Tag Archives: sovemedisin

Medisiner

Sliten nå. Lei av å hele tiden kjenne påminnelsene om sykdommen min på kroppen. Særlig siden jeg føler at jeg i utgangspunktet har det bra nå. Jeg er ikke deprimert bare en del flyktige tanker som gir meg depressive impulser innimellom, og det skal jeg vel klare.

Alikevel så blir jeg så sliten av å måtte se på klokke for å vite om jeg burde bli sulten å spise litt snart før kroppen streiker. Som regel har skjelvingene blitt til risting før jeg kommer på å spise. Dårlige vaner og rutiner. Jeg skjelver hele tiden og plages med å få utført ting som krever litt detaljstyring. Sånn som å få nøkkelen i låsen, skrive for hånd og andre små dagligdagse ting. Det er vanskelig å stå opp og hodet mitt føles som bomull de 4 første timene etter jeg klarer å dra meg ut av sengen.

En annen merkelig effekt jeg har fått etter jeg har begynt å bruke Orifiril og «høyere» doser av Efexor er at jeg ikke gråter. Før kunne jeg gråte hver dag. Gledestårer, når jeg så noe på TV som var trist (Greys Anatomy tok knekken på meg), når jeg ble frustrert og når jeg ble sint. Gråting har alltid føles forløsende for meg, og jeg synes det er godt å gråte i forhold til alternativet. Siden November i fjor har jeg grått 3 ganger. Alle disse tre gangene har vært den siste måneden. Det vil si at jeg gikk i over et halvt år uten noe som helst. For meg er det en bissarro-verden. Siden November har jeg hatt flere drømmer hvor jeg drømmer at jeg gråter og blir lettet over at jeg fortsatt er istand til å gråte. Har noen andre opplevd dette?

Vet  ikke hvilke av de medisinene jeg går på som gjør hva. Kanskje har noen av dere som leser erfaring? Jeg bruker Efexor, Orifiril, Seruquel, Truxal (og Zopiklone når jeg får lov av legen). Brukte Lamictal tidligere, men den hadde jeg ingen effekt av. Har brukt Zyprexa, den ga meg ingen metthetsfølelse, Remeron førte til at jeg la på meg 20 kilo, har prøvd et halvt apotek verdt av «lykkepiller» eller SSRI preparater uten å ha noen merkbar effekt av disse. Bruker Sobril i angstperioder, de gjør at jeg havner i «bomull-land» og er apatisk, ingen konkrete følelser eller tanker.

Det blir ny medisinvurdering på meg iløpet av høsten, så hvis noen har noen tips til meg, så send gjerne inn!

Jeg burde være takknemlig for at bivirkninger er det eneste jeg trenger å tenke på for tiden, og de er en liten pris å betale for å føle seg bedre. Og jeg ER takknemlig for det! Men noen ganger blir jeg bare lei og sliten av det. For all del, de er mye bedre enn depresjonen og angsten! Man kan ikke få i pose å sekk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Detaljer om meg, Medisiner

Start

Dette blir mitt første innlegg i denne bloggen, som forhåpentligvis blir en litt mer meningsfull blogg en de jeg har hatt før. De har vært ganske overfladiske, fordi jeg har gått ut med navn, bilder osv. osv. Det vil jeg foreløbig ikke gjøre her. Jeg vil at den skal være meningsfull, og da vil jeg ikke være redd for at framtidige arbeidsgivere og andre luringer skal finne denne bloggen. Foreløbig.

Så hvorfor anonymitet? Jo, det har så seg slik at jeg har diagnosen bipolar, og jeg kunne tenkt meg å skrive litt om hvordan det er og hvordan det påvirker meg, menneskene og samfunnet rundt meg. Kanskje kommer jeg i kontakt med andre med samme problemstillinger som meg, kanskje ikke?

Jeg har lest andre som blogger om psykiske vansker, og det er av og til godt å lese at det finnes noen andre der ute som kjenner på mange av de samme tingene som jeg gjør. Jeg er ikke alene om å ha det tungt. Jeg vil stemme i med de andre stemmene på internett og vise at jeg er også en som er anneledes, så kanskje blir stemmene våre høye nok til at en dag blir tabuet mindre, og hjelpen bedre. Men jeg er ennå for redd til å gi opplysninger om hvem jeg er.

