I går når jeg kom hjem lå det en pakke med to blader i postkassa mi. Det var «Tidsskrift for psykisk helsearbeid» som hadde sendt meg to eksemplarer av Desemberutgaven hvor jeg har skrevet et bidrag som heter «Sex som emosjonell selvskading».
Sex som emosjonell selvskading
Innledning/Bakgrunn
Jeg er ei jente i starten av tjueårene med diagnosen bipolar lidelse type 2 og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Min bakgrunn for å skrive dette innlegget er mine personlige erfaringer med å ha egenerfaring med psykisk lidelse. Både hvordan dette har artet seg for meg, hvordan jeg har håndtert det og hvordan jeg har blitt møtt i psykisk helsevern. Jeg fikk diagnosen ”tilbakevendende mild/moderat depresjon” da jeg var seksten år, noe som ble omgjort til bipolar type 2 da jeg var atten år. Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske, men det er først de senere årene at jeg har begynt å merke hypomanien.
Jeg har også hatt en god del selvskadingsproblematikk. I fjortenårsalderen begynte jeg å rispe opp meg selv. Det utviklet seg fort fra risp til dype kutt, og det tok ikke lang tid før jeg ble avhengig av selvskading. Fysisk selvskading blir ofte forklart med et behov for å døyve psykisk smerte. Man flytter fokuset fra den psykiske smerten til noe fysisk og håndgripelig som man har kontroll over. Hjernen sender også ut en del adrenalin for å takle smerten, noe som gjør at man opplever en lettelse psykisk. Selvskading blir også beskrevet som et ”rop om hjelp”, man vil bli sett av hjelpeapparatet, men har problemer med å be om hjelpen.
Jeg har skadet meg selv av og på i åtte år. Den lengste perioden jeg har vært skadefri har vært på ett og et halvt år. I tillegg til mine fysiske arr har jeg en del psykiske arr også, og jeg har gang på gang satt meg selv i situasjoner som jeg på et eller annet nivå har visst kom til å være skadelig for meg.
Emosjonell selvskading
Begrepet emosjonell selvskading er ikke et begrep jeg har tatt fra noen vitenskapelig kilde, og jeg har ikke kunne finne det igjen noen steder på internett. Det er et begrep jeg selv har begynt å bruke om enkelte handlinger jeg har gjort når jeg har vært syk. Det nærmeste jeg har kommet å finne noe om det er begrepet ”ikke-direkte selvskading”.
“Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.” (B Sommerfeldt F Skårderud- Tidsskrift for Norsk Legeforening nr. 8, 16. April 2009 s.754)
Det jeg legger i begrepet emosjonell selvskading er å sette seg selv (bevisst eller underbevisst) i situasjoner med høy følelsesmessig risiko. Jeg har kun de siste månedene begynt å tenke på disse tingene, og har begynt å se tilbake på farlige hendelser i livet mitt, som jeg lett kunne ha unngått.
Sex og selvskading
Sex er en del av hverdagen til de fleste voksne mennesker, men det varierer noe hvordan man forholder seg til det. Enkelte er ukritiske og går til sengs med alle som er interesserte, andre forbeholder sex til en fast partner. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til sex, noe jeg tror jeg ikke er alene om.
En av mine kjærester mente at jeg hadde en usunn holdning til sex. Hvis jeg går dypt nok inn i meg selv, så kan jeg se at han har rett. Selv om jeg har vært langt nede og deprimert, så har ikke libidoen mitt blitt påvirket. Tvert i mot, noen ganger har det virket som om jeg har fått mer lyst på sex i deprimerte faser. Det er en kjent sak at sex utløser adrenalin, endorfiner, dopamin og andre lykkestoffer i hjernen. Når jeg har hatt kjærester har jeg alltid hatt et stort behov for sex og fysisk nærhet. Det har gjort meg rolig, fått meg til å tenke på noe annet, gjort meg glad. Det er et tankekors for meg at det ofte er depresjon som gir meg lyst på sex, for å lindre, og for å få bekreftelse.
Når jeg ikke har vært i et fast forhold og hatt sex med fremmede har jeg blitt deprimert og følt et sterkt selvhat i etterkant og ikke den bekreftelsen jeg er ute etter. Jeg har følt en lindring der og da, men den er kortvarig. Når jeg ser det i sammenheng med selvskading, ser jeg at jeg knytter mange av de samme følelsene og tankene til tilfeldig sex og selvskading.
