Angst?

Det har vært litt slark i hodet i det siste. Noe som rører seg igjen som irriterer meg. Ekle fornemmelser og følelser kommer oftere og oftere.

I går var jeg på grilling med kollegaer fra jobb. Mens vi satt rundt bordet og prata begynte ting å rase sammen inni hodet mitt. Først var det bare en rar følelse av distanse. Som om jeg ble fadet ut av virkeligheten. Etterhvert kom redselen. Jeg føle at alle rundt bordet kunne se at jeg var rar. Jeg så for meg alt de tenkte om meg, nesten sånn at jeg hørte tankene deres. Det ble vanskeligere å puste, det kom et trykk over brystet. Jeg merket at jeg fiklet mye og nervøst med hende og bare satt og så tomt ut i lufta forran meg. Jeg ble utrolig svett på hendene og alt føltes galt, så veldig galt. Hørte samtalen rundt meg men klarte ikke å snakke, jeg var paralysert og ba om at de ikke skulle se det. Jeg forsøkte å konsentrere meg om hva de snakket om, men jeg klarte ikke å holde tråden lenge. Og sånn fortsatte det. Et par ganger roet det seg litt så jeg fikk skutt inn et «hm» eller «jøss» i samtalen, som en slags kamuflasje. Heldigvis var kvelden snart slutt og jeg roet meg litt.

I bilen på turen hjem blusset det opp igjen. Heldigvis satt jeg alene bak. Jeg ble overbevist om at jeg var i ferd med å dø, at trykket over brystet og nummenheten i kroppen var et hjerteinfarkt. Rasjonelt viste jeg at det ikke var tilfelle, men tenk om… Også videre. Jo mer jeg forsøkte å ikke tenke på hjerteinfarkt jo mer overbevist ble jeg om at det var det jeg hadde. De andre i bilen begynte å reagere på pustingen min og spurte om jeg var bilsyk. «litt» klarte jeg å kvekke fram. Jeg følte ikke jeg kunne si «nei, jeg tror jeg har et hjerteinfarkt. Jeg vet jeg bare er 24, men nå tror jeg at jeg er i ferd med å dø!».

Nei, jeg sa ikke det. Jeg bet tennene sammen, bokstaveligtalt og kjempet meg igjennom det. Selvfølgelig var det bare et angstanfall, antagelig begrunnet i at jeg føler at jeg skjuler mye av meg selv ovenfor kollegaer. Noen vet litt andre vet ingenting. Og når samtaleemnet begynte å kretse rundt psykiatri og jeg ikke kunne si noe fikk jeg angst. Så enkelt og så jævlig var det.

Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

Fysikk?

Jeg lar meg så utrolig fort rive med når jeg facineres av noe nytt. Denne gangen er det kanskje ikke akkurat helt nytt, men mit ønske om å ta en del i det er nytt.

Har alltid vært facinert av vitenskap, særlig fysikk. I det siste har jeg vært enda mer sulten på ny kunnskap, og har sett mange videoer på nettet blandt annet. Så i all min forvillelse har jeg fått et ønske om å ta opp realfag. Det eneste jeg hadde på videregående var 1MY, som det het på den tiden. Det enkleste innen matte på videregående. Jeg gikk på musikklinja og hadde ingen ambisjoner når det kom til realfag. I tillegg var jeg kanske psykiskt ute å kjøre det året vi hadde matte, så jeg gjorde det ikke så bra. De 2-3 siste månedene var jeg ikke på en eneste mattetime fordi jeg rett og slett ikke klarte å fokusere. Ble bare sittende å stirre ned i rutearket.

Vet ikke hvorfor jeg tror at jeg skal kunne få det til nå, men av en eller annen grunn har jeg skikkelig lyst til å prøve. Problemet er at jeg vet ikke om jeg tror det er gjennomførbart i det heletatt. Jeg må i såfall nå ta R1 og R2, som er hard core matte, pluss Fysikk 1. Har undersøkt i forhold til forberedelses kurs og slikt. Det finnes, og er ikke så dyrt. Men alikevel, tenk om jeg mislykkes katastrofalt? Når jeg fortalte dette til mamma lo hun bare av meg, og på spørsmål om hun trodde jeg hadde en sjans til å klare det var svaret nei. Takk for den mamma.

