Finnmark

De siste dagene har vært ganske gode. Finnmark viser seg fra sine beste sider. Vi har hatt kjempefint vær og landskapet her oppe er virkelig fantastisk. Det er som å bo i en Norgesreklame. Har tilbragt en del tid sammen med onkelen min, noe som alltid er koselig. Pappa er i relativt god form. Har det så bra at jeg nesten vurderer om jeg skulle flytta nordover. Kanskje ikke helt ut hit til bygda, men kanskje til Alta, det er bare noen timer unna. Så kunne jeg hatt litt distanse i hvertfall. Vet at dette er galematias-planer. Det er mange realiteter som kommer til å slå hull på den bobla.

• Psykiske helsevernet her oppe er ganske dårlig etter det jeg forstår. Nærmeste psykehus er i Tromsø, altså Åsgård.
• Alta har ikke sykehus engang, bare en helsestue, så dersom jeg skulle bli virkelig dårlig, enten selvpåført eller ikke, blir det fly eller båt til Hammerfest.
• Å ha pappa i nærheten er fylt med stor risiko for at jeg skal «fikse» livet hannes og tar på meg alt for stort ansvar for han. Deretter kommer skyldfølelsen. Jeg har ikke vært i nærheten av han når han har vært syk siden jeg var lita, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde takla det om han ringte og trua med selvmord, eller dukka opp på døra full av trusler og sykdom.
• Det å bo nært familie betyr at de kommer til å få vite mer om meg og sykdommen min. Dersom jeg blir innlagt, finner på noe tull eller skader meg er sjansen for at de får vite det stor. Avstandene er store her oppe, men ingenting reiser fortere enn et dårlig rykte.
• Har ingen venner her oppe bortsett fra familie
• Mørketida og all snøen. Synes det er ille nok i Trondheim.
• Somrene er som regel ikke-eksisterende
• Langt unna alt annet i verden og dyrt å reise

Positive ting med å flytte til Finnmark:

• Kanskje er det ikke så ille å ikke ha et psykehus med masse minner rett i nabolaget. Kanskje hadde det vært godt å rive seg litt løs fra psykiatriens klamme hender. Det finnes jo fortsatt DPSer og helsestue. Kanskje ville jeg blitt sterkere og mer selvstendig av det.
• Mer tid med farssiden av familien min. Har hatt lite av det, har blitt med noen besøk i året. Onkelen min har hvertfall lyst til at jeg skal flytte oppover.
• Får skrevet av deler av studielånet mitt ved å bo i Finnmark. Opp til 10% i året tror jeg.
• Det å bo nært familien kan jo være positivt også. Kanskje vil det holde meg mer tilbake i forhold til selvskadingen og utaggering.
• En sjanse til en ny start i en ny by. Liker litt det samholdet som er her i bygda, alle kjenner alle. Det er både negativt og positivt.

Så hva er konklusjonen? Ikke vet jeg. Ser både fordeler og ulemper. Akkurat nå føles det ikke som en halvgal idè. Er ikke akkurat kjent for å ta de beste avgjørelsene. Kanskje er bare løsningen å komme oftere på besøk?

Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Unpretty

En god gammel klassiker som jeg tilfeldigvis kom over. Elska denne sangen da jeg var yngre!

Tanker

Ligger i sengen og får ikke sove. Flere uker siden det har vært så ille som i kveld. Prøver å være så stille som mulig, deler nemlig rom med pappa.

Tankene er så mange og begynner å drive til alt for velkjente baner. Gruser meg selv i mentale debatter, ripper opp i gamle sår, plager og piner meg selv. Noen ganger blir det bare sånn og jeg klarer ikke stoppe meg selv. Tar fram alt jeg angrer på, alle gale valg, og ser på dem på nytt. Ser på alt jeg skjemmes over, alt som gjør vondt å tenke på. I tillegg driver tankene mine stadig over til landesorgen i landet vårt.

Det som har skjedd i Oslo og på Utøya har gitt meg en personlig sorg. Jeg har selv vært svært aktiv i ungdomspolitikk og studentpolitikk, jeg var riktignok litt mer venstrevridd enn AUF. Jeg vet utrolig godt hva det betyr å være ung og engasjert i politikken, hvordan miljøet er. Og det er et fantastisk miljø! Selv satt jeg i ungdommens kommunestyre fra jeg var 16 til 18-19, tror jeg. Det var utrolig givende og lærerikt, så jeg tok på meg styreverv i kommunens ungdommsklubb. I tillegg til dette engasjerte jeg meg i Amnesty. I dag fikk jeg vite at en gutt fra denne kommunen er savnet på Utøya. Sannsynligvis er han borte. Han satt/sitter i det samme kommunestyret som jeg gjorde, gikk på klubben og har hørt meg i paneldebatt under skolevalgene. Jeg kjente han ikke, han ble en del av det politiske miljøet etter meg. Kompisen hans var også på Utøya, men kom hjem. Han kjente jeg, han var broren til bestevenninna mi. Kan ikke fatte hva de må ha gått gjennom på fredag.

