Ligger i sengen og får ikke sove. Flere uker siden det har vært så ille som i kveld. Prøver å være så stille som mulig, deler nemlig rom med pappa.
Tankene er så mange og begynner å drive til alt for velkjente baner. Gruser meg selv i mentale debatter, ripper opp i gamle sår, plager og piner meg selv. Noen ganger blir det bare sånn og jeg klarer ikke stoppe meg selv. Tar fram alt jeg angrer på, alle gale valg, og ser på dem på nytt. Ser på alt jeg skjemmes over, alt som gjør vondt å tenke på. I tillegg driver tankene mine stadig over til landesorgen i landet vårt.
Det som har skjedd i Oslo og på Utøya har gitt meg en personlig sorg. Jeg har selv vært svært aktiv i ungdomspolitikk og studentpolitikk, jeg var riktignok litt mer venstrevridd enn AUF. Jeg vet utrolig godt hva det betyr å være ung og engasjert i politikken, hvordan miljøet er. Og det er et fantastisk miljø! Selv satt jeg i ungdommens kommunestyre fra jeg var 16 til 18-19, tror jeg. Det var utrolig givende og lærerikt, så jeg tok på meg styreverv i kommunens ungdommsklubb. I tillegg til dette engasjerte jeg meg i Amnesty. I dag fikk jeg vite at en gutt fra denne kommunen er savnet på Utøya. Sannsynligvis er han borte. Han satt/sitter i det samme kommunestyret som jeg gjorde, gikk på klubben og har hørt meg i paneldebatt under skolevalgene. Jeg kjente han ikke, han ble en del av det politiske miljøet etter meg. Kompisen hans var også på Utøya, men kom hjem. Han kjente jeg, han var broren til bestevenninna mi. Kan ikke fatte hva de må ha gått gjennom på fredag.
Jeg sørger for denne gutten fra hjemkommunen min som ikke kom hjem. Sørger for de som ble igjen på øya. Ungdomspolitikk er etter min mening noe av det flotteste vi har i dette landet. Hvordan noen kan ønske å frata samfunnet og ungdommene det er et mysterium for meg. Er på ferie nå og får ikke markert dette på noen måte, men når jeg kommer hjem skal jeg legge ned noen blomster.
Nerve 