Tag Archives: suicidal

Skuffa, sint og redd

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på Torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var «Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…» Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun » Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…» Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble «Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?» Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Smalt igjen døra og gikk på rommet mitt. Raseriet mitt kokte. De kan ikke hjelpe meg, de vil ikke hjelpe meg, de vil ikke ha meg her engang. Begynte å pakke sammen sakene mine. Til helvette med dem! Vet de ikke at jeg kutta meg i går? Vet de ikke at jeg er suicidal? Begynte å gråte, virkelig strigråte og hulke. Så kom den andre primærkontakten min inn og jeg sa at hun andre hadde sagt at det ikke var vits i at jeg var her, at de ikke kunne hjelpe meg. Så brølte jeg med all min sykdom og all min redsel «Er det virkelig sånn at dere ikke VIL hjelpe meg, at man bare kan få hjelp mellom 08-15.30?!» Jeg ble skremt av min egen stemme, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig.

«Vi vil at du skal dra hjem på permisjon. Kjøp deg noe godt, ring en venn eller se på TV i kveld. Vi vil at du skal lære deg å være hjemme» Jeg har ikke penger, jeg har lagt på meg 7 kilo, jeg har ingen venner. Hva faen er det dere tror som kommer til å skje når jeg drar hjem? Tror dere det blir å gå bra? Jeg har ikke engang kontroll over meg selv.

Så ble det masse krangling, masse grining og masse krøll. Det endte med at jeg dro hjem, gråtende. Brølende. Skuffa, avvist og sint. Min første tanke var, «Nå er det nok, nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke klarer mer. Nå er det slutt». Dro innom butikken og kjøpte meg mat for de siste kronene mine. Virkelig god mat, mitt siste måltid. Så dro jeg hjem og begynte å planlegge slutten. Kom så langt at jeg satt med et fjell av piller i hånda og vannglasset i den andre hånden og tenkte «Farvell». Vet ikke hva som stoppa meg, aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Men det endte med at jeg la alle pillene i en zip-lock pose, satt fra meg vannglasset og la meg i sengen. Sovnet med skalpellen i hånda, uten å gjøre meg noe som helst. Og sov i 20 timer, uten å ha tatt en eneste pille.

Nå er jeg våken. Vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre. Er så utrolig skuffa og sint på DPS, på de jævla pleierne som leker med livet mitt. Snakket med mamma på telefonen og fortalte henne hele historien. Begynte bare å gråte. Føler at det ikke finnes noen hjelp for meg, at ingen vil eller kan hjelpe meg…Men jeg må bare holde fast. Må bare bite tennene sammen og kjempe videre alene. Ingen fleksibilitet, ingen sympati, ingen empati, ingen omsorg. Jeg forventer ingenting lengre, fra og med i dag så har jeg insett at jeg kun har meg selv å stole på. Skal snakke med behandleren min på mandag, og hvis han ikke har noen forsikringer å komme med, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, da har jeg prøvd alt. Jeg er vred!

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Øya

Nok en dag på Øyafestivalen er over, nok så tidlig denne gang. Jeg er fortsatt helt utslitt etter å ha hatt 13 timersvakter to dager på rad. Gjør vondt i alle musklene og er generelt sliten. Så jeg var mest på festivalen i dag for å være sammen med en venninne. Det var koselig å treffe henne igjen, skal møte henne i morgen og.

På tur hjem til Onkel møtte jeg det sureste kvinnemenneske i verden. Jeg var innom Narvesen og spurte om jeg kunne få låne en penn hos henne, noe hun sa ja til og gav meg en penn. Jeg gikk bort til benken for å sette meg ned å bruke den, da hun plutselig tar tak i skulderen min og begynner å kjefte på meg. Hun beskyldte meg for å stjele pennen hennes og var dritforbanna. Jeg ble så perpleks at jeg ikke klarte å si noe annet enn «ja, jeg skulle jo bare få låne den», og hun roper «du stjal den» til meg, før hun går snurt tilbake til Narvesen. Jeg ble helt på gråten av ydmykelse, folk hadde stoppet for å se hva opptrinnet gjaldt og sto å skulte på meg. Etter jeg fikk satt meg ned ble jeg kjempelei meg og sint, så jeg gikk tilbake til narvesen-dama og sa at det hele måtte være en misforståelse og at jeg skulle jo komme tilbake med pennen, og at jeg mente at hun kanskje hadde overreagert. Hun var fortsatt snurt, og sa at siden jeg tok den ut av butikken hadde jeg stjålet den, og at jeg var heldig at hun ikke hadde tilkalt politiet. FOR EN PENN!!! Da hadde hun virkelig klart å gjøre meg forbanna, men for å vise henne at jeg var snill og litt mer voksen enn henne så ba jeg om å få kjøpe en penn av henne. Jeg har aldri vært borti maken. Det er sånne ting som dette som er galt med Oslo. Alle er så mistenksomme og sure. Jeg skal aldri i mitt liv flytte hit. Du ser ikke ett smil på gata, og høflighetsfraser i butikken med kassadama er det bare å glemme. Arg!!! Nok om det, måtte bare få ventilert ut aggresjonen min og vist verden at jeg ikke er en simpel pennetyv.

