Tag Archives: sorg

Tanker

Ligger i sengen og får ikke sove. Flere uker siden det har vært så ille som i kveld. Prøver å være så stille som mulig, deler nemlig rom med pappa.

Tankene er så mange og begynner å drive til alt for velkjente baner. Gruser meg selv i mentale debatter, ripper opp i gamle sår, plager og piner meg selv. Noen ganger blir det bare sånn og jeg klarer ikke stoppe meg selv. Tar fram alt jeg angrer på, alle gale valg, og ser på dem på nytt. Ser på alt jeg skjemmes over, alt som gjør vondt å tenke på. I tillegg driver tankene mine stadig over til landesorgen i landet vårt.

Det som har skjedd i Oslo og på Utøya har gitt meg en personlig sorg. Jeg har selv vært svært aktiv i ungdomspolitikk og studentpolitikk, jeg var riktignok litt mer venstrevridd enn AUF. Jeg vet utrolig godt hva det betyr å være ung og engasjert i politikken, hvordan miljøet er. Og det er et fantastisk miljø! Selv satt jeg i ungdommens kommunestyre fra jeg var 16 til 18-19, tror jeg. Det var utrolig givende og lærerikt, så jeg tok på meg styreverv i kommunens ungdommsklubb. I tillegg til dette engasjerte jeg meg i Amnesty. I dag fikk jeg vite at en gutt fra denne kommunen er savnet på Utøya. Sannsynligvis er han borte. Han satt/sitter i det samme kommunestyret som jeg gjorde, gikk på klubben og har hørt meg i paneldebatt under skolevalgene. Jeg kjente han ikke, han ble en del av det politiske miljøet etter meg. Kompisen hans var også på Utøya, men kom hjem. Han kjente jeg, han var broren til bestevenninna mi. Kan ikke fatte hva de må ha gått gjennom på fredag.

Jeg sørger for denne gutten fra hjemkommunen min som ikke kom hjem. Sørger for de som ble igjen på øya. Ungdomspolitikk er etter min mening noe av det flotteste vi har i dette landet. Hvordan noen kan ønske å frata samfunnet og ungdommene det er et mysterium for meg. Er på ferie nå og får ikke markert dette på noen måte, men når jeg kommer hjem skal jeg legge ned noen blomster.

Legg igjen en kommentar

Filed under Politikk, Søvn

En kort historie

Jeg har oppdaget et gammelt triks. Hvis jeg bare setter meg ned på en kafè og begynner å skrive, så ramler de rareste ting ut av meg. Desverre har jeg mistet så mange av mine gamle tekster, så jeg får ikke lagt ut dem, men her er dagens:

Historien del 1

Vi suser gjennom lyng og bare vidder. Ikke et tre i sikte, ikke en fugl å se. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd at det ikke fantes liv bortsett fra lav, lyng og mose utenfor disse vinduene. Lukta av støv sitter tungt i kupèen, det nytter vist ikke hva renholderne gjør, lukta går ikke bort. Så de har prøvd å maskere den med ett eller annet vaskemiddel med et hint av sitronduft. Det lukter tog, mennesker og gamle minner, for det er et gammelt tog. Kanskje er det til og med eldre enn tiden selv. Hvordan jeg kom til å sitte her på dette setet, hvor jeg skal, og hvor jeg kom fra vet jeg ikke. Det virker ikke viktig, det er det som er på toget sammen med meg som er viktig. Vi er tre personer til sammen. Ingen av oss har med oss bagasje.

Det sitter en liten jente rett over meg. Uten å ha spurt henne, vet jeg at hun er 6 år gammel. Jeg vil ikke se på henne, men av en eller annen grunn begynner jeg å stirre. Øynene hennes er azurblå, som havet rundt de vakreste stillehavsøyer. De er fylt med salte tårer, som om havet kommer ut av henne men en kraft hun ikke kan kontrollere. Hun river seg i det lyse englehåret sitt, setter neglene i den melkehvite huden, skriker så høyt og med så mye desperasjon, i sin 6 årige stemme at jeg blir kvalm. Men jeg klarer hverken å gripe inn, eller se bort fra henne.

Hun er en furie, og raseriet og sorgen hennes kjenner ingen grenser. Hun ligner mer et dyr, et vesen bestående av kun primale følelser, enn noe annet. Jeg er redd, hun skremmer meg mer enn noe annet noensinne har gjort. På et eller annet vis klarer jeg tilslutt  rive øynene mine fra henne, før jeg faller ned i samme avgrunn, samme desperasjon, som henne.

