Tag Archives: skam

Å gråte

I går var en dårlig dag…Ikke i utgangspunktet, men det ble en dårlig dag etterhvert. Fikk et gråteanfall, noe jeg ikke har hatt på lenge. Som tidligere nevnt i denne bloggen har jeg bare grått et par ganger på nesten ett år nå, og i går brøt jeg fullstendig sammen. Masse skyldfølelse og håpløshet.

En positiv ting med det er at jeg i hvertfall får til å gråte nå. De gangene jeg har grått har vært de siste månedene, så kanskje det problemet er i ferd med å forsvinne? Det er ikke like lett for meg å gråte nå som før, men jeg er hvertfall i stand til det, noe som er betryggende. Etter å ha grått i en times tid, skrevet litt og tatt medisinene følte jeg meg bedre, og nesten litt tåpelig for det lille sammenbruddet.

I dag sov jeg igjen alt for lenge, og gikk glipp av store deler av dagen. Tok på meg shorts og tskjorte og gikk ned på favorittkafèen min. Der kjøpte jeg en mango smoothie og satt i litt over en time og løste kryssord. Så gikk jeg og hentet pusen min 🙂 Godt å ha han hjemme igjen, selv om han tydeligvis fortsatt husker hva han ikke får lov til, og dermed gjør det. Nå har jeg lagt bak meg en times tid med puslespill, og er egentlig ganske lei av hele dagen. Har begynt å glede meg ti å begynne med skolen igjen, skal jo ut i praksis, og har dermed litt mer å gjør om dagene. Nå kjeder jeg meg bare noe helt sinnsykt, og håper jeg klarer å begynne på skolen og praksis igjen. Sykemeldingen går ut når måneden er over også, så da er det tilbake for fult.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Coma white

Hva er mine mål for min mentale helse?

  1. Jeg vil slutte med selvskadingen for godt.
  2. Jeg vil unngå hallusinasjoner.
  3. Jeg vil være istand til å føle lykke og kjærlighet.
  4. Jeg vil finne en måte å takle de vonde tingene som har skjedd i fortiden.
  5. Jeg vil få en løsning på søvnproblemene mine.
  6. Jeg vil ha bedre selvtilitt, og bli kvitt mye av den skammen jeg bærer med meg overalt.
  7. Jeg vil ha respekt for meg selv.

Opp gjennom tiden har jeg hatt mange drømmer om å bli medisin fri. De har jeg nå slått fra meg, fordi jeg har sett avgrunnen og vil kjempe med nebb og klør for aldri, aldri å havne så langt nede igjen. Jeg har hatt venner som har vært «fritt-tenkende» og ment at medisiner er noe tull, legemiddelindustrien vil bare tjene penger, psykiatrien er korrupt, prøv pot istede det er organiskt osv. I min tidligere vennekrets var den gjengse oppfatning at man ikke var frisk før man var medisinfri og frisk. At jeg burde se hver dag jeg tar piller som et nederlag ovenfor meg selv. Som en undertrykkelse av meg selv. Siden man er påvirkelig adopterte jeg denne tankegangen.De var tross alt mine nærmeste venner, og hadde aldri hatt venner før som viste noe som helst om det å være psykisk syk. Flere av de hadde diagnoser, men var medisinfrie. Jeg så opp til dem og slukte alt rått. Så en dag tenkte jeg «fuck it, nå skal jeg slutte, på dagen.»

A pill to make you numb, a pill to make you dumb, a pill to make you anybody else. But all the drugs in this world will not save her from herself

-Marilyn Manson

Det gikk jo selvfølgelig ikke bra. Jeg fikk alvorlige abstinenser. Jeg ble så svimmel at jeg ikke kunne gjøre annet enn å ligge helt stille i sengen i en spesiell stilling. Da gikk rommet rundt såpass sakte at jeg klarte å la være å kaste opp. Jeg kaldsvettet og fikk en slags feber. Jeg fikk til slutt en følelse av at ingenting var virkelig lengre. Etter to dager med dette ga jeg opp. Alikevel prøvde jeg samme stuntet noen måneder senere. Da klarte jeg bare en dag. Det var da snakk om å slutte på Remeron og Efexor. Siste gangen sluttet jeg på alle medisiner bortsett fra Efexor. Jeg vurderte ikke engang sakte nedtrapping, for det handlet bare om viljestyrke.

