Forbanna penger!

Ikke nok med at jobben jeg har vært sykemeldt fra i 11 måneder nå ikke har klart å utbetale det riktige beløpet til meg. De kommer neppe til å gjøre det før neste lønning. Så det var 4000 mindre. Så i dag oppdaga jeg at jeg var 1 skarve dag for sent ute med å levere den siste sykemeldinga, så nå ble det også 2600 kr mindre der også. Jeg hadde et fint budsjett som skulle tillate meg å dra på ferie. Nå er det såvidt jeg får betalt husleia. Arg!

Skal stikke ned på NAV i morgen med sykemeldinga og høre om de kan smette inn resten av beløpet for denne måneden. Trenger virkelig de pengene hvis jeg skal kose meg på Kreta.

Jeg blir så kokende forbanna av å styre med penger og regninger. Jeg blir syk av det. Klarer såvidt å åpne postkassa en gang i uka. Hvis jeg får brev så åpner jeg de som regel ikke før jeg vet jeg har penger til å betale regningene. Det er rett og slett deprimerende. Blir så frustrert når ting ikke går etter planen, trodde alt var i orden.

Reklame

Framtid

Jeg stresser over framtiden. Hva skjuler seg bak neste sving? For det første må jeg finne meg en plass å bo fra 01.April, helst en plass hvor jeg ikke trenger å betale depositum, og hvor det er lov med katt. Det er vanskelig å finne. Særlig siden jeg vil bo alene, men er nå såpass desperat at jeg sender mail på stortsett det meste jeg finner på finn.no og hybel.no.

Så kommer vi til neste ledd i tanketoget, nemlig det faktum at jeg er ferdig utdanna til sommeren. Hva i all verden skal jeg gjøre da? Har lyst til å flytte til Oslo, fordi jeg har flere venner der, og jeg har alt for mange brente broer i Trondheim. Samtidig er det dritskummelt å skulle flytte. Ikke bare blir det ny by, med nye rutiner og ny hverdag. Det blir også en ganske omfattende prosess i forhold til behandling og fastlege. Før jeg i det heletatt kan begynne å tenke på å flytte til Oslo må jeg ha en jobb der. Sist jeg var hos legen begynte hun å snakke om uføre prosenter, at jeg kan være delvis ufør, så jeg trenger NAV kontakter også. Skal jeg flytte til Oslo hadde det jo også vært greit med en plass å bo.

Vil bare slå meg til ro, slå rot. Vil flytte inn et sted hvor jeg skal bo lenge sånn at jeg kan begynne å ha et ordentlig hjem. Har levd nomadelivet hele livet mitt. Har flyttet så mange ganger at jeg har mista tellinga. Det er hvertfall over 20 ganger. Vil ha ro, en jobb og et hjem. Trygge rammer.

Så det kommer kanskje ikke som et sjokk at klokken nå er rundt 03.00 på natten og jeg får ikke sove fordi jeg stresser. Fuck! Får ikke gjort noe fra eller til i natt uansett. Har sendt mailer og skrevet ned frustrasjonene mine (og tatt en chillpill) Kanskje får jeg sove nå?

Hold hodet over vannet

Jeg er ikke i særlig godt humør akkurat nå, noe dette innlegget bærer preg av. Jeg måtte bare få ut all usikkerheten og angsten ett sted, og dette er et ganske bra sted.

Denne dagen har vært berg og dalbane til tusen. Følelsene mine har vært i høyspenn og jeg har fektet unna to mindre angstanfall allerede. Nå har jeg angsten sittende dypt i magen, han har flyttet inn.

Klokken 14.00 begynte magen min å takke nei til dette. Det kjentes ut som en granat gikk av, i magesekken min, eventuelt at jeg uvitende hadde drukket en halvliter napalm. Magesyre-angrep med stor M. Det var flere ganger jeg var oppriktig redd for at jeg skulle prosjektilspy på hun som satt forran meg i forelesningssalen. Kom meg på toalettet og fikk opp litt magesyre og galle.

Så rett etter skolen gikk jeg på apoteket og handlet inn remedier, og deretter gikk jeg for å kjøpe mat. «Mat» er vel å ta litt hardt i. Det eneste jeg har spist de siste dagene har vært Nutrilettbarer og væskeinntaket har jeg prøvd å holde til smoothies eller juice for å få i meg næring. Etter å ha tatt varene ut av posen innser jeg at jeg er tilbake på et spor jeg ikke vil være på, men jeg husker ikke hvordan jeg snudde. Jeg har ikke spiseforstyrrelser, det er bare i perioder at jeg ikke klarer å spise. Det handler ikke om å bli tynn, det handler om at jeg ikke klarer tanken på mat, jeg blir kvalm. Det nærmeste jeg kommer er Nutrilettbarer og biola/smoothies/juice. Det er da bedre enn ingenting. I andre perioder igjen har jeg tendenser til overspising, så hvis du ser på det store bildet går det vel opp i opp.

Frokost, lunch, middag og kveldsmat

Dagens dårlige tanker: Trang til å kvele alle flisespikkerne i salen som vil terpe på «tenk om…» scenarioer. Angst, paranoia, pressende hodepine som om hodet mitt har blitt skrudd fast i en skrustikke.  Frykt, akutt depresjon og følelse av isolasjon. Motløs, trøtt…Mest lyst til å krype inn under dyna hjemme og bli der, helt til noen kommer og henter meg og tar meg med til psykehuset, hvor jeg der kommer til å ligge under dyna resten av livet. Gi opp, full resignasjon. Takk for i kveld.

