Tag Archives: sinne

Søvn, nok en gang

Jeg blir gal av å bo sammen med mamma. Er deprimert og har store problemer med å få sove for tiden. Noe hun blir sur og irritert på meg for. Akkurat som det er min feil! Hun spør når jeg sovnet og når jeg sto opp, og så ser hun anklagende på meg. Faen heller kvinne! Prøv du å stå i mine sko. Det er ikke akkurat som at jeg har det så jævlig morsomt om kveldene når jeg ligger og ikke får sove. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det er noe som plager meg, noe som gjør vondt for meg.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!

5 kommentarer

Filed under Hverdag

Julevrede

I dag kom «ferie-sinnet» som jeg heretter skal kalle det. Hver gang jeg drar hjem på ferie, så går det noen dager før jeg blir irritert. Veldig irritert. Det er ingenting spesielt, men sånne ting som julehandel på søndagsåpent shoppingsenter er ikke å anbefale. Ble sint og irritert, fikk lyst til å slå ned alle menneskene rundt meg. Derfor fikk jeg mamma til å handle inn sånn at jeg kunne bake en kake når vi kom hjem. Lukket meg inne på kjøkkenet etter middag og ba dem la meg være i fred. Det er bare det som helper, det å være alene og få koke litt. Tror jeg hadde hatt godt av sinnemestringskurs.

Kjenner fortsatt på denne melankolien. Det er for vagt eller «lett» om du vil til å være en depresjon, tror jeg. Det er vel mer en tristhet/tomhet som det ikke er så mye å gjøre med.

Telte forresten over medisinene mine i dag (siden det er søndag og jeg la opp ny dosett for uken). Jeg kom fram til at jeg tar 98 tabeletter fast hver uke. Dersom det er en ekstra vanskelig uke hvor jeg har angst, har ekstra problemer med søvn blir tallet raskt høyere. Så tar jeg noen tabeletter for å gå ned i vekt også.

Fikk veid meg på Wii Fit i går. Har lagt på meg 15 kilo siden jeg var hjemme sist, 92 kilo…Dritt! Kjenner at det irriterer meg noe helt for jævlig, og jeg føler meg stygg hele tiden. Jeg har ingen klær som passer lengre, så jeg må bruke masse penger på å oppgradere klesskapet mitt. Legen min vil ikke at jeg skal slutte med den medisinen som gjør at jeg legger på meg heller. Hun mener at jeg har såpass god psykisk effekt av den at det er alt for risikabelt å slutte på den. Men nå kjenner jeg at det begynner å tære på noe voldsomt. Jeg har alltid vært «litt lubben» som man sier, men jeg klarer ikke å akseptere den voldsomme vektøkningen. Har til og med spist sunnere, regelmessig og vært i mer aktivitet de månedene jeg har lagt på meg.  Tror jeg må sette ned foten neste legetime og si at dette går ikke lengre.

Irritert i dag for å oppsummere. Men for all del, det er kjempekoselig å være hjemme også. Det å stå opp og ikke være alene er en nydelig følelse. Mamma som koker kaffe og lillebror og stefar som sitter og ser på ski på TV. Koselig, men indre vrede 😉

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner

Skuffa, sint og redd

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på Torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var «Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…» Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun » Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…» Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble «Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?» Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Smalt igjen døra og gikk på rommet mitt. Raseriet mitt kokte. De kan ikke hjelpe meg, de vil ikke hjelpe meg, de vil ikke ha meg her engang. Begynte å pakke sammen sakene mine. Til helvette med dem! Vet de ikke at jeg kutta meg i går? Vet de ikke at jeg er suicidal? Begynte å gråte, virkelig strigråte og hulke. Så kom den andre primærkontakten min inn og jeg sa at hun andre hadde sagt at det ikke var vits i at jeg var her, at de ikke kunne hjelpe meg. Så brølte jeg med all min sykdom og all min redsel «Er det virkelig sånn at dere ikke VIL hjelpe meg, at man bare kan få hjelp mellom 08-15.30?!» Jeg ble skremt av min egen stemme, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig.