I flere år har jeg gått rundt med en skyldfølelse fordi jeg bruker medisiner for å mestre hverdagen. Jeg skammer meg, fordi jeg vet at så mange ser ned på det, fordi så mange ser ut til å klare seg uten. Og mange av de var mine venner. En annen oppfatning jeg har møtt blandt venner og bekjente er at psykologer er hyklere som man ikke kan stole på.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor alle disse tankene kommer nå. Kanskje har jeg innsett at jeg bærer på for mye skam. Skam for arrene, skam for medisinene, skam for sykdommen, skam for handlinger jeg gjør når jeg er syk, skam for at faren min er syk, skam for fortiden min, skam for alt. Jeg begynner å ha fått nok av å gå rundt med konstant skyldfølelse. Akkurat i natt føler jeg en sånn dyp sorg over det at jeg har denne sykdommen. Det kommer over meg noen ganger, en følelse av at alt håp er ute. Det går nok over. «And I still belive that I can not be saved»

Helt ærlig tror jeg aldri jeg kommer til å bli medisinfri, og jeg vet ikke om det er ett mål i seg selv lengre. Pr i dag står jeg på den største medisin dosen noen sinne. Jeg har innsett at jeg driter i hvordan jeg blir bedre, så lenge jeg blir bedre. Om valget til slutt skulle være elektrosjokk, ville jeg sannsynligvis bitt tennene sammen og iallefall prøvd det. Jeg orker ikke denne sykdommen. Noen ganger er følelsen så sterk at det går over i hallusinasjoner hvor jeg «ser» sykdommen min når jeg ser meg i speilet. Som en ond kraft, i øynene mine. Far out…ikke sant? Jeg blir så lei og så sint noen ganger at jeg vet ikke hvor jeg skal rette alle tankene mine, all frustrasjonen og alt gørret. Det skal nevnes at jeg aldri har hatt en behandler jeg har stolt på heller, som jeg kunne dele disse tankene med.

Ingen andre kan fortelle meg hvordan man skal komme seg på beina og bli der med bipolar lidelse. Akkurat nå, akkurat i dag innser jeg hvor skamfull jeg var ovenfor vennene mine. Hvor mindreverdig jeg følte meg på grunn av de dumme medisinene, og hvor lite forståelsesfulle de var ovenfor meg. Jeg kunne få panikkanfall hvor jeg kastet alle medisiner i huset, bare for å dagen etter gå på apoteket å kjøpe nye.

Jeg vil aldri prøve å presse ned over hodet på andre mine synspunkter på behandling og hva man burde gjøre for å bli bedre. Men jeg innser i større og større grad at andre har prøvd å gjøre det med meg. Min intensjon med denne bloggen er bare å dele mine erfaringer, og lese om andres erfaringer, for å bli klokere på meg selv. Jeg vil ikke påberope meg å være ekspert på bipolar lidelse eller noen annen psykisk lidelse, for hvert menneske er unikt og møter sine utfordringer på ulike måter. En manns frelse er en annen manns helvette, eller noe sånt. Jeg vil at oppmerksomheten på psykisk helse skal bli større, slik at mennesker som er psykisk syke kan møte større forståelse både hos hjelpepersonell og medmennesker.

