Vise ord

Produktivitet

HaHA!

I dag har jeg trent i en time på treningssenteret mitt, 30 min på tredemølle og 30 min styrke. Jeg har også vært på NAV og fått talt min sak. Det viste seg at de var utrolig mye mer hjelpsom enn jeg hadde fryktet. De var faktisk ivrige etter å hjelpe meg. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før. Så jeg fikk en timesavtale på Fredag hvor vi skal gå igjennom saken min og finne ut hvilke ytelser jeg har krav på og hvordan NAV kan hjelpe meg. Fikk til og med snakke med den faktiske saksbehandleren min, og han virka veldig hyggelig! Jøss. Og klokka er bare 10.00.

Hører riktig nok med til historien at jeg ikke fikk sove i det heletatt i natt, så klokka 05.30 ga jeg opp. Men jeg klarte å holde disiplinen, komme meg ut og være produktiv. Nå er jeg høy på min egen flinkhet og koffein, så jeg kommer antageligvis til å kræsje utpå ettermiddagen en gang, men jeg er storfornøyd alikevel. Planen er nå at jeg skal lese så mye jeg orker til eksamen i dag. Det spiller ingen rolle hvor mange sider jeg leser, tar alt jeg klarer som en bonus. I morgen har jeg tenkt å prøve meg på litt mer strukturert lesing, men det er i morgen. Bare en uke til eksamen nå. Får sensur på bacheloroppgaven på Fredag, og jeg er så nervøs at jeg blir kvalm hver gang jeg tenker på det. Enn om jeg strøyk? Strøyk på eksamen i fjor og måtte ta den opp, det gikk helt fint, fikk B. Men det er litt anneledes med bacheloroppgave, vet ikke om jeg må ta hele semesteret opp igjen. Prøver å skyve disse tankene bort for jeg har så lyst til å stå. Jo mer jeg leser, jo mer innser jeg at jeg har utelatt ganske viktige ting i oppgaven…Stressmoment. Nervøs. Hyperaktiv.

Dersom jeg faktisk står på oppgaven er det muntlig neste uke. Neste uke! Om en uke kan jeg (dersom alt går som det skal) være ferdig utdannet. Aldri mer skole igjen! Hvertfall ikke før jeg eventuelt vil videreutdanne meg om noen år. Herregud hvor jeg håper alt går bra!

Nok babbel, mer lesing!

Lei

GUD så ensom jeg er!

Jeg føler meg kvalt av min egen ensomhet, det er helt for jævlig. I dag gikk det så langt at jeg logget meg inn på en datingside på nettet og begynte å lete etter noen som så interessant ut. Så sendte jeg han mail. Har nå sittet å pratet med han i 1,5 time på msn. Han virker som en ok fyr, men jeg føler at jeg lyver til han ved å ikke fortelle om sykdommen min med en gang. Og sånn kommer det vel alltid til å være. Jeg har latt sykdommen definere så mye av livet mitt de siste årene. Jeg er ødelagt. Jeg har en fucked up familie historie, som nettopp har fått nye tilskudd etter sist jeg var hjemme. Det vil alltid kommet det punktet der jeg blir nødt til å fortelle, og jeg vil ikke. Vil legge sykdommen, historien og alt som er kjipt bak meg. Laaangt bak meg, løpe uten å se meg tilbake. Men jeg vet det er naivt.

I dag er en sånn dag hvor jeg blir kvalm av meg selv. Det går over, det kommer bedre dager. Jeg vet det. This too shall pass. Er bare lei av å være meg, kunne tenkt meg å være noen andre for en liten stund.

 

Fade away

«All of my days drift by in a daze while I wish myself away»

Denne uka har tært på psyken min. Søvnen er helt elendig. Får ikke sove og ingen av medisinene funker lengre. Jeg blir alltid dårlig når søvnen er dårlig. Føler at alt er så jævla håpløst for tiden. Jeg sitter inne i leiligheta, hører på lydbok, ser film, leser litt, lager litt mat og fylles opp av dårlig samvittighet. Jeg burde lest mer, jeg burde trent, jeg burde spist mindre, jeg burde ha sovet mindre. Sover vel ikke så mye, men til feile tidspunkter. Sovner vel i 04.00 tiden for tida, selv om jeg legger meg og tar medisiner i 23.00 tiden. Og når jeg da først sovner vil jeg ikke stå opp. Jeg vil bare rømme inn i drømmene og søvnen. Så jeg kommer meg ikke opp og får ikke gjort viktige ting som å for eksempel dra ned på NAV.