Jeg sørger for denne gutten fra hjemkommunen min som ikke kom hjem. Sørger for de som ble igjen på øya. Ungdomspolitikk er etter min mening noe av det flotteste vi har i dette landet. Hvordan noen kan ønske å frata samfunnet og ungdommene det er et mysterium for meg. Er på ferie nå og får ikke markert dette på noen måte, men når jeg kommer hjem skal jeg legge ned noen blomster.

Gammel mann

I dag har vært en spesiell dag, som jeg skrev om tidligere. I tillegg til det som har skjedd i Oslo området kom bestefaren min hjem fra sykehuset. Han har hatt en stor operasjon for å fikse hovedpulsåra i magen. Det var en stor operasjon som tok 7 timer, og de holdt på å miste han flere ganger.

Bestefaren min er en liten, muskuløs finnmarking. Han har alltid en kjapp replikk og har alltid vært i uforskammet god fysisk form. Så jeg fikk sjokk da jeg så han komme ut av drosjen i dag. Ansiktet han var grått, hele venstre arm var helt lilla, han klarte såvidt å gå med en krykke, måtte være yderst forsiktig da jeg ga han en klem. Det var som om mannen var blitt 10 år eldre og laget av glass.

Da han kom inn og vi fikk snakket litt sammen fortalte han at han var sikker på at han skulle dø. Etter operasjonen hadde lungene hans kollapset og han holdt på å kvelses. Som han sa «Jeg trodde jeg skulle dø, og tenkte at hvis det er så grusomt å dø som dette, kan ikke noen heller skyte meg». Stemmen hannes ble grøtete så jeg gikk og satt meg ved siden av han. Han fortsatte «Du vet, jeg er utrolig glad i deg. Hadde jeg hatt råd skulle jeg sendt deg penger oftere».

Han var så liten og så sårbar at jeg fikk lyst til å gråte. Fortalte han at jeg var glad i han og, og at penger var det siste han skulle tenke på. Jeg er kjempe takknemlig for det jeg har fått og forventer ikke å få penger hele tiden. Penger er ikke det samme som kjærlighet.

Så vi satt en stund stille sammen og så på Tven og de grusomhetene som har foregått i dag. Døden har virket så nær i dag. Hater å se bestefaren min så syk og så gammel. De sier han skal bli frisk, men han blir jo ikke yngre. Huff…Det har vært en tung dag.

Oslo og Utøya

I dag har vært en spesiell dag for alle nordmenn, det er jeg sikker på. Selv har jeg sittet med gråten i halsen og vondt i magen forran TV skjermen siden klokken 4 i dag. I firetiden fikk bestemor en telefon og fløy som et uvær ned i kjelleren for å skru på TV en. Hun ropte «Det har vært en stor eksplosjon i Oslo». Jeg gikk ned og satt meg i trappa for å se, regna med det var en gasseksplosjon eller noe, men sånn var det ikke. Etterhvert begynte jeg å innse alvoret i situasjonen og satte meg nede i kjellerstua for å få med meg detaljene. Bildene var grusomme å se på. Jeg så gater jeg har gått i hundrevis av ganger, skadde mennesker, mennesker i sjokk, total panikk. Da meldingene begynte å komme inn fra Utøya vrengte det seg virkelig i magen min. Alle ungdommene som var fanget på øya med en våpendesperado etter dem. Jeg så for meg panikken de måtte oppleve, hvordan de i panikk heiv av seg klærne og la på svøm for å slippe unna. Rundt 600 ungdommer som kjempet for livet sitt.