For å ha nevnt det så er jeg ikke i den vennegjengen lengre, jeg ble kastet ut fordi «jeg behandlet dem og meg selv for dårlig.» Det er sårt, og jeg har stadig drømmer og mareritt om dem. Når jeg møter dem tilfeldig på gata eller på en fest vet jeg ikke hva jeg skal gjøre eller si. De gikk fra å være mine beste venner til å bli en del av det som trykker meg ned, og det er alltid vondt å miste noen på grunn av ting man har gjort når man har vært syk, ting man ikke selv kan forstå.

Nok sutring nå…I morgen bærer det avgårde til Øya, og hurrra for det 🙂

There’s something cold and blank behind her smile
She’s standing on an overpass
In a miracle mile

«You were from a perfect world
A world that threw me away today
Today today to run away»

A pill to make you numb
A pill to make you dumb
A pill to make you anybody else
But all the drugs in this world
Won’t save her from herself

Her mouth was an empty cut
And she was waiting to fall
Just bleeding like a polaroid that
Lost all her dolls

7 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Medisiner, Sykdom

Nok et nederlag

Nok et nederlag i den forstand at jeg ikke kom meg opp av sengen i dag heller. Jeg lå i halvsøvne i varmen oppå dyna og klarte ikke stå opp. Jeg fant ingen mening i å stå opp. Så det ble hverken lege eller telefon til behandler i dag. Prøver igjen i morgen.

En venninne av meg fra jobb ville på kafe, så vi dro ut og satt i sola i mange timer. Deilige sommeren. Kjenner skammen som svir når jeg ser at folk stirrer på bandagene mine. Men fuck dem, la dem stirre.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Tilbakefall

Det er noe alle vet. Uforutsette eller kjente trusler kommer inn i livet ditt og skaper en sving på den rake veien forran deg. Det som du i går tok som en selvfølge, er i morgen en enorm utfordring. I dag kom en sånn ting. Det var ikke noe uforutsett, men en kjent trussel. I dag tapte jeg nok et slag mot selvskadingen.

Det har kommet sigende mot meg sakte, men sikkert de siste dagene, selv om jeg ikke føler meg deprimert. Jeg føler ingen bunnløs sorg inni meg. Ingen stor psykisk smerte som sprenger seg gjennom bevistheten min. Bare tomhet, fullstendig tomhet og ensomhet. Ingenting har utløst dette. Men jeg vet bedre, vet at det ligger ting under overflaten, ting jeg ikke vil tenke på, ikke vil reagere på, har nektet å reagere på i ukesvis. Nå kjenner jeg det. De følelsene som vanligvis kommer før selvskadingen, kommer etter denne gangen. Følelsene og tankene som underbevist har ligget i meg i ukesvis. Enkelte ting som har skjedd i livet mitt i de siste ukene og månedene har jeg låst inne i et hvelv og lukket døren. Nektet å reagere på de, nektet å føle de. Jeg vil fortsatt ikke tenke eller føle disse tingene, så jeg prøver å dytte igjen døren nok engang. Orker ikke å skrive om de engang, kanskje senere.

Sendte melding til jobb og sa jeg ikke kommer i morgen. Jeg vet ikke om det var en god beslutning eller ikke. Noe inni meg sier at jeg trenger å hvile, mens en annen del vil bare fortsette. Trettheten har kommet nå som det er gjort, den som har sviktet meg så mange ganger, nå er den her, 6 timer for sen. Sove nå. Det er nok tid til anger, skam og konsekvenser i morgen. Akkurat nå vil jeg bare sove.hånd

Legg igjen en kommentar

Filed under Selvskading, Sykdom

En kort historie, fortsetter

Jeg er dømt til å stryke på eksamen igjen når jeg blir fortapt i disse skribleriene. I morgen lover jeg meg selv å sette meg på biblioteket for å lese!

