Er du psyk?

Jeg ville skrive dette innlegget etter å ha lest dette innlegget av bloggeren Dystopika Kaotika.

Jeg er selvskader, noe som er bleeding obvious (no pun intended) for alle de som har sett armene og lårene mine, og lest denne bloggen. Jeg bærer mine arr og mine «bevis» på min sykdom utenpå kroppen. Svaret på hvorfor jeg begynte med det, er jeg ikke helt sikker på om jeg kjenner helt 100% og det er nok flere årsaker til det. Èn grunn, som jeg skal skrive om i dette innlegget, er at det er et rop om hjelp. Jeg beskrev selvskading for en tidligere venninne engang slik

«Det er som en slags mental tinitus. En intens sus eller piping som du må få stanset. Du vet du trenger hjelp, men du vet ikke hvordan eller hvor du skal be om det. Du vet ikke om de vil tro deg, fordi du er jo så flink på skolen og ressurssterk. Du vet at smerte distraherer deg og gir deg andre ting å tenke på. Pipingen slutter når jeg kutter meg.»

Jeg har også hatt flere intoxer som jeg har begrunnet med mer eller mindre disse ordene. Det er selvfølgelig en dårlig måte å gjøre det på, men på mange måter er det et rop om hjelp. I innlegget jeg nevnte tidligere sier hun at hun er redd for å ikke bli tatt alvorlig i psykiatrien fordi hun ikke har noen «synlige» bevis på at hun har det vanskelig. Noe som sier ganske mye om (psykisk) helsevesen.  Jeg har selv erfaringer hvor jeg føler jeg har måttet overbevise leger om at jeg trenger hjelp, og faktisk er syk. Desverre var min måte å gjøre det på svært destruktiv.

Jeg var inne i en veldig dårlig periode for ett år siden. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd som var veldig vanskelig, og et overgrep. Jeg gikk til behandling hos DPS omtrent en gang i uken, men hadde mye problemer med å møte opp. Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg er syk. Jeg drakk meg sanseløs ute på byen, og på vei hjem gikk jeg innom 7/11 og kjøpte engangshøvler. Så gikk jeg ned til elva og kuttet opp håndleddene mine og satt meg for å vente. Etter 10 minutter kom det folk som fikk meg på legevakta, hvor jeg ble sydd sammen. Jeg var på den tiden veldig redd for innleggelse på psykiatrisk avdeling, fordi jeg hadde en dårlig erfaring fra noen år tilbake og sa ingenting om innleggelse til legen. Så dermed ble jeg sendt ut i natten igjen, dritings, gråtende, men ikke lengre blødende.

5 dager senere dro jeg nok en gang ut på byen og drakk meg full. Tok med meg en kar hjem fordi jeg skulle bevise for meg selv at jeg var kommet over overgrepet. Det gikk selvfølgelig ikke bra, og endte i katastrofe (mulig jeg skriver om denne kvelden en annen gang). Enden på visa er ny tur til legevakten for å sy. Nå innser jeg at jeg ikke kan ta vare på meg selv lengre. Jeg har et klart øyeblikk og ser at jeg ikke mestrer hverdagen og trenger hjelp. Så jeg moter meg opp og ber om å få bli innlagt. Tårene spretter ut, og jeg forteller hvor redd jeg er for å bli innlagt, men samtidig hvor redd jeg er for at jeg holder på å ta livet av meg selv sakte men sikkert. Legen sier at det ikke er aktuelt med innleggelse. Etter litt insistering fra min side får jeg en seng i gangen på legevakten, og de ordner time hos behandleren min dagen etter kl. 08.00. Noe som resulterer i at jeg må ta bussen til behandleren min i en pysjamasbukse som er full av blod, i rushtrafikken. Folk som så meg trodde sikkert jeg hadde rømt fra en eller annen instutisjon og hadde gått berserk med en øks. Behandleren min sa også nei til innleggelse, fordi hun mente jeg var såpass ressurssterk og fornuftig at jeg kom til å klare meg.

Dagene gikk og pipingen i hodet mitt ville ikke slutte. Hver gang jeg så meg selv i speilet så jeg sykdommen min som lyste ut av meg, så hvorfor kunne ingen andre se det? Hvorfor ville de ikke hjelpe meg når jeg sa at jeg var redd for alt, hele tiden? Hvorfor trodde de ikke på meg når jeg sa at jeg ikke klarte å være alene i leiligheten lengre? Hvorfor trodde de ikke på at jeg ikke klarte å lage meg mat, vaske eller stå opp av sengen? Hvorfor sendte de meg hjem igjen vel vitende om at jeg hadde mer enn nok tid og skarpe gjenstander til å gjøre mitt eget liv til et helvette? Så fikk jeg besøk av en venn av meg som ga meg fighter viljen tilbake, og etter å ha snakket med han satte jeg meg ned å lagde en plan. Nå skulle jeg bli tatt alvorlig, til helvette med dem! Jeg satte på A Perfect Circle på iPoden og begynte å gå mot sykehuset. I lomma hadde jeg et barberblad jeg hadde laget en mothake på. Da jeg kom inn i resepsjonen ble jeg spurt om hva problemet var, og jeg svarte som jeg hadde planlagt : «Jeg vil fortsatt ikke leve, så jeg er tilbake.» Jeg måtte vente en time i venterommet, men det gikk greit, nå hadde jeg en plan som jeg måtte gå igjennom.

