I dag avgjorde jeg og veilederen min sammen at det ikke var bra at jeg var i praksis på kontoret hennes. Det er de som administrerer flere av tjenestene jeg er bruker på, derfor havner jeg i en rollekonflikt. Vi tok avskjed og begge to hadde tårer i øynene. Hun er virkelig fantastisk, et hærlig menneske.
Så hvordan føler jeg meg? Helt for jævlig. Krisemaksimerer til 1000. Pleierne her mener at skolen har plikt til å tilrettelegge studiet for meg, men jeg er nå ikke så sikker. De er ganske firkanta. Det første jeg gjorde da jeg kom ut fra praksisen var å løpe på Claes Olsson å kjøpe meg en skalpell. Fikk smugla den inn på avdelinga, men etter å ha snakket med kontakten min føler jeg ikke behov for å bruke den. Hvertfall ikke ennå, sannsynligvis ikke mens jeg er innagt. Pleieren som har ansvar for meg i dag var veldig flink og det var godt å prate med han.
Så nå sitter jeg å venter på tilbakemelding fra skolen og innkallelse til møte der om hvordan det skal bli. Tør ikke spekulere på utfallet, fordi jeg er ekspert på krisemaksimering. Kanskje går det helt greit, og jeg bare får bytta praksis-sted. Eller kanskje jeg må sykemelde meg eller ta permisjon ett år. Huff…så mye tanker og følelser. Et øyeblikk der så mista jeg meg selv og planla hvordan jeg skulle ta livet av meg. Ville bare dø fordi skolen har vært den eneste linken jeg har til et framtidshåp, og et øyeblikk følte jeg at det var knust. Nå står jeg på vent. Prøver å sette følelsene og tankene på vent også, men det er ikke like lett.
«Karma Police
I’ve given all I can
It’s not enough
I’ve given all I can
But we’re still on the payroll
This is what you’ll get
This is what you’ll get
This is what you’ll get when you mess with us
And for a minute there, I lost myself, I lost myself
Phew, for a minute there, I lost myself, I lost myself»
Nerve 