Farlige meg

Vet ikke om jeg har fortalt om «Farlige Meg» før. Egentlig bruker jeg fornavnet mitt og ikke «meg».

Uansett, hun er en lunefull skapning. Hun er en del av meg, men jeg er ikke en del av henne. Hun er ikke en separat personlighet, men en del av meg som aktiveres når jeg er syk. Jeg føler at jeg ser anneledes ut når hun er der. Blikket mitt blir utfordrene, leppene mine uttaler ordene anneledes. Jeg blir fremmed for meg selv og hun gir meg en slags styrke. Jeg blir uredd, tar sjanser, nøler ikke med noe. Desverre er hun veldig destruktiv. Hun har alltid vært der når jeg har skadet meg, tatt tabeletter eller sloss.

Selvfølgelig er det jo bare meg selv og en side av meg selv som kun bringes fram av sykdom. En endring som er så konkret og håndfast for meg at det like gjerne kunne vært en ond tvillingsøster. Når jeg ser meg i speilet for lenge kan hun dukke opp og tar over ansiktet mitt, vrir det i et slags smil eller snerr. Særlig hvis jeg er full. Hun er farlig for meg, eller følelsen av henne er farlig for meg. Det er hun som dytter meg utfor stupet og det er hun som driver sykdommen i meg.

Grunnen til at jeg nevner henne nå er at hun er knyttet tett til selvskading, og jeg har sterk trang for tiden. Jeg har ikke gjort meg noe, men jeg har lyst. Går rundt å håper på at det skal skje meg noe. At jeg blir bitt av en hund eller uheldigvis kutter meg opp på en spiker. Har ikke følt så sterk trang siden sist jeg skadet meg selv, og det er vel ganske nøyaktig et år siden. Jeg vil ikke handle etter trangen, eller…det blir faktisk løgn å si det. Jeg vil utrolig gjerne handle, kutte meg opp og sy. Det er en slags terapi i det. Det er en kjent strategi som tar bort noe av trykket. Men det er konsekvensene jeg ikke vil ha. Skammen, alle de alvorlige samtalene, skuffelsene det vil skape, og folk vil få et dårligere syn på meg. Det takler jeg ikke. Det er kun det som stopper meg. Familien min har blitt fortet som skal holde sykdommen ute.

Det har vært så mye angst og vrangtanker i det siste. Det begynner å tære på. Det er vel det jeg prøver å si. Jeg prøver vel å si at jeg slites. Det er vanskelig å si «det går vel bra til slutt» er redd for den impulsiviteten jeg vet ligger der inne sammen med «farlige meg». Plutselig kan det våkne til liv og jeg blir ute av stand til å ta flere smarte valg. Men det kan jo selvfølgelig også gå bra. Jeg håper det

Lillebror

I flere år nå har jeg svart unnvikende når min lillebror har spurt meg om hvorfor jeg har så mye arr på armene. En stund trodde han det var allergi, så trodde han det var katten min som hadde gjort det. De siste gangene han har spurt har jeg rett og slett ikke sagt noe som helst. Jeg har hatt hjertet i halsen, dundrene i 180 slag i minuttet, tom for ord og rødmende. Alt jeg har lært på utdanningen min, og livserfaring kommer til kort. Jeg har ikke fått til å si noe som helst.

I dag satt han i armkroken min og spurte igjen om det var katten som hadde gjort det. «Nei, det var nok ikke det» sier jeg med skjelvende stemme. Jeg merker at pulsen stiger og dersom jeg hadde forsøkt å stå nå så hadde beina falt bort under meg. Helt nummen i kroppen. Han spør videre «Hva var det da som skjedde?». «Det er veldig vanskelig å forklare…» jeg kommer ikke lengre og ser bedende på min mor som har begravd hodet ned i iPoden sin. Plutselig veldig opptatt. Jeg spør henne om ikke hun kan forklare, og hun svarer nei. Faen altså tenker jeg, men jeg er like feig som henne. Så jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

«Vet du hva det betyr å være psykisk syk?»
-«Neeeei…»
«Vet du hva det betyr å være deprimert?»
-«Jaaaa…» svarer han nølende.
«Det betyr at man er veldig lei seg, og noen ganger er man så lei seg at man ikke vet hva man gjør. Jeg hadde det sånn før, og da gjorde jeg sånn at jeg fikk de arrene»
-«…» Han er helt stille men klamrer seg inntil meg.
«Men jeg har det bra nå altså, jeg har det ikke sånn lengre» sier jeg og klemmer han nærmere inntil meg.»
-«Fint» sier han med spak stemme.

Kan kan omtrent høre han tenke og spekulere, men han sier ingenting. Jeg klarer heller ikke å si noen ting for jeg kjemper tilbake et angsanfall som er i ferd med å kjøre meg i senk. Han har hodet på brystet mitt, så han må høre og føle hvor hardt og fort hjertet mitt slår, men han sier ingenting. Så der sitter vi lenge, uten å si noe til hverandre på lenge. Etter en stund spør mamma om hva vil ha til middag i helgen, og alt går tilbake til normalen.

Nå har jeg evakuert på rommet for å få kontroll på siste rest av angsten. Jeg skjelver på hendene og hjerter slår ennå litt raskere enn normalt. Fortsatt føles ansiktet mitt varmt og jeg er utrolig sliten. Men jeg klarte det. Etter 3 år med spørring og unnvikelser har jeg endelig greid å fortelle han sannheten, han fortjener det. Han er 10 år nå, og jeg håper ikke jeg har ødelagt han med å fortelle det. Han er grubler typen, så han kommer nok til å spørre flere oppfølgingsspørsmål etterhvert. For alt jeg vet kan det hende han ikke får sove på grunn av dette. Men før eller senere må han jo få vite sannheten. Det er en lettelse, men jeg er fortsatt nervøs for å svare på resten av spørsmålene hans. Vi får se hvordan det går, og jeg skal ta meg en prat med min mor om ikke hun kan prøve å være litt mindre feig neste gang temaet skulle komme opp.

