Forskning på Lithium

Leste i denne artikkelen at de muligens har funnet ut hvorfor og hvordan Lithium hjelper bipolare. Det har tidligere vært ukjent nøyaktig hvilke prosesser det er som gjør at Lithium er en effektiv behandling for bipolare. Når jeg leste artikkelen kjente jeg meg veldig igjen.

Slik jeg forstår det stimulerer Lithium den delen av hjernen som driver din følelse av tid, altså den biologiske klokken. Det som forteller deg at nå er det natt og du bør sove, eller at nå er du lyst derfor bør du stå opp. Dette biologiske uret er ikke like velsmurt hos bipolare, noe jeg definitivt kjenner meg igjen i. Jeg har alltid hatt store søvnproblemer, helt siden jeg var baby. Ble liksom aldri trøtt om kveldene, og klarte aldri å våkne om morgenen. Dette ble selvfølgelig forsterket av depresjoner og hypomanier, men selv i stabile faser var søvn alltid et problem. Hadde du fortalt meg for et år siden, eller bare for 7-8 måneder siden, at jeg skulle klare å stå opp kl. 07.00 tre dager i uken, og som regel sovne mellom kl.22.30 og 00.00, ville jeg aldri i livet trodd deg. Jeg er vant til å sovne mellom klokken 01.00 og kl.07.00, og å stå opp mellom klokken 13.00 og 18.00. I de værste periodene sovnet jeg tidlig på morgenen og sto opp sent på kvelden. Eller så sto jeg ikke opp i det heletatt.

Så i August begynte jeg på Lithium, og hadde vel ganske store forhåpninger til at det endelig skulle funke. Jeg var også forberedt på det vanlige nederlaget og ingen effekt. Mye skjedde i livet mitt på det tidspunktet, i hovedsak at jeg byttet by og flyttet hjem til foreldrene mine. Ting begynte å gå bedre. Depresjonen rant bort, selvskadingen og trangen til å selvskade forsvant totalt. Samtidig skjedde det noe med døgnrytmen min. Etter ca. en måned på Lithium begynte jeg å sovne til mer eller mindre faste tider. Og det har nå vart i omtrent et halvt år. Jeg kan ikke huske sist det var slik. Det er fortsatt noe herk å stå opp om morgenen, men det er ikke som før hvor jeg måtte sloss med meg selv i timesvis før jeg kom meg opp. Det ødelegger heller ikke dagen min å stå opp tidlig.

Dette kan ha funket på to måter. Enten at depresjonen forsvant og søvnen kom etter, eller at søvnen ble bedre og depresjonen forsvant. For meg føles det som begge tingene skjedde omtrent samtidig. Det skal også sies at det å ha mer stabile omgivelser nok også har bidratt.

I denne artikkelen jeg nevnte i starten spekulerer de videre rundt å lage nye medisiner som stimulerer denne biologiske klokken enda bedre, og med langt færre bivirkninger. Det er virkelig forskning jeg støtter. Føler at jeg kan takke Lithiumen for mange gode ting når det kommer til psyken, men bivirkningene er ikke like morsomme.

Så hvis du er interessert i Lithiumbehandling anbefaler jeg å lese denne artikkelen. Dersom du lurer mer på hvilke erfaringer jeg har med denne medisinen er det bare å spørre.

 

Fysikk?

Jeg lar meg så utrolig fort rive med når jeg facineres av noe nytt. Denne gangen er det kanskje ikke akkurat helt nytt, men mit ønske om å ta en del i det er nytt.

Har alltid vært facinert av vitenskap, særlig fysikk. I det siste har jeg vært enda mer sulten på ny kunnskap, og har sett mange videoer på nettet blandt annet. Så i all min forvillelse har jeg fått et ønske om å ta opp realfag. Det eneste jeg hadde på videregående var 1MY, som det het på den tiden. Det enkleste innen matte på videregående. Jeg gikk på musikklinja og hadde ingen ambisjoner når det kom til realfag. I tillegg var jeg kanske psykiskt ute å kjøre det året vi hadde matte, så jeg gjorde det ikke så bra. De 2-3 siste månedene var jeg ikke på en eneste mattetime fordi jeg rett og slett ikke klarte å fokusere. Ble bare sittende å stirre ned i rutearket.

Vet ikke hvorfor jeg tror at jeg skal kunne få det til nå, men av en eller annen grunn har jeg skikkelig lyst til å prøve. Problemet er at jeg vet ikke om jeg tror det er gjennomførbart i det heletatt. Jeg må i såfall nå ta R1 og R2, som er hard core matte, pluss Fysikk 1. Har undersøkt i forhold til forberedelses kurs og slikt. Det finnes, og er ikke så dyrt. Men alikevel, tenk om jeg mislykkes katastrofalt? Når jeg fortalte dette til mamma lo hun bare av meg, og på spørsmål om hun trodde jeg hadde en sjans til å klare det var svaret nei. Takk for den mamma.

Vet ikke hva jeg ender opp med. Sannsynligvis skrinlegger jeg hele greia, det er det jeg pleier å gjøre etter en stund. Jeg blir glødene engasjert i noen måneder også fader det ut. Men akkurat nå har jeg lyst. Skriver mest for å sortere litt i hodet nå. Mye tanker i et trøtt hode i dag.