Vet ikke hva jeg ender opp med. Sannsynligvis skrinlegger jeg hele greia, det er det jeg pleier å gjøre etter en stund. Jeg blir glødene engasjert i noen måneder også fader det ut. Men akkurat nå har jeg lyst. Skriver mest for å sortere litt i hodet nå. Mye tanker i et trøtt hode i dag.

Frustrert

Slitsom dag i dag. Omtrent noe av det første som skjedde da jeg kom på jobb var at noen spurte meg om jeg er gravid. Igjen. Andre gang på under et halvår. Hadde på meg samme kjole begge gangene, så kanskje jeg skal kaste den kjolen. Vet ikke helt hvorfor, men det spørsmålet var med på å ødelegge hele dagen min. Ble selvfølgelig utrolig selvbevisst, og prøvde hele tiden å trekke inn magen og holde hendene forran. Teit, men sant.

Det er alle småtingene som samler seg opp og vipper meg litt av pinnen. Da jeg kom hjem var jeg i rimelig dårlig humør, uheldigvis var min mor også det så vi krangla. Etter det har jeg vært sint, frustrert og rastløs. Har ikke hatt det sånn på lenge. Kjenner igjen kløen i hodet og i ryggraden. En bitterhet som setter seg i kroppen. Til slutt holdt jeg på å sprekke. Lillebroren min lekte med en ballong rett utenfor døren min. Jeg har et rom på ca 10kvm hvor jeg kan trekke meg tilbake, min plass. Det er ikke nok. Jeg trenger noe eget, trenger å ha tingene mine rundt meg, trenger å kunne ha det helt forbanna stille hvis jeg vil. Holder på å bli gal av kranglingen til foreldrene mine, maset til lillebroren min og den konstante gnålinga. Jeg vil nyse høyt hvis jeg føler for det for svarte, jeg trenger ikke å bli hysjet på.

Som sagt holdt jeg på å sprekke, så jeg gikk meg en tur ut. Det er for tiden sterk kuling/liten storm og regn. Deilig. Fikk gått ut litt frustrasjon. Regnet i ansiktet og vinden som river i kroppen er  med på å drive ut sinnet. Men bare til en viss grad. Jeg er fortsatt frustrert, men tror jeg skal klare å bevare husfreden en stund til. Hadde jeg ikke hatt så lite penger og leiemarkedet hadde vært litt billigere så hadde jeg flytta ut i morgen den dag. Tror mye av frustrasjonen min kommer av at jeg ikke ser hvordan jeg noen sinne skal kunne få råd til å flytte. Ikke når jeg ikke har noen jobb, og NAV er såpass lite samarbeidsvillig…

Satser på at jeg føler meg bedre etter en god natts søvn. Pleier å hjelpe.

Hvor går veien?

Sykdommen min er stille for tiden. Ingen merkbare symptomer, bare bølger i vannet av og til. Nesten så jeg kan føle at noe inni meg rører seg men det kommer ikke ut. Det er som om sykdommen er inni meg fortsatt, men er avkuttet fra bevisstheten min. Jeg føler den ikke emosjonelt, det er jeg som har kontroll nå. Jeg som holder rattet og finner veien. Ennå veldig usikker på hvor veien går, det går sakte men sikkert framover.

Har brukt tiden på å få meg en døgnrytme, være med familie, prøve meg ut i jobb, bli trygg på meg selv og finne it hvem jeg er. Føler meg anneledes enn for et år siden, jeg var noen andre da. Liker litt den jeg er nå. Prøver å være fornuftig og gå på line. 7 måneder uten selvskading, uten depresjon, uten mani. 7 måneder tilnærmet symptomfri. Det er lov å ha håp for framtiden nå.

Første dag

Første dag i ny «jobb» i dag. Det gikk veldig greit og jeg ser fram til å fortsette å jobbe der. Det som er kjipt er at jeg ikke får lønn. Jeg får jo AAP, men jeg får ikke noe ekstra fordi jeg jobber. Jeg kunne like gjerne sittet hjemme (som jeg jo har gjort de siste månedene) og alikevel fått like mye penger. Men, men, langsiktige mål og alt det der. Synes bare det er litt ironiskt at de jeg jobber med (brukerne) får mer penger enn meg. Det går seg vel til, men litt bittert er det.