Da navnet mitt endelig ble ropt opp gikk jeg inn og ventet på legen. Da han viste meg inn på kontoret satte jeg meg ikke, men tok fram barberbladet og satte det mot håndleddet og sa «Jeg vil dø. Vil du legge meg inn nå?» Jeg hadde halveis håpet at han skulle si nei og le av meg slik at jeg hadde en unnskyldning til å gjøre det og ramponere kontoret hans, som jeg hadde som plan B. Men han ble veldig stiv og blek i ansiktet, svarte ja og ba meg gi han barberbladet. Jeg ba han om å love meg det før jeg ga han det. Da jeg endelig satte meg og han ringte til vakthavende på psykehuset begynte jeg å strigråte.

En venn av meg har hatt en angstdiagnose i omtrent 10 år. Da han ba om henvisning til DPS i år fikk han avslag, han var ikke syk nok.  Bloggeren som jeg har nevt flere ganger i dette innlegget fikk også avslag på sin henvisning med ønske om utredning. Ingen av disse er selvskadere. På min jobb ble jeg nødt til å ringe etter lege for en psykotisk bruker, og sykepleieren i telefonen møter meg med sarkasme og spydigheter. Ikke før jeg hadde insistert og trukket i mangfoldige tråder ville hun sende lege opp til oss. Han hadde sansynligvis tatt livet av seg den kvelden om ikke jeg hadde fått hjelp.

Og jeg vet det er mange flere der ute som sliter med å bli tatt alvorlig av helsepersonell. Skal det være slik i Norge anno 2010? Hva skjedde med de lovede løftene psykiatrien skulle få, både faglig og økonomisk? Hva skjedde med løftet om å sette igang en holdningsendring? Skal man være nødt til å stå på legevakten og true med selvmord før man blir tatt alvorlig? Psykiske lidelser kan man ikke se, ingen blodprøve, scanning eller fysisk test kan gi en bekreftelse eller avkreftelse. Det er noe man må fortelle om, og bli trodd på. Man må faktisk gå inn i en «selger-posisjon» ovenfor helsepersonell for å bli tatt alvorlig. Vi må «selge» historien vår til dem for å få hjelp fordi vi ikke alltid har fysiske symptomer. Ikke alle helsepersonell er like ille, men til en viss grad gjelder dette for alle. Vi som er psykisk syke kan ikke gjøre noe for å bli trodd annet enn å fortelle historiene våre, la livet løpe sin gang, og for de av oss som er sebrapiker eller de som har spiseforstyrrelser har vi en liten fordel i å kunne vise til fysiske bevis. Det henger ikke på greip, og jeg har stor forståelse for alle som er redd for psykiatrien, for å bli satt under lupen. Det er ikke en fin posisjon å være i. Jeg innrømmer herved at sist jeg kuttet meg selv var det fordi jeg ville bli innlagt og ikke trodde jeg kom til å få innleggelse med mindre jeg «hadde noe å vise til».

Dette innlegget er ikke ment som en avskrekning mot å søke hjelp eller å begynne å kutte seg for å bli tatt alvorlig. Det er ment som en kritikk av helsepersonell jeg har møtt og hørt om. Det er ment som en uttalelse, mine følelser rundt det å søke hjelp. Ikke kutt deg eller la være å oppsøke hjelp dersom du har det vanskelig. Ha tålmodighet og ståpåvilje, for det viser seg at man må være frisk for å være syk.

3 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Selvskading, Sykdom

3 responses to “Er du psyk?

  1. Jeg husker jeg var skitnervøs hos psykologen – hva om heller ikke hun trodde meg, liksom? Hva i svarte skulle jeg gjøre DA? Heldigvis, tror hun meg. Jeg satt der i tskjorte, så hun så at armene mine er «rene»…

    Det som er så forbaska – synes jeg – er at jeg ikke vil legges inn, jeg vil «bare» utredes, få svar, vite, forstå; og jeg trenger ikke å legges inn for å bli utreda, jeg trenger bare jevnlig samtale med og sikkert svare på en haug spørsmål fra diagnosestillende helsepersonell. Det er ikke vanskelig å gjennomføre, det krever ikke allverden med ressurser heller, og likevel dyttes jeg nedover køa fordi jeg ikke er psyk nok (fordi jeg ikke er selvskader i fysisk forstand).

    Jeg håper virkelig jeg aldri må ty til trusler om selvskading eller verre for å bli hørt, men det er som om Norsk Helsevesen dytter oss i den retningen: Vi spør om hjelp før vi blir altfor destruktive, men får beskjed om at vi ikke er psyke nok… så vi dyttes nærmere mot destruktiv-grensa, og noen av oss går over den. Først DA er de villige til å åpne øya.

    Det hele er så baklengs.

    • «Vi spør om hjelp før vi blir altfor destruktive, men får beskjed om at vi ikke er psyke nok… så vi dyttes nærmere mot destruktiv-grensa, og noen av oss går over den. Først DA er de villige til å åpne øya. »

      Det er akkurat DET som er problemet. Du sa det (kort fortalt) jeg prøvde å forklare i innlegget, men det ble kanskje litt knotete.

  2. Det er så sannt det du sier. Ingen kan se den smerten man bærer på innsiden. Selv om man er flink til å skjule den og fortrenge den, vil ikke det si at man trenger mindre hjelp. Synes det er ille at man må enten være syltynn, prøve og ta livet eller være alvorlig selvskader for å bli tatt på alvor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s