Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.