«Vi vil at du skal dra hjem på permisjon. Kjøp deg noe godt, ring en venn eller se på TV i kveld. Vi vil at du skal lære deg å være hjemme» Jeg har ikke penger, jeg har lagt på meg 7 kilo, jeg har ingen venner. Hva faen er det dere tror som kommer til å skje når jeg drar hjem? Tror dere det blir å gå bra? Jeg har ikke engang kontroll over meg selv.

Så ble det masse krangling, masse grining og masse krøll. Det endte med at jeg dro hjem, gråtende. Brølende. Skuffa, avvist og sint. Min første tanke var, «Nå er det nok, nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke klarer mer. Nå er det slutt». Dro innom butikken og kjøpte meg mat for de siste kronene mine. Virkelig god mat, mitt siste måltid. Så dro jeg hjem og begynte å planlegge slutten. Kom så langt at jeg satt med et fjell av piller i hånda og vannglasset i den andre hånden og tenkte «Farvell». Vet ikke hva som stoppa meg, aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Men det endte med at jeg la alle pillene i en zip-lock pose, satt fra meg vannglasset og la meg i sengen. Sovnet med skalpellen i hånda, uten å gjøre meg noe som helst. Og sov i 20 timer, uten å ha tatt en eneste pille.

Nå er jeg våken. Vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre. Er så utrolig skuffa og sint på DPS, på de jævla pleierne som leker med livet mitt. Snakket med mamma på telefonen og fortalte henne hele historien. Begynte bare å gråte. Føler at det ikke finnes noen hjelp for meg, at ingen vil eller kan hjelpe meg…Men jeg må bare holde fast. Må bare bite tennene sammen og kjempe videre alene. Ingen fleksibilitet, ingen sympati, ingen empati, ingen omsorg. Jeg forventer ingenting lengre, fra og med i dag så har jeg insett at jeg kun har meg selv å stole på. Skal snakke med behandleren min på mandag, og hvis han ikke har noen forsikringer å komme med, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, da har jeg prøvd alt. Jeg er vred!

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

The world is a vampire

Nok en dag på asylet. Klarte ikke tanken på å komme meg ut i praksisen i dag. Veilederen min har prøvd å ringe flere ganger ser jeg, men jeg har ikke klart å ta telefonen. Sendte henne en melding og sa at jeg kom i morgen og at jeg var på sykehus, men at det ikke var noe alvorlig. Får meg ikke til å si ”hei, jeg er innlagt på psykiatrisk og har det for jævlig i dag. Men i morgen er jeg sikkert i form til å lære og ha brukersamtaler…” Nope.

Så ble jeg langsomt halt ut av søvnen av pleierne og fikk samtale med behandleren min og overlegen. Det var ganske frustrerende. DPS ville ikke ha meg, så jeg fikk avslag derfra. Jeg får ikke medisin X, uansett hvilke argumenter jeg kommer med så virker det som de har bestemt seg for at noe lindring av symptomene, det skal vi ikke ha noe av. Spurte om ECT behandling, det mente de heller ikke var noe lurt. De mener at jeg bare må ”stå i det” og ”lære meg å leve med smerten” og å vente på at medisinopptrappingen skal få effekt. Noe som kan ta uker og måneder. De har sikkert gode og fine medisinske argumenter for de avgjørelsene, men det føles ikke noe lettere for meg å takle angsten og depresjonen av den grunn. Har brukt medisiner mot depresjon og angst siden jeg var 14 år og mener at hvis noe skal ha effekt på meg, så burde jeg ha truffet på det til nå. Har mistet litt troa på at jeg noensinne kommer til å bli stabil og velfungerende.

Så fikk jeg høre at de har søkt meg inn på et rehabiliteringssenter, hvor jeg skal være over lengre tid for å klare å komme meg ut i samfunnet knirkefritt igjen. Vet ikke helt hva jeg synes om det ennå.