Selvskading – (epilog?)

Leste nettopp dette innlegget som jeg skrev i fjor sommer. Det handler om en kamp mot selvskadingen. Denne dagen tok jeg et valg om å ikke skade meg selv før etter jeg hadde vært på sydenferie sammen med moren min. Når jeg leste det nå innså jeg at jeg skadet meg aldri igjen etter den avgjørelsen. Det var ikke den siste kampen jeg hadde, men det var den første steinen i den muren jeg har bygd mot selvskadingen. De barberbladene jeg kjøpte den kvelden ble aldri brukt. Starten på ca 10 måneders skadefrihet.

Forhåpenligvis kommer selvskadingen til å forbli noe i fortiden. At jeg om 5 år kan se tilbake og fortsatt se på det innlegget som starten på noe bra. For nå føles selvskadingen så fjern. Trangen som var sterkere enn tyngdekraften er ikke der lengre. Det sorte hullet inni meg som jeg falt og falt ned i er asfaltert. Jeg har ikke lengre bruk for det. Minnene er selvfølgelig der, det er ikke til å unngå. Jeg lever med skammen over arrene mine, og tar aldri av meg genseren når jeg er på jobb. Men arrene ser relativt fine ut nå, alle arrene er helt hvite, selv om de er klumper og kløfter på armene. Huden min har gjort en fantastisk jobb, så nå bør jeg holde min del av avtalen og ikke påføre den mer smerte.

Registrerer at de innleggene på bloggen min som er mest lest handler om selvskading. Det kan være mange grunner til det. Noen som søker trøst i felleskap med andre, eller noen som trigger seg selv mer eller mindre bevisst. Jeg har selv gjort begge deler. Dette innlegget håper jeg kan vise at det finnes håp og det er mulig å komme ut av det. Hvordan det skjer vil være forskjellig fra person til person. Hovedsaken er at man må være åpen for å fylle livet med andre ting enn blod og barberblad. Finn din egen strategi, din måte å gjøre det på. Lykke til, jeg heier på deg.

Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Triggere

Jeg smuldrer opp. Føler meg ikke deprimert, føler meg ikke syk. Ikke sånn syk at jeg bør legges inn. Det er ikke akutt. Men samtidig er det noe i meg som skurrer. Det er dette med søvnen som plager meg. Tok en stor dose Vival og Zopiklone før jeg la meg. Var ganske trøtt i tillegg, så jeg trodde at kanskje i dag var et vendepunkt, at jeg skulle få orden på sakene. Men sånn ble det ikke. Bråvåkna klokka halv 3 i natt og har ikke fått sove siden. Nå er klokka snart 07.00. Begynner å bli frustrert nå.

På toppen av det hele tok jeg meg selv i å sitte å trigge meg selv. Vet ikke hva det er som er galt med meg, men noen ganger klarer jeg ikke å styre meg. Jeg søker på scars, self injury, self harm og cutting på diverse søkemotorer og ser hva jeg finner. Noen ting er bra, oppfølftende ting. Ting som hjelper meg med å holde meg unna. Men andre ting…Det folk legger ut på nettet. De groveste bildene er forbi fatteevne. Eller det vil si, jeg forstår det jo, jeg oppsøker det jo.

Det er som en del av meg vil tilbake dit. Tilbake til selvskadingen, men jeg nekter. Jeg har nok arr, jeg orker ikke alt styret, alle løgnene, selvhatet, dessuten har jeg ikke råd til å hverken kjøpe inn utstyr eller dra på legevakten hvis det skulle gå galt. Og jeg orket hvertfall ikke noen innleggelse nå. Jeg er jo snart ferdig utdannet for faen! Og om kun få timer skal jeg til NAV for å være konstruktiv og avklare framtiden. Hvorfor kommer disse tankene og trangen nå?

Det er et sug, et savn og et hat. Jeg må lete fram kriseplanene mine. Gjøre fine og kreative ting for å holde dette så langt unna som mulig. Jeg vil, men jeg nekter. Jeg skal gjøre de rette tingene i dag for å unngå tilbakefall. Jeg skal ringe legen min og fortelle henne at jeg er ute på dypt vann i forhold til søvn. Så må jeg bli flinkere til å aktivisere meg selv. Gjøre det fint i denne leiligheta, selv om jeg ikke trives. Jeg skal ikke falle tilbake.

Scar tissue

Leste et blogginnlegg av den fantastiske bloggerinen Karianne i går, og det inspirerte meg til å skrive et innlegg om samme tema selv. Hennes innlegg kan du finne i sin helhet her, og heter «Arr er ingen skam».

Det handler med andre ord om selvskadingsarr. Det er et vanskelig tema, tabu og et evig dilemma hver eneste sommer. Skal jeg svette som et uvær, men beholde den langarmede skjorta på? Eller skal jeg være modig og ta den av? Jeg har prøvd å leve på begge måtene.

Tidligere var jeg veldig flau over arrene mine, og livredde for at folk skulle se. Derfor begynte selvskadingskarriæren min med kutt på lårene. Og sånn var det i mange år. Men til slutt ble smerten så stor at jeg klarte ikke å bry meg lengre. Det var farligere å kutte seg på armene, derfor mer adrenalin, derfor mer og mer attraktivt. Jeg gjorde det en gang da jeg var 18, det var første gang jeg måtte sy, fordi jeg ble så utrolig redd. Lovte meg selv da at jeg skulle aldri gjøre det igjen, ikke på armene hvertfall. Sjulte de 10 arrene på venstre hånd til en hver tid i flere år. Klarte å holde det løftet i noen år, men etter et samlivsbrudd kollapset verdenen min og jeg ga meg faen i alt, nok en gang. Jeg ble også redd denne gangen, men ikke på samme måte. Etter det har armene mine vært gjennom mye mishandling og utallige ganger på legevakten for å sy. Jeg sier ikke dette fordi jeg synes det er kult eller tøft, men for å belyse et tabu rundt en faktisk sykdom.