Alt er bare så utrolig demotiverende. Klarer ikke å finne styrke i meg til å dra ned på NAV for å begynne å forklare og styre. Jeg ser bare for meg at de ikke kan gjøre noe alikevel og jeg er nødt til å komme tilbake 20 ganger før de faktisk finner en løsning. Orker ikke den prosessen. Å lese til eksamen er også så demotiverende. For det første har jeg så godt som overbevist meg selv om at jeg strøyk på bacheloroppgaven, og da blir det ikke noen muntlig. For det andre er det ingen jobber jeg kan søke på fordi jeg venter på å få avklart med NAV hva jeg skal gjøre. Ond sirkel der altså.

Merker at jo flere brikker som forsvinner i livet mitt, jo lettere er det å falle tilbake til dårlige vaner. Det er skummelt å snart skal være ferdig utdannet. Herfra forventes det at jeg skal ha peiling og være voksen. Å bli ferdig med skolen har vært målet mitt hele tiden, men nå er jeg livredd for å faktisk bli ferdig. Hva er målet mitt da? Hva er det som skal holde meg oppe? Ikke vet jeg. Drømme scenarioet hadde vært å fått en 50% stilling og 50% ufør for en periode. For å se om jeg takler å jobbe. Er så utrolig redd for å feile.

Jeg vet at det hjelper lite å syte om det på en blogg. Håper på at neste uke skal bringe noe godt med seg, så kanskje jeg klarer å være litt produktiv.

En annen ting som plager meg er ensomheten. Den vil nok alltid være der og plage meg, for jeg trives ikke i mitt eget selskap. Vil helst være sammen med folk, det er bare sånn jeg er. Og nå som jeg har hverken skole eller jobb å gå til så får jeg ikke sett så mye til andre mennesker. Jeg har venner, men ikke så mange som jeg skulle ønske. Kanskje det burde være mitt neste mål i livet, å få meg flere venner. Patetisk sa du? Ja, det er meg.

Scar tissue

Leste et blogginnlegg av den fantastiske bloggerinen Karianne i går, og det inspirerte meg til å skrive et innlegg om samme tema selv. Hennes innlegg kan du finne i sin helhet her, og heter «Arr er ingen skam».

Det handler med andre ord om selvskadingsarr. Det er et vanskelig tema, tabu og et evig dilemma hver eneste sommer. Skal jeg svette som et uvær, men beholde den langarmede skjorta på? Eller skal jeg være modig og ta den av? Jeg har prøvd å leve på begge måtene.

Tidligere var jeg veldig flau over arrene mine, og livredde for at folk skulle se. Derfor begynte selvskadingskarriæren min med kutt på lårene. Og sånn var det i mange år. Men til slutt ble smerten så stor at jeg klarte ikke å bry meg lengre. Det var farligere å kutte seg på armene, derfor mer adrenalin, derfor mer og mer attraktivt. Jeg gjorde det en gang da jeg var 18, det var første gang jeg måtte sy, fordi jeg ble så utrolig redd. Lovte meg selv da at jeg skulle aldri gjøre det igjen, ikke på armene hvertfall. Sjulte de 10 arrene på venstre hånd til en hver tid i flere år. Klarte å holde det løftet i noen år, men etter et samlivsbrudd kollapset verdenen min og jeg ga meg faen i alt, nok en gang. Jeg ble også redd denne gangen, men ikke på samme måte. Etter det har armene mine vært gjennom mye mishandling og utallige ganger på legevakten for å sy. Jeg sier ikke dette fordi jeg synes det er kult eller tøft, men for å belyse et tabu rundt en faktisk sykdom.