Er bare fylt av frustrasjon for det virker ikke som om noen her tar meg seriøst når jeg sier at jeg vil kutte meg opp, eller har angst. De virker så blasserte og skeptiske. Får også en følelse av at de ikke mener at jeg trenger medisin X i det heletatt og faker angsten for å få medisiner. Så etter samtalen i dag ble jeg ganske dårlig, men har gitt opp å snakke med noen her om det, så jeg gikk å satt meg på rommet alene for å pønske ut noe. Da kom en av pleierne jeg ikke har hatt så mye kontakt med inn og spurte om alt gikk greit for jeg så så utfor ut. Fortalte henne altsammen, om at jeg føler at jeg ikke blir tatt seriøst. Hun sa hun skulle skrive det ned i rapporten for dagen slik at det kommer videre til behandleren min, kontaktpersonene mine og overlegen. Det føltes litt bedre, men frustrasjonen har ikke gitt seg. Føler at jeg må kjempe sånn for å få hjelp. I sykemeldingen som jeg fikk i dag står det: ”Bipolar lidelse, aktuell episode mild/moderat depresjon.” Det er så ekkelt å lese sånn når jeg føler at hele verden min raser sammen, så ser de på det som et spytt i havet.

Spurte også behandleren min om råd i forhold til praksisen da jeg synes det er i en etisk gråsone at jeg er i praksis når jeg er såpass syk, pluss at jeg ikke tror jeg kommer til å takle det, er så sliten og lei av at alt skal vøre en forbanna kamp hele tiden. Hun mente at det var best at jeg fortsatte i praksisen og mente at jeg kom til å ”koke i min egen suppe” dersom jeg ble langtidssykemeldt. Det er vel og bra det, men da må de jo for faen hjelpe meg sånn at jeg klarer praksisen da.

Kjenner jeg blir så sint og så matt samtidig.

Ellers så har det vært fint vær og jeg har sittet litt ute. Er mye sammen med en venninne av meg som også er innlagt her, tror ikke jeg hadde holdt ut hvis det ikke hadde vært for henne.

2 kommentarer

Filed under Angst, Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Øya

Nok en dag på Øyafestivalen er over, nok så tidlig denne gang. Jeg er fortsatt helt utslitt etter å ha hatt 13 timersvakter to dager på rad. Gjør vondt i alle musklene og er generelt sliten. Så jeg var mest på festivalen i dag for å være sammen med en venninne. Det var koselig å treffe henne igjen, skal møte henne i morgen og.

På tur hjem til Onkel møtte jeg det sureste kvinnemenneske i verden. Jeg var innom Narvesen og spurte om jeg kunne få låne en penn hos henne, noe hun sa ja til og gav meg en penn. Jeg gikk bort til benken for å sette meg ned å bruke den, da hun plutselig tar tak i skulderen min og begynner å kjefte på meg. Hun beskyldte meg for å stjele pennen hennes og var dritforbanna. Jeg ble så perpleks at jeg ikke klarte å si noe annet enn «ja, jeg skulle jo bare få låne den», og hun roper «du stjal den» til meg, før hun går snurt tilbake til Narvesen. Jeg ble helt på gråten av ydmykelse, folk hadde stoppet for å se hva opptrinnet gjaldt og sto å skulte på meg. Etter jeg fikk satt meg ned ble jeg kjempelei meg og sint, så jeg gikk tilbake til narvesen-dama og sa at det hele måtte være en misforståelse og at jeg skulle jo komme tilbake med pennen, og at jeg mente at hun kanskje hadde overreagert. Hun var fortsatt snurt, og sa at siden jeg tok den ut av butikken hadde jeg stjålet den, og at jeg var heldig at hun ikke hadde tilkalt politiet. FOR EN PENN!!! Da hadde hun virkelig klart å gjøre meg forbanna, men for å vise henne at jeg var snill og litt mer voksen enn henne så ba jeg om å få kjøpe en penn av henne. Jeg har aldri vært borti maken. Det er sånne ting som dette som er galt med Oslo. Alle er så mistenksomme og sure. Jeg skal aldri i mitt liv flytte hit. Du ser ikke ett smil på gata, og høflighetsfraser i butikken med kassadama er det bare å glemme. Arg!!! Nok om det, måtte bare få ventilert ut aggresjonen min og vist verden at jeg ikke er en simpel pennetyv.