Det er så uvirkelig at jeg har nesten ikke ord. Terrorisme handler om frykt, og det å spre frykt. Da jeg så bildene på TVen, flippet gjennom alle kanalene, NRK, TV2, BBC, Fox, CNN og alle sendte de samme grusomme bildene kjente jeg en enorm frykt inni meg. Det skjer ikke lengre i USA, England, Irland, Palestina, Spania. Bombene og våpendesperadoene er her også. Følelsen gikk over til angst. Jeg kunne like gjerne vært på ferie i Oslo, da jeg var yngre hadde jeg alltid lyst til å dra til Utøya. Det kunne like gjerne vært meg. Det kunne like gjerne vært folk jeg kjenner. Gikk på facebook og forsikret meg om at folkene jeg kjente i Oslo var i orden. Men frykten ble ikke borte. Selv om det ikke skjedde med meg skjedde det med noen. Det skjedde med mange. I vårt lille land er vi alle berørt av dette. Tenk om det skjer igjen, tenk om det skjer når jeg skal ut å fly om 2 uker. Tenk om det skjer i morgen når onkelen min og søskenbarnet mitt skal ut å fly.

Jeg holdt på å spinne ut av kontroll av frykt helt til jeg innså at det er det som er målet til denne personen/disse personene som står bak dette. Han/de vil at jeg skal bli paralysert og redd. Han/de vil skade alle i Norge, vil ødelegge oss med frykt. Vi har blitt utsatt for et psykisk angrep i tillegg til det fysiske. Vi må holde hodet kaldt, ikke hoppe til konklusjoner. Vår statsminister Jens Stoltenberg hadde en flott tale syntes jeg.

«Ingen skal bombe oss til taushet. Ingen skal skyte oss til taushet.»

«Vårt svar på vold er MER DEMOKRATI»

Jeg har aldri hatt så mye over for Jens, men i dag lyktes han i å betrygge meg litt.

Til slutt vil jeg gi min kondolanse til alle som har mistet noen i dag. Det er urettferdig og meningsløst. Hele Norge sørger med dere.

Storebror

Jeg har ingen storebror. Da jeg var lita ønsket jeg meg alltid en storebror. En som var større og sterkere enn meg. En jeg kunne herje og leke med, en som kunne passe på meg når ting ble farlig.

Men jeg har en onkel som «bare» er 11 år eldre enn meg, min fars bror, og iløpet av de somrene jeg tilbrakte i Finnmark ble han mer og mer som en bror for meg. Jeg pleide å få lov til å sitte på mopeden hans og gi gass da jeg var 5-6 år. Han pleide å kaste meg i luften, løpe rundt med meg og være med på alle slags leker jeg fant på. Det var stor stas.

Da jeg ble litt eldre og pappa ble sykere pleide han å komme på besøk og kjøre turer med meg, for å lufte meg, snakke om de tunge tingene og de helt vanlige tingene. Han kom innom hver dag, selv om han aldri sa det, så visste jeg at det var for å holde et øye med meg. For han har og hatt en tung oppvekst i denne familien. Han har levd med to brødre som er psykisk syk, en mor som er psykisk syk, i en bittelita bygd der alle vet alt. Det sier seg selv at han også har sine mørke dager. Det var han som reddet pappa den gangen han prøvde å ta livet av seg da jeg var på besøk. Han var også den eneste som tenkte på meg oppi det hele.

Onkelen min har alltid beskyttet meg når han har kunnet. Han har sett tingene fra min side når de «ansvarlige voksne» ikke har gjort det. Han var den store helten min da jeg var lita, og han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er 5 år siden jeg har sett han, vi har ikke snakket på telefonen en eneste gang i mitt liv. Vi skriver ikke brev eller mailer. Den eneste kontakten er hilsninger via bestemor på telefonen. Jeg vet ikke hvorfor, men det har bare alltid vært sånn.

I dag kom han på besøk for å treffe meg. Kjente igjen følelsen fra da jeg var lita, hører etter fotstegene hans på grusen utenfor, venter til han skal komme. Han er det trygge punktet mitt her oppe, den jeg kan gå til når helvette bryter løs. Så da han endelig kom fikk jeg sommerfugler i magen. «Hva om han ikke liker meg lengre? Hva om han fortsatt ser på meg som et barn? Hva om jeg ikke er kul nok?». Disse tankene varte ikke særlig lenge, for han har en egen evne til å få meg til å føle meg komfortabel og avslappa. Vi fikk ikke snakket så mye om de store tingene siden bestemor og pappa fløy rundt oss og skulle fikse masse ting, men det var så utrolig godt å se han igjen.

Vi i denne familien har vært igjennom mye rart, og vi har en lang og kronglete familiehistorie. Håper jeg får litt tid sammen med han alene, for jeg vil at han skal vite hvem jeg er nå som jeg er blitt voksen og hva som har skjedd i livet mitt de siste 5 årene. Jeg er ikke redd for å fortelle han noe, har alltid fortalt han hemmelighetene mine, og da jeg ble 16-17 begynte han å fortelle meg sine. Så selv om vi har møttes sjeldent og alltid har bodd på hver vår kant av landet, så føler jeg at jeg har en storebror.