I jobbsammenheng har jeg alltid tildekte armer, også på skolen. Jeg skal jo tross alt bli sosionom, og jeg føler at jeg blir dømt som en dårlig sosionom dersom folk vet historien min, og at det viser uprofesjonalitet. For det er personlig, jeg velger å vise fram noe personlig som har vært vondt. Bak hvert arr ligger det en historie, en følelse. Så dersom du ser meg med arrene mine kan du jo tenke på det?

Da jeg var innlagt i fjor på DPS i Trondheim ble jeg fortalt at jeg var nødt til å dekke til arrene mine, at jeg trigget andre pasienter. Det var en forferdelig opplevelse å bli dyttet så langt ned av pleiere som liksom skal forstå og akseptere meg for den jeg er. Mer om den episoden kan du lese her. Etter det fikk jeg noia en stund og var tildekket hele tiden. Det skal sies at jeg aldri hverken før eller siden har fått slike ordre fra psykiatrien. Da jeg fortalte om det på den posten jeg var innlagt på i vinter ble de sjokkerte.

Da jeg besøkte faren min i jula fikk jeg og en bøtte med kaldt vann i hodet. Han ble sint på meg og ga meg masse skyldfølelse. Han sa at jeg måtte slutte med det tullet, at jeg var stygg og at jeg hadde såret han personlig med å skade meg selv.

Mamma tar det litt bedre, men hun venner seg ikke til det. Jeg ser at hun gransker armene mine etter arr som virker nyere enn andre, og hvis hun ser noen så spør hun. Det er greit. Jeg er ikke redd for at hun skal se armene mine. Lillebroren min har begynt å bli såpass stor nå at han spør. Når jeg var hjemme nå sist begynte han å spørre med elimineringsspørsmål. «Er det katten som har klort deg? Er det utslett? Har du vært i en ulykke?». Jeg klarte ikke annet enn å bare svare nei på disse spørsmålene. Så en dag motet han seg opp og spurte rett ut hva som hadde skjedd med armene mine…Og jeg klarte ikke å svare han. Det var helt forfærdelig å sitte der alene sammen med lillebroren min på 9 år og være tom for ord. Han så på meg lenge og ventet på at jeg skulle svare, men jeg klarte ikke å si noe som helst. Lette etter ord febrilskt i hodet mitt, fordi jeg mener han fortjener å få vite sannheten. Men jeg fant ingen ord, så jeg ble bare sittende å se ut i lufta i sikkert 10 minutter med stillhet før jeg gikk på kjøkkenet. Følte meg utrolig ekkel da. Fortalte det til mamma og sa at hun måtte fortelle han det hvis han spurte igjen, fordi jeg tør ikke. Jeg vil ikke at han skal bli lei seg eller redd for meg. Utrolig vanskelig dette med barn. Husker ikke hvordan pappa fortalte det til meg, jeg var liksom alltid i nærheten da det skjedde så jeg skjønte  at det var selvpåført. Tror ikke lillebroren min vet noe som helst om det å være psykisk syk og hvertfall ikke at jeg er det.

Men takk gud for at jeg har gode venner som får meg til å føle meg trygg. Venner som har gitt meg aksept. Jeg har til og med venner som innimellom spør om de kan få se nærmere på armene mine for å se om arrene har begynt å falme. Det er vanskeligere å gå med bare armer alene enn hvis jeg går sammen med en god venn eller venninne, for da vet jeg at jeg har noen som kan støtte meg hvis det kommer kommentarer eller i værste fall konfrontasjoner. Nå går jeg stortsett alltid med bare armer hvis jeg vil det. Jeg har lært meg å heve meg over hva andre synes til en viss grad, men det gir ingen rett til å være frekk eller ekkel. Som regel går det bra, som regel er det ingen som spør eller er ekkel, men det skjer. Har for eksempel hatt en helt forfærdelig episode med en one night stand som frika helt ut og hele greia endte med at jeg måtte ringe politiet for å få han henta.