Gårsdagen var en ganske tung dag for meg. Jeg møtte eksen min tidlig på dagen og det første han gjøre er å skryte av de fine lestene han har fått av sin nye kjæreste i bursdagsgave. Sånne ting burde ikke gå innpå meg, men de gjør det alikevel. Får idiotiske vrangtaner om at jeg aldri kommer til å få meg ny kjæreste og at han ikke liker meg fordi jeg ikke kan strikke…Helt ubrukelig. Så var det Kråkesølvkonsert noe som var helt fantastisk. For de av dere som ikke har hørt om Kråkesølv så er de et band fra Bodø som synger på bodødialekt, noe jeg synes er fantastisk siden jeg er fra Bodø. Det er akkurat som tekstene går dypt inn i hjertet mitt, og jeg kjenner meg sånn igjen i alle sangene. Anbefaler dere alle å høre på det og lese tekstene. Det er nydelig. Jeg hørte sykt mye på Trådnøsting plata deres da jeg hadde kjærlighetssorg, så jeg fikk tårer i øynene under konserten, og gikk å deppa store deler av dagen. Det hele handler vel om hvor ensom jeg føler meg for tiden, og hvor urettferdig alt føles. Det er hverken eksen min, dama hans, eller Kråkesølv sin feil. Det var bare en sånn dag hvor jeg tar alt som skjer som et tegn på min ubrukelighet som menneske. Tankene gikk til selvskading, og det som værre er. Frykter at hvis jeg ikke gjør noe med livet mitt snart, så kommer jeg til å bli suicidal. Tanken har allerede slått meg, men den har bare streifet forbi og ikke satt seg. Ennå…

Bortsett fra det så var det sol i går og det var tørt og deilig. Ble litt solbrent på nesetippen, men det er bare sjarmerende. Fikk også sett Cumshots, noe som var like bra som alltid. Blir litt lei meg på Kristoffer Schaus vegne, for han må være en deprimert, angstfylt og sinna mann for å kunne skrive de tekstene han skriver. Ellers er det intet nytt å melde fra Oslo. Jeg har klart å holde meg helt unna alkohol og selvskading i 17 dager . I morgen er det den store Motorpsycho dagen, og jeg gleder meg sånn!!! Fy faen det kommer til å bli så bra.

Legger ved to tekster av Kråkesølv som jeg kjenner meg selv ekstra godt igjen i. Den første handler for meg om kjærlighetssorg, den andre om det å være psykisk syk.

Hjørnebrikke

du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør

du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya

du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør

du sa at du ville tebake te da
alt va førrankra men havet lå klart

-Kråkesølv

Waldemar

du e redd førr at æ dør
men æ har vært her før
og tankan mine
går i ring
ingen verdens ting har skjedd
så æ går her og e redd
mens livet blir til
ingenting

ka kan egentlig skje
livet e en klisjé
og nøye som du e
kor fornøyd e du med det
si det du vil si
syng din elegi
så kanskje du kan bli
lykkelig

-Kråkesølv

2 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Hverdag

Dårlig dag

I dag våkna jeg kl 20.45…jepp. Da hadde jeg sovet i 15 timer. Sto opp og så at sjefen min hadde sendt melding, og var litt irritert for at jeg ikke hadde kommet innom med sykemelding ennå. Så jeg tok bussen og gikk ett stykke i pøsregnet, så jeg ble våt inn til beinet.

På tur hjem skjekka jeg kontoen fordi jeg måtte på butikken. Der var det jaggu tomt. Så det ble bare kjøpt inn en middag. Vel hjemme igjen er katta sjuk i hodet og går bare rundt og mjauer. Jeg aner ikke hva han vil. Han har mat, drikke og reint do. Ikke vil han ha kos, og jeg har ikke energi til å leke med han. Han går meg på nervene.