I dette første innlegget vil jeg bare presentere sykdommen min. Hvordan jeg opplever den, og hvordan psykologien definerer den.

Ordet bipolar gir 19 100 000 treff når du søker det opp på google. Her finner man artikler av varierende seriøsitet. Skal jeg tro noen av de er eneste håp for meg å legge meg inn for livet og begynne elektrosjokkbehandlingen sporenstreks. Mens andre mener at jeg bare bør spise litt mer omega 3 så blir det bedre. Spennet mellom disse to påstandene er beskrivende, for det er litt sånn det føles. Når jeg er veldig syk føles det ut som alt håp er ute og at livet er over, mens hvis jeg er i «ekstra godt humør» (hypoman) som jeg liker å kalle det, så tror jeg det bare er å spise mer fisk, så ordner alt seg.

Bipolar lidelse er en psykisk lidelse der det karakteristiske er at personen  opplever store svingninger i stemningsleiet, i form av forskjellige  kombinasjoner av depresjon, mani, hypomani og blandede episoder. Stemningssvingningene vil ofte gi  betydelig ubehag for pasienten og pårørende. Bipolar lidelse vil også  ofte redusere evnen til over tid å fungere godt sosialt, i utdanning  eller i arbeid. » Takk til Wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Bipolar_lidelse

Denne sykdommen min påvirker hverdagen min enten jeg vil det eller ikke. Det største vedvarende problemet er at jeg sliter med all slags søvnvansker. Får ikke sove uten hjelp fra medisiner. Jeg har hatt dette problemet siden jeg var lita jente, men etter at jeg begynte av og på med sovemedisiner i en alder av 14 har det bare blitt verre og verre for hvert år. Så jeg har blitt kalt alle versjoner av lat på grunn av dette. Det er ikke alle som forstår at når man tar 3 forskjellige medisiner med rød trekant på, så er det vanskelig å våkne om morgenen og komme seg opp og ut i hverdagen. Mer om det en annen gang.

Jeg er oftest plaget med depresjonene som denne sykdommen gir, og det er de som har etterlatt meg med de værste av de varige mènene. Arr, ting jeg ikke skulle sagt, selvmordsforsøk, innleggelser, overdoser, venner og familie fulle av angst, sinne, og frustrasjon. Utallige venner har trukket seg tilbake fra meg og sagt at de ikke klarer mer. Alle har gode grunner, men det sårer alikevel hver gang. For det er ingen som sier det samme til mennesker med alvorlig astma eller diabetes. Mange av mine handlinger, ting jeg gjør eller sier, kan jeg ikke stå for. Jeg mente det ikke, hadde jeg vært frisk ville jeg aldri sagt eller gjort de tingene. Men det nytter ikke. Alle har sin grense og når den er nådd er det ingen vei tilbake. De trekker seg unna, alle som èn. Det skal være sagt at noen kommer tilbake etter en pause, men de fleste forblir en del av fortiden.

Jeg skulle desperat ønske at jeg var kvitt denne sykdommen, selv om jeg har lest at det er mange som er glade for at de har den. Noen kaller den til og med «manisk-kreativ lidelse». Joda, jeg opplever også de kreative bølgene som av og til skyller over meg, og lykken i å være i «livsrus». Men jeg ofrer det glatt for å slippe depresjonene og angsten. Ingenting er verdt det for meg. Men jeg har forsonet meg med at det finnes ingen kur, ingen piller mot møkkete vann, ingen frelse. Bare medisiner som kan gjøre symptomene enklere å håndtere, terapi som kan gjøre tankene mer systematiske. Men til syvende og sist er det deg selv det er opp til. Ingen kommer og redder deg bort fra det hele med en mirakeloperasjon eller en lykkepille. Alt er opp til deg selv, men du får noen redskaper.

Denne bloggen blir altså min historie om hvordan livet mitt har vært; for å lette på mine egne tanker og kanskje for å gi noen andre en følelse av fellesskap. Det blir en historie om hvordan livet mitt er nå, det er vel det blogger handler om. Og hvordan jeg vil at det skal være. Min evige krig med sykdommen min.

1 kommentar

Filed under Uncategorized