I jobbsammenheng har jeg alltid tildekte armer, også på skolen. Jeg skal jo tross alt bli sosionom, og jeg føler at jeg blir dømt som en dårlig sosionom dersom folk vet historien min, og at det viser uprofesjonalitet. For det er personlig, jeg velger å vise fram noe personlig som har vært vondt. Bak hvert arr ligger det en historie, en følelse. Så dersom du ser meg med arrene mine kan du jo tenke på det?

Da jeg var innlagt i fjor på DPS i Trondheim ble jeg fortalt at jeg var nødt til å dekke til arrene mine, at jeg trigget andre pasienter. Det var en forferdelig opplevelse å bli dyttet så langt ned av pleiere som liksom skal forstå og akseptere meg for den jeg er. Mer om den episoden kan du lese her. Etter det fikk jeg noia en stund og var tildekket hele tiden. Det skal sies at jeg aldri hverken før eller siden har fått slike ordre fra psykiatrien. Da jeg fortalte om det på den posten jeg var innlagt på i vinter ble de sjokkerte.

Da jeg besøkte faren min i jula fikk jeg og en bøtte med kaldt vann i hodet. Han ble sint på meg og ga meg masse skyldfølelse. Han sa at jeg måtte slutte med det tullet, at jeg var stygg og at jeg hadde såret han personlig med å skade meg selv.

Mamma tar det litt bedre, men hun venner seg ikke til det. Jeg ser at hun gransker armene mine etter arr som virker nyere enn andre, og hvis hun ser noen så spør hun. Det er greit. Jeg er ikke redd for at hun skal se armene mine. Lillebroren min har begynt å bli såpass stor nå at han spør. Når jeg var hjemme nå sist begynte han å spørre med elimineringsspørsmål. «Er det katten som har klort deg? Er det utslett? Har du vært i en ulykke?». Jeg klarte ikke annet enn å bare svare nei på disse spørsmålene. Så en dag motet han seg opp og spurte rett ut hva som hadde skjedd med armene mine…Og jeg klarte ikke å svare han. Det var helt forfærdelig å sitte der alene sammen med lillebroren min på 9 år og være tom for ord. Han så på meg lenge og ventet på at jeg skulle svare, men jeg klarte ikke å si noe som helst. Lette etter ord febrilskt i hodet mitt, fordi jeg mener han fortjener å få vite sannheten. Men jeg fant ingen ord, så jeg ble bare sittende å se ut i lufta i sikkert 10 minutter med stillhet før jeg gikk på kjøkkenet. Følte meg utrolig ekkel da. Fortalte det til mamma og sa at hun måtte fortelle han det hvis han spurte igjen, fordi jeg tør ikke. Jeg vil ikke at han skal bli lei seg eller redd for meg. Utrolig vanskelig dette med barn. Husker ikke hvordan pappa fortalte det til meg, jeg var liksom alltid i nærheten da det skjedde så jeg skjønte  at det var selvpåført. Tror ikke lillebroren min vet noe som helst om det å være psykisk syk og hvertfall ikke at jeg er det.

Men takk gud for at jeg har gode venner som får meg til å føle meg trygg. Venner som har gitt meg aksept. Jeg har til og med venner som innimellom spør om de kan få se nærmere på armene mine for å se om arrene har begynt å falme. Det er vanskeligere å gå med bare armer alene enn hvis jeg går sammen med en god venn eller venninne, for da vet jeg at jeg har noen som kan støtte meg hvis det kommer kommentarer eller i værste fall konfrontasjoner. Nå går jeg stortsett alltid med bare armer hvis jeg vil det. Jeg har lært meg å heve meg over hva andre synes til en viss grad, men det gir ingen rett til å være frekk eller ekkel. Som regel går det bra, som regel er det ingen som spør eller er ekkel, men det skjer. Har for eksempel hatt en helt forfærdelig episode med en one night stand som frika helt ut og hele greia endte med at jeg måtte ringe politiet for å få han henta.

Jeg blir ikke brydd om folk spør på en åpen og ærlig måte hva som har skjedd, eller om de kan få se nærmere på armen. Tvert i mot, jeg blir glad for at de ikke sitter å stirrer i smug og danner sine egne forestillinger om hvem jeg er og hvordan jeg er. Det var noe som provoserte meg utrolig ved innlegget på bloggen til Karianne. Det var en person som hadde skrevet en helt forfærdelig kommentar til henne om selvskading, som om han var eksperten på det. Han dømte henne, og alle andre selvskadere så til de grader uten å ha peiling på hva han snakket om. Og det er det som skremmer meg. Det er det som gjør meg redd for å vise armene mine. Jeg er redd for å plutselig møte på en slik person og bli konfrontert. Ingen har rett til å dømme meg utifra arrene mine, og arrene mine alene. Du kan godt få lov til å synes jeg er en dårlig person og teit, men ikke bare fordi du ser at jeg har arr på armene mine.

Selvskading er ikke frivillig, det er ikke noe du gjør fordi du synes det er kult. Det er et symptom på psykisk sykdom, noe du ikke kan for. Det er ikke din feil at du ikke kan kommunisere smerten din på en annen måte enn gjennom kutting. Jeg vet hvilket helvette det er, og hvilken evig spiral ned til avgrunnen det er. Jeg vet også at det finnes andre måter å takle det psykiske kaoset og sykdommen på, jeg vet at det finnes hjelp, men noen ganger er det for intenst og jeg sitter igjen med noe som føles som mitt eneste alternativ for å overleve. Kan man forstå det? At man kutter for å overleve, ikke for å dø?