Vet ikke hvor mye han vet om sykdomsforløpet mitt. Går ut fra at bestemor har fortalt han at jeg har vært innlagt, går på medisiner og han har vel sett arrene mine på bilder som har blitt sendt til bestemor. Men jeg har lyst til å fortelle han om det, vil at han skal vite om kampen min. Vil at han skal forstå at de tingene som har gjort han vondt, også har nådd meg. Har også lyst til å få fortalt han det jeg skriver nå. Jeg tror han vet det, men vi har aldri snakket om det.

Føler ikke at ordene strekker helt til nå. Denne historien er egentlig mye lengre, og burde inneholdt flere detaljer for at du som leser virkelig skal forstå, men jeg vil ikke, og kan ikke utlevere alt. Det er fortsatt mange ting i livet mitt jeg helst ikke vil huske, og helst ikke vil gjennoppleve gjennom å skrive det ned. Jeg kan heller ikke utlevere folk på den måten, selv om dette er en anonym blogg. Kanskje kommer det mer om disse tingene iløpet av de to neste ukene, for de fleste tingene har sin rot hos pappa, denne familien, denne bygda. Kjenner allerede at en del minner har blitt rotet rundt i, og værre blir det antagelig. Dette er ground zero for PTSD diagnosen min. Derfor er onkelen min så viktig. For en ting vet jeg, og det har jeg vist siden jeg var veldig lita : Jeg kan ikke tillate meg å stole på faren min.

Ut på tur, igjen

Etter en reise på 8 timer er jeg endelig kommet fram til Pappa, eller det vil si bestemor og bestefar. Han bor nemlig hjemme hos dem. Det er uendelig rart å være tilbake her igjen. Har ikke vært her på 5 år, før pleide jeg å være her minst 4 ganger i året. Alt er det samme som før, bortsett fra litt oppussing her og der i huset. Jeg ligger ikke på det gamle rommet mitt, men på besteforeldrene mine sitt gamle rom. Det er egentlig godt. Det nemlig i dette huset, og på det som tidligere var gjesterommet, at jeg var igjennom noe av det mest traumatiske i barndommen min. Dramatikken foregikk i stua, hovedsaklig, men jeg våknet og hørte alt fra soverommet. Prøver å ikke tenke så mye på det, men noen minner pipler fram av og til.

Jeg var vel 7-8 år, tror jeg, og på sommerferie hos pappa. Han dro ut på pubben en kveld mens bestemor passet meg. Jeg våknet midt på natten av masse roping og hoiing. Det eneste jeg husker konkret som ble sagt var onkelen min som ropte «hent gaffateip!». Pappa hadde prøvd å ta livet av seg. I ettertid skulle jeg få se armen hans og det lange arret som gikk nedover. Husker at det hørtes ut som de sloss med han, at ambulansen kom og at jeg hørte helikopteret. Deretter ble han borte resten av ferien. Jeg fikk ikke lov av besteforeldrene mine til å fortelle hva som hadde skjedd til mamma, så hver gang hun ringte satt bestemor ved siden av meg og sa hva jeg skulle si. Ble ertet av de andre barna i bygda på grunn av faren min, alle hadde selvfølgelig fått med seg hva som hadde skjedd.

To uker senere dro jeg hjem til mamma. Hun skjønte med en gang at noe var galt. I starten ville jeg ikke si noe, hadde jo lovt å holde tett. «Vår hemmelighet» som de kalte det. Men etter kort tid knakk jeg sammen og fortalte mamma alt. Hun gikk bananas og ringte til besteforeldrene mine og skjelte dem ut etter noter.

Det har skjedd så mye rart i dette huset. Familien min er så rar. Stemningen er merkelig, kjent, men samtidig skummel. Føler meg ikke trygg her. Kanskje på grunn av det som skjedde den gangen, eller kanskje fordi jeg vet at jeg aldri kan vite hva som kommer rundt neste sving her oppe.

Men jeg har utrolig mange gode minner fra dette huset også. Masse latter, lek og morro. Jeg har ingen «voksen-minner» herfra. Så det er på en måte et barnehus med barneminner.

Harry Potter

Jeg er Harry Potter fan, sånn skikkelig. Det er kanskje en underdrivelse. Har lest bøkene mange ganger, og de betyr utrolig mye for meg. Husker utrolig godt første gangen jeg leste den aller første Harry Potter boken, rett etter at den kom ut i England. Har fulgt bøkene og lest de en etter en ettersom de kom ut, så hvert år i 11 år har det kommet ut en ny fantastisk opplevelse for  meg. Enten i form av film eller bok. Da jeg begynte var jeg ennå såpass mye barn at jeg lot meg rive med fullstendig av magien i bøkene, og det har fulgt meg videre.

