Tanker

Ligger i sengen og får ikke sove. Flere uker siden det har vært så ille som i kveld. Prøver å være så stille som mulig, deler nemlig rom med pappa.

Tankene er så mange og begynner å drive til alt for velkjente baner. Gruser meg selv i mentale debatter, ripper opp i gamle sår, plager og piner meg selv. Noen ganger blir det bare sånn og jeg klarer ikke stoppe meg selv. Tar fram alt jeg angrer på, alle gale valg, og ser på dem på nytt. Ser på alt jeg skjemmes over, alt som gjør vondt å tenke på. I tillegg driver tankene mine stadig over til landesorgen i landet vårt.

Det som har skjedd i Oslo og på Utøya har gitt meg en personlig sorg. Jeg har selv vært svært aktiv i ungdomspolitikk og studentpolitikk, jeg var riktignok litt mer venstrevridd enn AUF. Jeg vet utrolig godt hva det betyr å være ung og engasjert i politikken, hvordan miljøet er. Og det er et fantastisk miljø! Selv satt jeg i ungdommens kommunestyre fra jeg var 16 til 18-19, tror jeg. Det var utrolig givende og lærerikt, så jeg tok på meg styreverv i kommunens ungdommsklubb. I tillegg til dette engasjerte jeg meg i Amnesty. I dag fikk jeg vite at en gutt fra denne kommunen er savnet på Utøya. Sannsynligvis er han borte. Han satt/sitter i det samme kommunestyret som jeg gjorde, gikk på klubben og har hørt meg i paneldebatt under skolevalgene. Jeg kjente han ikke, han ble en del av det politiske miljøet etter meg. Kompisen hans var også på Utøya, men kom hjem. Han kjente jeg, han var broren til bestevenninna mi. Kan ikke fatte hva de må ha gått gjennom på fredag.

Jeg sørger for denne gutten fra hjemkommunen min som ikke kom hjem. Sørger for de som ble igjen på øya. Ungdomspolitikk er etter min mening noe av det flotteste vi har i dette landet. Hvordan noen kan ønske å frata samfunnet og ungdommene det er et mysterium for meg. Er på ferie nå og får ikke markert dette på noen måte, men når jeg kommer hjem skal jeg legge ned noen blomster.

Reklame

Oslo og Utøya

I dag har vært en spesiell dag for alle nordmenn, det er jeg sikker på. Selv har jeg sittet med gråten i halsen og vondt i magen forran TV skjermen siden klokken 4 i dag. I firetiden fikk bestemor en telefon og fløy som et uvær ned i kjelleren for å skru på TV en. Hun ropte «Det har vært en stor eksplosjon i Oslo». Jeg gikk ned og satt meg i trappa for å se, regna med det var en gasseksplosjon eller noe, men sånn var det ikke. Etterhvert begynte jeg å innse alvoret i situasjonen og satte meg nede i kjellerstua for å få med meg detaljene. Bildene var grusomme å se på. Jeg så gater jeg har gått i hundrevis av ganger, skadde mennesker, mennesker i sjokk, total panikk. Da meldingene begynte å komme inn fra Utøya vrengte det seg virkelig i magen min. Alle ungdommene som var fanget på øya med en våpendesperado etter dem. Jeg så for meg panikken de måtte oppleve, hvordan de i panikk heiv av seg klærne og la på svøm for å slippe unna. Rundt 600 ungdommer som kjempet for livet sitt.

Det er så uvirkelig at jeg har nesten ikke ord. Terrorisme handler om frykt, og det å spre frykt. Da jeg så bildene på TVen, flippet gjennom alle kanalene, NRK, TV2, BBC, Fox, CNN og alle sendte de samme grusomme bildene kjente jeg en enorm frykt inni meg. Det skjer ikke lengre i USA, England, Irland, Palestina, Spania. Bombene og våpendesperadoene er her også. Følelsen gikk over til angst. Jeg kunne like gjerne vært på ferie i Oslo, da jeg var yngre hadde jeg alltid lyst til å dra til Utøya. Det kunne like gjerne vært meg. Det kunne like gjerne vært folk jeg kjenner. Gikk på facebook og forsikret meg om at folkene jeg kjente i Oslo var i orden. Men frykten ble ikke borte. Selv om det ikke skjedde med meg skjedde det med noen. Det skjedde med mange. I vårt lille land er vi alle berørt av dette. Tenk om det skjer igjen, tenk om det skjer når jeg skal ut å fly om 2 uker. Tenk om det skjer i morgen når onkelen min og søskenbarnet mitt skal ut å fly.

Jeg holdt på å spinne ut av kontroll av frykt helt til jeg innså at det er det som er målet til denne personen/disse personene som står bak dette. Han/de vil at jeg skal bli paralysert og redd. Han/de vil skade alle i Norge, vil ødelegge oss med frykt. Vi har blitt utsatt for et psykisk angrep i tillegg til det fysiske. Vi må holde hodet kaldt, ikke hoppe til konklusjoner. Vår statsminister Jens Stoltenberg hadde en flott tale syntes jeg.

«Ingen skal bombe oss til taushet. Ingen skal skyte oss til taushet.»

«Vårt svar på vold er MER DEMOKRATI»

Jeg har aldri hatt så mye over for Jens, men i dag lyktes han i å betrygge meg litt.

Til slutt vil jeg gi min kondolanse til alle som har mistet noen i dag. Det er urettferdig og meningsløst. Hele Norge sørger med dere.