Jeg blir ikke brydd om folk spør på en åpen og ærlig måte hva som har skjedd, eller om de kan få se nærmere på armen. Tvert i mot, jeg blir glad for at de ikke sitter å stirrer i smug og danner sine egne forestillinger om hvem jeg er og hvordan jeg er. Det var noe som provoserte meg utrolig ved innlegget på bloggen til Karianne. Det var en person som hadde skrevet en helt forfærdelig kommentar til henne om selvskading, som om han var eksperten på det. Han dømte henne, og alle andre selvskadere så til de grader uten å ha peiling på hva han snakket om. Og det er det som skremmer meg. Det er det som gjør meg redd for å vise armene mine. Jeg er redd for å plutselig møte på en slik person og bli konfrontert. Ingen har rett til å dømme meg utifra arrene mine, og arrene mine alene. Du kan godt få lov til å synes jeg er en dårlig person og teit, men ikke bare fordi du ser at jeg har arr på armene mine.

Selvskading er ikke frivillig, det er ikke noe du gjør fordi du synes det er kult. Det er et symptom på psykisk sykdom, noe du ikke kan for. Det er ikke din feil at du ikke kan kommunisere smerten din på en annen måte enn gjennom kutting. Jeg vet hvilket helvette det er, og hvilken evig spiral ned til avgrunnen det er. Jeg vet også at det finnes andre måter å takle det psykiske kaoset og sykdommen på, jeg vet at det finnes hjelp, men noen ganger er det for intenst og jeg sitter igjen med noe som føles som mitt eneste alternativ for å overleve. Kan man forstå det? At man kutter for å overleve, ikke for å dø?

Jeg har gått i terapi i mange år nå for å få bukt med dette, og etterhvert har jeg lært meg mer og mer avanserte teknikker for å unngå det. Jeg har lært meg å bruke energien min på andre måter, å ta kontakt med hjelpeapparatet mitt før jeg skader meg selv, ikke etterpå. Selvskading er aldri en bra ting, men det må finnes forståelse for at noen mennesker har det så vanskelig at de ikke føler de har noe valg. Det er annerkjent i psykiatrien at det har sin effekt, at det virker midlertidig lindrende, men i det lange løp taper du på det. Tro meg. Jeg har hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg ikke skadet meg selv i det heletatt, men tankene lå der. Det er en avhengighet, og til slutt sprakk jeg igjen. Nå er det vel en måned siden sist, og jeg håper og tror at det ikke skal bli en neste gang.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne å skade seg selv, eller fortsette å gjøre det. Det er ikke det jeg vil si med dette innlegget, jeg vil bare at det skal være såpass med respekt for andre mennesker i denne verdenen at jeg (og andre) skal kunne gå med bare armer på sommeren uten å bli dømt og gitt stygge kallenavn.

Scar tissue that I wish you saw
Sarcastic mister know it all
Close your eyes and I’ll kiss you ’cause
With the birds I’ll share
With the birds I’ll share
This lonely view
With the birds I’ll share
This lonely view

Scar tissue – Red Hot Chilli Peppers

Struktur?

Ble ikke mye av strukturen min i dag gitt…Sto opp kl 08.00 etter en natt uten søvn. Prøvde meg med litt yoga, men leiligheten min er for liten til at jeg får til. Spiste en nutrilettbar til frokost og gikk rett og la meg igjen i 09.00 tida, og sovna en time etterpå. Der ble jeg liggende til kl 17.30…Så jeg har planer om å bombardere systemet med sovepiller i natt for å få snudd på denne driten. Er lei av meg selv, skulle ønske jeg kunne være noen andre for en stund.

Kalorier og andre bekymringer

Jeg hater disse nettene hvor jeg blir liggende våken, totalt uten håp om søvn. Hadde tatt det jeg anser som akseptable mengder med beroligende, men det hjalp ikke. Selv om jeg var utrolig fyllesyk og sliten hele dagen, så kommer ikke søvnen til meg om natten. Mye av problemet ligger i at jeg har snudd døgnet. Eller det vil si, det er slik døgnet er for meg. Det er mer normalt for meg å ligge våken om nettene og sove til langt ut på ettermiddagen enn det er å stå opp tidlig. Skulle ønske jeg fikk til det.