Så hvorfor har jeg hatt så mange ”one night stands” når det er noe som får meg til å bli i dårlig psykisk form? Hvorfor utsetter jeg meg selv for disse situasjonene når jeg vet at jeg ikke får noe positivt igjen for dem?
Beskyttelse
Jeg klarer ikke, makter ikke tanken på å dra alene hjem til leiligheten min. Denne tanken opptar hver hjernecelle i hodet mitt. Jeg kan bare ikke dra hjem alene, da dør jeg. Ensom, det er bare forbokstaven i denne historien. Jeg har ikke hatt sex på ett og et halvt år, og har bare hatt en sexpartner før, han var min første kjæreste og forholdet varte i to år.
I baren bestiller jeg en øl til og setter meg i sofaen i midten av lokalet. Jeg bøyer hodet og kroppen bakover for å se meg selv i speilet i taket. Det må da finnes ett menneske er som jeg kan dra hjem til, eller som vil bli med meg hjem. Jeg rister på hodet og får et skjevt smil i munnviken av meg selv. Dette er patetisk. Tanken på at jeg kommer til å dø ensom i leiligheten min i natt vokser, samtidig som ølmengden i glasset mitt minker og snart er alle tanker om at jeg er patetisk borte. Det er ramme alvor nå. Skjelvingen kommer, angsten lister seg inn på meg bakfra. Akkurat idét jeg godtar min egen undergang og ser ut i lokalet igjen er han plutselig der. En bekjent, vi er så vidt på hils med hverandre, men gjenkjennelsen er der. Han skanner stedet på akkurat samme måte som meg, men med mer lyst enn desperasjon i blikket. Idèt vi får øyekontakt er det for sent å snu. Han smiler, nikker og kommer selvsikkert mot meg. Jeg kommer på hvorfor han bare er en perifer bekjent av meg, han er en arrogant player og en drittsekk. Det første passer meg perfekt for i kveld. Han setter seg ned, spanderer en rom og cola på meg, selv om han ser at jeg på ingen måte trenger mer alkohol i kroppen. Vi er åpenlyse mot hverandre, ingen grunn til å gå rundt grøten. I taxien på vei hjem til han forteller han med stolthet at han har hatt sex med fjorten forskjellige damer på en måned, jeg blir nummer femten. Jeg gir meg faen, jeg slipper i hvert fall å kjempe mot angstmonsteret mitt så lenge jeg har denne idioten å fokusere på.
Den følelsen jeg våknet med dagen etterpå var som hentet ut fra en dårlig film. Han våknet da jeg prøvde å snike meg diskret ut av senga men snubla i min egen truse da jeg skulle ta på meg den. Jeg kom med dårlige unnskyldninger, måtte dra hjem, klarte ikke å være et sekund lengre i samme rom som katastrofen fra i går. Med BHen i veska og de høyhælte skoene i hånda småløp jeg ut av huset. Han bodde, på toppen av det hele, sammen med foreldrene sine, og jeg traff lillebroren hans på tolv år i gangen.
I dèt sollyset treffer meg ute på trappa blir jeg fyllesyk. Løper til grøfta på andre siden av veien for å forhindre at jeg spyr på plena til foreldrene hans. Jeg aner ikke hvor jeg er, vet sånn noenlunde hvilken bydel jeg er i. Pengene mine brukte jeg opp på øl i går, så jeg kan ikke ringe etter taxi heller. Bruker to timer på å gå hjem, hvor jeg kollapser i senga og havner i en depresjon som varer i to måneder og kullminerer i et selvmordsforsøk.
Alt begynte den natten, da jeg slapp løs det nye monsteret inne i meg for første gang. Jeg hadde åpnet Pandoras eske.
Farlig
Bakgården er full av sigarettrøyk. Jeg prøver å myse meg igjennom røyken og fylletåka som forstyrrer synet mitt. I høyre hånd har jeg et glass vin og en sigarett, venstre hånd bruker jeg til å klamre meg fast til dørkarmen. Kan ikke snuble nå, ikke nå når det bare er tjue minutter igjen til det stenger. Jeg er full, alt for full til å være våken. Burde dratt hjem og lagt meg for flere timer siden, men ikke i kveld. Det er ett mål i hodet mitt, jeg vil finne meg en mann jeg kan ta med meg hjem i natt. Han trenger ikke å være pen eller særlig hyggelig, jeg trenger bare noen.