Jeg har gått i terapi i mange år nå for å få bukt med dette, og etterhvert har jeg lært meg mer og mer avanserte teknikker for å unngå det. Jeg har lært meg å bruke energien min på andre måter, å ta kontakt med hjelpeapparatet mitt før jeg skader meg selv, ikke etterpå. Selvskading er aldri en bra ting, men det må finnes forståelse for at noen mennesker har det så vanskelig at de ikke føler de har noe valg. Det er annerkjent i psykiatrien at det har sin effekt, at det virker midlertidig lindrende, men i det lange løp taper du på det. Tro meg. Jeg har hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg ikke skadet meg selv i det heletatt, men tankene lå der. Det er en avhengighet, og til slutt sprakk jeg igjen. Nå er det vel en måned siden sist, og jeg håper og tror at det ikke skal bli en neste gang.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne å skade seg selv, eller fortsette å gjøre det. Det er ikke det jeg vil si med dette innlegget, jeg vil bare at det skal være såpass med respekt for andre mennesker i denne verdenen at jeg (og andre) skal kunne gå med bare armer på sommeren uten å bli dømt og gitt stygge kallenavn.

Scar tissue that I wish you saw
Sarcastic mister know it all
Close your eyes and I’ll kiss you ’cause
With the birds I’ll share
With the birds I’ll share
This lonely view
With the birds I’ll share
This lonely view

Scar tissue – Red Hot Chilli Peppers

Sprekk

I går var ikke de beste av dager. Hadde en smell. Prøvde alle avledningstaktikker jeg kan, og alikevel fortsatte følelsen å ese inni meg. Jeg viste jeg skulle til behandler dagen etter (altså i dag), men det hjalp ikke. Følte ikke jeg kunne ringe noen, for jeg kom bare til å skremme dem. Så jeg sprakk. 137 dager skadefri denne gang.

Dro ned på legevakta og slapp å vente så lenge denne gangen. Følte meg rolig, kaoset inni meg sto på i bakgrunnen men jeg kunne høre meg selv tenke igjen. Legen så ut som han var ferdigutdanna i går og sykepleieren hadde tydeligvis aldri behandlet noen som hadde skadet seg selv før. Det virket ikke som legen hadde vært med på det før heller. Spørsmålene de stilte virket så utrolig naive og dumme på meg, men jeg vet jo at det ikke er lett å forstå det dersom man er en «utenforstående». De ville legge meg inn på psykiatrisk, noe jeg sa var OK. Men da de ringte opp til Østmarka var det ikke rom i herberget. Så de sendte meg hjem igjen, og sa jeg måtte ringe ambulant teamet i morgen. Næææhsj.

Da jeg våknet i formiddag hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra ambulant teamet på DPS. Men det var ikke noe stress, for jeg hadde jo, som sagt, time hos behandleren min i dag. Da jeg kom inn til han var det tydelig at beskjeden var gitt, og han viste om hva som hadde skjedd. Vi snakket litt, men jeg følte meg utrolig utilpass og sklei til stadighet ut av samtalen og ble sitttende helt stille. Ble utrolig bevist på alle bevegelsene mine og ble utrolig paranoid. Fikk det for meg at han kunne lese kroppspråket mitt og finne ut de merkeligste ting. Så fikk han meg tilbake til virkeligheten og jeg fikk snakket litt om følelsene mine. Vi snakka om selvskading generelt, og jeg fikk fortalt en del ting om «rutinene» mine som jeg ikke kan fortelle til noen andre. Det føltes ganske godt. Jeg lo til og med litt.

Skal tilbake på Onsdag, ingen innleggelse altså. Vet ikke hva jeg synes om det. Er litt redd for meg selv, men har fått høre at jeg bekymrer meg for mye. Jeg blir så redd for å miste kontrollen og at sykdommen skal komme å ta meg. Men som regel gjør den ikke det. Prøver å tenke at selv om jeg har åpnet «selvskadingsluka» på nytt så betyr det ikke at det er «lov» å gjøre det igjen. Fort gjort at snøballen begynner å rulle, men jeg skal ikke la det skje denne gangen. Har kommet for langt.

Dagens sang: Skyfri himmel – Bjørn Eidsvåg

Sex som emosjonell selvskading

I går når jeg kom hjem lå det en pakke med to blader i postkassa mi. Det var «Tidsskrift for psykisk helsearbeid» som hadde sendt meg to eksemplarer av Desemberutgaven hvor jeg har skrevet et bidrag som heter «Sex som emosjonell selvskading».

Sex som emosjonell selvskading

Innledning/Bakgrunn
Jeg er ei jente i starten av tjueårene med diagnosen bipolar lidelse type 2 og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Min bakgrunn for å skrive dette innlegget er mine personlige erfaringer med å ha egenerfaring med psykisk lidelse. Både hvordan dette har artet seg for meg, hvordan jeg har håndtert det og hvordan jeg har blitt møtt i psykisk helsevern. Jeg fikk diagnosen ”tilbakevendende mild/moderat depresjon” da jeg var seksten år, noe som ble omgjort til bipolar type 2 da jeg var atten år. Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske, men det er først de senere årene at jeg har begynt å merke hypomanien.
Jeg har også hatt en god del selvskadingsproblematikk. I fjortenårsalderen begynte jeg å rispe opp meg selv. Det utviklet seg fort fra risp til dype kutt, og det tok ikke lang tid før jeg ble avhengig av selvskading. Fysisk selvskading blir ofte forklart med et behov for å døyve psykisk smerte. Man flytter fokuset fra den psykiske smerten til noe fysisk og håndgripelig som man har kontroll over. Hjernen sender også ut en del adrenalin for å takle smerten, noe som gjør at man opplever en lettelse psykisk. Selvskading blir også beskrevet som et ”rop om hjelp”, man vil bli sett av hjelpeapparatet, men har problemer med å be om hjelpen.
Jeg har skadet meg selv av og på i åtte år. Den lengste perioden jeg har vært skadefri har vært på ett og et halvt år. I tillegg til mine fysiske arr har jeg en del psykiske arr også, og jeg har gang på gang satt meg selv i situasjoner som jeg på et eller annet nivå har visst kom til å være skadelig for meg.
Emosjonell selvskading