Skulle også ønske jeg fikk til å gå ned i vekt. Jeg er ifølge tallene ganske så overvektig. Jeg er 1,66 og veier 94 kilo, noe som gir meg en BMI på 34,2. Det er ikke bra tall. I fjor på denne tiden var jeg rundt 70 kilo og fornøyd med kroppen min, men så begynte jeg med de jævla medisinene og spising. Har vært med i vektklubben.no nå i 6 uker og i følge planen skulle jeg ha gått ned omtrent 5-6 kilo på denne tiden. Det har ikke skjedd. Jeg gikk riktig nok ned de første ukene, men så gikk jeg opp igjen. Har fulgt regimet der ganske så strengt, selv om jeg har tillatt meg selv å drikke meg full enkelte kvelder og dermed gå over kalorigrensa. Min kalorigrense ligger på 1400 kalorier om dagen. Så hva er greia? Hvorfor går jeg ikke ned i vekt når jeg spiser mindre kalorier enn det jeg forbrenner? I følge «de som kan om sånt» er et normalt vedlikeholdsnivå av kalorier på rundt 2000.

Jeg er stuck i mitt eget hode og i min egen kropp, misfornøyd med begge. Den ene delen av meg sier:» Fuck it all to hell, spis det du vil, drikk det du vil, sov når du vil og om du vil. Lev som sånn du vil. Jeg gir meg faen». Den andre delen av meg sier : «Stopp, hold ann et øyeblikk. Du vet du blir syk av å ikke opprettholde daglige rutiner, og akkurat nå har du ikke en jævla rutine i livet ditt, så hva med å begynne med noe så basic som mat og søvn? Kanskje litt fysisk aktivitet til og med? Slutt å sutre, du er sterkere enn dette.»

Jeg har lyst til å gjøre denne dagen til et eksperiment for å teste viljestyrken min. Mine fordommer om meg selv er at jeg ikke eier viljestyrke. Ser jeg noe jeg vil ha, tar jeg det. Er det noe jeg ikke gidder å gjøre, gjør jeg det ikke. Jeg har elendig disiplin og burde vært sendt på boot camp. Vurderer å lage et system for å holde disiplinen. Det vil si skrive opp detaljerte ukeplaner. Hva jeg skal spise og når jeg skal spise. Hva jeg skal trene, når jeg skal trene og hvor jeg skal trene. Når jeg skal legge meg og når jeg skal stå opp. Sette av tid til eksamenslesning og husarbeid. Og selvfølgelig litt tid som jeg kan kose meg med. Rett og slett dritstrenge ukeplaner for meg selv hvor jeg kan føre inn timesavtaler og andre ærend som jeg må få gjort. For jeg er ekspert på å utsette alt til siste liten, gjerne etter å ha blitt mast på i mange uker. Jeg trenger å få med meg ræva mi og få gjort ting.

Problemet er at jeg møter ambivalensen og meg selv i døra allerede nå. For mens jeg skriver dette har jeg ikke noen tro på at jeg skal kunne klare å følge noen slik ukeplan. Jeg har jo ingenting å stå opp til bortsett fra meg selv og ting jeg ikke har lyst til å gjøre. Trenger en jobb tror jeg. Den jobben jeg har nå kommer jeg ikke til å gå tilbake til på grunn av angst og diverse, så jeg er sykemeldt på ubestemt tid og venter på å høre hva NAV synes.

Ustrukturert innlegg, ustrukturert liv. Hva kan jeg si…Jeg er ei rotete jente med null kaoskontroll. Jeg er livredd for at ting skal spinne ut av hendene mine når som helst. At jeg plutselig en dag innser at jeg har gått på fylla i 3 uker i strekk, ikke betalt en eneste regning, sovet bort de siste ukene, og har latt huset forfalle. Jeg har et snev av kontroll, men den er så skjør.

Vil sove nå, men klokka er 07.45…God morgen

Ambivalens

googlet

17.mai og bursdagsnoia

Har hatt en trivelig dag sammen med venner i dag. Vi har spist, ledd og slækka. Jeg er glad jeg har folk. Men følelsen er tilbake, og jeg klarte såvidt å forkle den. For utpå ettermiddag/kvelden hver jævla 17.mai begynner jeg å bli dårlig. Kan huske humørskiftet, følelsen av å ikke være tilstede i kroppen, eller en følelse av å være rusa, uttafor, helt siden 12-13 års alderen.