En fremmed mann begynner å snakke til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, synet mitt er tåkelagt. På vei ut møter vi noen venner av meg, jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier “Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.” Han åpner buksa si og prøver å dytte meg nedover med makt. Jeg rister ham av meg, snubler og slår knærne mine ned i brosteinen. Selv om det gjør vondt og han ikke hører på at jeg sier nei, ler jeg. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det? Burde jeg ikke forstått at jeg var i en farlig situasjon her? Kanskje forsto jeg det, men var likegyldig til det.
“Bli med hjem til meg, så ordner det seg” snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halvveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll lenger. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på ryggen i grusen. Idét jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier “Det var da voldsomt så ivrig du var!”. Fortsatt fornekter jeg faren i situasjonen, men det varer ikke lenge. Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg. Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot ham eller rope på hjelp. Han er fysisk mye sterkere enn meg, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt i denne situasjonen. Jeg blir fjern og forsvinner fra situasjonen psykisk. Når han er ferdig med meg slenger han skoene mine og undertøyet mitt mot meg og drar. Jeg setter meg opp og begynner å kle på meg, hva var det som skjedde nå?
Dop
Igjen er jeg ute på byen og den siste halvtimen av åpningstiden er kommet. Jeg føler meg alene. Føler at livet mitt står stille, hele verden står stille. Jeg trenger å oppleve noe voldsomt for å kjenne at jeg lever. Målbevist går jeg bort til en mann ved baren. Han ser ut som en typisk doper. Jeg spør ham om han har noe morsomt dop på seg. Svaret jeg får er nei, men hvis jeg vil kan jeg bli med på en kjøretur, så skal han alltids klare å spa opp noe. ”Hva vil du ha, da?” spør han. ”Hva som helst” svarer jeg. Og mener det, jeg vil ha hva som helst. Jeg bryr meg ikke om konsekvenser, jeg vil føle at jeg lever. Aldri før har jeg prøvd noe sterkere enn alkohol, og ikke hatt noe særlig lyst til å prøve det heller.
Etter en kjøretur fikk han ordnet med noe amfetamin. Jeg var fascinert, og han ble med meg hjem. Vi hadde et intenst forhold noen dager. Jeg ble så revet med at jeg ringte jobben og brukte en egenmelding sånn at jeg kunne gå ut på byen, drikke meg full, prøve nytt dop og ha sex med ham. Etter en ukes tid skjønte jeg at jeg var dårlig, at jeg var inne i en hypoman fase og at dette var noe jeg måtte holde opp med så snart som mulig. Men mye av skaden hadde allerede skjedd. Igjen hadde jeg nedverdiget meg selv, latt kroppen min bli noe jeg brukte. Jeg misbrukte min egen kropp ved å stappe den full av alkohol og dop. Jeg misbrukte meg selv psykisk også ved å gjøre dette, ødela meg selv. Depresjonen, skammen og angeren ble igjen mine følgesvenner.
Trist
Han er fransk, for min del kunne han like gjerne vært fra en annen planet og jeg hadde fortsatt tatt ham med meg hjem. Husker ikke lenger hvordan han ser ut. Jeg husket det ikke dagen etter engang. Jeg husker at jeg tenkte at han ikke var særlig kjekk. Han ble med hjem til meg, og han virket litt overrasket over tilbudet. Da vi var kommet oss inn i sengen reagerte han voldsomt på arrene jeg har på lårene. Arrene etter årevis med selvskading. Han legger også merke til arrene jeg har på armene nå. Jeg synes situasjonen begynner å bli ubehagelig. Han holder rundt meg og sier at det var skjebnebestemt at vi skulle møtes denne kvelden, det var bestemt at han skulle redde meg fra meg selv. Så begynner han å synge god natt sanger på fransk. Panikken stiger i meg, denne mannen er jo gal. Jeg står opp fra sengen og ber ham bestemt om å kle på seg og forlate leiligheten min. Han nekter og setter seg naken i sofaen min. Etter litt krangling truer jeg med å ringe politiet, han lar seg ikke skremme. Så jeg blir pent nødt til å ringe dem. Jeg slår inn tallene 112 og forklarer situasjonen til damen på politikontoret. Stemningen mellom franskmannen og meg er nå så anspent at jeg ikke klarer å være i samme rom som ham. Så jeg tar på meg morgenkåpa mi og stiller meg på trappen for å vente på onkel politi.