Til min store skrekk oppdaget jeg i dag at flere av mine med-studenter i kullet har fått praksisplass på steder hvor jeg går/har gått til behandling. Steder hvor det finnes journaler og papirer med alt det mørkeste av det mørke grumset i psyken min. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram med det.  Jeg sa diskre til en av veilederne at jeg gikk til behandling på DPS og ønsket ikke at noen av mine med-studenter skulle lese i journalen min. Hun forsikret meg om at alt blir loggført, og dersom de leser min journal uten avtale med sin veileder er det grunn til å ikke få godkjent praksisen. Jeg kan umulig få dekket alle steder der mine journaler kan lekke ut. Vi er jo utplassert overalt. Det enkleste og beste er vel å si ifra til de jeg vet skal i praksis på disse stedene. Si at jeg går i behandling der og be dem om å ikke lese i mine papirer dersom de får de utdelt som en case studie. Jeg føler meg plutselig veldig naken, og veldig sårbar. Ikke krise-maksimer nå, krise-minimer.

Det er sikkert ikke bare meg som har «mørke hemmeligheter» i journalform på diverse steder spredt rundt i distriktet. Det er sikkert flere som leser gjennom listen i dag og får kaffen i halsen. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste av 75 personer som er redd for at en av de andre skal finne noe gruff. Men fy flate for en ekkel følelse det er. Jeg prøver hardt å krise-minimere og ikke krise-maksimere dette.

Etter gjennomgang av det kommende året får jeg en synkende følelse i magen. Jeg kommer ikke til å klare det. Det er for mye press, for mye jeg må prestere. For mange dager jeg må holde oppe fasaden, for mange dager hvor jeg er nødt til å ha beinhard disiplin mot meg selv. Ser på datoene jeg har fått utdelt og begynner å planlegge. Planlegger når jeg kan bli syk, når jeg kan senke forsvaret ørlitegrann. Bite tennene sammen, holde pusten… Jeg kan ikke komme opp for å puste før i februar, og da kun bare i en uke eller to. Ellers må jeg holde meg oppe. Holde hodet over vannet. Møte opp hver dag, lese hjemme, produsere oppgaver og forberede meg på hjemmeeksamen og muntlig forsvar av den. Samtidig har jeg deltidsjobben å tenke på. Vær så snill, la meg bare klare dette året, så kan jeg få et sammenbrudd neste år. Kan vi ikke gjøre den avtalen kjære Delirium? Gi meg energien nå, så kan vi samle opp galskapen i ett år og vi kan slippe den løs sammen i juni 2011?

Jeg vil gi meg hen

Dagens gode tanker: Glede, spenning, forventningsfull, lettelse, full av energi, pågangsmot, tro på meg selv. Disse tankene var flyktige, men de var der. Hadde også et mindre shoppe sammenbrudd, som jeg kommer tilbake til senere i dag.

Jeg gleder meg til de nye erfaringene, å lære og se de tingene jeg skal se. Å bli et rikere menneske full av kunnskap og kompetanse. Det er innenfor min rekkevidde, og jeg skal klare det. Jeg nekter å gi opp, denne kampen må jeg kjempe meg igjennom. Koste hva det koste vil. Gode resultater vil uunngåelig komme dersom jeg klarer å holde disiplin med meg selv,virkelig vil.

Slagplanen:

• Bygge opp et system av gode hjelpere rundt meg, profesjonelle hjelpere. Få en ordentlig behandler.
• Få utredning på personlighetsforstyrrelse, søvnfase syndrom og mer kunnskap om PTSD og dissosiasjon.
• Få orden på medisinene, følge legens råd om seponering.
• Be om hjelp når jeg trenger det, ikke la det gå for langt. Ikke la det gå til barberblad og skalpel før jeg tør å be om hjelp.
• Få skikk på søvnen min.
• Ikke ta på meg ekstravakter på jobb. Penger er ikke alt, helsa er viktigst.
• Vær åpen og ærlig med hjelperne jeg har til rådighet. Ingen kan hjelpe hvis de ikke vet hva som er galt.
• Få orden på kostholdet.
• Få en plass å bo.
• Krise –MINIMER Word of the day!

Fortsatt denne forfærdelig håpløse frykten og følelsen av desperasjon. Følelsen av å ikke kunne holde hodet over vannet lengre.Om en uke må jeg sannsynligvis kaste alt jeg eier og bo på gata. Jeg klarer ikke å forholde meg til dette stort lengre.

Nå er jeg nødt til å medisinere meg bort til en annen planet, jeg må ha søvn og ro. Kanskje er det bedre når jeg våkner?

Nede på bunnen i det mørke hav
Sitter en liten djevel og gråter
Og vi synes alle synd på han
Til han begynner å le
Da først ser vi alvoret i det
Er det mørke skyer på himmelen
Som kommer seilende på vinden

Og solen skulle stått opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gått ned
Gått ned i havet et sted

Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg flyter
Hvordan føles det å bare sveve med
Jo takk du, så lenge jeg flyr
Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg holder…
Hodet over vannet

Vi hører det blafrer i flaggermusvinger
De er lette å fange, men vi kan ikke sitte stille lenger
Det er til månen vi må forholde oss
Den er som sne, når den glitrer i vannet
Og mye skjer mellom fire vegger
Vi tenker, det er visst derfor vi er

Og solen skulle stått opp
Og varmet min kropp
Men den har allerede gått ned
Gått ned i havet et sted

Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg har tv
Hvordan føles det å bare sveve med
Jo takk du, så lenge jeg flyr
Hvordan føles det å være levende
Jo takk du, så lenge jeg holder…

Hold hodet over vannet

-Prepple Houmb & Morten Abel – Hodet Over Vannet

Grusom synth og gitarsolo parti på denne sangen, men ellers er den veldig fin. Spotify it!