Har seg nemlig sånn at jeg har bursdag i morgen, og angsten, depresjonen, hypomanien og dissosiasjonene (take your pick) kommer snikende ut av krinkler og kroker i hjernen min.  Har hatt det greit siden jeg kom hjem fra Nord-Norge. Mye å gjøre og mye rot i den nye leiligheta mi, men jeg har ikke hatt noen overveldende syke følelser. Var redd for at 17.mai skulle trigge meg i år også, og det ser ut til å gå den veien også i år.

Har hatt min del bedritne bursdager oppigjennom livet. De har vel særlig blitt ødelagt av faren min, som også tilfeldigvis alltid blir veldig syk rundt min bursdag. For noen år siden klarte han nesten å ødelegge 20 års dagen min med å true med å ta livet av seg og ringe meg etter hjelp (takk gud for at jeg hadde en fantastisk kjæreste som hjalp meg gjennom den tida!). Han var da i Thailand, og jeg i Norge, så det var fint lite jeg kunne gjøre med situasjonen. Så er det greia når man er skilsmissebarn og må velge hos hvilken forelder man vil feire bursdagen sin. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte velge å ikke møte en av foreldrene mine. Pressa situasjoner og generell dårlig samvittighet ovenfor både den ene og den andre.

Så noe av disse følelsene tror jeg handler om gamle minner som presses opp mot overflaten. Triggere.

Men det er noe annet der i dypet også som jeg ikke helt forstår. En panikk for å bli eldre og for at jeg er singel. Det er vel ganske normalt, men det er i en ganske intens grad. Det er en sorgfølelse, og av en eller annen grunn trigges det på bursdagen min.

Jeg har en indre stemme i meg som konstant forteller meg at jeg er en drittperson, en taper, et null, ingenting verdt. Jeg vet at det ikke er sant, jeg vet at det er «syke» tanker som prøver å dra meg ned i depresjonen. Men filteret mitt er tynnere på akkurat 17.mai og bursdagen min. Kanskje er det fordi det er meningen at jeg skal være glad. Eller fordi jeg ser så mange glade mennesker rundt omkring den 17.?

Jeg vet jeg har folk som er glade i meg, men det er en del av meg som tror at alt dette er falskt. Det er så vanskelig å beskrive.Tror det er derfor jeg alltid vil ha feiring på bursdagen min. Selv om jeg hater bursdagen så trenger jeg bekreftelse på at jeg ikke er en drittperson. Trenger å bli sett og annerkjent. Det er en slags vrangforestilling inni meg rundt kampen om det gode og det onde. Noe som igjen får meg til å føle meg utrolig egosentrisk og enda mer som en drittperson. Velkommen til the downward spiral.

En tidligere venninne sa til meg at jeg hadde et sykelig dårlig selvbilde gjemt bak en smilende og hoppende glad fasade. Psykologen min har også sagt at han har lagt merke til at jeg stoler mer på han fordi jeg smiler mindre for hver gang jeg ser han. Jeg tør å vise hvem jeg er. For selv om jeg alltid har stått på barrikadene for at man skal være åpen om psykisk helse, så betyr ikke det at jeg vil vise «mitt sanne ansikt» til hele verden. Jeg kan snakke om det, men jeg viser det sjeldent. Utrolig få av mine venner og bekjente vet om denne bloggen for eksempel. Jeg er for feig til å vise dem hvordan jeg har det, og en del av meg mener jeg har rett til det. Alikevel er det med dårlig samvittighet og nølende hånd jeg trykker på «publiser» knappen. For hva kommer de jeg feiret 17.mai med til å tro? Jeg koste meg jo kjempemasse med dem i dag. Jeg lo, bokstavelig talt, til krampa tok meg. Det er bare sykdommen min som prøver å trekke meg ned i søla nok en gang. Den prøver å ødelegge noe som er fint og godt. Jeg sliter med å finne balansen i hva som er «mine» tanker og hva som er sykdomspropaganda.

