Noen å snakke med

Fikk en kommentar på forrige innlegg fra Morild som fikk meg til å tenke litt. Har jeg egentlig noen å snakke med om disse tingene jeg har følt i det siste? På en måte ja, og på en annet måte nei.

For det første bøe jeg utskrevet fra psykiatrien i Juni. Behandler mente jeg var såpass stabil og symptomfri at det ville gå greit. Jeg var enig i det og glad for å slippe å bruke mer tid til terapi. Kanskje var det litt for tidlig, ting skjer jo stadig i livet som gjør at grumset kommer til overflaten igjen.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om dette. Etter at jeg flyttet nordover har jeg bare hatt overfladisk kontakt men enkelte. Føler at jeg har belastet dem nok. De har sett meg syk og hørt meg fortelle så mange ganger at jeg vet det blir et ork å høre på.

Så har jeg jo vær mer eller mindre frisk/stabil i nesten et år. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på hvor flott jeg har blitt etter jeg ble stabil, hvilket «tull» det var jeg holdt på med før. Enkelte familie medlemmer har sagt at de ikke syntes jeg var noe særlig før, fordi jeg var så vanskelig. Jeg har separert meg sånn fra sykdom det siste året at det å innrømme at jeg er litt dårlig igjen ikke blir verdt det. Jeg er mer tjent med å opprettholde imaget av den stabile, voksne meg, enn å lufte tankene mine og si hvordan jeg har det.

Enkelte i familien kan jeg fortelle litt til. De vet at jeg har en del angst for tiden, men ikke mer enn det. Kanskje ser de det på meg av og til, men jeg vet ikke. Har alltid lurt på hvor mye andre mennesker kan se av hvordan jeg har det.

Jeg får utløp for mye på bloggen min. Derfor skriver jeg mest når jeg har det vondt. Jeg har blitt bevisst på å ikke snakke så mye om sykdom, selv om jeg alltid trodde det var løsningen før. Men nå er jeg så redd for å virke rar eller støte folk bort fra meg at jeg lar vær. Selv om jeg har brennende lyst noen ganger, så legger jeg tann for tunge og svelger det meg. Her på bloggen er det lettere, ingen behøver å lese dette, ingen pinlig stillhet eller rare blikk.

Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

Sorte hull

I kveld skyller det over meg. Følelsen av å falle gjennom meg selv. Et sort hull har åpnet seg igjen inni meg. Sakte men sikkert river det løs deler av meg, sluker meg bit for bit. Om jeg ikke får lukket det snart kommer alle de gode tingene i livet mitt, de tingene jeg har oppnådd det siste året, til å forsvinne. Etterlate meg som et tomt skall…igjen.

Jeg føler meg så utrolig sårbar. Jeg er redd for å dusje og redd for mørket. Redd for å vise at jeg er sårbar og har det vondt. Redd for å være en plage for de rundt meg. Samtidig kjenner jeg dragningen mot det mørke i meg. En del av meg lengter inn i utslettelsen det sorte hullet tilbyr. Kjenner en kribling i huden, som om den lengter etter smerten. En håpløshet jeg så gjerne bare vil kamuflere bak piller, bare ta angstmedisinen og leve livet i en halvdøs.

Men nei. Jeg gir ikke etter. Jeg vil bare slippe taket, falle ned kaninhullet. Men jeg har oppnådd for mye, alt for mye står på spill. Så jeg klamrer meg fast og håper jeg klarer å ri av stormen.

Alt dette har blitt utløst av han som alltid klarer å vippe meg av pinnen. Nemlig min far. Han har stukket og tatt med seg søstra mi. En uke før jeg skulle på besøk til han. Ingen hadebra, han bare dro. Og hver gang han gjør sånne ting, sårer meg, så rippes alle de vonde tingene opp igjen. Som en demning som brister. Og jeg blir 7 år igjen, ute av stand til å ta til motmæle eller gjøre noe som helst. Så jeg tæres ned til depresjonen og angsten tar tak.

Angst?

Det har vært litt slark i hodet i det siste. Noe som rører seg igjen som irriterer meg. Ekle fornemmelser og følelser kommer oftere og oftere.

I går var jeg på grilling med kollegaer fra jobb. Mens vi satt rundt bordet og prata begynte ting å rase sammen inni hodet mitt. Først var det bare en rar følelse av distanse. Som om jeg ble fadet ut av virkeligheten. Etterhvert kom redselen. Jeg føle at alle rundt bordet kunne se at jeg var rar. Jeg så for meg alt de tenkte om meg, nesten sånn at jeg hørte tankene deres. Det ble vanskeligere å puste, det kom et trykk over brystet. Jeg merket at jeg fiklet mye og nervøst med hende og bare satt og så tomt ut i lufta forran meg. Jeg ble utrolig svett på hendene og alt føltes galt, så veldig galt. Hørte samtalen rundt meg men klarte ikke å snakke, jeg var paralysert og ba om at de ikke skulle se det. Jeg forsøkte å konsentrere meg om hva de snakket om, men jeg klarte ikke å holde tråden lenge. Og sånn fortsatte det. Et par ganger roet det seg litt så jeg fikk skutt inn et «hm» eller «jøss» i samtalen, som en slags kamuflasje. Heldigvis var kvelden snart slutt og jeg roet meg litt.

I bilen på turen hjem blusset det opp igjen. Heldigvis satt jeg alene bak. Jeg ble overbevist om at jeg var i ferd med å dø, at trykket over brystet og nummenheten i kroppen var et hjerteinfarkt. Rasjonelt viste jeg at det ikke var tilfelle, men tenk om… Også videre. Jo mer jeg forsøkte å ikke tenke på hjerteinfarkt jo mer overbevist ble jeg om at det var det jeg hadde. De andre i bilen begynte å reagere på pustingen min og spurte om jeg var bilsyk. «litt» klarte jeg å kvekke fram. Jeg følte ikke jeg kunne si «nei, jeg tror jeg har et hjerteinfarkt. Jeg vet jeg bare er 24, men nå tror jeg at jeg er i ferd med å dø!».

Nei, jeg sa ikke det. Jeg bet tennene sammen, bokstaveligtalt og kjempet meg igjennom det. Selvfølgelig var det bare et angstanfall, antagelig begrunnet i at jeg føler at jeg skjuler mye av meg selv ovenfor kollegaer. Noen vet litt andre vet ingenting. Og når samtaleemnet begynte å kretse rundt psykiatri og jeg ikke kunne si noe fikk jeg angst. Så enkelt og så jævlig var det.