Begrepet emosjonell selvskading er ikke et begrep jeg har tatt fra noen vitenskapelig kilde, og jeg har ikke kunne finne det igjen noen steder på internett. Det er et begrep jeg selv har begynt å bruke om enkelte handlinger jeg har gjort når jeg har vært syk. Det nærmeste jeg har kommet å finne noe om det er begrepet ”ikke-direkte selvskading”.
“Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.” (B Sommerfeldt    F Skårderud- Tidsskrift for Norsk Legeforening nr. 8, 16. April 2009 s.754)
Det jeg legger i begrepet emosjonell selvskading er å sette seg selv (bevisst eller underbevisst) i situasjoner med høy følelsesmessig risiko. Jeg har kun de siste månedene begynt å tenke på disse tingene, og har begynt å se tilbake på farlige hendelser i livet mitt, som jeg lett kunne ha unngått.
Sex og selvskading
Sex er en del av hverdagen til de fleste voksne mennesker, men det varierer noe hvordan man forholder seg til det. Enkelte er ukritiske og går til sengs med alle som er interesserte, andre forbeholder sex til en fast partner. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til sex, noe jeg tror jeg ikke er alene om.
En av mine kjærester mente at jeg hadde en usunn holdning til sex. Hvis jeg går dypt nok inn i meg selv, så kan jeg se at han har rett. Selv om jeg har vært langt nede og deprimert, så har ikke libidoen mitt blitt påvirket. Tvert i mot, noen ganger har det virket som om jeg har fått mer lyst på sex i deprimerte faser. Det er en kjent sak at sex utløser adrenalin, endorfiner, dopamin og andre lykkestoffer i hjernen. Når jeg har hatt kjærester har jeg alltid hatt et stort behov for sex og fysisk nærhet. Det har gjort meg rolig, fått meg til å tenke på noe annet, gjort meg glad. Det er et tankekors for meg at det ofte er depresjon som gir meg lyst på sex, for å lindre, og for å få bekreftelse.
Når jeg ikke har vært i et fast forhold og hatt sex med fremmede har jeg blitt deprimert og følt et sterkt selvhat i etterkant og ikke den bekreftelsen jeg er ute etter. Jeg har følt en lindring der og da, men den er kortvarig. Når jeg ser det i sammenheng med selvskading, ser jeg at jeg knytter mange av de samme følelsene og tankene til tilfeldig sex og selvskading.
Så hvorfor har jeg hatt så mange ”one night stands” når det er noe som får meg til å bli i dårlig psykisk form? Hvorfor utsetter jeg meg selv for disse situasjonene når jeg vet at jeg ikke får noe positivt igjen for dem?
Beskyttelse
Jeg klarer ikke, makter ikke tanken på å dra alene hjem til leiligheten min. Denne tanken opptar hver hjernecelle i hodet mitt. Jeg kan bare ikke dra hjem alene, da dør jeg. Ensom, det er bare forbokstaven i denne historien. Jeg har ikke hatt sex på ett og et halvt år, og har bare hatt en sexpartner før, han var min første kjæreste og forholdet varte i to år.
I baren bestiller jeg en øl til og setter meg i sofaen i midten av lokalet. Jeg bøyer hodet og kroppen bakover for å se meg selv i speilet i taket. Det må da finnes ett menneske er som jeg kan dra hjem til, eller som vil bli med meg hjem. Jeg rister på hodet og får et skjevt smil i munnviken av meg selv. Dette er patetisk. Tanken på at jeg kommer til å dø ensom i leiligheten min i natt vokser, samtidig som ølmengden i glasset mitt minker og snart er alle tanker om at jeg er patetisk borte. Det er ramme alvor nå. Skjelvingen kommer, angsten lister seg inn på meg bakfra. Akkurat idét jeg godtar min egen undergang og ser ut i lokalet igjen er han plutselig der. En bekjent, vi er så vidt på hils med hverandre, men gjenkjennelsen er der. Han skanner stedet på akkurat samme måte som meg, men med mer lyst enn desperasjon i blikket. Idèt vi får øyekontakt er det for sent å snu. Han smiler, nikker og kommer selvsikkert mot meg. Jeg kommer på hvorfor han bare er en perifer bekjent av meg, han er en arrogant player og en drittsekk. Det første passer meg perfekt for i kveld. Han setter seg ned, spanderer en rom og cola på meg, selv om han ser at jeg på ingen måte trenger mer alkohol i kroppen. Vi er åpenlyse mot hverandre, ingen grunn til å gå rundt grøten. I taxien på vei hjem til han forteller han med stolthet at han har hatt sex med fjorten forskjellige damer på en måned, jeg blir nummer femten. Jeg gir meg faen, jeg slipper i hvert fall å kjempe mot angstmonsteret mitt så lenge jeg har denne idioten å fokusere på.
Den følelsen jeg våknet med dagen etterpå var som hentet ut fra en dårlig film. Han våknet da jeg prøvde å snike meg diskret ut av senga men snubla i min egen truse da jeg skulle ta på meg den. Jeg kom med dårlige unnskyldninger, måtte dra hjem, klarte ikke å være et sekund lengre i samme rom som katastrofen fra i går. Med BHen i veska og de høyhælte skoene i hånda småløp jeg ut av huset. Han bodde, på toppen av det hele, sammen med foreldrene sine, og jeg traff lillebroren hans på tolv år i gangen.
I dèt sollyset treffer meg ute på trappa blir jeg fyllesyk. Løper til grøfta på andre siden av veien for å forhindre at jeg spyr på plena til foreldrene hans. Jeg aner ikke hvor jeg er, vet sånn noenlunde hvilken bydel jeg er i. Pengene mine brukte jeg opp på øl i går, så jeg kan ikke ringe etter taxi heller. Bruker to timer på å gå hjem, hvor jeg kollapser i senga og havner i en depresjon som varer i to måneder og kullminerer i et selvmordsforsøk.
Alt begynte den natten, da jeg slapp løs det nye monsteret inne i meg for første gang. Jeg hadde åpnet Pandoras eske.
Farlig
Bakgården er full av sigarettrøyk. Jeg prøver å myse meg igjennom røyken og fylletåka som forstyrrer synet mitt. I høyre hånd har jeg et glass vin og en sigarett, venstre hånd bruker jeg til å klamre meg fast til dørkarmen. Kan ikke snuble nå, ikke nå når det bare er tjue minutter igjen til det stenger. Jeg er full, alt for full til å være våken. Burde dratt hjem og lagt meg for flere timer siden, men ikke i kveld. Det er ett mål i hodet mitt, jeg vil finne meg en mann jeg kan ta med meg hjem i natt. Han trenger ikke å være pen eller særlig hyggelig, jeg trenger bare noen.
En fremmed mann begynner å snakke til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, synet mitt er tåkelagt. På vei ut møter vi noen venner av meg, jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier “Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.” Han åpner buksa si og prøver å dytte meg nedover med makt. Jeg rister ham av meg, snubler og slår knærne mine ned i brosteinen. Selv om det gjør vondt og han ikke hører på at jeg sier nei, ler jeg. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det? Burde jeg ikke forstått at jeg var i en farlig situasjon her? Kanskje forsto jeg det, men var likegyldig til det.
“Bli med hjem til meg, så ordner det seg” snøvler jeg på engelsk. Det kommer noen forbi og det de ser er meg på kne og han med ryggen til. De begynner å le og rope stygge ting til meg, hvor mye jeg tar for et ligg. De behandler meg som ei hore. Jeg blir flau, han trekker opp buksa og drar meg opp. Vi begynner å gå hjemover til meg. Når vi er kommet halvveis må vi gjennom en liten park bak en kirke. Jeg vet ikke om jeg faller eller om han spenner bein på meg, for jeg har ingen kontroll lenger. Det eneste jeg vet er at jeg nå ligger på ryggen i grusen. Idét jeg prøver å komme meg opp igjen er han på meg. Først ler jeg og sier “Det var da voldsomt så ivrig du var!”. Fortsatt fornekter jeg faren i situasjonen, men det varer ikke lenge. Han setter seg på brystet mitt og setter knærne sine på armene mine slik at jeg ikke får til å røre meg. Han gjør ting med meg. Ting som gjør meg redd, ting som gjør at jeg ikke tør å kjempe i mot ham eller rope på hjelp. Han er fysisk mye sterkere enn meg, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt i denne situasjonen. Jeg blir fjern og forsvinner fra situasjonen psykisk. Når han er ferdig med meg slenger han skoene mine og undertøyet mitt mot meg og drar. Jeg setter meg opp og begynner å kle på meg, hva var det som skjedde nå?
Dop
Igjen er jeg ute på byen og den siste halvtimen av åpningstiden er kommet. Jeg føler meg alene. Føler at livet mitt står stille, hele verden står stille. Jeg trenger å oppleve noe voldsomt for å kjenne at jeg lever. Målbevist går jeg bort til en mann ved baren. Han ser ut som en typisk doper. Jeg spør ham om han har noe morsomt dop på seg. Svaret jeg får er nei, men hvis jeg vil kan jeg bli med på en kjøretur, så skal han alltids klare å spa opp noe. ”Hva vil du ha, da?” spør han. ”Hva som helst” svarer jeg. Og mener det, jeg vil ha hva som helst. Jeg bryr meg ikke om konsekvenser, jeg vil føle at jeg lever. Aldri før har jeg prøvd noe sterkere enn alkohol, og ikke hatt noe særlig lyst til å prøve det heller.
Etter en kjøretur fikk han ordnet med noe amfetamin. Jeg var fascinert, og han ble med meg hjem. Vi hadde et intenst forhold noen dager. Jeg ble så revet med at jeg ringte jobben og brukte en egenmelding sånn at jeg kunne gå ut på byen, drikke meg full, prøve nytt dop og ha sex med ham. Etter en ukes tid skjønte jeg at jeg var dårlig, at jeg var inne i en hypoman fase og at dette var noe jeg måtte holde opp med så snart som mulig. Men mye av skaden hadde allerede skjedd. Igjen hadde jeg nedverdiget meg selv, latt kroppen min bli noe jeg brukte. Jeg misbrukte min egen kropp ved å stappe den full av alkohol og dop. Jeg misbrukte meg selv psykisk også ved å gjøre dette, ødela meg selv. Depresjonen, skammen og angeren ble igjen mine følgesvenner.
Trist
Han er fransk, for min del kunne han like gjerne vært fra en annen planet og jeg hadde fortsatt tatt ham med meg hjem. Husker ikke lenger hvordan han ser ut. Jeg husket det ikke dagen etter engang. Jeg husker at jeg tenkte at han ikke var særlig kjekk. Han ble med hjem til meg, og han virket litt overrasket over tilbudet. Da vi var kommet oss inn i sengen reagerte han voldsomt på arrene jeg har på lårene. Arrene etter årevis med selvskading. Han legger også merke til arrene jeg har på armene nå. Jeg synes situasjonen begynner å bli ubehagelig. Han holder rundt meg og sier at det var skjebnebestemt at vi skulle møtes denne kvelden, det var bestemt at han skulle redde meg fra meg selv. Så begynner han å synge god natt sanger på fransk. Panikken stiger i meg, denne mannen er jo gal. Jeg står opp fra sengen og ber ham bestemt om å kle på seg og forlate leiligheten min. Han nekter og setter seg naken i sofaen min. Etter litt krangling truer jeg med å ringe politiet, han lar seg ikke skremme. Så jeg blir pent nødt til å ringe dem. Jeg slår inn tallene 112 og forklarer situasjonen til damen på politikontoret. Stemningen mellom franskmannen og meg er nå så anspent at jeg ikke klarer å være i samme rom som ham. Så jeg tar på meg morgenkåpa mi og stiller meg på trappen for å vente på onkel politi.
Politiet kom, to uniformerte, sterke menn. En ble med meg inn for å prate den andre sto utenfor og snakket med franskmannen. Jeg forklarte at, ”Ja jeg er selvskader”, og ”Nei, jeg har ikke tenkt å ta livet av meg”. De trodde på meg og tok med seg franskmannen, de sa de skulle kjøre ham hjem. Lettet og rimelig frustrert gikk jeg opp i leiligheten min igjen for å begynne å lage meg mat. Da ringte det på døra. Jeg var sikker på at det var franskmannen som hadde stukket av fra politiet og var kommet tilbake for å ”redde” meg. Irritert marsjerte jeg ned og rev opp døra. Der sto den ene politimannen, og han så på meg med alvorlige øyne. ”Jeg har bare et spørsmål til før vi drar…” sier han alvorlig ”…dreier dette seg om prostitusjon?” Spørsmålet føles som et slag i ansiktet og jeg får hakeslepp. Det viser seg at min kjære franskmann har sagt at han har betalt for meg, og at jeg er prostituert. Dette fordi han antagelig hadde håpet at jeg skulle bli tatt med av politiet. Heldigvis for meg så er loven mot prostitusjon motsatt. Det er lov å selge, men ikke å kjøpe. Jeg får stotret frem et ”Nei” og forklarer at jeg er student og har en fast ansettelse på en deltidsjobb. Politimannen smiler og beklager seg, men sier at han var forpliktet til å spørre. Vi sier farvel og jeg går nok en gang opp trappene til leiligheten min. Jeg er sjokkert og vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Kjenner en ekkel følelse bre seg i kroppen min. ”Prostituert” sier jeg høyt til meg selv. Er det virkelig sånn jeg vil være? Svaret er et rungende nei, for følelsen av å være skitten og brukt sitter i kroppen min. Jeg begynner å gråte, jeg vil ikke være denne personen jeg har blitt. Jeg vil tilbake til å være fornuftig og ansvarsfull. Jeg vil tilbake til å ha en kjæreste, en person som betyr alt for meg, en partner. Jeg vender meg nok en gang til barberbladet og blør ut mine sorger, renser meg selv for skammen.
Dagen etter finner jeg en lapp på stuegulvet hvor det står ”I don`t hate you, please call me” og et telefonnummer og navnet hans. Jeg kaster lappen i søpla og ber en stille bønn om at jeg aldri kommer til å treffe på ham igjen.
Trekant
Nok en gang er jeg full. Har vært på vors med en venninne, jeg har vært litt småforelsket i henne tidligere, men ikke sagt det til henne. Hun vet at jeg er bifil, og i løpet av kvelden begynner hun først å sende meg flørtende blikk. Deretter begynner hun å legge hånden sin på låret mitt når hun snakker til meg. Plutselig sitter vi omslynget av hverandre, totalt ukritisk til ”publikummet” på uteplassen som står med hakeslepp og ser på det voldsomme utrykket for begjær. Vi avtaler at vi må roe oss ned litt, men vi har problemer med å holde hendene unna hverandre.
Idét vi er på vei hjem til henne, dukker en kompis av henne opp og han vil være med på nachspiel. Han har selvfølgelig fått med seg forestillingen vår på uteplassen, og vil være med på moroa. Jeg kjenner klumpen i magen vokse og prøver å avvise ham, men han tilbyr seg å betale taxi pluss at han har med en flaske vin. Det dirrer i hjernen min og det føles som om noe inni meg revner. Den fornuftige delen av meg som sier ”Nei, dette vil du ikke” blir fortrengt bak i en liten krok av bevisstheten min, og den uforsvarlige delen av meg tar over. I begynnelsen er jeg utfordrende, danser og stripper for dem, men etter hvert begynner jeg å se skammen i det jeg holder på med. I senga klarer jeg ikke å røre på meg. Jeg lar bare dem bruke meg når de vil. Han virker fornøyd, og i øyeblikkets hete slår han meg med flathånden over ansiktet. Jeg tar slaget og lukker øynene. Når han blir lei av meg blir jeg liggende urørlig i sengen mens han holder på med henne. Skammen kommer i bølger nå, sammen med kvalmen. Hva er det jeg holder på med, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Plutselig får jeg energi til å handle, men det er ikke fornuften som styrer meg denne gangen heller, det er selvskadingsmonsteret. Så raskt jeg klarer får jeg på meg klærne mine igjen. De to i senga enser meg ikke. Før jeg drar går jeg inn på soverommet og ser på dem, går bort til venninna mi og gir henne et kyss.
På vei hjem får jeg en følelse av at dette ikke er meg, dette er ikke mitt liv. Dette er ikke ekte, jeg må hjem å reagere, finne roen og meg selv. Så jeg ender opp meg å kutte opp armene mine, og må på legevakta for å få sydd over tretti sting.
Oppsummering
Situasjonene jeg har beskrevet ovenfor har alle vært mulig å avverge, det har ikke vært noen andre enn meg selv som har kunne gjøre noe. Jeg har undertrykt en del av meg selv, og fått min straff for det. Mye av det dreier seg om problemet mitt med sex. For meg er det i sin beste form et utrykk for kjærlighet og trygghet, og jeg misbruker meg selv når jeg gir etter for galskapen i meg som lurer meg utpå eventyr jeg helst kunne vært foruten. Det er nesten samme følelse å gi etter for de ”gale impulsene” som det er med selvskadingen. Jeg setter meg selv i en destruktiv situasjon for å tenke på noe annet, ha noe annet å forholde meg til og tenke på. En midlertidig lindring av psykisk smerte, men som i det lange løp kun er med på å legge en tyngre bør på skuldrene mine. Det er en form for tankeflukt og en måte å straffe seg selv på, alt dette er nært knyttet til selvskadings-tankegangen min.
Jeg har gått til samtaler hos psykiatrisk helsepersonell siden jeg var fjorten år på grunn av den fysiske selvskadingen min, og fått prentet inn i hodet at jeg må finne meg avledningsstrategier for å unngå selvskading. Problemet mitt er at jeg har brukt sex som avledning og lindring. Det har utviklet seg til å bli en ny usunn måte å komme seg ut av den akutte fasen. Det er viktig å være i stand til å avlede seg selv fra selvskadingstanker, men jeg mener at det er likeså viktig å lære seg å se disse tankene i øynene, å stå i det, i stedet for å rømme inn i andre aktiviteter. For det er begrenset hvor lenge du klarer å løpe før du omsider faller og monsteret tar deg igjen.
Jeg har aldri klart å ta dette temaet opp med verken behandler eller fastlege. Selv om smerten etter disse episodene gjør like vondt, og føles like livstruende som åpne blødende sår som må sys. Ofte har jeg kommet til behandlerens kontor og planlagt hvordan jeg skal formulere meg og gjøre meg forstått. Så setter jeg meg i stolen, ved siden av bordet med en Kleenex-pakke på, og stirrer behandleren min rett i ansiktet. Hun sitter klar med et åpent ansikt og notatblokken klar. Akkurat der og da forsvinner
alle de gode formuleringene, og motet jeg har bygd opp for å fortelle det. Helst vil jeg grave meg ned i et hull og bli der, jeg vil hvertfall ikke snakke om sexlivet mitt med den visshet at alt havner i journaler med mitt navn og fødselsnummer. Grøss.
Det meste av grunnen til min taushet handler om skammen jeg føler overfor meg selv. Jeg har gått over noen grenser jeg helst ikke vil anerkjenne at jeg har passert. Jeg lurer meg selv til å tro at hvis jeg ikke snakker om det, så havner det til slutt bakerst i hodet mitt. De vonde minnene vil bli mindre skarpe i kantene, angsten vil slippe taket og jeg kan begynne å tenke på å få et normalt forhold til menn.
Sex er ikke alltid det letteste å prate om heller, særlig ikke hvis du har noen opplevelser eller følelser rundt det som man føler er ”unormale”. Jeg har heldigvis klart å finne en måte å bearbeide dette på ved hjelp av å skrive og jeg har snakket med andre som klarer å tegne det de ikke får til å si. Når man setter sin egen stemme på ordene blir det så alt for ekte, og man må forholde seg til det. Jeg føler, etter å ha lest gjennom denne teksten jeg selv har skrevet, at jeg kanskje nå, endelig er i stand til å snakke om dette.

Merkelapp

Sliter fortsatt med disse impulsene som forteller meg at det er lurt å skade seg selv. Det kan komme helt uten forvarsel og slå meg i bakken.

Sårene mine har grodd og blitt til arrvev. Enkelte steder på kroppen min er ikke huden myk, men harde kanter som stikker ut fra den friske huden, som små skjær. Andre steder har blitt til små søkk.

Jeg har snakket en del med behandleren min om dette med arrene mine. En del av meg hater arrene, mens en annen del av meg elsker de, og synes nesten de er vakre. En del av meg vil ha flere arr, og har romantisert selvskadingen. Psykologen min spurte meg om jeg hadde noen idè om hvorfor jeg følte det sånn. Etter å ha tenkt meg om litt så kom jeg fra til en slags sannhet. Selvskading er en strategi jeg har brukt i mange år nå, det har en positiv funksjon for meg. Det hjelper meg å ventilere følelser, og det gir en lettelse psykisk. Selvskading har blitt en del av min identitet og måten jeg ser på meg selv. «Selvskader» er en bås jeg har satt meg selv i, en merkelapp jeg har risset inn i armene mine og jo flere arr jeg har, jo mer etablert blir jeg.

Mennesket er alltid redd for det ukjente, og i denne sammenhengen kan man si at jeg er redd for hva det vil innebære å ikke lengre være selvskader. Hvordan vil min verden forandres? Hvordan skal jeg møte verdenen, og bli møtt av verdenen når jeg ikke kutter meg lengre?

Jeg har gått over 2 måneder skadefri nå, og synes det er dritskummelt.

Lust for life

I dag fikk jeg besøk av oppfølgningsteamet fra kommunen i form av en hyggelig dame som satt å snakket med meg i en times tid. Vi snakket om det meste i livet mitt. Litt om hvordan jeg har blitt bedre, hvordan jeg skal fortsette å holde meg bra og hvilke ting jeg vil bruke oppfølgningsteamet til. En viktig ting vi ble enig om var at de skal spørre meg om jeg har skadet meg selv hver gang de kommer, og at jeg ikke lyver. Det var min idè og det er en bevist strategi for å gjøre terskelen for selvskading enda høyere.

Jeg har det, som tidligere nevnt, bedre. Jeg er kommet dit hvor denne høsten og det siste året generelt virker som et fjernt, forfærdelig mareritt. Jeg kjenner at jeg lever, både på godt og vondt. Har dårlige dager, men det har da virkelig alle.

Hadde time hos behandleren min i dag også. Der snakket jeg og om strategier for å holde på denne gode fasen. Viktig å holde på gode rutiner i forhold til alt egentlig. Mat, søvn, trening, avslapping, jobb, skole, lesing. Få faste rutiner, etabler dem godt å hold på dem med nebb og klør. Det er en litt kjedelig jobb fordi du må gjennom litt smertefulle oppvåkninger og gå litt lengre uten mat. Men jeg ser ut til å klare det. Har til og med klart å holde det ryddig hjemme i det siste, noe som er en stor bragd for meg.

Så over til noe helt annet: Måtte innom tattoo sjappa å klage på motorpsychotattooen min. Den var flasset av og falmet allerede. Så jeg fikk den fiksa gratis. Det tok 40 min, og det var mye vondere denne gangen, noe jeg tar som et godt tegn. Har pleid den god de siste dagene og det ser ut som det blir bra nå. Men denne nye turen til tattovør fikk meg til å bli sulten på ny tattoo, så jeg gikk til Freaks Tattoo og booka en time i Januar (tenkte det var best å vente til etter jeg er kommet hjem fra Thailand). Skal da sitte i 3 timer og legge linjer 🙂 Whoopidoo, gleder meg sykt mye. Endelig skal fønixen jeg har hatt lyst på i årevis komme på huden min. Det blir i japansk stil med flammer og skyer. Han sa han skulle designe den slik at jeg kan bygge på rundt temaet etterhvert hvis jeg får lyst, noe jeg sannsynligvis blir å gjøre. Jeg sa jeg ville at den skulle være feminin, men samtidig voldsom, og det må da bli bra 🙂