Hadde som sagt en flott start på denne dagen, og hadde håpet at jeg ikke skulle få disse følelsene igjen. Men nå er de her, så da må jeg bare begynne å jobbe med de og meg selv igjen. Det er så skremmende, for selv nå når jeg sitter å skriver dette innlegget klarer jeg ikke å kartlegge hvor jeg er psykisk. Alle barometerne går av i hytt og gevær. Jeg føler meg svimmel, trist, ikke tilstede og rusa. Jeg er vel i en midt-i-mellom-greie hvor alt kan slå ut i hvilken som helst retning. Hjelper å skrive om det. Hjelper å lese gjennom innlegget 100 ganger for å se mine egne tanker på skjermen, det gir en slags følelse av kontroll, men også en angst. Tror jeg skal takle det bedre i år enn i fjor.

Forresten, jeg VET at jeg kommer til å takle det bedre i år (i fjor ble jeg hypoman og gikk på tidenes smell). For jeg har lært på det året jeg har lagt bak meg. Jeg har lært meg å stå i mot bølgen som prøver å ta meg, jeg har lært meg bedre teknikker for å svømme og jeg har lært at jeg kommer meg alltids opp igjen. Jeg skal klamre meg fast til alt jeg har i år.

Siden sist bursdag har jeg:

• Hatt en alvorlig hypomani, noe jeg ikke har opplevd i så stor grad tidligere.
• Vært innlagt tilsammen 14 uker
• Ramla hode over hals tilbake i selvskadingsgropa, men klatrer sakte men sikkert ut av den igjen
• Vært sykemeldt fra jobb i 10 måneder
• Byttet medisiner 3 ganger, og alt som følger med det
• Lært meg å benytte meg av psykologer og terapi
• Fått nye fantastiske venner!
• Begravd kjærlighetssorgen
• Bestått praksis (og fårhåpentligvis bacheloroppgaven)
• Blitt mer bestemt på hvem jeg vil være i dette livet
• Vært på 3 Motorpsychokonserter

Helt til slutt i dette merksnodige innlegget om alt og ingenting, vil jeg sitere Kent sangen Den Döda Vinkeln. Det var den som ga meg idèen til Fugl Fønix tattooen jeg har på leggen. Jeg har trua på at jeg kommer meg gjennom også denne bursdagen og også dette året, men det er med en visshet om at det kommer til å gjøre vondt. Men det var da vitterlig ingen som sa det skulle være enkelt.

Jag var länge ensam enda barnet
Ett monster underst i en hembyggd våningsäng
Och på håll såg jag ljusen dö i dimman
Precis när mörkret tändes upp igen

Och jag såg dig springa över skaren
I jakten på din sagolika vy
Och du lärde mig att fullständigt försvinna
In i dina tankar i ditt huvud står jag fri

Ge mig en vinterdrog
Ge mig allt du har
Kom nu jag är kroniskt låg
Bara mörkret hörs
I ditt öga var en storm jag såg
Som sommarsnö
I döda vinkeln ser jag allt du gör

Och där kommer dom jag ser dom mellan träden
Snälla kan du hjälpa mig att fly
Deras ögon är som mareld över världen
Jag kryper där i askan fågel Fenix född som ny

Etablert

Da var jeg flytta inn i nyleiligheta. Den er alt for liten og jeg har alt for mange ting, så i morgen kommer ei venninne av mamma for å hente noen ting jeg må lagre i garagen deres.

Har litt angst for å være alene i ny, kaotisk leilighet. Litt tendenser til dissosiering fordi jeg ikke har tid eller mulighet til å ta innover meg følelsene mine. Klarte å ta et litt tvilsomt valg av mann på fylla på mandag, men det vil jeg ikke gå mer inn på.

Så har jeg ENDELIG farget håret LILLA! 😀 jeg er superfornøyd. Skal legge ut bilde når jeg får ordentlig nett tilgang.

Planene framover er å plukke opp livet mitt igjen, så jeg har litt å gjøre framover:)