Det er som om jeg ikke kan styre det. Selv om jeg setter meg ned med en bok i hånda klar for å lese til eksamen, klarer jeg ikke å konsentrere meg. Idèene og tankene flyr avgårde, og jeg er nødt til å skrive dem ned for å få de ut av hodet. Jeg vet det er en del av «tilstanden» min. Å få besettelser, og i perioder er det bare disse besettelsene som kan få dagene mine til å virke meningsfulle. Men jeg MÅ stå på denne eksamenen. Hvis ikke må jeg gå året på nytt, og jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg ikke blir å gjøre det. Det er bare denne eksamenen og et år til så er jeg ferdig med skolegang for alltid!

Her kommer litt mer fra sist.

Historien del 2

Jeg hører lyder rundt meg, men klarer ikke å assosiere det med noe, jeg har ingen referanser. Alt høres nytt ut, lyder jeg aldri før har hørt. Slik ligger jeg og driver inn og ut av søvn i noen timer, drømmene kommer og går, grensen mellom hva som er drøm og hva som er virkelighet blir tynnere og tynnere. Et par hender tar forsiktig i meg, og jeg tvinger øynene opp. En kvinne peker på en blinkende skjerm på veggen og på meg før hun begynner å kneppe opp skjorta mi. Jeg lar henne holde på. Hun tar av meg elektrodene og vasker forsiktig bort limrester.

Når sengen begynner å bevege på seg våger jeg ikke å ha åpne øyne. Det er en struts logikk. Jeg vil ikke bli sett. Når den endelig stanser og har stått stille en stund tør jeg å gløtte så vidt. Jeg ligger på et kontor, noe jeg ikke umiddelbart synes er rart. Etterhvert klarer jeg å ha øynene åpne over lengre tid og tankene går litt lettere. Jeg forstår at jeg er på et sykehus, og det begynner å demre for meg hvorfor jeg er her. Jeg har gjort noe veldig, veldig dumt. Som for å komme bort fra dette pressende minnet som jeg ikke vil ha, snur jeg hodet, men lukten av oppkast i håret mitt gjør det umulig å ligge på siden. Timene går og jeg blir kjørt ut av kontoret uten å noensinne ha møtt noen der. Jeg forstår på praten blandt sykepleierne at legen aldri dukket opp, og jeg var blitt avglemt. Skammen i meg stiger når jeg blir kjørt forbi pårørende og andre pasienter i lobbyen. Paranoiaen når nye høyder når de ikke kjører meg til et rom, men setter sengen på gangen og går. En kvinne som ser kjent ut kommer bort og spør om jeg vil ha frokost. I dèt ordene «juice og kaffe» kommer ut av munnen min for jeg nok et sjokk. Det høres ikke ut som min stemme. Den er hes og hviskende. Som om hun kan lese tankene mine sier hun at det er normalt med litt ekkel stemme etter det jeg har vært gjennom. Hun kommer tilbake med kaffe, jucie og et rundstykke med ost, og setter det på et brett ved sengen min. Sengen knirker når hun setter seg ned ved siden av meg og spør om jeg vet hvor jeg er. «Sykehuset» sier den fremmede hese stemmen som kommer ut fra leppene mine, og jeg spesifiserer kommune og slenger med navnet mitt slik at hun skal vite at jeg ikke har hjerneskade. Hun smiler og sier «har du vært gjennom dette før?». «Nei». Min tilfredshet med at jeg ikke har hjerneskade svinner raskt hen når jeg ikke kan huske hvilken dag det er, hvordan jeg kom meg på sykehuset eller noe av det som har skjedd før jeg våknet på toalettet i natt. Kvinnen, som viser seg å være en psykiatrisk sykepleier som heter Hedda, og er moren til en jeg gikk på skolen sammen med, forklarer hendelsesforløpet.

-«Du kom inn i går kveld etter at en venn av deg hadde ringt til sykebilen. Husker du hvorfor han ringte sykebilen?»