Gårsdagen var en ganske tung dag for meg. Jeg møtte eksen min tidlig på dagen og det første han gjøre er å skryte av de fine lestene han har fått av sin nye kjæreste i bursdagsgave. Sånne ting burde ikke gå innpå meg, men de gjør det alikevel. Får idiotiske vrangtaner om at jeg aldri kommer til å få meg ny kjæreste og at han ikke liker meg fordi jeg ikke kan strikke…Helt ubrukelig. Så var det Kråkesølvkonsert noe som var helt fantastisk. For de av dere som ikke har hørt om Kråkesølv så er de et band fra Bodø som synger på bodødialekt, noe jeg synes er fantastisk siden jeg er fra Bodø. Det er akkurat som tekstene går dypt inn i hjertet mitt, og jeg kjenner meg sånn igjen i alle sangene. Anbefaler dere alle å høre på det og lese tekstene. Det er nydelig. Jeg hørte sykt mye på Trådnøsting plata deres da jeg hadde kjærlighetssorg, så jeg fikk tårer i øynene under konserten, og gikk å deppa store deler av dagen. Det hele handler vel om hvor ensom jeg føler meg for tiden, og hvor urettferdig alt føles. Det er hverken eksen min, dama hans, eller Kråkesølv sin feil. Det var bare en sånn dag hvor jeg tar alt som skjer som et tegn på min ubrukelighet som menneske. Tankene gikk til selvskading, og det som værre er. Frykter at hvis jeg ikke gjør noe med livet mitt snart, så kommer jeg til å bli suicidal. Tanken har allerede slått meg, men den har bare streifet forbi og ikke satt seg. Ennå…

Bortsett fra det så var det sol i går og det var tørt og deilig. Ble litt solbrent på nesetippen, men det er bare sjarmerende. Fikk også sett Cumshots, noe som var like bra som alltid. Blir litt lei meg på Kristoffer Schaus vegne, for han må være en deprimert, angstfylt og sinna mann for å kunne skrive de tekstene han skriver. Ellers er det intet nytt å melde fra Oslo. Jeg har klart å holde meg helt unna alkohol og selvskading i 17 dager . I morgen er det den store Motorpsycho dagen, og jeg gleder meg sånn!!! Fy faen det kommer til å bli så bra.

Legger ved to tekster av Kråkesølv som jeg kjenner meg selv ekstra godt igjen i. Den første handler for meg om kjærlighetssorg, den andre om det å være psykisk syk.

Hjørnebrikke

du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør

du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya

du va en hjørnebrikke spør mæ ikke koffør
du sto herlig nært men førr dæ va æ en koffert
du kunne vælg å bær dit æ trudde du va opphøyd
ska æ svælg det her eller ska æ rætt vann mot glør

du sa at du ville tebake te da
alt va førrankra men havet lå klart

-Kråkesølv

Waldemar

du e redd førr at æ dør
men æ har vært her før
og tankan mine
går i ring
ingen verdens ting har skjedd
så æ går her og e redd
mens livet blir til
ingenting

ka kan egentlig skje
livet e en klisjé
og nøye som du e
kor fornøyd e du med det
si det du vil si
syng din elegi
så kanskje du kan bli
lykkelig

-Kråkesølv

2 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Hverdag

I´m a neat monster…

«I`m a neat monster». Det er det TV serie seriemorderen Dexter pleier å si. Han liker ikke blod, han blir kvalm og svimmel av det, han har mareritt om det. Alikevel styres han av det han kaller «the dark passenger» som gir han et behov for å drepe og partere. Han forsøker å gjøre det med å lite søl som mulig, plasttrekk over hele rommet, offeret pakket inn i plastfilm. Hans trofèer er ironiskt nok èn dråpe blod på en slide, en på minnelse. Han er eksepsjonelt dyktig til å etterligne menneskelig natur, noe som gjør at han ikke blir tatt. Alle TV tittere heier han fram i det han sniker seg inn på neste offer, vi vil at han skal få stillet blodtørsten sin, at han skal få ro, at han skal få det han trenger.

OBS! Videre lesning på eget ansvar!

«I´m a neat monster» var det som slo meg når jeg kom inn i leiligheten min for en halvtime siden. Jeg har riktig nok ikke drept noen, den eneste personen jeg har påført skade er meg selv. Det eneste sporet av min blodtørst var skalpellen på bordet og litt dopapir med blod på, thats it. Jeg har lært meg selvskadingens tragiske rutine, og perfeksjonert den slik at ingen flekker kommer på sofaen eller teppet.

Hvorfor denne gangen da? Samme svar som sist: «jeg vet ikke.» Fra jeg sto opp i morrest hadde jeg på følelsen av at det ikke var til å unngå. Iløpet av dagen ble det til en visshet og tilslutt reiste jeg meg bare opp, uten forvarsel og så var det gjort. Jeg har ikke grått. Måtte en tur til legevakten denne gangen. Ble ikke så mange sting, men ett er ett for mye. Siden overskriften på alle aviser er «psykotisk drapsmann på rømmen i Trondheim», valgte jeg å ta taxi. Så alt i alt ble det en ganske dyr affære.

Jeg er i ferd med å miste kontrollen i sakte film. Denne gangen kan jeg ikke forstå hvorfor. Det eneste jeg har å klage på er at jeg er ensom. Har ikke sett venner på lang tid. Det er ikke bra å være isolert.

Denne gangen var ikke som de andre jeg har vært på legevakten. De andre gangene har jeg grått, hylt, tryglet, bannet og utaggert på alle vis. Nå var jeg helt rolig, snakket med en fornuftig og saklig stemme. Ingenting i min oppførsel skulle tyde på at jeg var i mental ubalanse. Det eneste var at hendene mine skalv voldsomt, men det kan like gjerne være bivirkninger. Legen spurte ikke om det var i suicidal hensikt, han spurte kun om jeg hadde oppfølgning. Ikke no mer. Vanligvis er det som en runde med 20 spørsmål. Jeg er ikke suicidal.

I morgen må jeg ringe legen min, det blir en kjip runde, og det er min egen feil for at jeg er svak. Hurra for det. Nå skal jeg pusle videre med puslespillet mitt og høre på lydbok til jeg blir trøtt nok til å legge meg. God natt folkens!

4 kommentarer

Filed under Hverdag, Selvskading, Sykdom