Minner av Østmarka

Har tenkt mye i dag. P3 hadde en radiodokumentar i dag om ei jente som er innlagt i Trondheim. Var på avdeling sammen med henne i noen dager. På nettet var det bilder av henne og avdelingen. Rart å se bilder av Østmarka, særlig innenfra. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var der sist. Jeg har forandret meg en del siden da.

Det er enkelte ting som stikker seg ut når det gjelder minner fra Østmarka. Husker å plukke epler i eplehagen for å lage kake. Husker kløen på armene under bandasjen, hvordan det stikker og svir i stingene. Husker følelsen av total hjelpesløshet og resignasjon. Hvordan det eneste som føltes virkelig hendte innenfor A4s vegger. Alle tegningene jeg lagde, alle brevene og tekstene jeg skrev. Menneskene jeg møtte.

Alle disse tingene føles uså fjernt nå, som om det har skjedd for 20 år siden eller en drøm. Det føles så fjernt fra hvordan jeg har det nå. Nesten sånn at jeg tørr å tro at det aldri kommer til å bli sånn igjen. Nå skal man jo ikke være overmodig, men sånn situasjonen min er nå kan jeg ikke se for meg selv innlagt igjen. Før hadde jeg problemer med å se for meg selv utenfor psykehus og uten ferske sår.

Ble utskrevet fra Østmarka 1.april 2011. Kuttet meg selv sist ca 20. Juni 2011. Depresjonen faset ut iløpet av høsten samme år. Hadde noen fortalt meg dette for 1 år siden ville jeg ledd sarkastisk, aldri i verden om det var mulig.

Føler meg heldig som har hatt disse månedene og får forhåpentligvis flere måneder, kanskje år? Jeg har begynt å tro på meg selv, tro på at det kan gå bra til syvende og sist. Alt er ikke perfekt ennå, jeg har et lite stykke igjen, men med tanke på hvor lang vei jeg har gått for å komme hit, så klarer jeg å gå litt til.

Frustrert

Slitsom dag i dag. Omtrent noe av det første som skjedde da jeg kom på jobb var at noen spurte meg om jeg er gravid. Igjen. Andre gang på under et halvår. Hadde på meg samme kjole begge gangene, så kanskje jeg skal kaste den kjolen. Vet ikke helt hvorfor, men det spørsmålet var med på å ødelegge hele dagen min. Ble selvfølgelig utrolig selvbevisst, og prøvde hele tiden å trekke inn magen og holde hendene forran. Teit, men sant.

Det er alle småtingene som samler seg opp og vipper meg litt av pinnen. Da jeg kom hjem var jeg i rimelig dårlig humør, uheldigvis var min mor også det så vi krangla. Etter det har jeg vært sint, frustrert og rastløs. Har ikke hatt det sånn på lenge. Kjenner igjen kløen i hodet og i ryggraden. En bitterhet som setter seg i kroppen. Til slutt holdt jeg på å sprekke. Lillebroren min lekte med en ballong rett utenfor døren min. Jeg har et rom på ca 10kvm hvor jeg kan trekke meg tilbake, min plass. Det er ikke nok. Jeg trenger noe eget, trenger å ha tingene mine rundt meg, trenger å kunne ha det helt forbanna stille hvis jeg vil. Holder på å bli gal av kranglingen til foreldrene mine, maset til lillebroren min og den konstante gnålinga. Jeg vil nyse høyt hvis jeg føler for det for svarte, jeg trenger ikke å bli hysjet på.

Som sagt holdt jeg på å sprekke, så jeg gikk meg en tur ut. Det er for tiden sterk kuling/liten storm og regn. Deilig. Fikk gått ut litt frustrasjon. Regnet i ansiktet og vinden som river i kroppen er  med på å drive ut sinnet. Men bare til en viss grad. Jeg er fortsatt frustrert, men tror jeg skal klare å bevare husfreden en stund til. Hadde jeg ikke hatt så lite penger og leiemarkedet hadde vært litt billigere så hadde jeg flytta ut i morgen den dag. Tror mye av frustrasjonen min kommer av at jeg ikke ser hvordan jeg noen sinne skal kunne få råd til å flytte. Ikke når jeg ikke har noen jobb, og NAV er såpass lite samarbeidsvillig…

Satser på at jeg føler meg bedre etter en god natts søvn. Pleier å hjelpe.

Hvor går veien?

Sykdommen min er stille for tiden. Ingen merkbare symptomer, bare bølger i vannet av og til. Nesten så jeg kan føle at noe inni meg rører seg men det kommer ikke ut. Det er som om sykdommen er inni meg fortsatt, men er avkuttet fra bevisstheten min. Jeg føler den ikke emosjonelt, det er jeg som har kontroll nå. Jeg som holder rattet og finner veien. Ennå veldig usikker på hvor veien går, det går sakte men sikkert framover.

Har brukt tiden på å få meg en døgnrytme, være med familie, prøve meg ut i jobb, bli trygg på meg selv og finne it hvem jeg er. Føler meg anneledes enn for et år siden, jeg var noen andre da. Liker litt den jeg er nå. Prøver å være fornuftig og gå på line. 7 måneder uten selvskading, uten depresjon, uten mani. 7 måneder tilnærmet symptomfri. Det er lov å ha håp for framtiden nå.