Hva er mine mål for min mentale helse?
- Jeg vil slutte med selvskadingen for godt.
- Jeg vil unngå hallusinasjoner.
- Jeg vil være istand til å føle lykke og kjærlighet.
- Jeg vil finne en måte å takle de vonde tingene som har skjedd i fortiden.
- Jeg vil få en løsning på søvnproblemene mine.
- Jeg vil ha bedre selvtilitt, og bli kvitt mye av den skammen jeg bærer med meg overalt.
- Jeg vil ha respekt for meg selv.
Opp gjennom tiden har jeg hatt mange drømmer om å bli medisin fri. De har jeg nå slått fra meg, fordi jeg har sett avgrunnen og vil kjempe med nebb og klør for aldri, aldri å havne så langt nede igjen. Jeg har hatt venner som har vært «fritt-tenkende» og ment at medisiner er noe tull, legemiddelindustrien vil bare tjene penger, psykiatrien er korrupt, prøv pot istede det er organiskt osv. I min tidligere vennekrets var den gjengse oppfatning at man ikke var frisk før man var medisinfri og frisk. At jeg burde se hver dag jeg tar piller som et nederlag ovenfor meg selv. Som en undertrykkelse av meg selv. Siden man er påvirkelig adopterte jeg denne tankegangen.De var tross alt mine nærmeste venner, og hadde aldri hatt venner før som viste noe som helst om det å være psykisk syk. Flere av de hadde diagnoser, men var medisinfrie. Jeg så opp til dem og slukte alt rått. Så en dag tenkte jeg «fuck it, nå skal jeg slutte, på dagen.»
A pill to make you numb, a pill to make you dumb, a pill to make you anybody else. But all the drugs in this world will not save her from herself
-Marilyn Manson
Det gikk jo selvfølgelig ikke bra. Jeg fikk alvorlige abstinenser. Jeg ble så svimmel at jeg ikke kunne gjøre annet enn å ligge helt stille i sengen i en spesiell stilling. Da gikk rommet rundt såpass sakte at jeg klarte å la være å kaste opp. Jeg kaldsvettet og fikk en slags feber. Jeg fikk til slutt en følelse av at ingenting var virkelig lengre. Etter to dager med dette ga jeg opp. Alikevel prøvde jeg samme stuntet noen måneder senere. Da klarte jeg bare en dag. Det var da snakk om å slutte på Remeron og Efexor. Siste gangen sluttet jeg på alle medisiner bortsett fra Efexor. Jeg vurderte ikke engang sakte nedtrapping, for det handlet bare om viljestyrke.
I flere år har jeg gått rundt med en skyldfølelse fordi jeg bruker medisiner for å mestre hverdagen. Jeg skammer meg, fordi jeg vet at så mange ser ned på det, fordi så mange ser ut til å klare seg uten. Og mange av de var mine venner. En annen oppfatning jeg har møtt blandt venner og bekjente er at psykologer er hyklere som man ikke kan stole på.
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor alle disse tankene kommer nå. Kanskje har jeg innsett at jeg bærer på for mye skam. Skam for arrene, skam for medisinene, skam for sykdommen, skam for handlinger jeg gjør når jeg er syk, skam for at faren min er syk, skam for fortiden min, skam for alt. Jeg begynner å ha fått nok av å gå rundt med konstant skyldfølelse. Akkurat i natt føler jeg en sånn dyp sorg over det at jeg har denne sykdommen. Det kommer over meg noen ganger, en følelse av at alt håp er ute. Det går nok over. «And I still belive that I can not be saved»
Helt ærlig tror jeg aldri jeg kommer til å bli medisinfri, og jeg vet ikke om det er ett mål i seg selv lengre. Pr i dag står jeg på den største medisin dosen noen sinne. Jeg har innsett at jeg driter i hvordan jeg blir bedre, så lenge jeg blir bedre. Om valget til slutt skulle være elektrosjokk, ville jeg sannsynligvis bitt tennene sammen og iallefall prøvd det. Jeg orker ikke denne sykdommen. Noen ganger er følelsen så sterk at det går over i hallusinasjoner hvor jeg «ser» sykdommen min når jeg ser meg i speilet. Som en ond kraft, i øynene mine. Far out…ikke sant? Jeg blir så lei og så sint noen ganger at jeg vet ikke hvor jeg skal rette alle tankene mine, all frustrasjonen og alt gørret. Det skal nevnes at jeg aldri har hatt en behandler jeg har stolt på heller, som jeg kunne dele disse tankene med.
Ingen andre kan fortelle meg hvordan man skal komme seg på beina og bli der med bipolar lidelse. Akkurat nå, akkurat i dag innser jeg hvor skamfull jeg var ovenfor vennene mine. Hvor mindreverdig jeg følte meg på grunn av de dumme medisinene, og hvor lite forståelsesfulle de var ovenfor meg. Jeg kunne få panikkanfall hvor jeg kastet alle medisiner i huset, bare for å dagen etter gå på apoteket å kjøpe nye.
Jeg vil aldri prøve å presse ned over hodet på andre mine synspunkter på behandling og hva man burde gjøre for å bli bedre. Men jeg innser i større og større grad at andre har prøvd å gjøre det med meg. Min intensjon med denne bloggen er bare å dele mine erfaringer, og lese om andres erfaringer, for å bli klokere på meg selv. Jeg vil ikke påberope meg å være ekspert på bipolar lidelse eller noen annen psykisk lidelse, for hvert menneske er unikt og møter sine utfordringer på ulike måter. En manns frelse er en annen manns helvette, eller noe sånt. Jeg vil at oppmerksomheten på psykisk helse skal bli større, slik at mennesker som er psykisk syke kan møte større forståelse både hos hjelpepersonell og medmennesker.