Jeg prøver å tenke så godt jeg kan. Hva er det siste jeg husker fra før jeg våknet på do? The Wall med Pink Floyd sto på TVen hjemme i stua mi. Det må altså ha vært i går, søndag. Jeg sto sent opp og fikk ikke til å lage meg mat eller vaske klær fordi jeg hadde brekt hånden for en uke siden. Det er påske, jeg skulle egentlig jobbe, men ble sykemeldt og er alene i byen. Ingen venner hjemme, familien er flytta, helt alene med meg selv. Minnet om depresjonen skyller innover meg, og nå kommer vissheten, jeg kan ikke skyve bort mistankene mine lengre.

-«Jeg tok en overdose med sovetabeletter…» sier jeg og skammen reiser seg inni meg. Jeg klarte ikke å gjennomføre det. Så mange ganger hadde jeg vurdert det og tenkt at når dagen kommer skal jeg i det minste klare å gjennomføre det. Samtidig kommer en lettelse over at jeg ennå er i live. Uansett hvor vondt det gjør i kroppen, og hvor stor skammen er, så er det en knist der som takker for at det hadde gått bra.

-«Ja, vi fikk pumpet det ut av systemet ditt, og satt inn kull. Du var inn og ute av bevisthet, til tider var vi redde for at du skulle gå i koma, men det gikk så bra som det kan gå. Alle prøver og målinger viser at kroppen din ikke har tatt skade av hendelsen.»

Jeg nikker, og hun forteller meg at de har ringt behandlern min på DPS som skulle komme innom, og at vennen min som kom inn sammen med meg i går lovte å komme tilbake i dag. Han hadde sittet på rommet sammen med meg store deler av natten. Skammen kommer tilbake med ny kraft.

Behandleren min kommer og vi tar en prat. Jeg hadde nektet sykehuset å ta kontakt med foreldrene mine, og min behandler sa hun kunne gjøre det for meg hvis jeg ble med henne på psykiatrisk sykehus. Min største skrekk. Aldri i livet. Hun overtaler meg tilslutt og vennen min kommer på besøk, tar meg med hjem for å pakke sakene. Jeg er så sliten, kroppen min føles som den tilhører en 90 åring, det er ikke en ung 18 år gammel kropp lengre. Angsten rir meg konstant og jeg brekker meg hele tiden uten at noe kommer opp. Taxien kommer og på vei opp til sykehuset ringer Mamma. Jeg besvimer nesten av redsel. Vil ikke at hun skal bli lei seg. Vil ikke at hun skal bli redd. Vil ikke såre henne og gjøre mot henne det Pappa allerede har gjort for 20 år siden. Jeg svarer ikke, og hun sender melding om at hun er bekymret for meg som er alene i byen, og vil at jeg skal komme hjem. Jeg ser også andre meldinger jeg har fått iløpet av natten, og noen jeg selv har sendt. Hva faen er dette? Jeg kan ikke huske å ha vært våken engang. Magen vrenger seg. Ansvaret med å ha en telefon blir for stort, jeg gir den til behandleren min som sitter i taxien sammen med meg. Hun skal ringe når vi kommer fram.