I kveld var jeg på kino og så den aller siste filmen. Du verden som jeg gråt. Jeg blir fort rørt av filmer, men dette var noe helt spesielt. Har grått som bare det hver gang jeg har lest boken også, så jeg var forberedt. Har også gått rundt det siste året med en murring i magen hver gang jeg har sett en filmplakat. Så på en måte føles det litt godt at det er over, på en annen måte er det utrolig trist. En stor del av barndommen min har kommet til sin konklusjon, siste kapittel er lukket. Bøkene, spesielt, kommer alltid til å bli med meg videre.

Dette ble et litt svulstig innlegg, men det er litt sånn det er. Kjærlighet, det gode mot det onde, barndommens uskyld og alt det der. Ville bare fortelle at jeg likte filmen, og elsker bøkene. Håper virkelig JK Rowling finner på noe mer en gang i framtiden.

Ferien, så langt

Jada, nå har jeg fått pakka om og organisert, så nå har jeg tid til å skrive et litt lengre og grundig innlegg.

Har altså hatt 2 flotte uker på Kreta sammen med mamma, lillebror, et vennepar av mamma som er «onkel» og «tante» for meg, og deres to barn. Man skulle kanskje tro at det ble kjedelig for ei jente i begynnelsen av 20 åra, men det har faktisk vært kjempefint. Har stortsett ligget i sola/skyggen og lest bøker. Kan med en gang komme med 3 anbefalinger: Neil Gaiman – American Gods, Neil Gaiman – Neverwere og Carlos Ruiz Safon – Engelens spill. Har lest 6 bøker på 2 uker og det har jeg gjort med god samvittighet nå som jeg ikke trenger å tenke på pensum lengre 🙂

Det absolutte høydepunktet var at jeg endelig motet meg opp til å bli dratt etter båt i fallskjerm! Jeg har høydeskrekk og er livredd for alt som har med fallskjermer og høyde å gjøre, men jeg har alltid hatt lyst til å prøve, så nå klarte jeg å mote meg opp. Det var helt fantastisk. Fikk på meg masse seler og redningsvest g ble kobla på en fallskjerm mens jeg sto på en plattform på land. Hadde et tau som gikk til båden klipset fast rundt livet. Båten begynte å kjøre i en helsikkes fart og etter ca 20 sekunder fikk jeg beskjed om å løpe. Jeg løp 10 meter før jeg plutselig ikke kjente bakken under føttene, men et stort sug i magen og jeg svevde opp i luften. Hele turen tok vel 10-15 minutter, men det var helt supert. I starten var jeg litt redd da jeg så hvor høyt oppe jeg faktisk var og at det bare var noen stropper som hold meg oppe. Men etterhvert klarte jeg å nyte utsikten og følelsen av å fly. Den var så befriende! Skal legge opp bilde når jeg får lasta alt inn på macen.

Har virkelig klart å slappe av og legge alt av bekymringer bak meg. På kveldene gikk vi ut for å spise og deretter tok vi noen øl på verandaen og prata. Noen dager satt vi bare og lo, andre dager var samtalene litt mer alvorlige. En av de første dagene drakk vi oss litt fulle, jeg ble nok fullest. Har aldri vært skikkelig berusa sammen med mamma, så det var litt rart. Presterte å komme med en del pinlige uttalelser, men det får bare være. Ble selvfølgelig litt snakk om meg og sykdommen min, og jeg svarte i ville vekk. «Onkel» og «Tante» har kjent meg hele livet og de kjente også pappa, det var de vi rømte til da vi stakk av fra han. Det var de som fikk oss på krisesenteret, så det ble litt prat om den gangen også. Jeg klarte meg veldig fint, tror jeg begynner å få litt kontroll på de minnene. Har ikke følt meg alene en eneste gang på disse to ukene. Har vært sammen med folk jeg er glade i og som er glade i meg. Riktig nok er de enten på mamma sin alder eller på lillebror sin alder, men kjærlighet er kjærlighet og det føles godt uansett. Det har vært en kjærkommen vitamininnsprøytning i en hverdag hvor jeg er så mye alene.

Nå skal jeg til mamma i noen dager før jeg tar flyet videre til Finnmark og pappa. Det gruer jeg meg litt til. Gleder meg til å se onklene mine og besteforeldrene mine. Men det er ikke uten risiko at jeg drar til pappa, så vi får se.