For å ha nevnt det så er jeg ikke i den vennegjengen lengre, jeg ble kastet ut fordi «jeg behandlet dem og meg selv for dårlig.» Det er sårt, og jeg har stadig drømmer og mareritt om dem. Når jeg møter dem tilfeldig på gata eller på en fest vet jeg ikke hva jeg skal gjøre eller si. De gikk fra å være mine beste venner til å bli en del av det som trykker meg ned, og det er alltid vondt å miste noen på grunn av ting man har gjort når man har vært syk, ting man ikke selv kan forstå.
Nok sutring nå…I morgen bærer det avgårde til Øya, og hurrra for det 🙂
There’s something cold and blank behind her smile
She’s standing on an overpass
In a miracle mile
«You were from a perfect world
A world that threw me away today
Today today to run away»
A pill to make you numb
A pill to make you dumb
A pill to make you anybody else
But all the drugs in this world
Won’t save her from herself
Her mouth was an empty cut
And she was waiting to fall
Just bleeding like a polaroid that
Lost all her dolls
Nerve 
Skam og skyldfølelse er noen av de vondeste følelsene å kjenne på, synes jeg. Dessuten er de der ofte ufortjent. Jeg syns det er flott at du ser hva du selv trenger og ikke trenger, uavhengig av hva andre mener. Det ER ingen skam å gå på medisiner. Det er utrolig modent, modig og sterkt å innse hva som er best for en selv, og faktisk gjøre det man kan for å få et bedre liv. Veldig fine mål også, forresten. Kanskje jeg burde lage en liste med mål en gang. Når jeg tør 🙂
Tusen takk for det Lise 🙂 Målene var noe som bare kom spontant på meg, men jeg tror nok underbevistheten har bearbeidet de litt lengre, for de kom så lett. Føles godt å ha det skrevet ned hvertfall 🙂
Jeg har tenkt en del på det der med medisiner og diverse selv – for hva skjer hvis det nå viser seg at jeg får diagnosen? Jeg har jo forsåvidt fungert tålelig greit hittil i livet, vil jeg likevel få beskjed om å ta stemningsstabiliserende medisiner?
Men der igjen, hvis jeg har diganosen, er den sannsynligvis ikke så «hemmende» (jeg finner ikke bedre ord for det, dessverre) som den er for deg – tilsynelatende i hvert fall. Vil dette bli tatt hensyn til HVIS jeg får diagnosen? Vil jeg få valget om å gå på medisiner «når jeg trenger det» – i for eksempel en «oppe» eller «nede»-periode, men kan trappe ned og la være å ta medisiner innimellom disse?
…mye spørsmål som dukker opp.
(Og, jeg får litt sånn lyst til å ta deg med på café ellernoe… fikk et innfall, så – ja. No pressure! Haha:))
Hei.
Du vil nok aldri bli tvunget til medisinering, men jeg vil anbefale deg å tenke nøye igjennom det dersom du får tilbud om medisiner. Det er en alvorlig sak, og mange opplever bivirkninger og abstinenser hvis de slutter. Men jeg har også et positivt bilde på medisinene, for jeg ser jo at de hjelper meg.
Det beste er sikkert å prøve med terapi først, så har de jo «akuttmedisiner» i form av beroligende tabeletter. Det er ikke noe gøy å stå på en sånn «kur» men det er noen ganger greit å bli tatt ut av det totale kaoset og inn i apatien så man får sove og lade batteriene.
Tar gjerne en tur på kafè med deg etter at jeg kommer hjem fra Oslo 🙂 Synes det er hyggelig at du spør. Kan maile deg når jeg kommer hjem?
Ja, jeg hadde tenkt å prøve så lenge som mulig uten medisiner hvis det viser seg at jeg får diagnosen. Og det er bare å maile, ja. Du har telefonnummeret mitt via facebook også tror jeg. 🙂
Det er normalt å føle skam, men det er ikke rett. Medisiner er en fin ting, dem hjelper deg. Akkurat som dem som har diabetes bruker og vil være avhengig av å bruke medisiner resten av livet, for å fungere bra.
Jeg mener det er unødvendig å bruke medisiner om man ikke trenger dem, noe det er uansett om det er pyskisk eller fysisk helse det er snakk om. Men du har en bipolar lidelse, og jeg mener at da er medisiner noe du trenger. Det er bedre å ta medisinene, enn å ikke fungere!
Jeg tror at det medisinstyret handler om å innse sine egene problemer. De som absolutt ikke skal ha medisiner, klarer vell ikke å godta det faktumet at dem er syk, og ergo skal klare seg selv. Det lureste er å klare å innse det, så kan du legge skammen på hyllen. Du har en genetisk sykdom, den sier ikke noe om DEG, det handler om at du var uheldig og fikk de genene.
tusen takk for fin kommentar 🙂 du har nok rett, det handler om å selv akseptere sykdommen. Begynte på medisiner da jeg var 14 og gikk igjennom puberteten på medisiner, så jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvem jeg hadde vært hvis ikke jeg hadde tatt de. Trøster meg med at sannsynligvis hadde jeg vært mye oftere syk og at det viktigste er å unngå det 🙂