Politiet kom, to uniformerte, sterke menn. En ble med meg inn for å prate den andre sto utenfor og snakket med franskmannen. Jeg forklarte at, ”Ja jeg er selvskader”, og ”Nei, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg”. De trodde på meg og tok med seg franskmannen, de sa de skulle kjøre ham hjem. Lettet og rimelig frustrert gikk jeg opp i leiligheten min igjen for å begynne å lage meg mat. Da ringte det på døra. Jeg var sikker på at det var franskmannen som hadde stukket av fra politiet og var kommet tilbake for å ”redde” meg. Irritert marsjerte jeg ned og rev opp døra. Der sto den ene politimannen, og han så på meg med alvorlige øyne. ”Jeg har bare et spørsmål til før vi drar…” sier han alvorlig ”…dreier dette seg om prostitusjon?” Spørsmålet føles som et slag i ansiktet og jeg får hakeslepp. Det viser seg at min kjære franskmann har sagt at han har betalt for meg, og at jeg er prostituert. Dette fordi han antagelig hadde håpet at jeg skulle bli tatt med av politiet. Heldigvis for meg så er loven mot prostitusjon motsatt. Det er lov å selge, men ikke å kjøpe. Jeg får stotret frem et ”Nei” og forklarer at jeg er student og har en fast ansettelse på en deltidsjobb. Politimannen smiler og beklager seg, men sier at han var forpliktet til å spørre. Vi sier farvel og jeg går nok en gang opp trappene til leiligheten min. Jeg er sjokkert og vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Kjenner en ekkel følelse bre seg i kroppen min. ”Prostituert” sier jeg høyt til meg selv. Er det virkelig sånn jeg vil være? Svaret er et rungende nei, for følelsen av å være skitten og brukt sitter i kroppen min. Jeg begynner å gråte, jeg vil ikke være denne personen jeg har blitt. Jeg vil tilbake til å være fornuftig og ansvarsfull. Jeg vil tilbake til å ha en kjæreste, en person som betyr alt for meg, en partner. Jeg vender meg nok en gang til barberbladet og blør ut mine sorger, renser meg selv for skammen.
Dagen etter finner jeg en lapp på stuegulvet hvor det står ”I don`t hate you, please call me” og et telefonnummer og navnet hans. Jeg kaster lappen i søpla og ber en stille bønn om at jeg aldri kommer til å treffe på ham igjen.
Trekant
Nok en gang er jeg full. Har vært på vors med en venninne, jeg har vært litt småforelsket i henne tidligere, men ikke sagt det til henne. Hun vet at jeg er bifil, og i løpet av kvelden begynner hun først å sende meg flørtende blikk. Deretter begynner hun å legge hånden sin på låret mitt når hun snakker til meg. Plutselig sitter vi omslynget av hverandre, totalt ukritisk til ”publikummet” på uteplassen som står med hakeslepp og ser på det voldsomme utrykket for begjær. Vi avtaler at vi må roe oss ned litt, men vi har problemer med å holde hendene unna hverandre.
Idét vi er på vei hjem til henne, dukker en kompis av henne opp og han vil være med på nachspiel. Han har selvfølgelig fått med seg forestillingen vår på uteplassen, og vil være med på moroa. Jeg kjenner klumpen i magen vokse og prøver å avvise ham, men han tilbyr seg å betale taxi pluss at han har med en flaske vin. Det dirrer i hjernen min og det føles som om noe inni meg revner. Den fornuftige delen av meg som sier ”Nei, dette vil du ikke” blir fortrengt bak i en liten krok av bevisstheten min, og den uforsvarlige delen av meg tar over. I begynnelsen er jeg utfordrende, danser og stripper for dem, men etter hvert begynner jeg å se skammen i det jeg holder på med. I senga klarer jeg ikke å røre på meg. Jeg lar bare dem bruke meg når de vil. Han virker fornøyd, og i øyeblikkets hete slår han meg med flathånden over ansiktet. Jeg tar slaget og lukker øynene. Når han blir lei av meg blir jeg liggende urørlig i sengen mens han holder på med henne. Skammen kommer i bølger nå, sammen med kvalmen. Hva er det jeg holder på med, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Plutselig får jeg energi til å handle, men det er ikke fornuften som styrer meg denne gangen heller, det er selvskadingsmonsteret. Så raskt jeg klarer får jeg på meg klærne mine igjen. De to i senga enser meg ikke. Før jeg drar går jeg inn på soverommet og ser på dem, går bort til venninna mi og gir henne et kyss.