På andre siden av meg sitter en søt, ung kvinne. Hennes øyne er triste, men samtidig fulle av liv. Som om hun elsker livet, men har funnet ut at kjærligheten ikke er gjengjeldt. Øyne som har sett for mye til at de kan lyse av glede. Selv om hun ser på meg og smiler er de de samme. Jeg får lyst til å nå ut til henne. Spørre hva hun har sett, og hvordan hun fortsatt kan smile. Hvordan hun kan bære sorgen og gleden så tydelig utenpå seg selv. Også hun har melkehvit hud, men håret hennes er mørkt. Hun virker full av en mystisk energi, en kraft som får hendene hennes til å sjelve. Jeg blunker, og når jeg ser på henne igjen ser jeg at til og med luften rundt henne dirrer, og jeg hører en svak summing som om hun er omgitt av elektrisitet. En energi sterk nok til å utføre de utroligste ting. Det er så mye jeg vil si til henne, jeg tror hun har mange svar jeg trenger å høre. Mange sannheter som jeg ennå ikke har sett. Men munnen min beveger seg ikke, ikke en lyd kommer ut av meg, jeg kan ikke annet enn å se på henne, beundre henne og ønske at også jeg var en del av hennes energi.

Øynene våres møtes i lange sekunder. Uten å si noe reiser hun seg opp og begynner å gå mot den gråtende jenta. I det samme fylles jeg av en uforklarlig panikk. Det er noe med den voldsomme energien de begge bestitter som får meg til å tenke på atombomer, detonasjoner, eksplosjoner, døde og forbrente kropper. Apokalypsen. Jeg river meg ut av transen og kaster meg mot dem for å hindre at hendene deres møtes, men jeg er for sen. Kvinnen tar begge hendene til den lille jenta og luften dirrer mer intenst rundt dem. Det sitrer og dirrer så voldsomt at de tilslutt omsluttes av et sterkt hvitt lys. Så sterkt at jeg er sikker på at jeg blir blind for alltid. At disse to skal bli det siste jeg så gjør meg ikke trist eller redd. Jeg får en følelse av at det er sånn det er ment å være.

Lyset er borte nå, og jeg åpner forsiktig øynene igjen. Forberedt på å møte et evig mørke. Det jeg ser får hele kroppen min til å rykke til. Hukommelsen min svikter, dette stemmer ikke. det kan ikke være slik. Jeg ser mitt eget ansikt i et speilbilde. Håret mitt er skittent, i tjafser og står til alle kanter. Jeg har en visshet om at det er lenge siden det har blitt vasket. Jeg er alltid påpasselig med håret mitt, håret skaper kvinnen, nå lukter det oppkast. Leppene mine er blålilla, det samme er ringene rundt de tomme øynene mine. Jeg har på meg en kjortel, og ved albuen min sitter en stor kanyle med tilhørende drypp. Stativet holder jeg i min høyre hånd, knoklene er hvite. Jeg klamrer meg fast til stativet og innser at jeg er på et sykehus. Bortsett fra det er det svart. Døra til toalettet er åpent og jeg ser en kvinnelig sykepleier i 50 årene utenfor. Hun står og venter med en rullestol. Siden det virker som det riktige prøver jeg å gå bort til henne for å sette meg. Beina er ikke mine lengre. Jeg klarer ikke å styre dem, de er så tunge og resten av kroppen min er så svak. Sykepleieren kommer inn i rommet og hjelper meg bort til rullestolen. Jeg lukker øynene, jeg er så sliten av de få skrittene. Etter noe som kan ha vært alt fra 3 sekunder til 3 år er vi framme ved en seng, og hun hjelper meg opp i den. Så knyter hun opp kjortelen min, og jeg innser at jeg er helt naken under. Uten krefter til å ytre et eneste ord til spørsmål eller protest lar jeg henne sette elektroder på plass på kroppen min igjen, en automatisk blodtrykksmåler, EKGen kobles til og flere skjermer begynner å pipe og lyse. Hun stikker meg flere ganger i armen og sier at de ikke fant blodårer på meg, så derfor er kanylen plassert så vondt til. Jeg ser ned på armene mine og de er fulle av blåmerker og bittesmå hull i huden etter alle stikkene. De hadde til og med prøvd i anklene sier hun. Jeg forstår ikke noe av det  hun sier og lukker øynene igjen, og blir borte.

to be continiued

Legg igjen en kommentar

Filed under Historier