Folka er veldig hyggelige og arbeidsoppgavene forholdsvis greie. Jobben går stortsett ut på å sørge for at folk har det bra og gjør det de skal. Alt var egentlig bra bortsett fra at en fyr presterte å si «også er du jo gravid også!»… Jeg er ikke det 😦

Jobb del 2

Fikk jobben. Hurra for det 🙂 Begynner i morgentidlig kl 08.00, så det blir en hard overgang, men jeg skal vel klare det. Er vveldig glad for at jeg fikk jobben, men alikevel har jeg vært i utrolig dårlig form i dag. Har følt meg nedtrykt og deprimert hele dagen. Vet ikke hvorfor. Er ikke noe alvorlig så langt, håper det går over etterhvert.

Job?

So it looks like I might be getting a job soon. Went to the meeting with the social worker today, and it was a good meeting. I told her about my plans and dreams for my future, and she said «I´ll help you get there». Witch is awsome and impressive. The welfare system in Norway has been getting alot of negative media and stuff because it doesn´t work as well as it should, things take alot of time and people are getting lost in the system. But this is going really well for me. From my first meeting till I got an actual job interview is little over a week! That is really incredible. Well see if I get the job though. It´s not quite like a real job. If I get it I won´t get any money exept from the money I already get from the state. This job will be like a test to see if I can manage for a while, and then it will become an ordinary job (if I get it. Fingers crossed!). It´s a good system for people like me to get to test out beeing in a job and managing it.

So the job in question is social worker (obviously, since that is my profession). It´s for this charity organization run by the church and it´s for helping drug addicts socialize and get a life outside the enviroment of drug abuse. And of coure some counselling.

So that´s that. I hope I get it because it seems very interessting. I would be helping others as well as getting experience in working in an organization.

Kjedsomhet

Long time, no nothing.

Har ikke vært i skrivehumør i det siste. Utrolig lite som skjer i livet mitt. Sitter hjemme hver dag med mamma og lillebror, ser TV og strikker. Innholdsrikt? Nei. Men jeg er i det minste ikke ravende gal, hvertfall ikke for øyeblikket. Litt deprimert av den monotone tilværelsen, men jeg er ikke helt ute. Vet ikke hvordan jeg hadde hatt det om jeg fortsatt var i Trondheim. Sannsynligvis innlagt. Det hjelper å bo hjemme, det gjør meg mer skjerpa, mer fokusert på å gjøre ting for å bli bedre, alt sklir ikke ut.

Men alikevel er det noe som mangler. Det kommer vel alltid til å være noe som mangler i hodet mitt, noe jeg må leve med. Men jeg er i hvertfall i live, sover høvelig godt, spiser litt, ingen virkelighetsbrister noen steder. Bare kjedsomhet. Det er noe jeg kan leve med.

Søvn, nok en gang

Jeg blir gal av å bo sammen med mamma. Er deprimert og har store problemer med å få sove for tiden. Noe hun blir sur og irritert på meg for. Akkurat som det er min feil! Hun spør når jeg sovnet og når jeg sto opp, og så ser hun anklagende på meg. Faen heller kvinne! Prøv du å stå i mine sko. Det er ikke akkurat som at jeg har det så jævlig morsomt om kveldene når jeg ligger og ikke får sove. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det er noe som plager meg, noe som gjør vondt for meg.

Har ikke sovet i det hele tatt i natt. Sto opp nå samtidig som henne. Da jeg sa at jeg ikke hadde sovet ble hun sint og sa at jeg ikke kunne holde på slik! Arg! Så nå er jeg sliten, svimmel, trøtt og jævlig forbanna! Begynner å lure på om det å flytte til Bodø i det heletatt var en god ide. De forventer så mye av meg. At jeg skal være tilstede, snakke, sove, spise, dra på besøk til besteforeldrene mine hver dag. Hver eneste bevegelse blir protokolført og kommentert. Jeg makter det ikke!

Arg!