kan like gjerne være bivirkninger. Legen spurte ikke om det var i suicidal hensikt, han spurte kun om jeg hadde oppfølgning. Ikke no mer. Vanligvis er det som en runde med 20 spørsmål. Jeg er ikke suicidal.

I morgen må jeg ringe legen min, det blir en kjip runde, og det er min egen feil for at jeg er svak. Hurra for det. Nå skal jeg pusle videre med puslespillet mitt og høre på lydbok til jeg blir trøtt nok til å legge meg. God natt folkens!

4 kommentarer

Filed under Hverdag, Selvskading, Sykdom

Dagen derpå

Våknet kl 17.00, sto opp, vasket håret. Gikk ut. Registrerte at lønna var kommet inn på kontoen min 12 000 kr…Gikk til byen og kjøpte meg utvidere til hullene jeg har i øret. Har prøvd å utvide før, men begynte da på 3mm, nå begynner jeg på 2mm, så får vi se om det funker denne gangen. Kan ikke bruke vanlige øredobber uansett, får bare betennelse.

Gjør mitt beste for å skyve bort og ignorere gårsdagen. Nekter å ta av bandasjen, selv om jeg må gjøre det iløpet av dagen og rense sårene og legge på ny. Orker ikke å tenke på det, orker ikke å ta stilling eller analysere. Det får bare være som det er, la konsekvensene komme. Jeg unner meg selv gleden ved å ha fått lønn, betalt regninger og kjøpt småting til meg selv.

Har sendt melding til alle mine venner i dag om de ville gå på kafè med meg. Alle var opptatt, som vanlig. Så det blir vel nok en ensom uke på meg. Har ikke jobbing før neste uke heller, så jeg må jobbe med meg selv for å komme meg ut om dagene. Akkurat nå sitter jeg på en kafè og drikker kaffe alene. Det er en av mine strategier for å ikke falle ned i avgrunnen. Komme meg ut av leiligheten og se andre mennesker.

Kanskje mer senere. Har ikke så mye å bidra med akkurat nå.

Legg igjen en kommentar

Filed under Selvskading, Sykdom

Tilbakefall

Det er noe alle vet. Uforutsette eller kjente trusler kommer inn i livet ditt og skaper en sving på den rake veien forran deg. Det som du i går tok som en selvfølge, er i morgen en enorm utfordring. I dag kom en sånn ting. Det var ikke noe uforutsett, men en kjent trussel. I dag tapte jeg nok et slag mot selvskadingen.

Det har kommet sigende mot meg sakte, men sikkert de siste dagene, selv om jeg ikke føler meg deprimert. Jeg føler ingen bunnløs sorg inni meg. Ingen stor psykisk smerte som sprenger seg gjennom bevistheten min. Bare tomhet, fullstendig tomhet og ensomhet. Ingenting har utløst dette. Men jeg vet bedre, vet at det ligger ting under overflaten, ting jeg ikke vil tenke på, ikke vil reagere på, har nektet å reagere på i ukesvis. Nå kjenner jeg det. De følelsene som vanligvis kommer før selvskadingen, kommer etter denne gangen. Følelsene og tankene som underbevist har ligget i meg i ukesvis. Enkelte ting som har skjedd i livet mitt i de siste ukene og månedene har jeg låst inne i et hvelv og lukket døren. Nektet å reagere på de, nektet å føle de. Jeg vil fortsatt ikke tenke eller føle disse tingene, så jeg prøver å dytte igjen døren nok engang. Orker ikke å skrive om de engang, kanskje senere.

Sendte melding til jobb og sa jeg ikke kommer i morgen. Jeg vet ikke om det var en god beslutning eller ikke. Noe inni meg sier at jeg trenger å hvile, mens en annen del vil bare fortsette. Trettheten har kommet nå som det er gjort, den som har sviktet meg så mange ganger, nå er den her, 6 timer for sen. Sove nå. Det er nok tid til anger, skam og konsekvenser i morgen. Akkurat nå vil jeg bare sove.hånd

Legg igjen en kommentar

Filed under Selvskading, Sykdom

Sommer, glede og ensomhet

I dag er det varmt og godt i den flotte byen min, og jeg er fylt med masse tanker. Jeg tror det er gode tanker, men jeg vet aldri hvor tanketogene mine ender opp. Som regel ender de opp et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt. Noen ganger er det en god egenskap, andre ganger, dårlig.