Jeg ser opp mot psykehuset. Det regner aprilregn, sørpa ligger i tykke lag på bakken og tåka er tett mellom trærne. Våren ligger bare noen få uker fram i tid, og de første soldagene kan ikke være langt unna. Men det er det siste jeg tenker på. Først nå får jeg informasjonen om at dette psykehuset nesten er nedlagt, det er bare en avdeling med 7 pasienter og 4 pleiere igjen i den enorme, gamle, forfalte bygningen ute i skogen. Det renner kaldt vann i blodet mitt. Klarer jeg dette? Nok en gang brekker jeg meg, men ingenting kommer opp. Det er som om de har satt en propp i magen min. Jeg er så alt for bevist nå. Jeg vil tilbake til de timene på sykehuset da jeg ikke viste hva som var virkelighet og hva som var drøm. Flykte bort fra dette, for dette klarer jeg ikke. En nervøs, halv-hysterisk latter kommer ut av meg når jeg tenker på filmen Girl Interrupted. Det føles sånn. Jeg er så redd, hva er det jeg har gjort? Hva er det jeg har stelt i stand for meg selv? Det svartner i noen sekunder, men jeg kommer tilbake. Innerst inne i meg er det en ond latter som ler og sier » Her er konsekvensene ditt dumme nek! Her er straffen din!». Pakket inn i i svær dunjakke blir jeg støttet ut av taxien og inn i det store tomme bygget. De vil prate med meg, ha meg til å love at jeg ikke vil skade meg selv mens jeg er der. Hvis jeg fortsatt vil skade meg selv må de legge meg inn på en skjermet avdeling, og der er det hvertfall ikke trivelig. Jeg grøsser og kan ikke tenke meg en mindre trivelig plass en der jeg er nå, og nekter opp og i mente på at jeg kommer til å skade meg selv, og sier at jeg allerede føler meg bedre. Løgn. De gir meg et lite rom, et enerom, med utsikt rett ut i skogen. Det første jeg gjør er å trekke fra gardinene. Skrømt gjemmer seg overalt i disse skogene. Jeg prøver å anslå hvor mange pasienter som har tatt livet av seg i disse skogene. Hengt seg i et tre, eller druknet seg i vannet. Men jeg blir avbrutt av behandleren min som sier hun har ringt mamma og hun vil snakke med meg. Jeg vil ikke snakke med henne, men vet det blir å knuse henne om jeg sier det. Så jeg tar telefonen og sier at jeg er syk, men på psykehus nå og at det skal ordne seg. Hun vil jeg skal komme hjem, men jeg klarer ikke tanken på bekymringen hennes. Jeg sier jeg er glad i henne og at jeg ikke vil såre henne. Stemmen hennes skjelver såvidt og hun sier hun er glad i meg også, og at hun vet det. Hun vil så inderlig ha barnet sitt nært seg, under sin vinge, slik at hun kan beskytte meg.

Kvelden kommer og jeg blir tvunget til å spise noen skiver med brød. Noe som bare fører til mere brekninger, men ingen oppkast. Det gjør forferdelig vondt i magen. Jeg legger meg og får ikke sove et sekund, tankene kværner rundt det som har skjedd. Hvor sterkt jeg angrer. Hadde jeg bare dratt til mamma med en gang hadde det gått bra, da hadde jeg sluppet alt dette, og jeg hater meg selv ennå litt til. Pleierne kommer inn med gjevne mellomrom for å se om jeg lever. Fysisk er jeg i live, mentalt er det ennå ikke avgjort. Jeg sier til dem noe av det mest patetiske jeg har sagt i mitt liv. «Jeg vil hjem til mamma». Jeg ringer henne midt på natten og flybillettene er bestilt etter 10 minutter. Gode, snille mammaen min.

Jeg må ha sovnet noen timer, for jeg våkner plutselig og kjenner en enorm lettelse for at jeg skal bort fra dette stedet midt i skogen. Frokost blir tvunget ned. En halv skive med blåbærsyltetøy. Det kunne like gjerne vært spon og fugemasse.

Påskeanger

The end

Så dette er historien om min første overdose, og mitt første møte med en innleggelse på et psykiatrisk sykehus (ispedd noen skjønnlitterære grep.) Kanskje noen der ute har lyst til å dele sin historie? Jeg skriver denne bloggen for å bearbeide hendelser for meg selv, samtidig som jeg håper å være en støtte for andre. Det er ikke enkelt å ha en psykisk sykdom, symptomene blir møtt med avsky, skrekk, og sinne hos mange. Vi trenger mange røster for at det skal bli enklere å skape forståelse. Dette er min historie, mitt liv, mine opplevelser, noe av det vanskeligste i mitt liv. Respekter det.

Jeg er kommet langt siden denne historien, men ikke langt nok, ikke så langt jeg vil ha kommet.

Dersom du vil kan du gjerne ta kontakt med meg på nerveblogger@gmail.com. Med mindre du vil selge meg noe, selvfølgelig 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Historier