Tag Archives: sykepleier

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Medisiner, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Restart

De siste dagene har ikke vært no særlig. Ble mye tull, særlig på torsdag, da jeg bestemte meg for å dra ut. Endte opp med å bli forfærdelig full, ingen kontroll eller hemninger. Det førte til at jeg skadet meg veldig, og legen satte på 29 sting.

De siste dagene har også demonstrert hvordan det finnes 2 forskjellige måter helsepersonell behandler selvskadere. De som bryr seg om pasientene sine, og de som vil straffe pasientene sine. Da jeg måtte sy på onsdag møtte jeg en sykepleier som tilhørte den siste kategorien. For det første så sa hun ingenting til meg, så vidt hun så på meg. Hun hverken stripsa eller limte noen av sårene, hun renset dem ikke engang, kun de som skulle sys. Og hun limte på kompresser, sånn at teipen satt seg i mange av sårene, og la gasbind over der igjen sånn at det satte seg i noen andre sår.

På torsdag møtte jeg en helt fantastisk sykepleier og lege som tok seg veldig god tid. Hun renset sårene mine skikkelig, limte, stripset, renset og la på ordentlige bandager uten lim, og beskyttelsesfilm over stingene. Jeg spurte om hun kunne bytte bandage på den andre armen også, for det gjorde så vondt. Da hadde teipen og gasbindet begynt å gro inn i sårene. Hun var helt sjokkert over hvor dårlig jobb det var blitt gjort dagen før, og jeg ga henne navnet på sykepleieren dagen før. Hun lovte å ta det opp med henne 🙂

Så var det en tur på psykiatrisk sykehus hvor jeg ikke fikk komme på den avdelingen jeg har vært tidligere. Ble satt på et rom og måtte vente på inntakssamtale i en time. Da var jeg ganske dårlig og begynte å bli fyllesyk, så jeg sovna der. Etter inntakssamtalen fikk jeg rom, og tid til å sove. Men jeg fikk ikke sove, så jeg spurte om jeg kunne få gå ut en tur siden det var så fint vær. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde utgang i det heletatt. Noe som gjorde meg ganske irritert. Måtte sende med penger til en ansatt som dro for å kjøpe snus til meg. Så sov jeg litt, spiste et knekkebrød og begynte å føle meg bedre. Etter noen timer kom en veldig hyggelig og kjekk mann inn på rommet og sa at han var den nye behandleren min. Han var veldig hyggelig, og jeg fikk til å åpne meg litt for han.

Etter samtalen følte jeg meg såpass mye bedre at jeg begynte å få lyst til å dra hjem, men tenkte jeg skulle vente til dagen etter for å være sikker. Tiden gikk og det var ingenting å gjøre. Det var 3 andre pasienter  på avdelingen som ikke hadde kontakt med verdenen i det heletatt, og de satt bare å så på dritt på tv. Så i 20.00 tiden klarte jeg ikke mer og ba om å bli skrevet ut. Jeg lovte å ikke drikke mer alkohol eller skade meg selv, og har time på bipolarklinikken på mandag.

I dag har vært en kjempefin dag. Det er sommer og sol for en gangs skyld i byen min. Har vært på Fairytale Cupcakes, shoppa litt smykker og hårpynt på H&M, spist pizza på peppes og kjøpt meg perler. Skal begynne å lage smykker og selge de. Har laget endel fra før til venner og sånt, men tenkte kanskje jeg skulle begynne å selge de litt 🙂 Muligens kommer det en side på bloggen hvor man kan bestille.

Så sånn er det. Veldig mye humørsvigninger opp og ned, men i dag er jeg glad. Armene værker noe sinnsyk og jeg kan ikke skrive for hånd, har sannsynligvis ødelagt noen nerver eller noe sånt. Men nå vil jeg bare være positiv og gå videre. Har kjøpt meg perler slik at jeg kan lage meg selvskadings-motivasjons-armbånd. Har hørt om det tidligere i flere varianter. Mitt skal bestå først av svarte perler. For hver dag uten selvskading får jeg en orange perle og når det går en måned får jeg en gullperle 🙂

Skal legge ut bilder av shoppingturen og armbåndet senere. Nå skal jeg pusle litt puslespill og høre på lydbok. Jeg har bestemt meg nå! Nå skal jeg bli bedre!

1 kommentar

Filed under Hverdag, Selvskading, Sykdom

En kort historie

Jeg har oppdaget et gammelt triks. Hvis jeg bare setter meg ned på en kafè og begynner å skrive, så ramler de rareste ting ut av meg. Desverre har jeg mistet så mange av mine gamle tekster, så jeg får ikke lagt ut dem, men her er dagens:

Historien del 1

Vi suser gjennom lyng og bare vidder. Ikke et tre i sikte, ikke en fugl å se. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd at det ikke fantes liv bortsett fra lav, lyng og mose utenfor disse vinduene. Lukta av støv sitter tungt i kupèen, det nytter vist ikke hva renholderne gjør, lukta går ikke bort. Så de har prøvd å maskere den med ett eller annet vaskemiddel med et hint av sitronduft. Det lukter tog, mennesker og gamle minner, for det er et gammelt tog. Kanskje er det til og med eldre enn tiden selv. Hvordan jeg kom til å sitte her på dette setet, hvor jeg skal, og hvor jeg kom fra vet jeg ikke. Det virker ikke viktig, det er det som er på toget sammen med meg som er viktig. Vi er tre personer til sammen. Ingen av oss har med oss bagasje.