Så snubler jeg innom finn.no og hybel.no for å se om jeg kan finne meg en plass å bo. Har bare en måned på meg, men det er ikke en jævla leilighet å finne som jeg kan ha råd til. Masse kollektiv, men keg kan ikke bo i kollektiv. Hvis jeg bor i kollektiv kommer jeg til å gå rundt med angst konstant, jeg haar erfart det tidligere. Så nå er jeg så nært å gråte som jeg har vært på ett år. Jeg er lei av alt. Det er mørkt og jævlig ute, noe som minner meg om at høsten ikke er langt unna. Så mye for positiv tenkning.

Forresten så er det i dag nøyaktig ett år siden jeg ble singel, og 3 år siden jeg møtte eksen min for første gang…

Til helvette med alt!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Selvskading

Jeg begynte å skade meg selv da jeg var rundt 12-13 år. Da var det veldig «uskyldig» rispet meg litt her og der, løp til beina ikke klarte å henge med lengre og jeg falt.

OBS, sterke bilder hvis du skroller nedover.

Da jeg begynte på ungdommskolen ble det gradvis værre. Depresjonen min ble så sterk og så vond at det føltes som jeg pulserte. Som om jeg, i meg selv, var et stort verkende sår. Rispingen min ble oppdaget og jeg gikk over til å skade meg på lårene istede for på armene. For det var ikke like lett å oppdage. Jeg gikk også over til å bruke barberblad. Mange ganger sovnet seg med barberbladet i hånden på et håndkle på badet eller på rommet mitt. På disse kveldene pleide jeg å sette alarmen min på kl. 06.00 om morgenen sånn at jeg hadde tid å rydde opp før mamma sto opp. I perioder hadde jeg over 200 åpne, verkende sår på lårene.

Det gikk noen måneder og jeg kunne ikke bruke bukser fordi det gjorde så vondt, jeg gikk bare i skjørt og to sorte strømpebukser oppå hverandre. Når ting ble for vanskelig på skolen pleide jeg å stryke en blyant over sårene gjennom strømpebuksa. det var mørke tider. Så fant mamma ut av dette. Hun ble fryktelig redd og lei seg. Hun trodde jeg hadde slutta med det og at «lykkepillene» fungerte. Jeg husker hun sa fortvilt til meg «Hva vil du jeg skal gjøre? Skal jeg fjerne alle skarpe gjenstander fra rommet ditt? Må jeg inspisere kroppen din hver dag?». I panikk tok hun fra meg tegnestifter, gitarstrenger, pyntegjenstander i glass og andre ting det ikke kunne falle meg inn å skade meg med. Jeg var så flau, og skammen brakte med seg et enormt sinne ovenfor mammaen min. Hun hadde ingen rett til å ta fra meg tingene mine, ingen rett til å be om å få se den nakne kroppen min hver dag. Hun gjorde aldri alvor av inspeksjonene og kom tilbake med tingene dagen etterpå og ba om unnskyldning. Men skaden var gjort, jeg var så sint på henne.

Det bar avgårde til behandlere som skulle hjelpe meg med å bli kvitt trangen. Jeg fikk infeksjoner i sårene og måtte gå på antibiotika. Men jeg trappet ned, det gikk lengre og lengre mellom hver gang. Men jeg sleit fortsatt med trangen. De ga meg sovetabeletter sånn at jeg ikke skulle få tid til å skade meg før jeg ble for trøtt.

Så ble det slutt mellom meg og den første kjæresten min rett før jeg ble 18. Den sommeren var første gang jeg måtte sy. Jeg gikk løs på håndleddene i et fortvilt forsøk på å ta livet av meg selv. Panikken grep meg da jeg så hvor mye blod som kom. Gråtende ringte jeg 113, jeg fikk beskjed om å gå til sykehuset for det var ikke alvorlig nok til å komme med sykebil fortalte de over telefon. Så jeg tok en vaskeklut og bandt rundt sårene og gikk i 30 minutter før jeg kom til sykehuset. Der beynte de å skulle sy uten bedøvelse. Jeg nektet. De smilte hånlig og sa at jeg måtte da tåle såpass når jeg nettopp hadde skadet meg selv. Jeg insisterte på bedøvelse og truet med å hyle helt til jeg fikk det. De ville ringe mamma, men jeg sa nei. De var på ferie, jeg var hjemme alene.

Etter den gangen skadet jeg meg bare noen få ganger, og alltid på lårene, fordi jeg var blitt skremt. Men etterhvert fant jeg ut andre måter å gjøre det på. Jeg hadde så mye sinne og aggresjon inni meg og havnet i slosskamp 2 helger på rad. Den siste gangen slo jeg hånda i veggen så jeg brakk den. Dagen etter tok jeg min første overdose på sovetabeletter.

Igjen gikk det noen måneder, men følelsen av et evig tomrom inni meg ble aldri borte, jeg skadet meg selv fortsatt innimellom på lårene. Bare 3 måneder etter den første overdosen, tok jeg en ny. Og her skjedde vendepunktet. Jeg hadde møtt en mann. En vakker, hærlig mann som gjorde meg så lykkelig at følelsen av lykke fylte tomrommet inni meg. Han tok meg med hjem fra sykehuset og jeg bodde hos han noen dager for å komme meg. Deretter var det litt fram og tilbake før vi 2 måneder senere ble kjærester. Å gud, jeg har aldri vært så lykkelig som jeg var sammen med han. Det gikk 1 og et halvt år uten at jeg skadet meg selv. I perioder ble jeg dårlig, hadde en del angst, pappa ble syk (han er også bipolar), og depresjonen kom av og til tilbake. Men det gjorde ingenting, fordi jeg hadde han; Klippen. Han tok vare på meg, og jeg ville ikke skade meg selv når vi var sammen. Helt til det siste halvåret. Da begynte forholdet vårt å vakle. Han hadde ennå ikke sagt at han elsket meg, og jeg var så redd for å miste han. Jeg slo han, jeg prøvde å kvele han. Og jeg skadet meg selv igjen. Det var en vanskelig tid, vi flyttet fra hverandre og 2 måneder senere ble det slutt.

Jeg skadet meg, masse. Både psykiskt og fysisk. Jeg havnet på legevakten ofte for å sy og tilslutt klarte jeg ikke mer. Jeg ble innlagt på akuttpost. Jeg hadde alltid vært livredd for innleggelse etter å ha hatt en dårlig opplevelse med det, men denne gangen funka det. Sakte men sikkert begynte jeg å stable opp livet mitt igjen.

Så for en måned siden gikk det skeis igjen.  Nå sitter jeg her med 36 sting i armene, og det verker og klør konstant! Jeg har fått problemer med å holde en blyant, og jeg klarer ikke å skrive for hånd lengre. Forhåpentligvis går det over etterhvert, men faren for varige skader er der. Jeg burde vite bedre. Min egen far mistet all følelse i sin venstre hånd på grunn av selvskading. Han mistet evnen til å spille gitar som var gleden i livet hans. Han brukte tusenvis av timer på å lære seg å treffe strengene uten å kunne føle de, men han sliter fortsatt. Han kan ikke holde noe i den hånden, fordi han kjenner det ikke om han mister det.

Så nå har jeg tatt valget. Jeg skal slutte med selvskadingen! Sannsynligvis kommer det tilbakefall, men jeg skal kjempe med alt jeg har mot det. Jeg har kastet alle skalpellene og barberbladene. Heretter blir det bare voksing av legger! Jeg har skrevet ned en liste over alternativer til selvskading og laget meg et armbånd som får en ny orange perle for hver skadefrie dag, og en gullperle for hver måned. Nå skal jeg kjempe selvskadingen ned i støvet, og det skal være jeg som gjør det for min egen skyld. Ikke for en mann sin skyld, og ikke for mamma sin skyld. For min skyld skal jeg kjempe imot!


selvskading

Selvskading er vondt

Skammen, sårbarheten, arrene og skyldfølelsen må jeg bære med meg resten av livet, og den ryggsekken begynner å bli tung nå. Derfor sier jeg; nok er nok.

Jeg har også erfart at det ikke er alle som jobber i hjelpeapparatet som har særlig stor sympati for selvskadere. Jeg har hørt om leger som nekter å gi bedøvelse når de skal sy, jeg har selv opplevd å møte sarkasme og dårlig behandlig. Det er forfærdelig vondt når man er så svak og hater seg selv så mye, å bli møtt av mennesker som ikke mener du fortjener hjelp. Venner som ikke lengre vil være vennen din lengre fordi de er for redde, de tror du bare vil ha oppmerksomhet, at agendaen din kun er å skape drama.  Fremmede stirrer og noen er så frekke at de kommer bort til deg og spør. Andre kommer med frekke kommentarer.

Selvskading ødelegger mennesker og det er ikke verdt den korte befrielsen det gir. Det lille vinduet hvor du får puste stenges så fort igjen. Det er en avhengighet, en rus. Og det er farlig.

8 kommentarer

Filed under Bilder, Detaljer om meg, Selvskading, Sykdom

God morgen?

Nok en dag. Jeg klarte ikke å stå opp klokken 11, så jeg kom meg aldri til bipolarklinikken. Skyldfølelsen var så stor at jeg ikke klarte å ta telefonen når den ringte. Jeg kjenner dette, kjenner dette så alt for godt. Skyldfølelsen jeg får når jeg sover så alt for lenge, og alle planene jeg har for dagen må skrinlegges.

Det er ikke det at jeg ikke vil stå opp. Jeg vil det. Ut i dagen å gjør fornuftige ting. Jeg vil stå opp kl 09.00 hver dag og være våken og uthvilt. Jeg vil spise frokost, drikke kaffe og se på nyhetene. Jeg vil rydde og vaske litt i leiligheten min, jeg vil ha energi til å lese til eksamen, gå til lege og behandlere. Det er ikke mer jeg ber om. Men det går faen ikke! Blir så utrolig sint på meg selv. Det er det første som møter meg hver dag når jeg våkner. Som regel mellom kl. 15 og 18 engang.» Faen i helvette, nå må du skjerpe deg jente, du er så ubrukelig!»

Jeg prøver. Tar medisiner og legger meg, men jeg blir ikke trøtt nok til å sove. Når jeg først sovner ris jeg av marerittene og er urolig. jeg tar kraftige medisiner som gjør det enda mer komplisert. Men faen da, jeg føler meg så ubrukelig når jeg ikke engang kommer meg ut av sengen. Det er så flaut å komme 1 time for sent på jobb fordi du forsov deg, når du starter på jobb kl. 14.30. Jeg har prøvd sove medisiner, spikermatte, yoga, fysisk aktivitet, men det nytter ikke.

Dagens positive ting:

Jeg dro på besøk til en venninne av mamma i dag. Jeg har kjent henne og mannen hennes siden jeg var lita jente, og de er som tante og onkel for meg. De var sammen med mamma på ferie da jeg ringte og sa jeg var blitt innlagt igjen, så de var bekymret for meg. Så jeg fikk pratet litt med dem. De er gode mennesker og har to fantastiske sønner som jeg lekte litt med. Vi hoppet på trampoline og lekte agenter 🙂 Mamma hadde kjøpt en gave til meg på ferie som «tante» hadde tatt med til meg. Det var en thights, en t-skjorte, to calsberg og litt godteri. Hun hadde kjøpt gaven etter innleggelsen fordi hun syntes synd på meg. Snille mammaen min vet ikke bestandig hva hun skal gjøre, så hun prøver å få meg til å smile. Det er godt nok.

Jeg holder på å bli sprø av armene mine som verker og klør. Klarer ikke å ha bandage på de når jeg er hjemme alene, så jeg passer heller på å rense de to ganger om dagen.  I morgen må jeg komme meg til legen å få ut en sykemelding og ringt til bipolarklinikken for å sette opp ny time. Arg!

1 kommentar

Filed under Detaljer om meg, Hverdag