I det siste har mange av tankene mine stoppet på en gammel, stygg holdeplass som heter selvskading. Jeg har ikke gått av toget, bare sittet inne i kupeen og sett lengtende og angstfylt ut av vinduet. Det brygger opp til storm. Jeg vil så gjerne stå han av. Så gjerne ikke gå av her. Men gang på gang kommer tankene mine tilbake til det samme gamle. Til og med når jeg er på jobb, noe som skremmer meg. Enkelte taktikker har jeg imidlertid lært meg. Distraksjon fungerer relativt bra, er du flink og kreativ nok begynner toget å gå videre til andre stasjoner, ihvertfall for en stund. Jeg hører alltid på lydbøker eller podcaster når jeg legger meg om kvelden, eller når jeg er ute å går, for å forhindre at tankene skal løpe løpsk oppi topplokket mitt. Men dette er bare en midlertidig løsning, før eller senere må du deale med problemet.

Utløp…her snakker vi om noe av det vanskeligste folkens. Hvordan få utløp for disse følelsene uten å skade deg selv, andre eller skremme vettet av folk du kjenner? Jeg har prøvd å ringe til venner, det har funka dårlig da de fleste blir ganske perplekse, redde og generelt stressa. Jeg har i mange år skrevet utallige dagbøker og tekster som aldri kom ut i bloggverdenen, men noen sendte jeg til mental helses prosjekt http://www.sidetmedord.no. Det er en nettside hvor du kan skrive om hva som helst og få svar innen en dag av kyndig personale som kan gi deg råd og støtte. Jeg har aldri ringt til noen hjelpetelefon, det har vært nære på noen ganger, men jeg får meg ikke til å ringe noen fremmede midt på natten og legge ut om mine dypeste innerste følelser. Noen ganger skriver jeg tenkte brev til folk jeg skulle ønske jeg kunne prate med, men brevene blir som regel aldri sendt. Så nå prøver jeg meg i bloggverdenen for å se om jeg får noe utløp her. Det er vanskelig å legge alle de følelsene som hører selvskading til i ord, men man må prøve. Har ennå problemer med å snakke om det, skrive går greit. Det er 1 måned siden jeg skadet meg selv sist, og jeg håper jeg skal klare enda en måned!

Så hvor var det egentlig dette innlegget begynte..? Jo! Det er sommer og fint vær, det er deilig selv om de sier det skal regne i morgen. Har så mange tanker og minner som kommer tilbake for tiden og akkurat nå er denne bloggen min eneste form utløp. Skal på bipolarklinikken den 26. men det blir bare diagnostikk-spørreskjema-runde.

Er det noen der ute som leser dette? Skriv gjerne en kommentar 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

På jobb

Da var jeg tilbake på jobb etter 3 ukers ferie, og sant skal sies at det er litt godt. De tre siste ukene har jeg ikke gjort noe fornuftig, bare tilbrakt tid sammen med familien og slappet av. De siste 5 dagene har jeg vært hjemme og ikke hatt noe å gjøre, og for meg er det noe av det værste. Så jeg er glad for å være tilbake hos mine kjære kolleger.

Jeg må også tilstå at jeg hadde det vanskelig i går kveld. Ensomheten tok overhånd og det var ingen å ringe. Tok meg en lang gåtur, men det hjalp heller ikke. Da jeg kom hjem satt jeg lenge i sofaen og bare stirret ut i lufta og plutselig oppdaget jeg at jeg satt og trigget meg selv til selvskading. Deppresiv musikk, leste gjennom gamle triste dikt og tekster, så på bilder som bringer fram vonde minner. Så satt jeg plutselig der da, med barberbladet i hånden og stirret intenst på armene mine. Jeg sa til meg selv «det er sommer, du vil ikke gå rundt å være nødt til å skjule dette på jobb. De siste sårene har nettopp grodd, du vil ikke dette, du er ikke så syk, dette er bare tull og tvangstanker.»

Og det hjalp, jeg styrte unna!! Det er ikke ofte jeg klarer å hindre impulsen når den først kommer, vanligvis sveiper den bare over meg uten at jeg rekker å reflektere. Det er en så bitter-søt følelse, en avhengighet. Men denne gangen klarte jeg å tenke et skritt lengre, jeg klarte å tenke konsekvens! Jeg kastet fra meg barberbladet, tok medisiner og gikk å la meg for å høre på lydbok. Lydbøker er geniale, de gir meg ikke mulighet til å tenke meg bort i kaoset mitt.

Selvfølgelig forsov jeg meg til jobb i dag, første dag tilbake etter ferien og jeg kommer en time for sent. Jeg skulle begynne kl. 14.30 og våkna ikke før de ringte etter meg kl 14.45. Det er pinlig, men det gikk greit 🙂 Jeg er fornøyd med dagen.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized