Livet mitt har vært preget av selvskading siden jeg var i begynnelsen av tenårene. Det har vært en periode på 1 og et halvt år hvor jeg ikke skadet meg, og jeg vet at det er mulig å slutte helt. Nå har jeg vært inne i en periode med mye selvskading, men har bestemt meg for at nå skal jeg slutte. Jeg har derfor laget en liste over forskjellige strategier man kan bruke for å mestre selvskadingstankene. Noen av tipsene er fra mitt eget hode, andre er tips fra andre og noe har jeg funnet på det store internettet. Dette er like mye for meg selv som for alle andre der ute.
lister
- Skriv ned en liste over de tingene som motiverer deg til å slutte med selvskadingen. Noen velger å skrive det ned pådekorative kort eller post-it lapper som de kan henge på en korktavle eller lignende. Vær kreativ. Jeg har skrevet det ned på et ark.
- Skriv en liste over de negative konsekvensene av selvskading.
- Ha bilder av famile på veggen. Jeg synes det hjelper å ha bilder av familien min på veggen, fordi det minner meg på at de er glade i meg, og får vondt når jeg har det vondt.
- Lag deg et motiverings armbånd. Dette er et tips jeg fant på internett og selv har begynt å ta i bruk. Kjøp tråd og perler i forskjellige farger. Eksempel: 30 sorte perler for å representere hver dag i måneden. For hver dag du ikke skader deg selv legger du på en orange perle og tar bort en sort perle. Når du har klart en måned begynner du med et armbånd som er helt orange og setter på en gullperle for hver måned uten selvskading. Det finnes mange forskjellige måter å gjøre det på.
Armbånd
«An orange ribbon or orange-and-white ribbon is an awareness ribbon for Self Injury Awareness Day (SIAD)
(March 1). SIAD promotes awareness and support of those people who self harm. They were formerly colored red, blue and black.»
- Dersom du ikke allerede er inne i psykiatrien eller har god kontakt med en fastlege om selvskadingen anbefaler jeg å forsøke å gjøre det. Det kan være vanskelig å starte opp en samtale med en lege om selvskading, men
orange perler
det er mye bedre å ha en fagperson du kan betro deg til. Dersom du ikke stoler på den legen du har, så skaff deg en ny! Du kan bytte fastlege 3 ganger i året, noe som kan gjøres her.
- Finn gode avledningsmanøvre. Hvilke ting er det som får deg til å tenke på noe annet? Det kan være å se på TV, strikke, ringe en venn, gå en tur eller hva som helst, så lenge det ikke omhandler smerte.
- For meg hjelper det å skrive ned følelsene mine. Mental Helse har en internett-tjeneste som heter sidetmedord.no. Her kan du skrive ned hva som helst og sende inn. Det er taushetsbelagt og du får svar innen 3 dager. Et annet tips er å opprette en blogg eller skrive dagbok.
- Er du kreativ eller har en hobby av noe slag, så bruk den for det den er verdt. Gjør hjernen opptatt med noe annet, noe skapende. Ta bilder, sy, skrive, male, tegne osv. Få ut de negative tankene på en ny måte gjennom å være kreativ.
- Kast barberhøvelen. Det har jeg gjort. Du trenger ikke å gå rundt som en huleboer av den grunn du kan enten vokse leggene, noe jeg synes er veldig greit og lite smertefult, eller du kan kjøpe hårfjerningskrem. Veet har mange fine produkter, her er en oversikt.
Hårfjerningsprodukter
- Dersom ingen av disse tingene hjelper prøv å hold en isbit i hånden til den smelter, riv i stykker papir og krøll det sammen, slå i en madrass eller pute. Ikke gi deg hen til selvskadingen.
Har du andre tips/strategier? Skriv en kommentar!
Nerve 
Veldig bra tips!
selvskading hjelper ikke, det gjør bare problemet mer komplekst og verre. det lille utløpet man får gjennom fysisk smerte er ikke verdt all den skammen og psykiske smerten. det er en ond sirkel.
Jeg er visst nysgjerrig av natur.
Jeg stupte hodekråke ned trappa heime med vilje som toåring fordi jeg lurte på hvordan det ville føles… gikk bra helt til jeg kjørte huet i kommoden som stod i bunnen av den trappa.
Som nevnt, psykologen min sa at det var et sunt utløp for frykt/sinne/depresjon/hva nå enn det egentlig var, så det var kanskje det hun mente? At jeg unngikk den onde sirkelen?
Som nevnt tidligere (tror jeg?) har jeg aldri påført meg selv fysisk skade med vilje. Jeg kunne vel lett ha gått den veien som tenåring, men en generell «frykt» for all things sykehus/sykeuspersonell tror jeg stoppa meg.
I stedet gjorde jeg noe som jeg selv synes er litt skremmende å tenke på, men psykologen min mente det var et sunt utløp: Mamma ble syk (kreft) da jeg var 13, og siden mamma var (er) den personen i livet mitt som alltid har vært der, ble jeg naturlig nok livredd for at hun ikke skulle være der lenger.
Jeg fantaserte om helt ville ulykker og katastrofer som rammet mamma (og pappa) – og tenkte på hva som ville skje med meg hvis foreldrene mine (men mest mamma) døde. Jeg gråt, og gråt, og gråt meg selv i søvn av utmattelsen.
Det var vondt og tungt, men det var det jeg gjorde framfor å forflytte smerten over på fysisk smerte. Jeg må innrømme jeg til tider har lurt på om selvskading ville ha «hjulpet»… ville jeg ha følt meg litt bedre der og da om jeg hadde kutta meg selv? Jeg vet ikke.