Det sitter en liten jente rett over meg. Uten å ha spurt henne, vet jeg at hun er 6 år gammel. Jeg vil ikke se på henne, men av en eller annen grunn begynner jeg å stirre. Øynene hennes er azurblå, som havet rundt de vakreste stillehavsøyer. De er fylt med salte tårer, som om havet kommer ut av henne men en kraft hun ikke kan kontrollere. Hun river seg i det lyse englehåret sitt, setter neglene i den melkehvite huden, skriker så høyt og med så mye desperasjon, i sin 6 årige stemme at jeg blir kvalm. Men jeg klarer hverken å gripe inn, eller se bort fra henne.

Hun er en furie, og raseriet og sorgen hennes kjenner ingen grenser. Hun ligner mer et dyr, et vesen bestående av kun primale følelser, enn noe annet. Jeg er redd, hun skremmer meg mer enn noe annet noensinne har gjort. På et eller annet vis klarer jeg tilslutt  rive øynene mine fra henne, før jeg faller ned i samme avgrunn, samme desperasjon, som henne.

På andre siden av meg sitter en søt, ung kvinne. Hennes øyne er triste, men samtidig fulle av liv. Som om hun elsker livet, men har funnet ut at kjærligheten ikke er gjengjeldt. Øyne som har sett for mye til at de kan lyse av glede. Selv om hun ser på meg og smiler er de de samme. Jeg får lyst til å nå ut til henne. Spørre hva hun har sett, og hvordan hun fortsatt kan smile. Hvordan hun kan bære sorgen og gleden så tydelig utenpå seg selv. Også hun har melkehvit hud, men håret hennes er mørkt. Hun virker full av en mystisk energi, en kraft som får hendene hennes til å sjelve. Jeg blunker, og når jeg ser på henne igjen ser jeg at til og med luften rundt henne dirrer, og jeg hører en svak summing som om hun er omgitt av elektrisitet. En energi sterk nok til å utføre de utroligste ting. Det er så mye jeg vil si til henne, jeg tror hun har mange svar jeg trenger å høre. Mange sannheter som jeg ennå ikke har sett. Men munnen min beveger seg ikke, ikke en lyd kommer ut av meg, jeg kan ikke annet enn å se på henne, beundre henne og ønske at også jeg var en del av hennes energi.

Øynene våres møtes i lange sekunder. Uten å si noe reiser hun seg opp og begynner å gå mot den gråtende jenta. I det samme fylles jeg av en uforklarlig panikk. Det er noe med den voldsomme energien de begge bestitter som får meg til å tenke på atombomer, detonasjoner, eksplosjoner, døde og forbrente kropper. Apokalypsen. Jeg river meg ut av transen og kaster meg mot dem for å hindre at hendene deres møtes, men jeg er for sen. Kvinnen tar begge hendene til den lille jenta og luften dirrer mer intenst rundt dem. Det sitrer og dirrer så voldsomt at de tilslutt omsluttes av et sterkt hvitt lys. Så sterkt at jeg er sikker på at jeg blir blind for alltid. At disse to skal bli det siste jeg så gjør meg ikke trist eller redd. Jeg får en følelse av at det er sånn det er ment å være.

Lyset er borte nå, og jeg åpner forsiktig øynene igjen. Forberedt på å møte et evig mørke. Det jeg ser får hele kroppen min til å rykke til. Hukommelsen min svikter, dette stemmer ikke. det kan ikke være slik. Jeg ser mitt eget ansikt i et speilbilde. Håret mitt er skittent, i tjafser og står til alle kanter. Jeg har en visshet om at det er lenge siden det har blitt vasket. Jeg er alltid påpasselig med håret mitt, håret skaper kvinnen, nå lukter det oppkast. Leppene mine er blålilla, det samme er ringene rundt de tomme øynene mine. Jeg har på meg en kjortel, og ved albuen min sitter en stor kanyle med tilhørende drypp. Stativet holder jeg i min høyre hånd, knoklene er hvite. Jeg klamrer meg fast til stativet og innser at jeg er på et sykehus. Bortsett fra det er det svart. Døra til toalettet er åpent og jeg ser en kvinnelig sykepleier i 50 årene utenfor. Hun står og venter med en rullestol. Siden det virker som det riktige prøver jeg å gå bort til henne for å sette meg. Beina er ikke mine lengre. Jeg klarer ikke å styre dem, de er så tunge og resten av kroppen min er så svak. Sykepleieren kommer inn i rommet og hjelper meg bort til rullestolen. Jeg lukker øynene, jeg er så sliten av de få skrittene. Etter noe som kan ha vært alt fra 3 sekunder til 3 år er vi framme ved en seng, og hun hjelper meg opp i den. Så knyter hun opp kjortelen min, og jeg innser at jeg er helt naken under. Uten krefter til å ytre et eneste ord til spørsmål eller protest lar jeg henne sette elektroder på plass på kroppen min igjen, en automatisk blodtrykksmåler, EKGen kobles til og flere skjermer begynner å pipe og lyse. Hun stikker meg flere ganger i armen og sier at de ikke fant blodårer på meg, så derfor er kanylen plassert så vondt til. Jeg ser ned på armene mine og de er fulle av blåmerker og bittesmå hull i huden etter alle stikkene. De hadde til og med prøvd i anklene sier hun. Jeg forstår ikke noe av det  hun sier og lukker øynene igjen, og blir borte.

to be continiued

Legg igjen en kommentar

Filed under Historier