Jepp, som overskriften antyder så har jeg hatt min første dag i ny praksis. Det gikk overraskende bra. Sleit litt i 10 tida med å komme over Seroquel-knekken, som jeg har begynt å kalle det. Men det gikk seg til iløpet av dagen. Har fått to unge damer som veiledere, og de er blide og hyggelige. Tror jeg skal klare dette, er i hvertfall full av håp og tro på framtida akkurat nå. Vet jo at jeg har hatt enormt store svingninger i det siste, så jeg må bare prøve å ta vare på de gode dagene/timene jeg har.
Var på siste time på bipolar klinikken i dag. Der fikk jeg høre at de kunne slå fast med 110% sikkerhet at jeg er bipolar type 2. Var jo egentlig ikke i tvil om det heller, men greit at alle er enige med hverandre i hjelpeapparatet. Det vil sannsynligvis hjelpe meg med å få ordnet med riktige medisiner og slikt også. Fikk også høre det jeg hadde lyst til, nemlig at jeg snart skal begynne å kvitte meg med Efexor! Møkka medisin! Tror seponeringen kan bli ganske røff, hun på bipolarklinikken sa at man ofte opplever seponerings symptomer (eller noe sånt) når man slutter med den. Derfor må man ta det utrolig sakte. Så skal jeg helst holde meg unna Truxal (no problem) og Zopiklone (litt værre). Dosen på orifiril blir beholdt på 600mg foreløbig og de vil satse på Seroquel som hovedmedisin (står nå på 450mg daglig men det skal økes etterhvert). Interessant. Tror det kommer til å bli mye opp og ned i denne opp-og nedtrappingsfasen, men jeg er instilt på å få til dette og hååååååpeeeer det vil gi effekt.
Så var dagens skyllebøtte at det er 3 måneders behandlingstid på å få behandler på DPS, helt skrullete. Så jeg må vente 3 måneder på å få en behandler, som sikkert ikke har tid til en time før i Januar, og hvis jeg er stabil i januar kan man begynne med utredning for personlighetsforstyrrelse og henvisning til søvnklinikken som sikkert tar 3 måneder det også. Så hvis jeg får utredning for søvn innen et år så er jeg vel heldig.
Pew…Mye info og tiltak som settes igang nå. Det er bra det, men blir litt svett mellom ørene innimellom og får lyst til å bare ta kveld. Skal også settes igang en del «sosiale tiltak» for ensomhetsfølelsen min. Treningen som jeg har begynt med er en del av det, men det er snakk om at jeg kanskje kan få dekket et foto eller tegnekurs. Det hadde i såfall vært helt ypperlig. Er fortsatt på Senteret og det begynner å gå litt bedre. De har tatt over styring av medisinene mine, men målet neste uke er at jeg skal klare det selv. Et annet mål for neste uke er også å få til noen netter i min egen leilighet.
Nerve 
For meg tok det to måneder fra jeg ble henvist fra fastlege, til jeg fikk utredningssamtale på DPS. Deretter tok det litt over en måned før jeg fikk en behandler. I juni ble jeg henvist til søvnklinikken, og det står i brevet at det er 3-6 mnd ventetid der. Bare sånn for å informere.
Det er superdårlig at det skal være 3 mnd å vente for deg som sliter så hardt.
ja, ikke sant…det var lenge, men jeg hadde regna med det. Blir vel minst et år å vente før jeg kan begynne å få ting litt på plass. Men psykologen på bipolarklinikken sa at jeg ikke måtte føle at terapi var det som var avgjørende for min psykiske helse, men bare en liten del av det. Det er mange andre og større tiltak å ta tak i