På vei hjem får jeg en følelse av at dette ikke er meg, dette er ikke mitt liv. Dette er ikke ekte, jeg må hjem å reagere, finne roen og meg selv. Så jeg ender opp meg å kutte opp armene mine, og må på legevakta for å få sydd over tretti sting.
Oppsummering
Situasjonene jeg har beskrevet ovenfor har alle vært mulig å avverge, det har ikke vært noen andre enn meg selv som har kunne gjøre noe. Jeg har undertrykt en del av meg selv, og fått min straff for det. Mye av det dreier seg om problemet mitt med sex. For meg er det i sin beste form et utrykk for kjærlighet og trygghet, og jeg misbruker meg selv når jeg gir etter for galskapen i meg som lurer meg utpå eventyr jeg helst kunne vært foruten. Det er nesten samme følelse å gi etter for de ”gale impulsene” som det er med selvskadingen. Jeg setter meg selv i en destruktiv situasjon for å tenke på noe annet, ha noe annet å forholde meg til og tenke på. En midlertidig lindring av psykisk smerte, men som i det lange løp kun er med på å legge en tyngre bør på skuldrene mine. Det er en form for tankeflukt og en måte å straffe seg selv på, alt dette er nært knyttet til selvskadings-tankegangen min.
Jeg har gått til samtaler hos psykiatrisk helsepersonell siden jeg var fjorten år på grunn av den fysiske selvskadingen min, og fått prentet inn i hodet at jeg må finne meg avledningsstrategier for å unngå selvskading. Problemet mitt er at jeg har brukt sex som avledning og lindring. Det har utviklet seg til å bli en ny usunn måte å komme seg ut av den akutte fasen. Det er viktig å være i stand til å avlede seg selv fra selvskadingstanker, men jeg mener at det er likeså viktig å lære seg å se disse tankene i øynene, å stå i det, i stedet for å rømme inn i andre aktiviteter. For det er begrenset hvor lenge du klarer å løpe før du omsider faller og monsteret tar deg igjen.
Jeg har aldri klart å ta dette temaet opp med verken behandler eller fastlege. Selv om smerten etter disse episodene gjør like vondt, og føles like livstruende som åpne blødende sår som må sys. Ofte har jeg kommet til behandlerens kontor og planlagt hvordan jeg skal formulere meg og gjøre meg forstått. Så setter jeg meg i stolen, ved siden av bordet med en Kleenex-pakke på, og stirrer behandleren min rett i ansiktet. Hun sitter klar med et åpent ansikt og notatblokken klar. Akkurat der og da forsvinner
alle de gode formuleringene, og motet jeg har bygd opp for å fortelle det. Helst vil jeg grave meg ned i et hull og bli der, jeg vil hvertfall ikke snakke om sexlivet mitt med den visshet at alt havner i journaler med mitt navn og fødselsnummer. Grøss.
Det meste av grunnen til min taushet handler om skammen jeg føler overfor meg selv. Jeg har gått over noen grenser jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg har passert. Jeg lurer meg selv til å tro at hvis jeg ikke snakker om det, så havner det til slutt bakerst i hodet mitt. De vonde minnene vil bli mindre skarpe i kantene, angsten vil slippe taket og jeg kan begynne å tenke på å få et normalt forhold til menn.
Sex er ikke alltid det letteste å prate om heller, særlig ikke hvis du har noen opplevelser eller følelser rundt det som man føler er ”unormale”. Jeg har heldigvis klart å finne en måte å bearbeide dette på ved hjelp av å skrive og jeg har snakket med andre som klarer å tegne det de ikke får til å si. Når man setter sin egen stemme på ordene blir det så alt for ekte, og man må forholde seg til det. Jeg føler, etter å ha lest gjennom denne teksten jeg selv har skrevet, at jeg kanskje nå, endelig er i stand til å snakke om dette.
Nerve 